Langtur dagen derpå

For en helg! Søndag kveld er jeg komplett utslitt, og så er det bare få timer til ny arbeidsuke begynner. Fem arbeidsdager til og med. Og jeg som begynte å få sansen for korte mai-arbeidsukene.

Etter alle ukens strabaser for å finne antrekk til helgens store fest gledet jeg meg så mye at jeg fryktet det ville ende med skuffelse. Fester blir som regel best når man ikke har forventninger til dem, og i går var forventningene på topp. Frykten var naturligvis ubegrunnet. Hele 65 festglade mennesker, flotte lokaler i Drøbak, deilig tapas og godt drikke sørget for at kvelden ble en udiskutabel suksess. Kort oppsummert: nokså mange samtaler om løping (håper ikke jeg startet alle), nokså godt inntak av flytende og utrolig morsom utfoldelse på dansegulvet.

De perlehvite skoene fikk nokså hard medfart på dansegulvet.

Jeg var alt annet enn klar for å dra hjem når sjåføren ga beskjed om retur en gang etter to. Men er man så heldig å ha sjåfør er det best å bli med. Nattbordsklokka viste 03 et-eller-annet da vi slukket lyset.

Det er alltid litt skummelt å våkne dagen etter fest. Ok, å ikke våkne er ganske sikkert enda skumlere (men det er man ikke selv klar over da...eh...skal ikke utbrodere dette videre), men jeg frykter ofte dagen derpå. Jeg blir liggende rolig og kjenne etter. Hvordan er hodet? Hvordan er magen? Hvordan er kroppen? Det kjentes ikke så galt i dag. Litt ør i hodet, men det kunne jo komme litt av at seks timer søvn er litt lite etter en lang dag. Det viktigste spørsmålet var egentlig: Var kroppen klar for langturen som stod på planen i dag? Jeg var ikke overbevist, men jeg kom meg opp og spiste en god frokost slik at jeg i alle fall skulle kunne få løpt før barna skulle hentes hos mormor. Tre timer senere bar det i vei sammen med Hege og pappa. Målsetningen var å løpe mellom 22 og 25 kilometer.

Med unntak av gårsdagens valg av drikkevarer og den korte natten, var løpeforholdene perfekte; Nesten ingen vind, 18 grader og skiftende skydekke. Spent på formen - alle tre var med på gårsdagens fest - jogget vi av sted i rolig tempo. Til min store lettelse gikk det helt greit. Etter å ha opplevd hver eneste løpetur som tøff fra start den siste måneden - helt siden blodgivningen egentlig - har det nå løsnet. Selv i dag følte jeg meg faktisk lettbent.

Ved en inkurie splittet jogge-trioen opp etter 13 kilometer. Jeg vurderte et par sekunder om jeg skulle ta de to kilometer hjem i stedet å begi meg ut på andre runde og dermed tolv nye kilometer uten mulighet for retrett. Lysten til å kunne føre tjue-et-eller-annet i Running log'en min avgjorde saken. Jeg angrer naturligvis ikke på den beslutningen nå, men på denne runden fikk jeg nærkontakt med maraton-slit-følelsene. Ved tyve kilometer begynte det å bli skikkelig tungt å løfte beina, jeg fikk hold og som om ikke det var ille nok så hadde jeg det nederlandske Grand Prix-bidraget på hjernen. "Shalali-shalala, shalali-shalala..." i nesten tolv kilometer. Hvorfor??

Da jeg   o m s i d e r   kom hjem viste Garmin 24,7 km. Det var helt uaktuelt å løpe 300 meter lenger for å runde 25. Det sier litt om hvor sliten ordensmennesket med stor sans for runde tall var. Både de siste kilometerne og den første timen etter turen brakte sterkt tilbake minner jeg delvis hadde glemt (fortrengt?) fra NY maraton. Jeg regner vel med at gårsdagens fest har litt av skylden for dette, men det er veldig bra at det fortsatt er lenge til 26. september.

Janicke (half woman, half nutter)