søndag 15. februar 2009

Morgenstund, gull i munn og alt det der

Det er helt sikkert store individuelle forskjeller når det gjelder behov for søvn, og når denne søvnen helst bør unnagjøres - eventuelt nytes. Men livet er kort, og jeg har problemer med å fatte at mange foretrekker å bli under dynen til langt på dag.

Min biologiske klokke tikker ikke lenger (heldigvis) men jeg har nok innebygget en sveitsisk vekkerklokke som både tikker og ringer med høy presisjon. Og jeg liker det. Lykke er å ha fått gjort både det ene og det andre før husets øvrige beboere kommer tassende ned trappen. Ta for eksempel gårsdagen; Etter seks timer våkner jeg og er lys våken en god stund før seks. Smører meg et knekkebrød som jeg tar med meg foran PCen hvor jeg jobber en times tid. Får sendt avgårde det jeg helst skulle ha rukket fredag kveld.

Klokken er syv. Fortsatt deilig stille i huset. Antydning til blå lysning utenfor vinduene.

Med den lille mag-lighten sniker jeg meg inn på soverommet og plukker med meg treningstøy; stillongs, vinterløpetights, lifa-genser, fleecevest, trenings-bh og treningsjakke. Ikke en bevegelse fra under den store dundynen i andre enden av rommet. Stille, stille.

Gradestokken viser minus 12,5, så lue og hansker må på før jeg forsiktig låser opp begge låsene på ytterdøra. Den gamle teak-døren har slått seg litt i kulden, og et kraftig dytt må til for å åpne den. En lav, men dyp, lyd av tre mot tre høres for meg ut som på nivå med et bombenedslag. Jeg fryser noen sekunder og lytter, men huset er fortsatt helt stille. Kvart over syv er jeg avgårde.

Idyll

Det lysner mens jeg løper, og de eneste jeg møter er noen trøtte hundeeiere med sine intenst snusende firbente venner. Joggeskoene knirker mot den iskalde snøen, men ellers er det helt stille og veldig vakkert.

Viktig å avpasse farten.

Tankene flyr, og det samme gjør kilometerne. Etterhvert begynner det å bli litt mindre avstand mellom mennesker og biler. Landet er i ferd med å våkne til liv.

Gode følgesvenner; Velbrukte (utslitte?) Adidas i morgensol.

Hele atten kilometer senere, og rett før klokken ni, er jeg hjemme igjen. Solen skinner lavt fra skarp blå himmel. Sliten og glad plukker jeg med meg avisene. I vinduene ser jeg at lysene er tent. Den tunge ytterdøren er ulåst og innenfor blir jeg gledesstrålende mottatt av to deilige, pysjkledde, dynevarme småjenter.

A-mennesker blir ofte sett på som "nutters". Jeg ser det motsatt. Hver morgen er en liten vår, en slags renessanse. Jeg ofrer gjerne noen timer under dynen for å oppleve det. Igjen og igjen.

J

3 kommentarer:

millysapple sa...

Hei J:0) Jeg har lett etter inspirerene løpeblogger for å komme i gang med løpingen. Og din er veldig fin!

Takk! Camilla, 37,5 år.

millysapple sa...

Hei J:0) Jeg har lett etter inspirerene løpeblogger for å komme i gang med løpingen. Og din er veldig fin!

Takk! Camilla, 37,5 år.

08:48 25. oktober 2012

lettbent sa...

Hei Camilla. Takk for veldig hyggelig tilbakemelding! For meg har det vært veldig god motivasjon å lese andres løpeblogger. Noen ganger har inspirerende blogginnlegg vært det som skulle til for å krysse dørstokkmila.

Lykke til med løpingen. Ingenting gleder meg mer enn om denne bloggen kan bidra. (c: