Nøkkeløkter på vinterføre

Pulsbelte og klokke på? Check! Skoene snørt passe stramt? Check! Buff, lue, hansker og refleksvest? Check, check, check! Huset sover når jeg sniker meg ut i bekmørket. Kroppen, som innenfor lagene med klær fremdeles holder på varmen fra sengen, skutter seg i dét kulda nådeløst siger igjennom. Løpenøkkelen (ja, jeg har faktisk en egen nøkkel for løpeturer) føres forsiktig inn i nøkkelhullet og vris om. Klikk! Bekreftelsen på at døren er låst virker unødvendig høylydt. "Håper det ikke vekket noen," rekker jeg å tenke, før vissheten om at jeg - atter en gang - har begått en amatørmessig feil slår ned i meg.

Neeeeei!

Ute på trappen innser jeg at ikke et eneste ett av de mange treningsplaggene har en trygg, lukkbar lomme! I alt det smarte, tekniske tøyet finnes det ikke et eneste egnet sted å oppbevare nøkkelen.

Mangelen på trygge lommer er bare én av flere ting ved treningstøy som jeg tidvis stusser over.
Løpetights synes jeg er et vanskelig plagg for eksempel. Enkelte ting kan naturligvis skyldes egen kroppsfasong, men i alle fall noe av skylden velger jeg å legge på produsentene. En hemmende prøveromsvegring har medført en rekke kostbare bomkjøp.

Prøveromsvegringen er også skyld i at jeg på tross av nysgjerrighet ikke tidligere har prøvd Kari Traas løpetights. Da nettløpebutikken med det artige navnet Runforest.no spurte om jeg ville teste en, svarte jeg derfor kjapt ja. Et par dager senere lå en fresh Kari Traa Svalestjert-tights i postkassen. Så var det bare å vurdere den mot mine definerte tights-problemområder:

• Livhøyde er én ting som kan irritere. En kvalitets-tights jeg har kan nesten trekkes opp til under armene, mens en annen sitter lavt på hoftene og må snøres hardt for å ikke gli videre ned.

• Linningen er en annen ting jeg tidvis kan slite med. Er den smal, stram og bilringfremmende, eller bred, myk og vennligsinnet? 

• Stoffet er av betydning. Er det tynt og slarkete eller tettvevet og passe tight. Eller, verst av alt: gennomsiktig? Tights er i grunn avslørende nok som de er. Jeg ser ingen grunn til å dele nøyaktig hva slags undertøy man har...

• Sømmer! Type sømmer, eller feil plassering av sømmer, kan både gi estetiske og praktiske ulemper. Spesielt når det skal løpes langt kan feilplasserte sømmer skape ubehag og påfølgende høy PRPSS (Post Run Pain in Shower Score). Au!

• Glidelåser av dårlig kvalitet, og konstruksjoner som gjør at glidelåsen henger seg opp i stoffet er dessverre ikke en sjelden opplevelse.

Så hva med Kari Traas tights? Vel, på løpeturene tenker jeg ikke på den i det hele tatt, og det er faktisk det beste skussmålet et løpeplagg kan få. Ingen behov for å justere den underveis, ikke for stramt, ikke for løst. Den sitter komfortabelt og riktig, stoffet er som det bør være og glidelåsene av god kvalitet. I tillegg får den et ekstra pluss for å ha en ypperlig løsning for løpenøkkelen min. 

Finfin løpenøkkellomme på ryggen.

Så gjør det naturligvis ikke noe om den ser kul ut også, selv om jeg må innrømme at det er litt uvant å løpe med tights som ikke primært er svart.

Freshe farger - Kari Traa Svalestjert løpetights.

I disse dager er det dog mer enn manglende nøkkellommer som utfordrer lysten til gjennomføring av treningsøktene. Vinteren, med speilblank is, iskaldt regn, slaps, slush og tykke lag nysnø om hverandre, er så absolutt ikke optimal for maratontreningen. Men det er slik forholdene er, og jeg velger å tenke at den ekstra viljen det krever gjør meg litt tøffere og sterkere. Det kommer garantert godt med når startskuddet går for årets første maraton om tre og en halv uke!

Janicke

Folk!

Nyttårsforsettenes tid er over oss. Mange legger planer om å komme i gang med trening, å fullføre et løp – alt fra fem kilometer til maraton og ultra. De samme forsettene har kanskje vært satt tidligere, både én og to ganger, men nå SKAL det skje. Håper vi…

Det fleste nyttårsforsetter er dessverre sørgelig kortlivede. Det holder ikke bare å ha tenkt en oppbyggende tanke rett rundt årsskiftet. Planlegging og oppfølging må til, og det er mange grep man kan ta for å øke sannsynlig levealder for nyttårsforsettene, eksempelvis:

• Sørg for at nyttårsforsettet er konkret og målbart. 
• Skriv det ned. 
• Begrunn for deg selv ”hvorfor” nettopp dette er så viktig for deg, så du kan minne deg selv på det når det røyner på. 
• Legg en langsiktig plan med målepunkter underveis.

Nyttårsforsetter - Det holder ikke å ha tenkt en oppbyggende

tanke rett rundt årsskiftet.

Det kan også være en god idé å dele forsettene og målene med noen, slik at de føles litt mer bindende.

Dersom nyttårsforsettet handler om å komme i gang med løping gjelder det å finne ut hva som må til for at du skal snøre løpeskoene på også når du er sliten etter jobb, regnet høljer ned, dagen er tettpakket av oppgaver eller det rett og slett er andre ting som frister.

Om jeg nå – i tråd med eget forsett om å skrive kortere blogginnlegg – kun skal trekke frem ett enkelt råd, så må det bli ”folk”.

Før jeg kom i gang med løpingen foretrakk jeg å løpe alene. Det vil si; jeg trodde jeg foretrakk det. Tanken på å skulle løpe sammen med folk som var raskere var skremmende, og å løpe sammen med folk som var tregere virket kjedelig. Denne innstillingen virker håpløs dum nå. Uten løpekameratene og løpebekjentskapene hadde jeg antakelig fremdeles balet med å bli en løper. Kanskje hadde jeg til og med gitt opp.

En løpekamerat gjør det lettere, og tryggere, å gjennomføre

løpeturen også når det gjør vondt i viljen.

For de aller fleste gir det en verdifull og varig motivasjonsboost å treffe, og å omgås, andre som løper. En løpekamerat og avtalt tidspunkt er gull verdt når det gjør vondt i viljen. En løpekamerat gjør det også tryggere å løpe på steder og tider som kanskje ikke alltid føles komfortable og trygge alene. Det gir mulighet for økt variasjon.

Én løpekamerat er definitivt bedre enn ingen løpekamerat, men har du mulighet til å bli del av en løpegruppe er det enda bedre. En enkelt løpekamerat kan bli skadet, være på reise, flytte – det kan komme mange ting i veien, og da er du like langt. Melder løpekameraten forfall kan det være veldig lett – lettere faktisk – å stå over selv også. Med en løpegruppe er du mindre sårbar.

Mindre sårbar med en hel løpegruppe å trene med.

Våg å bli med, selv om det virker skummelt. Nesten alle tenker i forkant at de antakelig ikke er gode nok, og har et bilde av at alle i løpegruppen er ”superløpere”. Det vet du ikke før du har vært med. Ta eventuelt kontakt med noen i gruppen på forhånd for å avklare nivå og opplegg.

Løpsopplevelser blir større når de deles.

Når du først er med i en løpegruppe, bør du også ta initiativ til samtale. Deltakerne i løpegruppen er med i gruppen nettopp for det sosiale, ellers hadde de løpt på egenhånd. Det er derfor stort sett latterlig enkelt å komme i prat med medløpere. Spør for eksempel hvor lenge de har vært med, om de har noen mål for året, hvor lenge de har løpt, om de har deltatt i løp, hvilke sko de løper med – stort sett hva som helst løperelatert funker for å komme i gang. Vi er veldig enkle sånn.

Er det ingen løpegruppe å oppspore akkurat der du bor, kan du undersøke i litt større omkrets. Ønsker du virkelig å bli en løper bør du i alle fall ha vurdert om du er villig til å reise et stykke én gang i uken for å være del av et løpefellesskap.

Egen buss og største team på Hytteplanmila 2014 - et allerede

flott løp fikk en ekstra dimensjon for glade SkiLøperne.

Finnes det ikke en løpegruppe i rimelig avstand fra der du bor, så kan du vurdere å starte en selv. Det er fullt mulig og egentlig ganske enkelt. I mars er det fem år siden jeg startet SkiLøperne nettopp fordi jeg ville bli en løper. På den første økten var vi fem stykker. I dag er vi godt over 300 medlemmer på facebook fordelt på joggere og løpere. På Hytteplanmila 2014 var SkiLøperne det største teamet (vi fylte en hel buss!), og vi arrangerer et årlig løp, SkiLøpet, som i 2014 hadde tusen deltakere. Alt er mulig!

Tips: Facebook er et glitrende verktøy for formålet. Det er bare å ta mot til seg (jeg var vettskremt) og invitere alle man kjenner i nærområdet. Slå opp informasjon der folk ser det, og vær tålmodig.

Vær også åpen for kontakt med folk når du eventuelt deltar i løp rundt om. Det er fascinerende mange spennende historier der ute, og det skal ikke nødvendigvis så mye til for å få ta del i dem. Løpseventyrene har en tendens til å bli enda mer eventyrlige når de deles med andre.

For egen del ville ikke løpsåret 2014 blitt på langt nær så minneverdig hadde det ikke vært for alle "folk"; Både dem jeg er så heldig å jevnlig ha ved min side under løpeturene, og de som i forskjellige sammenhenger har dukket opp på veien:

SkiLøperne naturligvis. Både de som har vært med lenge, og de som har

blitt med i løpet av året. Her representert ved noen av de som var med

på løpeturen på julaften i år.

Den reddende engelen i Médoc.

("Médoc Marathon - Et berusende løpseventyr")

Den herlige gjengen nordmenn (og svensker) på Springtimes 

Training Camp i Portugal i mars 2014. Her, noen av dem ved

oppmøte til løpeøkt. Gleder meg enormt til årets Camp!

Tommy og nederlandske Gerard som bidro til at jeg tok

sjansen på å ”løpe som en mann” i Berlin.

("Berlin Marathon 2014 - Løp som en mann!")

Pål som var så sliten, så sliten i New York 

(Medaljens fremside - New York City Marathon 2014).

Folk som stoppet opp og slo av en prat under Oslo Maraton Expo. 

Mange imponerende og fascinerende mennesker, her representert 

ved Eline Øidvin som ikke lar seg bremse av sitt handikap, og

Trude Håland som har mange av de samme interessene og målene som jeg.

(Oslo Maraton Ti for Grete - What if...)

Reisende, og Springtime-kollegaer, på turene jeg har vært med som

reiseleder, alle med sine historier. Her fra morgenjogg i forbindelse

med Chicago Marathon. (Chicago Marathon 2014 - Impossible is Nothing!)

Disse, og mange flere til, bidro til at 2014 ble et virkelig minneverdig løpsår. Alt er lagt til rette Chewbacca-prosjektets - og Lettbents - finaleår skal bli enda mer innholdsrikt. Jeg gleder meg til opplevelser sammen med både gamle og nye løpekamerater!

Janicke

PS: trenger du flere motivasjonstips finnes det 23 til under fanen "Reasons to run", og kanskje kan fanen "Løpelykke" også by på inspirasjon.

Ribbemaraton 2014 - Et vintereventyr

"Én gang i livet..." sier mange. "Én gang i livet skal jeg løpe en maraton!" Og med det skal man ha mestret distansen og vite hva disse beryktede 42,2 kilometer virkelig dreier seg om. Litt sånn; "Har man gjort én så har man gjort dem alle". Det var min tanke opprinnelig også, men desto flere maraton jeg løper, desto tydeligere blir den enorme variasjonen - og hvor lite man egentlig vet.

Lørdag var det ekstra tydelig. Årets syvende maraton* ble Löplabbets Ribbemaraton. Et rimelig uformelt løp med personlig tidtaking (egen klokke) og uten løypemerking. Starten går fra Löplabbet-butikken på Sandvika, og målgang er Löplabbet-butikken på Ski Storsenter. Primus motor, Sandvika-sjef Geir Frykholm, oppfordrer til å løpe i flokk, å vente på, og hjelpe hverandre underveis. Her er det løpefellesskapet og løpegleden, ikke timer, minutter og sekunder, som har fokus. Allerede i grunntanken er dette med andre ord milevis unna de foregående seks maratonene, selv om distansen er den samme. Da er det artig at Löplabbets Ribbemaraton er Norges syvende største maratonløp (2013).

Kulde gir ikke grunn til DNS - Har tross alt vært ute en vinterdag før. 

Ytterligere påfallende ble kontrasten til de andre maratonløpene når gradestokken viste tolv blåfrosne grader denne morgene. Å trekke seg var aldri en vurdering, her var det bare å kle seg godt. Ullstillongs under vintertights, ulltrøye og fleecegenser under løpejakke og refleksvest, et par buffer samt lue, vanter og polvotter. Jeg følte meg som en stappa pølse. Forsåvidt et passende "tilbehør" til Ribbe... 

Et så annerledes løp - en kosemaraton, for å bruke et ord som veldig nylig kom til i min ordbok - krever heller ikke store forberedelser. I stedet for å trappe ned har de siste ukene vært preget av rekordmange kilometer. Mange rolige, men også en god del i høyere tempo, i tråd med perseprogrammet (håper jeg) mot Tokyo Marathon i februar. Det hadde sikkert vært lurt å holdt igjen litt også til Ribbemaraton, men det bekymret meg ikke. 

God stemning - SkiLøperne Knut, Mette og Stig...

...og Mona, samt Mossjonistene Stian og Roger på toget

fra Ski mot Oslo og Sandvika. Bare for å løpe tilbake. 

Halv ni satt vi komfortabelt på toget som skulle ta oss fra Ski til Oslo S, hvor vi så skulle bytte tog for å komme oss helt frem til Sandvika. Bare så vi kunne løpe tilbake igjen. Smart. 

I år som i fjor var butikken til Geir proppfull av skravlende og klesjusterende løpere. Buffer, luer, refleksvester og vanter. Det er mange plagg som skal sitte rett. Etter å ha blitt registrert ved inngang til butikken var det bare å menge seg og skravle med alle kjente. En av Ribbemaratons beste deler er nettopp dette; skravlingen før og etter selve løpingen. Ja, og så de hjemmebakte bollene til Hanne på Löplabbet i Ski da. 

SkiLøper Bjørn Einar, til venstre, skulle egentlig ha maratondebutert denne dagen, 

men en skade satte en stopper for det. I stedet stilte han som hjelpemann og fotograf.

Sterkt gjort å bite i seg egen skuffelse og stille opp for de som kunne begi seg ut på turen!

SkiLøperne var godt representert, blant annet ved Gunnar (midten) og Mihai (til venstre).

Med hvit lue i front er Vera Nystad som i Ski mottok Kondisheder for å ha løpt (over) 100 maraton.

Foto: Petter Vabog

Det er herlig uformelt og avslappet når løperne kort tid før klokken slår ti stiller opp utenfor butikken. Geir forklarer litt om løypa og oppfordrer til samhold og hygge underveis, før han teller ned og den reflekskledde gjengen - rundt 120 løpere - legger i vei. 

Jeg hadde ikke noe bestemt mål for dagen, ut over å ha det hyggelig, så tempoet ble det som føltes passe. Men om det var et ubevisst konkurranseinstinkt eller hva; det tok ikke lang tid før jeg var en del av tetgruppen. Hytteplanmilas Tommy, var helt i front, og ettersom jeg ikke engang hadde kikket på løypekartet, la jeg min lit til at han visste hvor vi skulle. I den grad faktisk, at jeg var i ferd med å følge etter da han skar over veien, til grøftekanten, for å slå lens. 

Ett reflekskledt tog, på vei fra Sandvika til Ski, denne iskalde 

lørdagen i romjulen. Foto: Bjørn Einar Larsen

Det var opplagt flere enn meg som ikke hadde sjekket løypekartet, for etter bare et par, tre kilometer var vi en nokså stor gjeng som fikk oss en ekstra sløyfe. Vi var innom et par blindveier, før vi kom tilbake på rett spor, og plutselig lå "tetgruppen" langt bak. Det var i grunn bare hyggelig, for da ble det mulighet for å hilse på og skravle med flere, mens vi avanserte i feltet.

Ved Oslo S ble en kvartett dannet. Flere ganger underveis, både før og etter, løpg jeg sammen med andre, men kvartetten ble kjernen som holdt sammen hele veien fra Oslo til Ski. Både Stig og jeg hadde fjorårets marerittaktige Ribbemaraton friskt i minne. I år kunne vi begge glede oss over finfin klaff med dagen. Maria har jeg hatt kontakt med på sosiale medier, men aldri møtt "live" tidligere. Hun har imponert med sin sterke historie og pågangsmot, så det var ekstra artig å løpe sammen med henne og Karianne.

Strålende - Både solskinn og supert løpefellesskap! Stig, Karianne, Maria og jeg 

hadde hyggelig  følge fra Oslo sentrum til Ski. I perioder var vi også flere, men

vi fire holdt sammen hele veien fra Oslo til Ski.

Det er ikke til å stikke under en stol at det er et stykke fra Sandvika til Ski. Spesielt når distansen skal tilbakelegges til fots. I godt løpeselskap ble veldig mange av de 42 kilometerne tilnærmet gratis. Vi både skravlet, tøyset og var tause i vårt fine, lille løpefellesskap. Det er rart hvordan kilometer for kilometer tikker unna, og den lave vintersolen bidro til at årets Ribbemaraton i større grad vil huskes som vakker enn kald. Enkelte områder merket vi mer til kulden enn andre steder, men alle hadde kledd seg godt, så det ble aldri noe problem.

Kaldt ja, men vel verdt det når det gir så vakkert vinterlys. 

Det ble en stemningsfull tur fra Sandvika til Ski! 

Stig, Karianne og Maria leder an foran Øystein.

På Langhus ble jeg plutselig sliten, pulsen steg, og jeg kunne nok egentlig ha tenkt meg å senke tempoet litt. Men gruppen hadde fått los på målgang, og sammen hadde vi satt mål om å komme inn på under fire timer. Det bare å bite tennene sammen og henge på. 

Rød løper og ballongportal! På Löplabbet i Ski vet de hvordan man skal ta imot maratonløpere. Kondis' redaktør Marianne serverte raust med Cola, og det bugnet av Löplabbet-Hannes hjemmebakte boller (for en jobb!). Og best av alt: stemningen. Glade løpere med rim i hår og skjegg som ankommer butikken under ballongportalen. Erfarne som debutanter. Slitne og skravlende.

Etter fjorårets vonde Ribbemaraton var det viktigste målet i år en god opplevelse. Check! At tiden i denne kosemaratonen endte på under fire timer er en real bonus. Det må bety at formen er god. 

Det er bare å takke alle som står bak, Geir og Hanne spesielt, deres hjelpere og fotografer som sørget for å forevige dagen, og ikke minst alle løpere - det gule reflekstoget, og mine tre hovedmedløpere - som var med og gjorde Ribbemaraton 2014 til den helt spesielle maratonopplevelsen det ble. Smått magisk faktisk.

A t-shirt to prove it - Godt fornøyd også med årets syvende og siste maraton.

Maratonåret 2014 er herved fullført. Neste kosemaraton blir Löplabbets PåskeHareMaraton i mars. Da skal det løpes motsatt vei, fra Ski til Sandvika. Før den tid blir det nok alt annet enn kos, når heftig persing står på agendaen i Tokyo...

Godt nytt år!

Janicke

*Maraton eller lenger - Ultravasan 45 er medregnet

Lettbent finaleår

Desember. Det perfekte tidspunktet for et løpshvileskjær. Årets løpssesong er avsluttet, og neste løpssesong ligger på trygg avstand. Måneden er dessuten tettpakket av aktiviteter og gjøremål, og man løper tross alt fra jobb til juleavslutninger og andre desemberhappenings, og fra butikk til butikk på jakt etter julegavene. En av løpingens "regler" er jo faktisk at man bør ta pause fra intens trening én dag i uken, én uke i måneden og én måned i året. For de fleste blir nok desember den måneden, enten det er planlagt eller ei.

Har man satt seg fore å nå hårete mål allerede i februar er desember ikke tiden for hvile. Det løpes til alle døgnets tider. Hvor enn det er mulig å skvise det inn. Det løpes alene og det løpes sammen med andre. Det løpes i komfortsonen og det løpes et godt stykke utenfor komfortsonen. Hårete mål krever hårete innsats. Det er bare å fortsette å løpe!

Fortsett å løpe, fortsett å løpe. Tidlig, sent, kort, langt og i all slags vær.

Målrettet - Først på banen.

Drømmen er at to mål nås allerede om to måneder, i Tokyo:

• Verdensherredømme-målet krever bare at løpet fullføres og medaljen innkasseres. Så langt har jeg aldri brutt et maratonløp, så der bør det være nokså gode odds. 
• Det andre målet er tøffere. Maratontiden skal forbedres med åtte minutter. Åtte minutter... Det høres kanskje ikke så voldsomt ut når det tross alt handler om godt over tre timer. Men for å komme i mål på tre timer og femten minutter må snittfarten ligge på 4:39 pr kilometer. I 42 kilometer. Troen på suksess er like ustø som den juleaktuelle, berømte hovmesteren. Etter servering av desserten. 

Kanskje burde jeg bare innse mine antatte begrensninger, og tenke at jeg har oppnådd langt mer enn forventet slik det er. Og seriøst; hvordan kan denne høstens opplevelser toppes? Fem fantastiske maraton på ti uker, og to maratonperser på to uker, etterfulgt av pers på fem og ti kilometer bare fem dager senere. Seriøst?

Saken er at jeg er komplett avhengig. Avhengig av løping. Av løpsopplevelser. Hårete mål. Perser. Løpevennskap, -bekjentskap og -fellesskap. Løpsreiser. Avhengig av å føle meg sterk og utholdende. Det er helt enkelt umulig å stoppe nå, og i 2015 står det store slaget:

Hvor lettbent kan Lettbent bli?

Chewbacca - De hårete måls beskytter.

Målene er ikke nye. De ble bestemt allerede høsten 2013, da endorfinene etter sub 3:30-maratonpers i Berlin herjet. Prosjektet fikk navnet Chewbacca etter graden av behåring:

• Maraton sub 3:15 (stretch target 3:10)
• Halvmaraton sub 1:30
• Mila sub 40 (Dette målet skulle egentlig nås i 2014, men det ble bare gjort ett forsøk. På Hytteplanmila ble det pers, men 43 sekunder for mye.)
• Verdensherredømme - gjennomføring av alle World Marathon Majors-løpene og sertifikatet som beviser det.

Verdensherredømme-målet skal nås i Tokyo den 22. februar. Tokyo Marathon er også åsted for første forsøk på 3:15. Bommes det der må det trenes enda bedre mot neste forsøk. To treningsuker med fantastiske løpeledere i Portugal på Springtimes Training Camp i mars bidrar forhåpentligvis til at jeg stiller enda litt sterkere i Paris Marathon i april.

Mislykkes jeg i Paris, skal det nok mye til at det blir sub 3:15 i Stockholm Marathon i slutten av mai. Det endelige forsøket blir dermed i Berlin Marathon i september, og det er jo egentlig det mest naturlige sted å avslutte Chewbacca-prosjektet.

How low can you go? 3:15 neste år kan bety plass blant de 30 beste i klassen.

Målet om sub 40 på mila må tas unna enten i Sentrumsløpet eller på Hytteplanmila. Hvor og når det skal sub'es 1:30 på halvmaraton vites foreløpig ikke. I mai er det Göteborgsvarvet, men kupert og folketett som den er, blir det neppe pers der. Jeg må finne noe som passer inn mellom alle andre løp. Det blir jo noen maraton neste år også...

Et helt annet mål er å blogge litt oftere. Jeg får heller bli flinkere til å skrive kortere innlegg.

Løpeglede - glimrende illustrert av Mona.

Og så, ved avslutningen av Lettbents Chewbacca-finaleår, settes også det endelig punktum på denne bloggen. Håpet er naturligvis å avslutte med total Chewbacca-suksess. Derfor trenes det nå mer målrettet og seriøst enn noen gang tidligere. Fremdeles er løpegleden det aller viktigste, men Marius Bakkens 100 day marathon plan følges nærmest til punkt og prikke. Intervallskrekken ignoreres fullstendig. Den største intervallutfordringen nå er at den ti år gamle Sportsmaster-tredemølla har maksfart på 16 km/t...

Uansett om målene blir nådd eller ei har bloggen for lengst ført til oppnåelse av det som var det opprinnelige og aller viktigste målet: Å bli en løper. Alt som har kommet i tillegg - usannsynlige mengder av store og små opplevelser, nære vennskap og hyggelige bekjentskap i tillegg til drømmejobben - er bonuser jeg aldri i mine villeste fantasier hadde drømt om ved oppstarten da:

• Å løpe mer enn annenhver dag ble ansett som risikabelt - nærmest som å be om skade.
• Å løpe på helligdager var flaut.
• Å løpe mer enn én maraton i året ble ansett som idioti.
• Å løpe lenger enn maraton - det komplette galskap!

Jeg skulle bare visst...

Og hovmesteren. Ustø, ja. Definitivt. Men han holder seg på beina.

Janicke

Gjennom en tunnel og rundt noen svinger

Å gli taktfast på imaginære skinner rundt og rundt banen i mørket, som del av et lite tog. Hodelykten til medløper Gunnar lyser opp og viser hvor sporet går. Etter to av åtte intervaller har de 16 SkiLøperne, som har karret seg ut denne første virkelige vinterkalde tirsdagskvelden, fordelt seg i små grupper. Det går rundt og rundt på den frosne tartanen.

Selv for den ihuga løperen kan løpsmotivasjonen svikte. De siste ukene har dørstokkmila vært tung å forsere. Det har blitt børstet støv av motiverende slogans (kommandoer!) som "Don't think. Run." og "Just do it". Kroppen har vært seig og slarkete, med småvondter her og der. Høsten har vært tung på flere områder. Dessuten er det mørkt og kaldt. Det har vært veldig lett å prioritere jobb fremfor løping når oppgavebunken ser umulig stor - og stadig voksende - ut. Har jeg først kommet meg ut har det vært greit nok. Fine løpsopplevelser og humørmessige oppturer. Følelsen har bare ikke sittet i lenge nok. Jeg har ikke hatt lyst til å løpe neste gang uansett.

Det var bare én ting å gjøre: å ta en pause. Ikke en full ikke-løpe-i-det-hele-tatt-pause, men sist uke ble det bare én skarve tur før lørdagens deltakelse i engangsløpet Stockholm Tunnel Run.

Refleksvest i steden for startnummer i Stockholm Tunnel Run.

SkiLøperne Knut, Stig, pappa og meg, matchende

og fine i våre nye refleksvester, på vei til tunnelen.

Enkelte har spurt hvorfor man vil løpe et løp som går i en tunnel. Selv synes jeg det virket som en artig greie å prøve. Noe annerledes. Jeg er glad jeg tok turen og fikk oppleve at det kan være vel så gøy å løpe i en tunnel som langs strekninger utendørs.

Stockholm Tunnel Run gikk bare denne ene gangen. Etter at Norra Länken, Nord-Europas største vegtunnelprosjekt, har åpnet slipper kun biltrafikk til.

Inn i tunnelen. Rundt 40.000 refleksvestkledde lyste opp både ute og inne.

Oppvarming ved Springtime (c:

Stockholm Tunnel Run skulle være en real åpningsfest for den nye tunnelen, og fest ble det! Turen gjennom tunnelen var spekket av opplevelser i form av lys, lyder, korsang og heftige rytmer, fuglekvitter, dalende snø, konfetti og rundt 40.000 løpere! Å beskrive alt dette blir nesten umulig; Se heller denne videoen som Trafikverket har laget:

Det var arrangøren av Lidingöloppet som stod bak dette løpsarrangementet, og alt oste av profesjonalitet og skikkelig organisering. Det er virkelig imponerende å klare å håndtere så mange løpere så smertefritt. Det ble plukket opp et par idéer for SkiLøpet også - uten sammenligning forøvrig.

Mitt tunnelløp var forholdsvis grei skuring. Jeg hadde ingen bestemte mål, og brydde meg ikke om å stille opp langt fremme i startgruppen. Trengselen lenger bak kostet meg nok et drøyt minutt de første par kilometerne, men deretter var det bare min egen småskranglete kropp og labre motivasjon som begrenset meg. Jeg nøt opplevelsen og alle inntrykkene, og vel i mål var jeg godt fornøyd med tiden 43:54.

Foliegutta - Småkalde løpere på vei hjem etter løpet, innpakket i

folien vi fikk utdelt etter målgang.

Fargerike ballonger OG medalje - kan ikke annet enn å smile da. 

Medaljefangsten - Kanskje ikke den kuleste medaljen, 

men grei nok for et 10K-løp.

Positiv opplevelse til tross, det var ikke Stockholm Tunnel Run som skrudde løperhodet på rett plass igjen. Det skjedde under morgenturen dagen etter. På tross av møre ben (og nokså sen bankett) bar det ut i vakre Stockholm søndag morgen. Et eller annet sted på turen rundt Djurgården med pappa, Knut og Stig dukket løpegleden for alvor opp igjen. Var det den hyggelige stemningen? Draget på ned mot 4-minuttersfart midtveis? Det smågale i å være ute tidlig, etter både løp og festkveld? Overraskelsen over at kroppen ikke lenger "skranglet"? De flotte omgivelsene?

Gode løpekamerater på tur rundt idylliske Djurgården.

Antakelig kombinasjonen av alt. Løpeiveren er i alle fall gjenfunnet, og kilometerjunkien er skrubbsulten. Jeg er heftig motivert for treningsprogrammet for forsøk på 3:15 på Tokyo Marathon i februar (Marius Bakkens 2:45-program - for å "safe"), og denne uken skal jeg for første gang på mange uker ha minst 90 kilometer! Selv om søndagen går med til reising bør det være godt mulig, ikke minst takket være ukens langtur: Nina og Gittes "En fot foran" - en løpedugnad til inntekt for Aktiv mot kreft.

Løpedugnaden starter i Ås lørdag klokken 10:00. Rundt 25 SkiLøpere kobler seg på i Ski, og så bærer det mot Manglerud. Fra Ås er distansen en maraton. Fra Ski blir det drøyt 30 kilometer. Opprinnelig var det to løpere som skulle ta turen og målet var å samle 100 kroner pr kilometer. Så utførte den moderne, elektroniske jungeltelegrafen litt av sin magi... Det blir veldig spennende å se hvor mange som faktisk dukker opp på lørdag. Målet om 4.200 kroner er i alle fall langt passert. Så langt har det blitt samlet inn over 30.000 kroner.

Les mer om Nina Alettes prosjekt på Sportsmandens artikkel "En fot foran - løpsdugnad for kreft-saken", og se siste oppdateringer om prosjektet på facebook-siden.

Grytidlig morgentur - Etter pausen var løpejunkien plutselig veldig sulten. Kveldsøkt 

ble tett fulgt av tidlig morgenøkt før kveldens to økter med SkiJoggere og SkiLøpere.

Tilbake på SkiLøpernes Tough Tuesday i går kveld. Gunnar, Kjetil, Hans Jørgen og jeg har lagt marsjfarten - som vel må kalles optimistisk maratonfart - til 4:30. Det blir stillere og stillere etter hvert som intervallene tas unna. Småpratingen begrenses nå til de ett minutt lange joggepausene. Under intervallene ytres kun korrigering av fart når en av oss drar på litt for mye. "4:15 nå." sier Gunnar eller jeg, og gruppen sakker unisont bittelitt av. Taktfaste steg bærer oss frem under stjernehimmelen. På alle kanter av banen ser vi andre små tog av lys - hodelykter og refleksvester - sveve i forskjellige hastigheter. Av og til passerer et tog et annet. "Bra tempo!" kommenteres det. "Takk det samme!" svares det.

Åtte ganger løper vi intervaller på seks minutter. Rundt og rundt. Ensformig? Kanskje. Samtidig er det ganske magisk, om man lar seg synke inn i opplevelsen. Fellesskapet med medløperne, både ens eget lille tog og alle de andre som er ute på samme tokt. De hvitmalte "toglinjene". Den samkjørte takten av løpesko mot frostet tartan. De små, glidende lysene i mørket. Kroppen som jobber. Fartsfølelsen, som blir forsterket i svingene og ved passering av andre tog. Og på hver runde; lyden av kryssingen av den iskalde, tykke plasten som er lagt ut for å beskytte et par meter av banen, og som må forseres litt varsomt (man vil jo ikke skli eller snuble) uten å miste fart. Fartsøkningen de siste minuttene av det siste draget, og den altomfattende tilfredsheten når vi er ferdige og oppsummerer økten og prater litt, før lyktene og refleksvestene forsvinner i hver sine retninger.


Janicke a.k.a. Chewbacca
Back on track!

Medaljens fremside - New York City Marathon 2014

Maraton er merkelige greier. Ved første øyekast kan det se ut som ren idioti å gi seg i kast med over fire mil løping. Man vet jo så vel at det blir vondt og veldig slitsomt. Maraton kan imidlertid ikke avskrives med et kjapt øyekast. Noe slit og smerte er nesten uunngåelig, og en viss dose idioti er nok med i bildet, men det er i aller høyeste grad også vilje, vennskap, utfordring, omsorg, egenutvikling, opplevelse, terapi, humor, samhold, konkurranse, glede og sorg. Enten det løpes for nye bestetider, for veldedighet, for en man har kjær, som følge av et veddemål eller for opplevelsens skyld så dreier ikke maraton seg egentlig om distansen på 42,2 kilometer; Maraton dreier seg om menneskene som av hver sine grunner begir seg ut på dem.

Det var begredelig lite løpeglede å spore i mitt hode søndag morgen. Dersom det hadde vært en reell mulighet, hadde Springtimes busser til Staten Island fått gå uten meg. Morgenjoggeturene de fire foregående dagene hadde vært hyggelige. Det er virkelig en av mine favoritt-oppgaver i Springtime-jobben. Jeg får både løpt og skravlet med nye og gamle bekjentskaper. Men selv på disse lette turene dukket det opp tilsvarende nye og gamle vondter. Kroppen føltes generelt støl, daff og tung. Den har liksom ikke kommet seg igjen etter strabasene i Hytteplanmila.

Spente morgenjoggere dagen før dagen: Å sjekke målgangsområdet er 

ekstra stas når flaggene er satt opp langs oppløpet. Nye bekjentskaper til

venstre, hyggelig gjensyn med Einar og Runar til høyre. Alle sammen

førstegangs-NYCM'ere - med vidt forskjellige mål. Herlig!

Hodet var imidlertid det største problemet. Tankene var dystre og motvillige. I desperate forsøk forsøkte jeg å friste meg selv med medaljen, men selv den klarte ikke å lysne mitt mørke sinn. Akkurat det sier vel i grunn sitt. Når det i løpet av natten i tillegg hadde kommet mail fra arrangøren om kaldt og vindfullt vær - i den grad at telt og skilting ville være redusert - var det virkelig tungt å mane frem lyst til å kjempe seg igjennom enda et maraton. Men på jobb i New York, og med ansvaret for å få en av våre 17 busser med spente løpere til starten, hadde jeg i grunn ikke noe valg.

Brrrr! Iskald ventetid ved starten.

Det var altså en tungsinnet og maratonlei utgave av "lettbent" som satt og hutret, godt innpakket i gammelt tøy, en takknemlig mottatt Dunkin' Donut-lue, dobbelt sett buffer, armvarmere på føttene og regnponcho ved Corral C. Jeg hadde slått meg ned på mine medbrakte aviser et stykke unna folk for å unngå å komme i snakk med noen. Surt og kaldt og ikke en positiv tanke i sikte. Eneste trøst var at dette var maratonhøstens siste løp.

Om jeg allerede nå røper at sluttiden ble en av mine dårligste maratonresultater virker det kanskje som om dette er et begredelig negativt blogginnlegg. Den gang ei! For da feltet for min startgruppe åpnet kom den første av en rekke små og større hendelser som stil syvende og sist snudde New York City Marathon til en perfekt avslutning på maratonhøsten.

Uteligger-konvensjon på Staten Island? Neida, bare løpere som venter

på starten av New York City Marathon. Mange interessante antrekk!

Jeg var i ferd med å rydde sammen og forlate min lille leir da SkiLøper-kollega Geir plutselig dukket opp. Det er så gøy med slike tilfeldige treff. Ettersom han hadde en senere start var det ikke så lang prat vi rakk, men nok til at jeg var litt lysere til sinns - og mer mottakelig - ved oppstillingen i startfeltet. Dermed ble det flere hyggelige samtaler. Først med en amerikaner fra Boston, deretter en New York-boende nordmann, litt senere en annen bekjent nordmann, og de første tre kilometerne hadde jeg følge med en ire.

New York City Marathon svinger innom alle byens fem bydeler. Starten går på Staten Island, men det første vi gjør er å rømme derfra ved å krysse den enorme Verrazzano Narrows-broen over til Brooklyn. Det går oppover den første kilometeren på broen ut over floden, og her fikk vi for alvor kjenne vindens krefter. Det blafret intenst i startnummere, og flere ganger holdt jeg på å spenne bein på meg selv fordi det ene beinet blåste foran det andre. Det var bare å løpe bredbent, holde på lua, passe seg for forbiblåsende plagg og skrot og komme seg over. Senere fikk jeg høre at rullestolkjørerne faktisk måtte starte på andre siden av broen på grunn av vinden.

Brooklyn-delen av løypa er kjent for et fantastisk engasjert publikum. Også i det sure været var de på plass. Kanskje var det noen færre av dem enn vanlig, men de som var på plass sørget i alle fall for god stemning. Jeg forsøkte å la meg rive med både av dem, og ved å studere de andre løpernes antrekk; alt fra minimale shortser og singleter til tykke dunjakker. For meg var det ekstra nedtur å ikke løpe i skjørt eller kjole, men det var helt uaktuelt å løpe med bare ben. Selv om jeg tok av meg lua, buffene, vantene og armvarmerne etter tre-fire kilometer, så kastet jeg dem aldri fra meg slik planen var, ettersom jeg tenkte det kunne bli behov dem senere. Vinden var riktignok ikke så ille som fryktet, men kom tidvis i heftige, kalde gufs og fra alle retninger. Av og til måtte vi krøke oss sammen for å kjempe oss fremover, andre ganger ble vi dyttet frem. Motivasjonen var uansett vanskelig å finne. Jeg ville bare i mål.

De siste månedenes hardkjør har kostet. Heldigvis har jeg sluppet skader, men fra skinke via hofter og hamstring, til knær og legger varsles det om at det nærmer seg kritisk punkt. Det er stølt, stramt og gir en følelse av å være på randen til betennelser både her og der. Følelsen ble forsterket ved økt fart, så ti kilometer ut i løpet bestemte jeg meg for å ta kroppens signaler på alvor og skrudde over til visning av vanlig klokke på Garmin.

I en periode hvor vinden virkelig lekte med oss, og mitt løse hår skapte litt problemer med sikten, kom en norsk jente opp på siden av meg. "Vil du ha en hårstrikk?" spurte hun og rakte en strikk mot meg. Atter en opplevelse underveis som bidro på den positive siden gjennom de første to milene som var en mental kamp. Flere ganger vurderte jeg seriøst å bryte selv om det egentlig gikk helt greit å løpe. Det var tanken på å få en første DNF (did not finish) i resultatlisten som fikk meg til å fortsette, og kilometerne tikket da vitterlig fremover. Hver gang jeg så en norsk eller svensk rygg forsøkte jeg å ta den igjen, og flere ganger endte det med en hyggelig prat. Her og der ga jeg high fives til barn og voksne langs løypa, jeg gledet meg over heiing og plakater, og jeg måtte flire litt da jeg så en tom Nugatti-tube på asfalten.

Queensboro Bridge - mange får det tungt på denne lange, seige broen, men 

utsikten er upåklagelig!

Queensboro Bridge tar oss fra Queens til Manhattan.

Fra 25 kilometer begynte tungsinnet å slippe taket, og fra passering av den store Springtime-supporterstasjonen mellom 26 og 27 kilometer synes jeg i grunn at det var overraskende lite igjen av løpet, og jeg gledet meg til turen innom Bronx. Solen hadde for alvor kommet frem, formen var tross alt helt fin, jeg var knapt sliten, det fløt bra fremover - og snart skulle jeg få medaljen min.

Tilbake på Manhattan, etter Bronx, tok løpet vendingen som gjorde at New York City Marathon 2014 ikke bare ble "just another marathon". Det fortjener virkelig bedre, og kanskje var det én av grunnene til at det var så enkelt å gi opp mitt eget løp for å forsøke å hjelpe en annen løper.

"Jeg henger meg på ryggen din jeg," hørte jeg en stemme si. "Nå sliter jeg skikkelig!" Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg svarte, men oppfordret ham i alle fall til å "henge på". Vi pratet litt, men han hadde det virkelig tungt, så det meste av tiden lå jeg bare foran ham og sørget for at han faktisk fulgte. Åh, jeg vet så vel hvor tøff og lang 5th avenue-delen er når man er sliten, og jeg har friskt i minne fra Berlin hvor grusom slutten av en maraton kan være. Derfor nølte jeg ikke med å stoppe opp da han plutselig ikke lå i rygg lenger. Jeg oppdaget ham et stykke bak. Gående. "Nei, ikke gå! Kom igjen, det er ikke langt igjen nå. Du blir bare skuffet om du går nå!", ropte jeg. Mer skulle ikke til før han begynte å løpe igjen. Et stykke til.

Resten av løpet peppet jeg etter beste evne, serverte vann, tilbød GU chomps og pratet. Ettersom han uttrykte takknemlig for å bli pushet holdt jeg det gående, og jeg tok til og med tak i armen hans for å fysisk dra ham over fra gange til løping.

Fotografen: Når man ikke bryr seg om tiden kan man fotografere litt. 

Bildet: Oppløpet.

Løpet hadde med dette fått en ny mening, og de siste kilometerne av New York City Marathon ble en helt annerledes maratonopplevelse. Gjennom Central Park hadde jeg all verdens krefter, og vekslet med å juble med publikum og å passe på den utslitte løperens fremferd. Det var både vondt og fascinerende å følge det velkjente maratonslitet hos en annen; Den voldsomme skuffelsen da han innså at det var enda litt lenger igjen enn han hadde trodd, behovet for å gå selv om han ikke egentlig ville det, (mot)viljen han tok frem da jeg ikke ville tillate ham å gå, og ikke minst den overraskende kraften som kunne hentes frem når målstreken endelig nærmet seg.

Det er i grunn fantastisk at det kan føles helt naturlig å krysse målstreken hånd i hånd med en person man møtte bare få kilometer tidligere.

Medaljelykke!

Etter å ha klemt og gratulert hverandre på overstrømmende vis, fått medaljene våre og blitt fotografert fikk jeg vite at min nye løpekamerat het Pål. At Pål var en av Springtimes reisende var naturligvis spesielt hyggelig. Litt ekstraservice, med andre ord. (c;

NYDELIG medalje! My precioussssss...

Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å avrunde denne maratonhøsten på. Vi løper våre maratonløp selv, men det er alle mennesker jeg har møtt underveis som gjør løpene til de opplevelsene de har blitt. Venner og bekjente hjemme som motiverer og gratulerer, venner og nye bekjentskaper som har vært med på de forskjellige reisene, publikum langs løypene, alle tilfeldige samtalepartnere underveis i løpene - og folk som tilbyr hårstrikker, vann, eller litt ekstra pepping når man trenger det som mest. Maraton handler om mennesker!

Og med det er maratonhøsten 2014 over. Fra den overraskende tiendeplassen i UltraVasan 45, via vinsmaking og fest i Médoc Marathon, vellykket planlagt (men tøff) persing i Berlin Marathon, ikke planlagt (og mye lettere) persing i Chicago Marathon og nå sist dette i New York... Nei, det er nok ikke anbefalt å legge opp så mange løp på så kort tid, men jeg ville ikke vært en eneste av opplevelsene foruten!

Men nå skal bena få maratonhvile litt.

Janicke

PS: Bare for å ha presisert det; Pål har gitt tillatelse til å skrive om dette. (c: