Luke 8 - Rundt og rundt og rundt
Enkelte steder er de avstengt og utilgjengelige, men rundt om ligger det mange idrettsbaner som fritt kan benyttes av oss mosjonister. Har du ikke forsøkt det før vil jeg i dag oppfordre til en treningsøkt på inspirerende rød tartan!
Ofte traver jeg rundt på den litt slitne (og dessverre ikke opplyste) idrettsbanen på Ski stadion. Ekstra stas er det derfor når jeg får muligheten til å kjøre en økt på flotte Stockholms Stadion i forbindelse med jevnlige besøk på det svenske Springtime-kontoret.
Selv tiåringen - @lettbent_jr - uttrykker en viss ærefrykt for
idrettsbaner. Her fra Stockholms Stadion.
Stockhoms Stadion ble bygget til Sommer-OL i 1912 og er i dag åpen for alle som vil trene der - og når mørket senker seg slås lyskasterne på. Det er nesten litt magisk å løpe der i overgangen mellom dag og kveld. Enda heftigere er det å komme inn på denne stadioen på slutten av Stockholm Marathon og løpe de siste 300 av 42.195 meter frem til mål foran et jublende publikum.
Selv kjenner jeg litt ærefrykt over å få trene på bane. Det er opplagt - og helt greit - at ikke alle deler den følelsen, men noen enkle grunnregler for orden og høflighet er det fint om alle forholder seg til:
- Man går ikke i indre bane
- Man ser seg for før man krysser løpebanene
- Vanlig løperetning er motsols
- Tenk på at banen også er for andre løpere - vis hensyn og hold orden
Blå tartan! Lykken var stor over å kjenne (og kysse!) på blå tartan inne på den
historiske Olymiastadion i Berlin ved målgangen for Berlin Marathons Breakfast run!
Nå behøver faktisk ikke tartanen være rød for å trigge. På den historiske Olympiastadion i Berlin, som ble bygget til sommerlekene i 1936 - og hvor Hitler satt på tribunen og gremmet seg over at Jesse Owens plukket gullmedaljer, er tartanen herlig blå.
En runde på grå tartan i Boston mens andre tok fatt på den grå asfalten fra
Hopkinton til Boylston Street.
Fartsinspirasjon kan ta på...
Bislett 50K Indoor Challenge i 2013. Snart tilbake...
(Foto: Kjell Vigestad)
Det høyeste antallet runder jeg noen gang har løpt på bane i én og samme økt er 92. Ultradebuten i Bislett 50K Indoor Challenge i 2013 gikk (som arrangementets navn sier) innendørs på Bislett. Dette er forøvrig en annen bane som er åpen for mosjonister, om enn bare til visse tider. Rundene i bunkeren under tribunen er på 546 meter, og variasjonen består i de andre løperne, eventuelle personer i publikumssonene, musikk og prat over annlegget samt hva som serveres på mat- og drikkestasjonen.
Sykt nok gleder jeg meg stort til nye 92 runder i samme arrangement nå i februar, og argumenterer overfor alle som mener det er galskap med at dét er småtteri i forhold til de som løper seks, tolv, 24 og 48 timer på den samme banen. (c;
Til vanlig holder det godt med langt færre runder.
Disclaimer: Jeg er bare en skarve mosjonist som har løpt en del, lest en del og snakket mye med mange om løping. Kalenderlukenes innhold er ikke forskningsbasert, kun et lettbent sammensurium av det jeg har hørt, lest, erfart og på annet vis plukket opp rundt om gjennom Lettbent-årene. (c;
6 kommentarer:
Kjenner meg igjen ang. den mentale biten av å løpe på bane, altså ganske "kjedelig" :) Personlig liker jeg best å løpe i Marka hvor det er masse steiner og røtter, og det blir på en måte er helt omvendt med at en må passe på hvert eneste skritt og lite rom for å lå tankene fly. Da blir bane en form for mental trening som du nevner. Har ikke fått lest boken selv (ennå), men sjekk ut:
http://www.nih.no/om-nih/aktuelt/nih-bloggen/meland-anders/stillhet-og-inaktivitet-som-prestasjonsfremmere/
http://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/171902
Ellers synes jeg julekalenderen er litt fantastisk som resten av bloggen! Keep 'em coming...
Hei og takk for tilbakemelding på innlegget - og julekalenderen OG bloggen forøvrig (c:
Ja, å løpe i marka er også fantastisk. Det blir en form for meditasjon det også, der man går så opp i å lande rett at man ikke enser stort annet. Tempo betyr ikke stort, man løper slik det føles trygt og kontrollert nok. Man finner en ro da også, men på en helt annen måte enn ved baneløping. Ja takk, begge deler!
De fleste ivrige mosjonister - meg selv inkludert - tar nok ikke restitusjonsbiten alvorlig nok. Jeg kjenner nå som jeg løper såpass mye og det er fullt opp utenom også at jeg egentlig har et behov for å bare sette meg ned i et mørkt, stille rom og ikke gjøre noen ting. Utfordringen er at tiden ikke strekker til akkurat nå - utover at jeg forsøker å legge meg tidlig. Høyere prioritering av dette får bli et nyttårsforsett
Jeg er nok for øyeblikket en mindre ivrig mosjonist enn det det du er når det kommer til volum og fart, så jeg skal ikke prøve meg på å gi råd om løping :) Meeen, etter å ha tatt et mindfulness kurs ble jeg mer oppmerksom på hvor mye den mentale biten av løpingen egentlig har betydd for meg. For meg vil det aldri bli aktuelt å drive mental trening for løpingens del, fordi den mentale delen er (for min del) integrert i løpingen i seg selv. Og som poenget ditt med julekalenderen, at løping ikke er ensformig, synes jeg det også gjelder mentalt ift. hvor og underlaget en løper på. Natur: masse ytre stimuli, lett eller helt nødvendig å fokusere på selve løpingen og nesten automatisk en fristund fra mas. Bane: Helt motsatt av natur. Lite eller ingen ytre stimuli, en tenker ikke på løpingen "automatisk" og ekstremt ensformig. På mange måter blir jeg "avslørt" på en bane. Det er ingen bratte bakker eller vanskelig underlag å skylde på. Men hvorfor løper jeg da fremdeles på bane? Jeg får faktisk en form for ro når jeg løper på bane. I motsetning til å kjempe mot et fjell, må jeg bare kjempe mot meg selv. Det er bare neste steg som er viktig, og siden alle steg på en bane er "simple" (ift. teknisk sti) krever ikke løpingen mye av hjernen. Med andre ord, det er gode muligheter for å slappe av på en bane :) Løping på vei blir litt mellomting mellom natur og bane som gir litt pusterom. Det er ikke like lett å løpe som på bane med opp, ned og trafikk, men det er samtidig mindre ensformig med mere ytre stimuli. Supert å løpe på vei som mental avveksling fra natur eller bane, da det fort kan bli for mye av det gode også. Eller som sightseeing på ferie eller lokalt :)
Positiv tilbakemelding er enkelt for min del. Synes du klarer å skrive om seriøs løping på en lett måte. Lettbent og Tim Bennett er mine favoritter for øyeblikket!
Du finner podcast med Meland på Facebook. Syntes den var veldig bra! https://nb-no.facebook.com/stillhetensraaskap
Spesifisering: Med gode muligheter for å slappe av på bane mener jeg at når det er lite eller ingen ytre stimuli, så er det lite som forstyrrer fokus på tilstedeværelse. Men dette blir på en måte et paradoks fordi mangel på ytre stimuli og at ens tilstedeværelse består av seg selv, faktisk er vanskelig å håndtere. Rolig løping på bane blir da (for min del) ganske likt som å bare sitte i et mørkt rom og gjøre mindfulness øvelser. Faktisk, så er lysene skrudd av på banen hvor jeg løper nå og det er heller ikke mange som løper der, så en er ofte alene i mørket. Altså kan det bli mye stillhet, langsomhet og kjedsomhet slik som Meland beskriver (se under). En annen likhet med bane og en mindfulness øvelse er at en ikke skal noen plass. Rolig løping på bane er på mange måter så enkelt at det er vanskelig å være til stede i øyeblikket. Det er ikke alltid jeg klarer det, men når jeg gjør det, så er det utrolig avslappende å være i en tilstand hvor hele ens tilstedeværelse kun består av neste skritt. Selv om jeg liker best å løpe i naturen, så får jeg ikke samme effekten der. Tilstedeværelse der blir alltid et forhold til ujevnhetene i stien eller de vakre omgivelsene, samt å komme helskinnet hjem.
Anders Meland:
Gode prestasjoner vil fortsatt handle om gode forberedelser, tilstedeværelse og fokus på de riktige tingene. Overfor en oppvoksende generasjon som nærmest frykter stillhet, langsomhet, kjedsomhet og inaktivitet handler nok ikke kvalitetsrestitusjon først og fremst om å øke antall ladestasjoner og wi-fi tilganger, men også om evnen til å koble av og redusere behovet for underholdning og kunstig stimuli.
Litt off-topic ift. bane, men innenfor mentalt fra Rob Krar:
I’m truly present when I go to my dark place. It’s a cathartic experience really, to harness and control the pain and welcome the emotions and deep focus that come with it.
Jeg har foreløpig ikke vært på noen veldig mørke plasser når jeg løper, i hvert fall ikke mer enn til vanlig, men jeg blir bare så utrolig fascinert av at løping tar en til plasser en ikke visste eksisterte for veldig mange mennesker.
Har ikke tid til å sette meg seriøst inn i løpingens mentale sider for øyeblikket, men kom over denne som definitivt er bedre enn mine erfaringer som "løper":
http://www.rundamentalists.com/
Selvironi fra Sage Canaday etter å ha snublet i en stein i et "enkelt" parti av UTMB og måtte bryte (han kikket på naturen):
Maybe I should stick to more smooth, uniform surfaces?! (med flott bilde i bloggen hans)
http://sagecanaday.com/utmb-100-race-finish/
(Ja, det er en fare for å skade seg når en løper i naturen...)
Don’t Separate Mental Training From Physical Training:
http://running.competitor.com/2014/03/training/don%E2%80%99t-separate-mental-training-from-physical-training_27280
Legg inn en kommentar