søndag 21. september 2014

Oslo Maraton Ti for Grete - What if...

Det er skrevet mye om hvordan man skal forberede seg til løp. Uansett hvilken distanse som skal løpes kan man finne oppskrifter på hva man bør gjøre de siste ukene, de siste dagene og de siste timene før man skal til pers. Å løpe vinmaraton, sove fem timer i snitt pr natt i tre, fire uker, og å stå rett opp og ned laaange dager på stand frem til det aktuelle løpet, er ikke blant de ordinære anbefalingene.

Derfor kan jeg ikke annet enn å tenke: Hva om...

Ett kjapt steg tilbake: For én uke siden løp jeg Marathon du Médoc. En fest av et løp, med ytterlig herlig feiring i to dager.
Oppløp på staselig rød løper under ballongportaler i Médoc Marathon. 
Egentlig i "gresk gudinne"-drakt, men ettersom mange ropte "Allez Cæsar" 
etter meg er jeg litt usikker på om jeg traff helt... 

Rusen - opplevelsesrusen! - fra de franske vingårdene hadde knapt lagt seg før forberedelsene til Oslo Maraton satt i gang. Som representant for Springtime betød det i første omgang å stå på stand. Å stå, rett opp og ned på bena, mange timer hver dag.
Oslo Marathon Running Expo.

Det har riktignok vært fantastisk hyggelig under Oslo Maraton Expo. I tre dager har jeg fått skravle med en drøss av kjente, nye bekjente - og totalt ukjente - om mine favorittemaer. Kjempegøy! Men det å stå rett opp og ned på beina, uten pause, ti timer hver dag er neppe optimalt for prestasjon i løp.
Mange SkiLøpere deltok i Oslo Maraton, enten som fartsholdere eller
som løpere på jakt etter nye bestetider. Tøffe karer: Stig, Knut, Bjørn Einar.

Hyggelig besøk på standen: Endelig fikk jeg møte Trude "live", og det er alltid 
stas å treffe tøffe Eline Øidvin som tok seieren i Oslo Halvmaraton for
funksjonshemmede. Eline er også med og løper i Berlin neste helg!

Startnummeret hadde jeg, men det var ikke helt avklart at jeg skulle få mulighet til å forlate standen og løpe 10 for Grete. Da løpsdeltakelsen til slutt ble avklart var jeg veldig spent på hvordan det ville bli å overtale de stå-vante, maratonpregede beina til å forflytte seg fremover i noe større hastighet enn gange. Dessuten var jeg veldig spent på om det stramme høyrebenet, som endelig lørdag morgen kjentes bra, ville melde seg igjen. For å forsøke å holde skuldrene på et passe lavt nivå satt jeg bare ett (uttalt) mål: Medalje!

Korrekt! Det er et imponerende nakent og tafatt mål. Mangfoldige galakser unna Chewbacca-standard. Jeg har tross alt aldri brutt et løp. Men, så hender det en sjelden gang at selv den selvutleverende Lettbent holder reelle mål bittelitt for seg selv. Tanken var at med pers på 41:27 så burde 45 minutter være grei skuring. Selv med ferske maratonben og tre dager på stand. Gitt at høyrebeinet ikke gikk i vranglås...

Drømmen var naturligvis en langt bedre tid.
Alltid et mål for målgang.

Gjennom fredagen var jeg veldig usikker på hvordan 10 for Grete skulle legges opp. Det er nesten et år siden jeg løp et ti-kilometersløp sist; Hytteplanmila 2013 (Hytteplanmila Revisited), og ti kilometer er generelt en veldig ukjent, og dermed særs skummel, distanse!  Hvilket tempo skulle holdes fra start, når skulle det veksles opp, og hvilket tempo måtte i så fall til for å fikse negativ splitt og en tid på i underkant av 45 minutter?

Lørdag morgen ble imidlertid alle strategitanker lagt til side. En stakkars maratondebuterende SkiLøper dukket opp på standen, enda litt reddere i blikket enn han hadde vært dagen før, da han var innom i forbindelse med startnummerhenting.

"Jeg har på meg GPS-enheten. Jeg har på meg pulsbeltet. Så har jeg klart å glemme klokka!!!"

Det var bare én ting å gjøre. Utstyrt med min klokke og mitt pulsbelte gikk han litt lettere i steget på vei mot startstreken for sitt aller første maraton. Med ham (og klokken) forsvant også strategi-stresset rundt mitt eget løp: For første gang skulle et løp, med startnummer på brystet, løpes uten klokke! Kun på følelse.

Oppstilt blant løperne på startstreken var jeg som vanlig nokså nervøs, men forsøkte å døyve det med småskravling med en bekjent. Litt før startskuddet smalt ble logging på Strava igangsatt, så jeg kunne feste telefonholderen på armen før løpet var igang. For selv om turen skulle løpes uten klokke så måtte den jo logges.

Fra start var det veldig trangt. Spesielt bød helomvendingen på rådhusplassen på håpløse forhold for å komme i gang - selv om jeg startet forholdsvis langt frem i pulje én - og etter to kilometer var det fremdeles slalomløping. Ingen perseløype dette, med så mange trange områder og krappe svinger.

Med mest erfaring fra lange løp synes jeg kilometermarkeringene dukket opp raskt. Farten føltes kontrollert. Jeg justerte hele tiden i forhold til pust, generell følelse, terreng og signaler fra høyrebeinet. Sistnevnte var det heldigvis veldig få av.

I fjor irriterte jeg meg veldig over manglende heiing (Sinnainnlegg - Oslo Maraton 2013). Det var ikke imponerende i år heller (mulig jeg er veldig bortskjemt fra alle internasjonale løp) men det var da et lite hakk bedre... Eller? Det var i alle fall hyggelig med den heiingen som var, og å se Ingrid Kristiansen rope og hoie bidro også godt til løpegleden.

Jeg hadde null peiling på tid da målseilet kom til syne men tenkte det måtte være under 45 minutter. Selv på oppløpet ble det slalomløping og halv-bråstopp fordi man plutselig havnet bak en maratonløper eller halvmaratonløper som i saktegående tempo også var på vei mot mål. Jeg hadde godt med krefter igjen, så jeg guffet på. Det er jo så ergerlig når man havner et sekund i feil retning og vet at man garantert kunne ha tatt det.
Måloppnåelse, medalje - og godfølelse attåt!

I mål! Jeg fomlet litt for å få fisket ut telefonen og slå av Strava-loggingen. Da viste den 43:39. Greit nok tenkte jeg, tok i mot medaljen, og tuslet sakte (truende krampe i venstre legg) tilbake mot expoen for siste økt på standen. Underveis møtte jeg Runar Gilberg fra Kondis som dessverre ikke var fornøyd med eget løp. Han nevnte at løypa sannsynligvis var 300 meter for lang. Strava-målingen min hadde også målt 10,3 km, men av erfaring stoler jeg ikke på at logge-apper og gps-klokker måler korrekt, så gudene vet.

Tilbake på standen tikket resultat-sms'en inn. Offisiell tid: 42:59. Så gøy at innsatsen på oppløpet hadde betalt seg. 42:59 er tross alt noe heeeelt annet enn 43:00.

Med 42:59 i dette ikke-persevennlige løpet som muligens var 300 meter for langt, etter en rimelig dårlig oppladning - og kun løpt på følelse - kom gleden. Resultatet har i tillegg fått meg til å lure på hva som kunne vært mulig dersom det ikke var for alle disse maratonløpene i høst. Dersom det var mulig å få til en skikkelig god opplading mot Hytteplanmila i oktober, i stedet for en maraton (Chicago) bare seks dager før... Kunne Chewbacca 10K-målet vært innen rekkevidde?

Ikke godt å si, men jeg tar med meg troen på at formen kanskje er et hakk bedre enn før, og at sub 40 ER et realistisk mål. En gang.

Men aller først: Berlin Marathon neste søndag. Chewbacca brøler sub 3:20. Lettbent nøyer seg med å si at alt under 3:28:40 er supert, og legger forsiktig til at medaljen i Chicago (mål om verdensherredømme) egentlig er viktigere enn pers i Berlin...

Janicke

6 kommentarer:

Anonym sa...

Mye rart med årets 10 km i Oslo Maraton.

- Utrolig mange 50-55-minutter løpere som startet i pulje 1
Det gikk fryktelig sakte langt fremme. Hvorfor havnet disse i pulje 1?

- Krapp og smal sving fra start bidro ytterligere til å stoppe opp hele feltet. Mange gikk i flere hundre meter fra start!

- Arrangørene hadde ikke tatt seg bryet med å få kontrollmålt 10 km-løypa. Den ble nesten 400 meter for lang! Ikke langt unna en halv kilometer ekstra det. Skandaløst.
Et tydelig eksempel på manglende ledelse og kvalitetssikring.
Det er faktisk SVÆRT enkelt å kontrollmåle en løype.

- Og hvorfor i all verden var det mellommåling på 6,5 kilometer? Hvem har bruk for det? De fleste 10 km-arrangører måler mellomtid ved halvgått løp, dvs 5 km.

Mye rart i årets 10 km!


Mange 4 min/km-løpere endte opp med både 5 min og 6 min på den første kilometeren.

Anonym sa...

Mange tapte m.a.o. 1 minutt ved start, pluss 1,5 minutt pga for lang løype.

Totalt 2,5 minutt ekstra tid på 10 km.

Ole Arne sa...

Hyggelig og snakke med, Norges beste løpe blogger, på standen til Springtime. Drømmer om en tur til NY og halvmarathon....

Ja, mye rart på 10k distansen...
Alt for trang løpetrase, spesielt de første km. Løpet mitt ble ødelagt av kø, ja, det stoppet helt opp, flere ganger, første km på 7:20. Tapte 2min her. De må sette løperene i mer korrekte puljer...

Takk for praten Janicke, og lykke til i Berlin :-)

Anonym sa...

Mellommålingen på 6,5 km er ikke så rar. Den var ved vending og gjorde det umulig å jukse ved å kutte løypa. Men det kunne vært en ved 5 også.

Janicke Ekelberg sa...

Det var absolutt ikke et optimalt opplegg nei. Helomvendingen etter så kort tid må jo bare bli kork og stress. Veldig synd også at det var så mange som opplagt ikke burde vært i pulje 1 som stilte opp der, og attpåtil stilte opp langt frem. Noe trengsel må man jo regne med helt i starten, men det varte veldig lenge her.

Ser på egen logg at jeg hadde 4:47-fart den første kilometeren. Litt ekstra stress i starten, men jeg tapte nok ikke så mye. Men så stod jeg forholdsvis langt frem.

Distansen utgjorde nok mer i så fall. At løypa var kontrollmålt tok jeg for gitt. Litt rart om man ikke gjør det i et så stort løp - men slik ser det altså ut.

Jeg ser heller ikke helt verdien av mellommålingen. Den sa ikke stort, men som et kontrollpunkt kan det jo ha vært et poeng.


Alt i alt så er det en del ting som ikke var helt på stell, men jeg må samtidig si at jeg synes Oslo Maraton utvikler seg fremover. Det har blitt større og mer skikkelig, og det var veldig kult med TV-overføring! Satser på at enda mer kommer på plass til neste år.

Janicke Ekelberg sa...

Hei Ole Arne, og takk for hyggelig besøk på standen. (c:

Over syv minutter på første kilometer er virkelig ille! Det spolerer jo mulighetene for å gjøre et godt løp. Veldig synd at det ble slik for deg. Puljeinndeling har virkelig noe for seg. Kankskje ville det hjulpet å ha fartsholdere også på 10'ern. Da hadde folk kanskje stilt seg opp etter ballongene - og vært mer realistiske.

Lykke til videre, så ses vi kanskje igjen en gang. (c: