tirsdag 14. oktober 2014

Chicago Marathon 2014 - Impossible is Nothing!

Kropp og bein, eller hode? Hva betyr egentlig mest når 42,2 kilometer skal nedkjempes på en bestemt tid? Det er opplagt en miks. Uten å ha trent nås ikke høythengende mål, og uten vilje er det ingen grunn til engang å forsøke. Det må både fysisk og mental styrke til. Muligens er det den mentale muskelen som har fått mest trening denne maratonhøsten.

Chicago! Planen var egentlig å bare nyte byen og løpet. Det uttalte målet var utelukkende å hente hjem den femte av de seks World Marathon Major-medaljene. For noen veldig få hadde jeg nevnt 3:30 som et tidsmål, men jeg var usikker på om det ville være mulig så tett på Berlin. Derfor la jeg til at 3:40 ville være helt greit også. Ren og skjær løgn naturligvis. Såpass langt over 3:30 ville medført en brutal knekk på maratonselvtilliten. All ære for persen i Berlin ville i så fall bli tillagt de gode forholdene, slik Grete Waitz’ tidligere trener, Johan Kaggestad, uttalte i en artikkel i DN nylig ("Sjekk tv-reporternes sterke maratontider"). Jeg har en nokså skjør maratonselvtillit.
En mengde løpesko, men ingen til å løpe maratonløp med... 

Delvis bevisst, og på klassisk selvsaboterende vis, gjorde jeg også denne gang flere "feil" dagene før løpet. Den første var fullstendig bevisst, og stresset meg overhodet ikke. I tillegg til at målsetningen (den uttalte versjonen) var avslappet, var Chicago Marathon tross alt jobb. Som reiseleder er det oppgaver å håndtere, og egne forberedelser til løpet må komme i andre rekke. Det føltes derfor ikke spesielt risikabelt å reise uten maratonsko i kofferten. De skulle anskaffes på sportsmessen i Chicago.

At Adidas viste seg å ikke være tilstede på sportsmessen var en strek i regningen. All gåing, som jakten på Adidas-butikk medførte, var heller ikke planlagt og langt ifra ideell. Samtidig må man være litt turist når man besøker nye steder, og Chicago er en spennende by!
Mye kunst rundt om i Chicago. 

Cloud gate, Chicagos nye landemerke, populært kalt "the bean",
speiler byen og turistene på fascinerende vis i Millennium Park. 

Lettelse! 

Nye sko ble anskaffet ca et halvt døgn før løpet. Det er ikke en anbefalt strategi, men etter å ha vært så fornøyd med forrige modell bekymret det meg ikke å ta sjansen på en "da capo".
Berlin 2013: Nye sko dagen før løpet. Skosniffing av det som ble perse-Boosts
både i Berlin Marathon 2013 og 2014. 
Chicago 2014: Nye sko dagen før løpet II. Absolutt ikke overtroisk, men kanskje var det 
skosniffingen som gjorde de forrige boostene så pers-innbringende... Best å følge samme oppskrift. 

Med skoene i hus (på hotellrom) var det bare å hvile bena mest mulig, og forhåpentligvis sove noen timer frem til frokost 05:00.

En av de tingene som er så bra i Berlin er at både start og mål er lett tilgjengelig i sentrum av byen. Slik er det også i Chicago. Bare ti minutters gange fra hotellet var vi inne på området og kunne enkelt finne frem til startgruppene våre. Den tidlige Chicago-morgenen bød på rett under ti grader, og himmelen var klar og blå. The Windy City sparte i tillegg på kreftene; forholdene var optimale!
Magisk maratonmorgenstemning. Løperne ble sluset inn i startområdet på 
effektivt og velorganisert vis. 

Jeg hadde fått plass i startgruppe B, og det føltes som langt frem. Mye lenger frem enn i Berlin. Da starten gikk tok det bare to-tre minutter før startstreken ble krysset. Planlagt løpstempo ble i grunn nådd allerede før jeg trykket start-knappen på Garmin. Ingen slalomløping her, så utfordringen ble å ikke la seg rive med. Kroppen ok, men det måtte jobbes litt for å ligge i 4:55 - 5:00-tempoet som jeg hadde siktet meg inn på.

At GPS'en fungerer dårlig i tuneller, mellom høye bygninger og under trær ble veldig tydelig i Chicago. Min Garmin er stilt inn på å vise snittempo for inneværende kilometer, men av og til viste den 3:25 og av og til 6:50. Derfor innså jeg tidlig i løpet at det primært måtte løpes på følelse. Så fikk jeg heller justere etter hvordan jeg lå an ved hver femkilometersmarkering.
Heftig opplevelse å løpe mellom publikum og skyskraperne i Chicago! 

video

Stemningen langs løypa i Chicago var fantastisk! Som i Berlin, London og New York er det rundt en million tilskuere ute i gatene, og de er alt annet enn tause (ref. Oslo). Spesielt heftig var det de periodene vi løp mellom skyskraperne.

Tilskuerne er også herlig kreative. Å hengi seg til å studere de mer og mindre forseggjorte plakatene er ypperlig underholdning på reisen. Den første som fikk meg til å flire var en med teksten: "26.2 - because 26.3 would be crazy".

Her er et knippe andre eksempler:
Kreative tilskuere! Springtime-kollega, The Biking Viking Anders Forselius
tok seg tid til å fotografere underveis. Takk for lånet av bilder Anders! 

Noe annet som virkelig fascinerte var engasjementet til de frivillige. På hver drikkestasjon var det et stort antall personer som stod klare med kopper fylt med Gatorade og vann, og de ropte og heiet med stor iver. Chicago skal dessuten ha ekstra pluss for at drikkestasjonene strakte seg over så lange strekninger. Det kostet minimalt med tid å hente drikke, om man bare var taktisk nok til å forsyne seg først mot slutten av stasjonen.

De første fem kilometerne gikk unna på et blunk. Beina kjentes litt småstøle etter all gåingen dagen før, så jeg var spent på om det ville tilta etter hvert. Ingen grunn til bekymring. Ved ti kilometer noterte jeg at fremferden gikk etter planen uten at stølheten hadde utviklet seg. Da jeg tråkket over tidtakermatten, som registrerte mellomtidspasseringen, sendte jeg en varm tanke til de som hadde sagt at de skulle følge løpet mitt. Kanskje tenkte de nå ved denne andre mellomtiden at jeg startet litt optimistisk, men et ønske om å overraske hadde begynt å spire. Mellomtidsregistreringene hver femte kilometer ble dermed en sterk motivasjon gjennom hele løpet.

Det var i grunn ingen store hendelser underveis. Vel, en danske tok kontakt, og det var litt overraskende. Vanligvis kryr det av dansker i de internasjonale maratonløpene, men jeg tror faktisk aldri jeg har snakket med en før (i et løp da altså). I Chicago var det imidlertid uvanlig få dansker, og kanskje var det derfor denne dansken følte behov for kontakt med en "nabo". Vi vekslet noen ord, men det var som å være med i Kamelåså-sketsjen til Bård Tufte, Harald Eia og Atle Antonsen; Dansken sa noe, jeg trodde jeg ante omtrentlig hva og svarte deretter, men innså raskt at jeg antakelig hadde misforstått og at han ikke forstod mitt svar, ettersom jeg i hans svar kunne tyde ord som jeg ikke kunne begripe at hadde noe som helst med det jeg hadde sagt å gjøre. Det tok ikke mange utvekslingene før vi ønsket hverandre lykke til og skilte lag.

Allerede ved femten kilometer begynte jeg å fantasere om pers, men manet meg selv til forsiktighet. "Vent til tretti," advarte den mer forsiktige lettbent-stemmen!

Ved passering av halvmaraton mente jeg å huske at passeringstiden var omtrent som i Berlin. Var den til og med et minutt raskere? Hmm… Fortsatt for tidlig å dra på?

Ved 25 kilometer bestemte jeg meg for at dette løpet skulle løpes for alle som på forskjellig vis har motivert, inspirert og bidratt til løpegleden jeg har vært så heldig å finne, og alt det har ført med seg av fantastiske opplevelser (tusen takk!!). Risikoviljen fra Berlin var tilbake. Herfra skulle jeg gå for ny pers samme hvor urealistisk det virket så kort tid etter Berlin. Fremdeles var det ikke noen lett følelse over løpingen, men kroppen føltes som et solid maskineri som fungerte bra så lenge man bearbeidet den. Fartsfølelsen var god!

Et sted mellom 30 og 35 kilometer sjokkerte jeg meg selv med å seriøst vurdere om jeg skulle kline til, risikere alt, og gå for sub 3:20. Etter noen kilometers realitetsvurdering falt jeg imidlertid ned på at jeg bare skulle ”safe” inn til ny pers. Ny pers var tross alt over all forventning, og med Hytteplanmila rett rundt hjørnet...

For to uker siden møtte jeg min personlige Berlinmur rett etter 37 kilometer. I Chicago kom det aldri noen mur. Ikke engang en lettvegg. Det måtte jobbes - de siste kilometerne var absolutt ikke gratis - men så snart negative tanker smøg seg frem, høvlet jeg dem ned med overraskende hell. ”Fortsett å løpe, fortsett å løpe, fortsett å løpe...” gjentok jeg for meg selv, inspirert av en plakat jeg hadde sett tidlig i løpet, med tegning av den glemske, blå fisken Dory i Nemo.

Den siste bakken, som jeg hadde ledd hånlig av dagen før, hadde fortjent mer respekt. Tempoet raste til opplevd sneglefart, men så snart den var bekjempet var det bare en kort, slakk nedoverbakke til det kjærkomne målseilet for Chicago Marathon.

Medalje! PERS!!!

Jublende strakk jeg armene i været det siste stykket, før de raskt ble senket for å trykke inn stoppknappen på klokken ved passering av den siste tidsregistreringsmatten. YEEEES! Det ble virkelig ny pers!!! Sjokkert, deilig endorfinruset og fullstendig uten plager med syn eller pust som i Berlin - bare veldig, veldig glad.
Overrasket, ikke spesielt sliten - og veldig, veldig glad. 

I mål stod det rekker av frivillige og bare klappet for løperne som kom i mål. De var nok der for å ta seg av løpere som hadde problemer, men det at de utnyttet ventetiden til å gratulere løperne ga meg gåsehud.

Det ble delt ut heat sheets, vann, øl, bananer, poser med diverse spiselig og forskjellige former for energiprodukter. Fra alle hold haglet smil og gratulasjoner: ”Congratulations!”, ”Well done!”, ”Great job!”. Jeg takket lykkelig, og svarte ”And you´re doing a great job as well!” tilbake. Jeg har vært imponert over de frivillige i mange andre løp også, men Chicago overgikk alt.
Har i grunn fått sansen for øl rett etter målgang. 

Solen strålte fra helblå himmel og ikke lenge etter målgang lå jeg på gresset i området for "The 27th mile post run marathon party", et stort parkområde med mat- og øltelt, live musikk og masse folk.
Bare å slenge seg i gresset og takke de nye Energy Boostene for bra debut. 

Å ligge der i solen med utsikt mot Chicago skyline, ny World Marathon Major-medalje rundt halsen, en særdeles uventet ny pers og en helt vanvittig mengde gratulasjoner haglende inn hjemmefra, bare to uker etter tilsvarende lykkelig stund foran riksdagsbygningen i Berlin – det var nærmest surrealistisk. Følelsen ble nytt til fulle, og i klassisk post-maratoniver virret tankene rundt hvor og hvordan neste pers skal settes. Sub 3:20 skal jeg fikse glatt, det som gjelder nå er Chewbacca-målet. Hva med 3:15 i Tokyo 2015 og 3:10 i Berlin? Man blir i overkant ambisiøs av for mange og hyppige overdoser endorfiner... I bakgrunnen hørte jeg nok Kaggestads stemme mumle at det var topp forhold og rask løype i Chicago også, men den valgte jeg glatt å overhøre.
Den femte av de seks World Marathon Major-medaljene på plass i samlingen. 
London, Berlin, New York, Boston - og Chicago.

Men før neste maraton skal Hytteplanmila gjennomføres. Det hårete og åpent uttalte målet er sub 40 minutter. Om det er mulig bare seks dager etter en persemaraton… Hvem vet? Etter Chicago er jeg tilbøyelig til å tro at alt er mulig.

Janicke

4 kommentarer:

gerard vandenelzen sa...

Hi Janicke,
You proved again that a relaxed state of mind i also
a very important factor in running a good marathon.
I did run my PB last year without wanting to, I justed wanted to run a nice pace but when everything come together, the track, temperature an momentous condition
you feel that something is possiblle. Hoping for such a day in the near future!
Good luck next week, a sub 40 is also a personal wish of mine!
Gérard

Ida Foss sa...

Imponerende! Gratulerer med pers og godt løp!

Elsker plakatene, haha, stemningen og hele arrangemenet høres utrolig morsomt ut. Nesten så det frister å delta, vet du om det er vanskelig å få plass for en middelmådig mosjonist? Eller blir det kanskje Springtime-tur neste år også?

Anonym sa...

Fantastisk! Tenk hvor bra dette kan bli med friske bein!

Sub 3- 2016???

Janicke Ekelberg sa...

Gerhard: It is obviously so that it helps to be relaxed and have "low" expectations. You describe the feeling very well - the feeling of unexpected possibilities as you go. Lovely experience! (c:
We'll see if sub 40 is possible. I really want it, but with joys of Berlin and Chicago it is not really important. I will get there, even if I don't make it on saturday, so that's ok. Yet again relaxed - so anything can happen. (c;

Ida: Tusen takk Ida! Ja, her var det virkelig super stemning. Nå klarer jeg ikke å rangere løpene i forhold til hverandre... De har sine sider som er mye verdt på forskjellige måter. Og joda, vi har reise til Chiago neste år også - åpner snart for interessemelding/forhåndspåmelding. Håper i grunn jeg får være reiseleder dit en gang til. :cD

Anonym: Ja, det er den optimistiske måten å se det på. Jeg skal under 3:15, og om det går kommer det til å bli forsøk på 3:10. 3:00 virker som en komplett usannsynlig drøm, men...hvem vet. (c;