I år går jeg for en utfordring i steden.
Løpere får ofte spørsmål om hvorfor vi løper. "Hva løper du til?" eller "Hva løper du fra?" Som regel lirer jeg av meg noen mer eller mindre flåsete svar - alt etter som hvor interessert den som spør faktisk er - men spørsmålet om hvorfor løpingen har blitt så viktig er et tilbakevendende og hjerne-pirkende tema. Årets julekalender er derfor: Å finne 24 grunner som hver og en bidrar til å motivere meg til å løpe videre. Og enten vi jogger, løper eller ønsker å komme igang med jogging/løping, er vi ganske like, så kanskje disse grunnene også kan motivere flere gjennom denne lite løpevennlige tiden av året.
Reason to run #1
Fordi vi kan.
Ok, det er mye vi kan gjøre som vi ikke gjør, og absolutt ikke bør gjøre, men å løpe er en så grunnleggende egenskap. Historisk sett har løping vært ekstremt viktig i jakt, flukt og transport.
Barn løper så snart de (nesten) mestrer det. Hvor mange ganger har man vel ikke betraktet smårollinger som nylig bare kunne stabbe seg frem, plutselig gi gass og kjøre på praktisk talt raskere enn beina kan bære dem. Gjerne ned en bakke. Så står man der apatisk (dersom man har kalkulert at avstanden er for stor for en rask redning) og vet at dersom man løper etter for å redde barnet fra et uunngåelig fall, vil den lille kamikaze-løperen bare forsøke å løpe enda litt fortere (flukt-instinktet) og gjerne også forsøke å se bakover for å ha kontroll på "trusselen" samtidig. Snakk om adrenalin-kick!
Men selv om denne overivrige løps-starten åpenbart medfører høy risiko i seg selv, så har det å kunne løpe vært så viktig for oss at det er en risiko vi (selvfølgelig fullstendig intetandende i den alderen) uansett tar.
Vi trenger kanskje ikke løpingen av de samme grunnene som før, men når kroppene våre nå er konstruert så komplekst og fantastisk for å kunne løpe, og for å kunne løpe lenge, så er faktisk dét en veldig god grunn helt på egen hånd.
Dessuten gjør det oss i stand til å løpe til toget (bussen, båten, flyet) uten at vi ender opp med å pese og svette gjennom dagens antrekk etterpå. Og vi rekker det toget. (c;
Janicke
5 kommentarer:
I boka "hardt og langt" (triathlon, men svært inspirerende for andre også), skriver forfatteren nettopp om at han ikke trener fordi han må, men fordi han kan. Og det skal man tenke litt nøey igjennom. For dete r jo et priviegium å ha forhold som tilsier at man kan bruke tid til å løpe (som adspredelse) og ikke for livet. Vi har mat nok, en dusj å komme hjme til, ingen så store samfunnsmessige problemer at all mentyal kapasitet er opptatt.
For det er jo ikke bare det fysiske som avgjør om man kan løpe, gjennom mitt yrke vet jeg jo at noen strir så mye med sin mentale helse at å løpe eller i det hele tatt bevege seg utenfor hjemmets fire vegger er en umulighet!
Så, vi får være takknemlige for den kroppen og de mulighetene vi har!
Og sorry alle skriveleif, jeg ble nok litt engasjert ;-)
JA! Her er det så enormt mye mer å si (måtte forte meg ut for å rekke SkiLøperne, hehe). Dessverre er det en del mennesker som av forskjellige grunner ikke kan løpe. Takknemligheten for at min kropp og mitt hode tillatter denne adspredelsen gjør at dét i seg selv er en motivasjon.
Jeg jobber i en særdeles usportslig bransje. Jeg får mye tyn fordi jeg liker å løpe. Jeg er liksom hun gærne, og blir ofte stilt til veggs og må forklare hvorfor jeg løper. Når jeg svarer at jeg løper fordi jeg kan, blir det alltid klamt stille rundt lunsjbordet. Det er visst litt provoserende. Jeg gleder meg til de 23 neste grunnene dine til å løpe.
En som står meg veldig nær, kan ikke løpe. Uansett hvor mye han vil det. Jeg er ubeskrivelig glad for at jeg kan.
Hehe, så kult at du har svart det. Det må være lov å provosere når de som spør åpenlyst synes man er "rar". Jeg har alltid hatt lyst til å løpe men slitt tungt med dørstokkmila, så det er først nå de siste tre årene jeg ser hvor mye man virkelig går glipp av om man ikke løper (ja, eller driver annen lignende utendørsaktivitet da).
Legg inn en kommentar