Haile på Unter den Linden, ca 41 km
Riktignok var det stort å se Haile Gebreselassie på 14 og 41 km, i et tempo som jeg knapt ville holdt for en runde på idrettsbanen. Og det var flott - og nesten nødvendig - med et avbrekk fra alt, i Berlin. Men det var en veldig rar opplevelse å ikke ta meg en joggetur én gang, men i stedet å sykle sammen med ektefellen når han tok en joggetur. Det var rart å se alle løperne som forventningsfullt vandret rundt i byen dagen før løpet, og jeg var rent ut misunnelig på de som stolt - men sårbente - viste seg med medalje rundt halsen maratonkvelden. Overbevisningseffekten var sterk; jeg må tilbake i joggeskoene.
Sist lørdag forsøkte meg på en 5 km tur på idrettsbanen, og ble straffet med vond hofte resten av dagen. Men dagen etter kjente jeg ikke noe, og det var nytt. Spesielt ettersom jeg gikk ganske mye den dagen. I våres, før jeg meldte meg på Berlin maraton, meldte jeg meg på Oslo halvmaraton. Ettersom jeg var sikker på at jeg ikke ville være spesielt interessert i å løpe halvmaraton bare en uke etter mitt andre maratonløp, overførte jeg plassen til ektefellen. Derfor befant jeg meg igjen midt blant nummerlapp-bekledde løpere uten å være "en av gjengen" denne søndagen. Det ble noen skritt likevel, for å se på løperne og vise småjentene attraksjoner i sentrale Oslo.
Ektefellen var klart som ett egg for sitt halvmaratonløp. Han var imidlertid ikke helt komfortabel i startgruppe én, hvor jeg hadde blitt plassert. Han la seg derfor helt bakerst i gruppen, og luntet ut etter de andre, kun i følge med en øretelefonbærende løper. Enden på visa ble at han, og hans "medløper" tok feil retning i en rundkjøring hvor maraton og halvmaratonløpere blandet seg og løp i flere retninger. Funksjonærer som ikke kunne hjelpe fikk gjennomgå, nummerlapp og chip (engangs) ble revet av og endte i søpla. Min mann bestemte seg innbitt for aldri å løpe igjen, men heller ta sykkelen fatt i fremtiden.
På kvelden, og noen doser trøst senere, hadde han meldt seg på verdens største halvmaraton: Göteborgsvarvet. Min ektefelle har alliert seg med en gammel venn som også har begynt å trene for fullt det siste året. Deres store måle var New York maraton i 2011. Jeg kjenner det krible enda mer enn det har gjort de siste to helgene, og kaster inn en påmelding til Göteborgsvarvet også. Han vil jo ha meg med, og jeg takler ikke enda en helg i en løpeby uten selv å delta. Hofta må jo bli bra til da. Faen heller!
Dagen etter har gutta funnet ut at det ser ut som det er ledige plasser hos SpringTime travel og New York City Maraton allerede i 2010 likevel. Før min ektefelle får sukk for seg ramler en e-post fra kameraten inn. "Jeg har meldt meg på. Kan ikke være så jævla dyrt". Min kjære, ambisiøse løper får hakeslepp og trenger en bekreftelse til på at kameraten faktisk har meldt seg på, samt 12 timers bearbeidelse av tanken. Dagen etter ramler mailen hans inn i jobb e-postboksen min: "Nå har jeg også meldt meg på!". Igjen vil han ha meg med. Kan jeg gjøre det uten å løpe? Neppe! Ergo melder også jeg meg på og depositumet på 2.000,- kroner er allerede innbetalt. De to skal få lov til å være "hovedløpekameratene", men nå har jeg en i huset som kan være med på langturene fremover. Det blir veldig hyggelig.
Jeg må få den hofta i orden ASAP. Målet i Göteborg er 1.35. Målet i NY er 3:45. I tillegg tenker jeg å løpe både sentrumsløpet (45 min) og Oslo halvmaraton (1.40). Da får jeg en veldig fin fordeling utover året, og supergod forberedelse til NY. Bare hofta blir bra...
J
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar