fredag 27. august 2010

Bring it on

Forberedelsene til gårsdagens langtur hjem fra jobb kunne vært bedre. Fem timer søvn de siste tre nettene er sjelden blant anbefalingene. Fordelen ved å våkne tidlig er at jeg har fått tatt 5:41- toget fra Ski og utrettet mye på jobb. Ulempen er at jeg blir nokså trøtt etter hvert. På kontoret i går kjente jeg meg nesten litt småsvimmel til tider. Løpe hjem? I dag? Vurderte et par ganger om jeg skulle vurdere å revurdere, men lot det være. Det ble ikke treningstur på onsdag, og om jeg ikke tok langturen i går ville det ikke blitt denne uka i det hele tatt ettersom jeg er alene med ungene i helgen. Ergo: just do it! Merkelig nok gledet jeg meg - spent og skremt. Som seg hør og bør har jeg veldig respekt for såpass lange distanser.
Kledd i capri-tights, t-shirt, jakke og drikkebeltet ladet med vann, sterk solbærsaft og en energibar fra XL1 bega jeg meg ut i det stadig lettere regnværet. Rakk å få et vantro blikk fra selskapets CTO før jeg forsvant ut døren:
- Du skal ikke løpe hjem?
- Eeeh, jo...
(enda mer vantro blikk)
- Har gjort det før... Går bra. Langt, men...

Han synes tydeligvis jeg er nokså sprø. Greit nok.

Så var det bare å begynne å sette den ene foten foran den andre. Omtrent tre timer løping og 34 kilometer lå foran meg.

De første skrittene gikk greit. De første kilometerne gikk like greit. Jeg måtte følge med på klokken for å holde tempoet nede. Treningsprogrammet sa at turen skulle være ordentlig rolig. Det føltes som jeg nettopp hadde forlatt kontoret da jeg etter syv kilometer ankom operaen og møtte Mona som skulle løpe sammen med meg resten av veien.

Det er noe helt annet å ha noen å prate med. Det er tredje gang jeg løper hjem fra jobb, og denne gangen gikk tiden virkelig fort. Vi løp med trafikken på Mosseveien, opp de bakkete gangveiene fra Hvervenbukta til Kolbotn, Skiveien til Oppegård, stier til Langhus og Langhusveien til Ski.

Luften var deilig frisk (jakken hadde jeg tatt rundt livet, det ble for varmt) og solen kom frem underveis og gjorde kvelden strålende vakker.

Da Mona og jeg skilte lag i Ski viste Garmin 33 kilometer, så jeg avsluttet med to runder på idrettsbanen for å runde 34. Dette er den lengste turen jeg har tatt siden New York maraton i 2007. Knær og lår var ømme og ryggen var litt sliten - men ikke mer enn at jeg faktisk vurderte å fortsette noen kilometer til. En maraton virket absolutt ikke avskrekkende; En forunderlig rar og fantastisk følelse - på dagen en måned før Berlin maraton.

Vel hjemme slukte jeg et par glass vann og fikk dessuten i meg mat uten problemer - enda et tegn på at jeg overhodet ikke var utslitt. Ektefellen kommenterte at jeg så uforskammet frisk ut. Jeg var vantro selv - hvordan kunne det ha gått så greit? Vi løp rolig (5:30/km), men 34 kilometer er langt! Kanskje søvnunderskudd bør anbefales? Var det ernergibaren med mandel og blåbær som funket? Solbærsaften? Eller er jeg rett og slett i så god form nå?

I dag kjennes beina helt greie. Trapper og bakker forseres uten problem og er egentlig klar for å løpe en restitusjonstur i skogen allerede i kveld. Akkurat nå frykter jeg overhodet ikke den 26. september.

42 kilometer? Lett som en plett!

Regner med at overmotet forlater meg i løpet av en dag eller to...

Janicke

8 kommentarer:

Astrid sa...

Fantastisk - du er i knallform! Jeg tipper Berlin Maraton blir et paradeløp og at du leker deg inn til 3.30 :)

(Men - tog kl. 05.41?!?)

Anne-Brit sa...

Så flott, det er klart du er i kjempe form!

Janicke sa...

Å leke seg gjennom en maraton høres ut som en drøm - og er nok det. I alle fall 3:30, da må jeg holde 5 minutter på kilometeren. Det er veldig tøft. Jeg har i alle fall fått økt tro på at selve maratonløpet kan bli en hyggelig opplevelse denne gangen.

Jeg er håpløs på å sove om morgenen. Våkner av meg selv en gang mellom fem og seks enten det er hverdag eller helg. Spesielt når det er mye å gjøre på jobben. Like greit å dra på jobb da - garantert sitteplass på toget også. (c:

Håper du får vært med på halvtraveren (men ikke gjør det om beina ikke er friske)!

Ingalill. sa...

Toppform høres fantastisk ut.

, nå blir solbærsaft og engergibarer på meg fremover også , burde vel funke like greit på 7km som 35 :-)

timknut sa...

34 km er langt! Regner med det var lengste turen i programmet ditt? :). Veldig bra jobba i alle fall! Du er lissom kvinnelig versjon av mosjonisten.com :D

Espen - www.mosjonisten.com sa...

hehe.. Ja 34km er langt. Pleier å være mer enn fornøyd etter 32km selv.. Tipper jeg kanskje skal ha en 30km+ tur til selv, tror kanskje det blir helga 5sep men usikker om det blir noe i det hele tatt. Vi får se.

Bra jobba! Har erfart samme selv, at det er de gangene man føler seg slapp og trøtt det faktisk går best!!

Janicke sa...

Anne-Brit: Det føles ganske godt å være i god form. Beste form noensinne faktisk. Håper det holder en måned til... (c:

Ingalill: Solbærsaft er virkelig bra - om man liker det i utgangspunktet da. Må også si at XL-1 bar med mandler og blåbær (kjøpt på Ultra-butikk) fungerte veldig bra. Mona og jeg delte en, og vi var enige om at det var helt greit å spise den - vanligvis sliter jeg med å spise når jeg løper.

Timknut: Ja, det var lengste turen - "bare" 28 km neste uke - men da i høyere fart. Kvinnelig versjon av mosjonisten...vel, det tar jeg som et kompliment. Han er jo en rå løper. (c:

Espen: 34 er langt - og det blir neppe mange turer over 25 km etter Berlin. Ja, inntil jeg eventuelt skal ta en ny maraton da. Og med hensyn til å være slapp og trøtt, ja, man lærer stadig nye ting om hvordan kroppen fungerer. Interessant.

Anne Mette Lie sa...

Wow! *respect* Kjempebra! Og LYKKE til i Berlin!