onsdag 5. november 2014

Medaljens fremside - New York City Marathon 2014

Maraton er merkelige greier. Ved første øyekast kan det se ut som ren idioti å gi seg i kast med over fire mil løping. Man vet jo så vel at det blir vondt og veldig slitsomt. Maraton kan imidlertid ikke avskrives med et kjapt øyekast. Noe slit og smerte er nesten uunngåelig, og en viss dose idioti er nok med i bildet, men det er i aller høyeste grad også vilje, vennskap, utfordring, omsorg, egenutvikling, opplevelse, terapi, humor, samhold, konkurranse, glede og sorg. Enten det løpes for nye bestetider, for veldedighet, for en man har kjær, som følge av et veddemål eller for opplevelsens skyld så dreier ikke maraton seg egentlig om distansen på 42,2 kilometer; Maraton dreier seg om menneskene som av hver sine grunner begir seg ut på dem.

Det var begredelig lite løpeglede å spore i mitt hode søndag morgen. Dersom det hadde vært en reell mulighet, hadde Springtimes busser til Staten Island fått gå uten meg. Morgenjoggeturene de fire foregående dagene hadde vært hyggelige. Det er virkelig en av mine favoritt-oppgaver i Springtime-jobben. Jeg får både løpt og skravlet med nye og gamle bekjentskaper. Men selv på disse lette turene dukket det opp tilsvarende nye og gamle vondter. Kroppen føltes generelt støl, daff og tung. Den har liksom ikke kommet seg igjen etter strabasene i Hytteplanmila.
Spente morgenjoggere dagen før dagen: Å sjekke målgangsområdet er 
ekstra stas når flaggene er satt opp langs oppløpet. Nye bekjentskaper til
venstre, hyggelig gjensyn med Einar og Runar til høyre. Alle sammen
førstegangs-NYCM'ere - med vidt forskjellige mål. Herlig!

Hodet var imidlertid det største problemet. Tankene var dystre og motvillige. I desperate forsøk forsøkte jeg å friste meg selv med medaljen, men selv den klarte ikke å lysne mitt mørke sinn. Akkurat det sier vel i grunn sitt. Når det i løpet av natten i tillegg hadde kommet mail fra arrangøren om kaldt og vindfullt vær - i den grad at telt og skilting ville være redusert - var det virkelig tungt å mane frem lyst til å kjempe seg igjennom enda et maraton. Men på jobb i New York, og med ansvaret for å få en av våre 17 busser med spente løpere til starten, hadde jeg i grunn ikke noe valg.
Brrrr! Iskald ventetid ved starten.

Det var altså en tungsinnet og maratonlei utgave av "lettbent" som satt og hutret, godt innpakket i gammelt tøy, en takknemlig mottatt Dunkin' Donut-lue, dobbelt sett buffer, armvarmere på føttene og regnponcho ved Corral C. Jeg hadde slått meg ned på mine medbrakte aviser et stykke unna folk for å unngå å komme i snakk med noen. Surt og kaldt og ikke en positiv tanke i sikte. Eneste trøst var at dette var maratonhøstens siste løp.

Om jeg allerede nå røper at sluttiden ble en av mine dårligste maratonresultater virker det kanskje som om dette er et begredelig negativt blogginnlegg. Den gang ei! For da feltet for min startgruppe åpnet kom den første av en rekke små og større hendelser som stil syvende og sist snudde New York City Marathon til en perfekt avslutning på maratonhøsten.
Uteligger-konvensjon på Staten Island? Neida, bare løpere som venter
på starten av New York City Marathon. Mange interessante antrekk!

Jeg var i ferd med å rydde sammen og forlate min lille leir da SkiLøper-kollega Geir plutselig dukket opp. Det er så gøy med slike tilfeldige treff. Ettersom han hadde en senere start var det ikke så lang prat vi rakk, men nok til at jeg var litt lysere til sinns - og mer mottakelig - ved oppstillingen i startfeltet. Dermed ble det flere hyggelige samtaler. Først med en amerikaner fra Boston, deretter en New York-boende nordmann, litt senere en annen bekjent nordmann, og de første tre kilometerne hadde jeg følge med en ire.

New York City Marathon svinger innom alle byens fem bydeler. Starten går på Staten Island, men det første vi gjør er å rømme derfra ved å krysse den enorme Verrazzano Narrows-broen over til Brooklyn. Det går oppover den første kilometeren på broen ut over floden, og her fikk vi for alvor kjenne vindens krefter. Det blafret intenst i startnummere, og flere ganger holdt jeg på å spenne bein på meg selv fordi det ene beinet blåste foran det andre. Det var bare å løpe bredbent, holde på lua, passe seg for forbiblåsende plagg og skrot og komme seg over. Senere fikk jeg høre at rullestolkjørerne faktisk måtte starte på andre siden av broen på grunn av vinden.

Brooklyn-delen av løypa er kjent for et fantastisk engasjert publikum. Også i det sure været var de på plass. Kanskje var det noen færre av dem enn vanlig, men de som var på plass sørget i alle fall for god stemning. Jeg forsøkte å la meg rive med både av dem, og ved å studere de andre løpernes antrekk; alt fra minimale shortser og singleter til tykke dunjakker. For meg var det ekstra nedtur å ikke løpe i skjørt eller kjole, men det var helt uaktuelt å løpe med bare ben. Selv om jeg tok av meg lua, buffene, vantene og armvarmerne etter tre-fire kilometer, så kastet jeg dem aldri fra meg slik planen var, ettersom jeg tenkte det kunne bli behov dem senere. Vinden var riktignok ikke så ille som fryktet, men kom tidvis i heftige, kalde gufs og fra alle retninger. Av og til måtte vi krøke oss sammen for å kjempe oss fremover, andre ganger ble vi dyttet frem. Motivasjonen var uansett vanskelig å finne. Jeg ville bare i mål.

De siste månedenes hardkjør har kostet. Heldigvis har jeg sluppet skader, men fra skinke via hofter og hamstring, til knær og legger varsles det om at det nærmer seg kritisk punkt. Det er stølt, stramt og gir en følelse av å være på randen til betennelser både her og der. Følelsen ble forsterket ved økt fart, så ti kilometer ut i løpet bestemte jeg meg for å ta kroppens signaler på alvor og skrudde over til visning av vanlig klokke på Garmin.

I en periode hvor vinden virkelig lekte med oss, og mitt løse hår skapte litt problemer med sikten, kom en norsk jente opp på siden av meg. "Vil du ha en hårstrikk?" spurte hun og rakte en strikk mot meg. Atter en opplevelse underveis som bidro på den positive siden gjennom de første to milene som var en mental kamp. Flere ganger vurderte jeg seriøst å bryte selv om det egentlig gikk helt greit å løpe. Det var tanken på å få en første DNF (did not finish) i resultatlisten som fikk meg til å fortsette, og kilometerne tikket da vitterlig fremover. Hver gang jeg så en norsk eller svensk rygg forsøkte jeg å ta den igjen, og flere ganger endte det med en hyggelig prat. Her og der ga jeg high fives til barn og voksne langs løypa, jeg gledet meg over heiing og plakater, og jeg måtte flire litt da jeg så en tom Nugatti-tube på asfalten.
Queensboro Bridge - mange får det tungt på denne lange, seige broen, men 
utsikten er upåklagelig!
Queensboro Bridge tar oss fra Queens til Manhattan.

Fra 25 kilometer begynte tungsinnet å slippe taket, og fra passering av den store Springtime-supporterstasjonen mellom 26 og 27 kilometer synes jeg i grunn at det var overraskende lite igjen av løpet, og jeg gledet meg til turen innom Bronx. Solen hadde for alvor kommet frem, formen var tross alt helt fin, jeg var knapt sliten, det fløt bra fremover - og snart skulle jeg få medaljen min.

Tilbake på Manhattan, etter Bronx, tok løpet vendingen som gjorde at New York City Marathon 2014 ikke bare ble "just another marathon". Det fortjener virkelig bedre, og kanskje var det én av grunnene til at det var så enkelt å gi opp mitt eget løp for å forsøke å hjelpe en annen løper.

"Jeg henger meg på ryggen din jeg," hørte jeg en stemme si. "Nå sliter jeg skikkelig!" Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg svarte, men oppfordret ham i alle fall til å "henge på". Vi pratet litt, men han hadde det virkelig tungt, så det meste av tiden lå jeg bare foran ham og sørget for at han faktisk fulgte. Åh, jeg vet så vel hvor tøff og lang 5th avenue-delen er når man er sliten, og jeg har friskt i minne fra Berlin hvor grusom slutten av en maraton kan være. Derfor nølte jeg ikke med å stoppe opp da han plutselig ikke lå i rygg lenger. Jeg oppdaget ham et stykke bak. Gående. "Nei, ikke gå! Kom igjen, det er ikke langt igjen nå. Du blir bare skuffet om du går nå!", ropte jeg. Mer skulle ikke til før han begynte å løpe igjen. Et stykke til.

Resten av løpet peppet jeg etter beste evne, serverte vann, tilbød GU chomps og pratet. Ettersom han uttrykte takknemlig for å bli pushet holdt jeg det gående, og jeg tok til og med tak i armen hans for å fysisk dra ham over fra gange til løping.
Fotografen: Når man ikke bryr seg om tiden kan man fotografere litt. 

Bildet: Oppløpet.

Løpet hadde med dette fått en ny mening, og de siste kilometerne av New York City Marathon ble en helt annerledes maratonopplevelse. Gjennom Central Park hadde jeg all verdens krefter, og vekslet med å juble med publikum og å passe på den utslitte løperens fremferd. Det var både vondt og fascinerende å følge det velkjente maratonslitet hos en annen; Den voldsomme skuffelsen da han innså at det var enda litt lenger igjen enn han hadde trodd, behovet for å gå selv om han ikke egentlig ville det, (mot)viljen han tok frem da jeg ikke ville tillate ham å gå, og ikke minst den overraskende kraften som kunne hentes frem når målstreken endelig nærmet seg.

Det er i grunn fantastisk at det kan føles helt naturlig å krysse målstreken hånd i hånd med en person man møtte bare få kilometer tidligere.
Medaljelykke!

Etter å ha klemt og gratulert hverandre på overstrømmende vis, fått medaljene våre og blitt fotografert fikk jeg vite at min nye løpekamerat het Pål. At Pål var en av Springtimes reisende var naturligvis spesielt hyggelig. Litt ekstraservice, med andre ord. (c;
NYDELIG medalje! My precioussssss...

Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å avrunde denne maratonhøsten på. Vi løper våre maratonløp selv, men det er alle mennesker jeg har møtt underveis som gjør løpene til de opplevelsene de har blitt. Venner og bekjente hjemme som motiverer og gratulerer, venner og nye bekjentskaper som har vært med på de forskjellige reisene, publikum langs løypene, alle tilfeldige samtalepartnere underveis i løpene - og folk som tilbyr hårstrikker, vann, eller litt ekstra pepping når man trenger det som mest. Maraton handler om mennesker!

Og med det er maratonhøsten 2014 over. Fra den overraskende tiendeplassen i UltraVasan 45, via vinsmaking og fest i Médoc Marathon, vellykket planlagt (men tøff) persing i Berlin Marathon, ikke planlagt (og mye lettere) persing i Chicago Marathon og nå sist dette i New York... Nei, det er nok ikke anbefalt å legge opp så mange løp på så kort tid, men jeg ville ikke vært en eneste av opplevelsene foruten!

Men nå skal bena få maratonhvile litt.

Janicke

PS: Bare for å ha presisert det; Pål har gitt tillatelse til å skrive om dette. (c:

3 kommentarer:

Gro Rugseth sa...

Veldig hyggelig å bli (litt) kjent med deg Jannicke. Du oppsummerer mitt livs idrettsopplevelse på en veldig god måte. Takk for inspirasjon og lykke til inn i sesong 2015!

Hilsen Gro

Janicke Ekelberg sa...

Takk det samme Gro. Det er så gøy at du fikk en stor opplevelse i New York - det er bare noe med dette løpet som overgår det meste. Lykke til med neste løpssesong til deg også. (c:

Janicke Ekelberg sa...

Takk det samme Gro. Det er så gøy at du fikk en stor opplevelse i New York - det er bare noe med dette løpet som overgår det meste. Lykke til med neste løpssesong til deg også. (c: