For M og meg gjorde dette turen vår enda mer eksotisk, og vi var uendelig glade for at vi hadde tatt oss råd til å parkere på P11 på Gardermoen; under tak.
Vel hjemme igjen er det et imponerende eventyrland utenfor husveggen. Solen, som for hver dag gir oss litt mer lys, stråler på sitt vakreste. Da tåler jeg at gradestokken oppgir et tall som ligger nærmere 40 grader under trivselstemperatur - ja, i alle fall en stund.
Noe annet jeg kom hjem til var en syvåring med høy feber. Ikke helt uventet ettersom alle venninnene hennes har hatt det de siste ukene. Det måtte jo bli vår tur også, selv om vi så smått begynte å håpe at vi skulle slippe unna.Dette har ført til flere hjemmekontor-dager enn vanlig. Heldigvis er syvåringen såpass stor at hun fint kan (og vil) holde seg i ro foran TV'en fra hun står opp til hun legger seg. Å jobbe er dermed ikke noe problem. Når så tilstanden i går var stabil og feberen ikke så høy lenger tok jeg sjansen på en utendørs løpetur i lunsjen. Det er nå engang noe annet å løpe i dagslys enn i totalt vintermørke eller på tredemølle i kjelleren. Når i tillegg omgivelsene ser ut som de gjør nå må det nytes før det forsvinner. Et par plussgrader kan raskt forvandle det halvmeterhøye, nydelige hvite fløyelsteppet til 15 centimeter bløt, trist og grå slaps. Om det deretter fryser på igjen er det ikke bare veldig lite vakkert, men direkte skummelt å bevege seg utendørs.
Så, carpe diem og alt det der, jeg kom meg ut til kong vinter blant langrennsgående skoleklasser og pensjonister, og nøt en mil med mykt og/eller glatt underlag. Den type motstand gjør vel bare treningen enda mer effektiv. Dessuten er det særdeles motiverende å løpe i et slikt overdimensjonert, nasjonalromantisk postkort. Jeg må nesten finne frem langrennsskiene til helgen.J
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar