onsdag 17. september 2014

Médoc Marathon - Et berusende løpseventyr

Mellom vingårdene i Bordeaux møtte jeg min skytssengel denne helgen. Skinnende hvit og bevinget dukket han opp fra ingensteds, og sørger for at løpseventyret i Médoc ble fullkomment. Engelen viste seg å være fra London og het James. Eller Gary. For å være helt ærlig vet jeg ikke hva han het, men fra kilometer 18 til kilometer 36 holdt vi sammen. Vi delte vannflasker og vinglass som gamle kompiser og passet på at den andre hang med. Vi snakket ikke stort, men holdt hverandre løpende i passende og jevnt tempo.

Médoc Marathon… Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Den korte versjonen er at helgen har vært en fest fra begynnelse til slutt. Men nå ligger det ikke for meg å fatte meg i korthet når det gjelder beskrivelser av løp og løping. Jeg må i alle fall gjøre et forsøk på å gi et bilde av hva Médoc Marathon er.

For at dette innlegget ikke skal gå over alle bloggens bredder holder jeg meg til selve løpet. Egentlig hører både det vanvittige "pastapartyet" dagen før løpet, og vinsmaksvandringen med påfølgende festlig lunsj dager etter løpet, med til historien. Vinen flommet både før, under og etter løpet - for alle som ønsket det.

Médoc Marathon ble arrangert første gang for tretti år siden. Fem menn, fire av dem leger, hadde vært i New York i forbindelse med New York City Marathon og ønsket å etablere et maratonløp hjemme i Bordeaux. Deres maraton skulle imidlertid ha fokus på glede og nytelse i steden for slit og smerte. Bor du i et av verdens mest berømte vinområder så er løsningen nærliggende...
Vinranker så langt øyet kan se. Vi lærte at rosene ikke stod ved rankene
til pynt, men som indikatorer på angrep av parasitter/sykdom. Rosene angripes
først og gir dermed tid til forbebyggende tiltak før druene vinrankene rammes.

Verdens lengste maraton, skryter arrangøren. Påstanden illustreres med en sjanglende løper med vinglass i hånden. Dette er ikke et løp for den som vil løpe fort. Én ting er at løypa er ganske tung der den snegler seg gjennom det duvende vinlandskapet. Underlaget veksler mellom asfalt, grus, gress og sand, og temperaturen er gjerne mellom 25 og 30 grader. Arrangøren fraråder faktisk folk som er ute etter pers å delta. De oppfordrer heller til å utnytte makstiden på seks og en halv time. Fokuset skal være fest og moro. Festaspektet understrekes da også av at maraton- og vinfesten i tillegg er et løpende karneval. Har du ikke kledd deg ut får du visstnok ikke medalje.

Det kan virke som det er flere enn meg som er glade i medaljer...
"Do you want me to ride him?" spurte jockeyen meg da jeg 
fotograferte dem. "Yes, please." føltes som det eneste rette svaret.

Snøhvit og de syv dvergene var med.

Mulig det ble litt varmt for disse etter hvert...

Surfere på land. Det så ut til at brettene var lettere enn vanlige
brett, men å bære dem en hel maraton...

Sikkert kjempegøy å bære på denne kamerautstyrte dragen i fire mil også...

Selv gikk jeg for en gresk (eller romersk) variant.

Stemningen i den lille byen Pauillac, hvor start og mål er, var mildt sagt festlig med alle de utkledde, heftige sambarytmer og konfetti i luften. Startskuddet gikk av i en herlig kakofoni av jubel, fyrverkeri, musikk og heiing. 
Starten gikk med fyrverkeri, konfetti, samba og jubel.

Så bar det ut i det vakre Bordeaux-landskapet. Hele opplevelsen var i grunn surrealistisk. Dette klassiske, flotte området med det ene vinslottet flottere enn det andre - og tusenvis av løpere ikledd de villeste kostymer. Smilet satt som klistrert og jeg var spent på den første drikkestasjonen. Ville vi få vin allerede der?

Ikke bare var det vin på de aller fleste drikkestasjonene, det var levende musikk og forskjellige ting å spise. Fabelaktige gardenparties i vinslottenes hager. Jeg hadde glemt nugattitubene og GU chompene på hotellrommet og bestemte meg for at jeg like godt kunne smake på godsakene. Under en rolig treningstur, som dette skulle være, hadde det ingen betydning om det skulle bli behov for pit stop underveis uansett.
Hele 10.000 festglade løpere på vei mot den første vingården - og vinen.

Temperaturen var over 25 grader og solen stekte. Kostymet fungerte helt fint å løpe med, lett og tynt som det var. Den eneste ulempen kom jeg (heldigvis) på rett før jeg helte en kopp vann over hodet. Tynn hvit kjortel og tynn, hvit sports-bh... Det var bare å drikke vannet.

Vingårdene dukket opp som perler på en tettperlet snor. Etter 15 kilometer satt smilet fremdeles på, men motivasjonen for å løpe over fire mil var allikevel på hell. Å løpe fort er tøft, men det er jammen ikke lett å løpe sakte heller. Jeg smakte vinen på enkelte av de mange vinslottene vi var innom, spiste litt her og der og drakk mengder av vann. Et par ganger stoppet jeg helt for å feste en øredobb som stadig løsnet, og jeg kontrollerte stadig pulsen på klokken.
Full fest på mat-/drikkestasjonene også!

Muligens var det oppdagelsen av at det hadde gått med mer enn en time på den første mila som førte til at motivasjonen bleknet i alt det fargerike og flotte. Maraton føltes langt. Eller, rettelse; maratondistansen føltes lenge! Det fristet ikke å løpe i dette tempoet i all evighet.

Saved by an angel! Rundt 18 kilometer ut i løpet hadde jeg akkurat lagt om til gange i en forholdsvis bratt bakke - pulsen skulle jo holdes nede – da den bevingede dukket opp med et oppmuntrende ”Come on! We can do this!”. Jeg vurderte et kvart sekund å forklare ham at jeg ikke var sliten, jeg bare holdt meg til en lavpuls-plan for å ikke ødelegge perseforsøk i Berlin om to uker, men kjente det rykket i føttene. Jeg hadde ikke lyst til å ta det så himla rolig. Jeg VILLE være med og løpe bakken. Og med det ble Médoc Marathon igjen et morsomt løp.
Reddende engel!

På toppen av den lange, bratte bakken fortalte engelen at han hadde villet hjelpe meg ettersom jeg hadde hjulpet ham å finne tilbake rytmen med mitt passende, jevne tempo. Han hadde visstnok hengt på et par kilometer.

De neste 18 kilometerne løp vi sammen, hovedsakelig i taushet, men med en hyggelig fellesskapsfølelse og et mer passende tempo (og medfølgende høyere puls). Jeg hadde håpet at vi skulle holde sammen helt inn, men på slutten fikk han det tungt. Selv slet jeg med et stramt høyreben, hele veien fra skinka og ned i leggen, og turte etterhvert ikke å stoppe og vente på ham i frykt for at det ville bli umulig å komme i gang igjen.

På tross av det stive beinet nøt jeg for en gangs skyld de siste syv kilometerne av et maratonløp. Nå var det nokså tynt med løpere rundt, og publikum ga ekstra støtte til oss få som passerte. ”Allez, allez Janique!” og ”Courage!”. Rundt vingårdene var mottakelsen fantastisk, tidvis var det som å løpe i korridorer av jublende tilskuere. Jeg jublet med, takket lykkelig "Merci!" og tok high fives med absolutt alle barn (og voksne) som strakk ut hendene. Gliset var faktisk såpass bredt og permanent at det førte til skille etter smilerynker!
Østersstasjon ved 38 kilometer. Ca en kilometer før entrecôte-stasjonen, 
som igjen var etterfulgt av Champagne-stasjonen - som jeg gikk glipp av. 

Ved 38 kilometer feiget jeg ut og tok nøyet meg med å fotografere østersene jeg hadde fått anbefalt å smake. Saltsmaken passer sikkert godt så langt ut i løpet, men nå var det mål, medalje og fest som trakk. Entrecot’en ved 39 kilometer fikk også være, men det var en liten skuffelse at jeg ikke fikk med meg Champagnen som ble tilbudt én kilometer før mål.

På oppløpet var det fremdeles krefter å hente, og en fartsøkning på den staselige røde løperen, gjennom flere ballongportaler, ga ekstra jubel fra tilskuerne og speakeren proklamerte at det var ”Janique Ekelberg, Norway” som passerte løpere på oppløpet.

Og så var også målstreken i Médoc Marathon passert.
Lekker medalje!

I mål fikk vi ikke bare den fine medaljen lagt rundt halsen og en rose i hånden. Vi fikk også utdelt et fint strienett med løpets logo. Jeg var takknemlig for nettet, men det var kun ment som en praktisk gave: I nettet plasserte de en trekasse med en vinflaske og en eske med to flotte Riedel-glass. I tillegg til en forholdsvis ordinær plastkopp med noe blått snøre som jeg ikke tenkte så mye over. Dens funksjon kom for en dag litt senere. 
Raus goodiebag i Médoc.

Etter målgang i Médoc har alle som har løpt adgang inn i et strengt bevoktet telt. Ingen andre slipper inn her, og på innsiden er det mat og drikke, levende musikk - og full fest! Allsang og hæla i taket.
Hva er vel 42,2 km? Bare å slå seg løs til musikken umiddelbart etterpå!

Til å begynne med forsynte jeg meg med en vannflaske og diverse spiselig og satt meg til i solen ute ved elven Gironde. Det ble utvekslet mange anerkjennende blikk og glade smil oss maraton-finishers i mellom, og jeg nøt til fulle post-maraton-følelsen. Etter en stund kom engelen - riktignok vingeløs nå - og slo av en prat før han joinet sine venner. Han hadde kommet i mål bare 6-7 minutter etter meg og var fornøyd.

Synet av andre løperes glass med øl fristet, og nå ble det omsider klart hva den blå plastkoppen var til. Den fikk man fylt med den typen drikke man ønsket - mineralvann, øl, vin - så mange ganger man bare ville. Den blå stroppen var til å henge koppen rundt halsen. Genialt.
Genialt kopp-opplegg - selv om den bare fikk henge på for bildets skyld.

Etterhvert kom flere og flere fra Springtime-gruppen til og vi ble sittende der noen timer - stadig med godt drikke i plastkoppen. Alle hadde sine herlige historier å fortelle om dette vanvittige maratonløpet.

Enda er det så mye mer jeg gjerne skulle ha beskrevet, men det får bli ved en senere anledning.

Om det er all vinen, løpet eller alle andre opplevelser som er årsaken - tre dager senere føler meg fremdeles smått beruset...

Janicke

PS: Min reddende engel het forresten Banjamin. En fb-venneforespørsel fra London oppklarte den saken. (c:

6 kommentarer:

Guro Eriksen sa...

Wow! Dette høres jo virkelig ut til å være fantastisk å få med seg en gang! Heldige deg som fikk sjansen til dette :)

Grattis med løpet!

Janicke Ekelberg sa...

Ja Guro - dette må settes på listen over løp man skal gjøre. Jeg skal definitivt tilbake! (c: Og ja - jeg er vannvittig heldig! Klyper meg stadig i armen...

Groa sa...

Åja, for ett fantastisk eventyr !!!!
Er det mange som deltar og vanskelig å få plass på dette maraton løpet?

Veldig inspirerende å lese om dine løpeopplevelser og treningshverdag:-)

Hva sprang du dine første hel og halvmaraton på, og på hvor mange år har du gjort store forbedringer av personlig rekorder?

Har deltatt på mitt første maraton, og det var utrolig kjekt!!!

Janicke Ekelberg sa...

Hei Groa. Ja, Médoc er en opplevelse som sitter i. (c:

Min første helmaraton (New York i 2007) løp jeg på 3:59:57 og var ikke en god opplevelse. Jeg startet optimistisk og møtte veggen allerede ved ca 20 kilometer. Måtte gå masse! Grusomt. Lovte meg selv å aldri løpe maraton igjen. Du har kanskje skjønt at det skar seg, hehe. Men det var først i 2011 at jeg løp min neste maraton - og i perioden mellom deltok jeg ikke i så mange løp. Halvmaraton... Tror jeg var over to timer i starten. Har kjempet meg nedover jevnt og trutt etterhvert som løpingen har grepet meg mer og mer. Det er motiverende å se at man faktisk blir litt og litt bedre etterhvert som man trener. Jeg har oppnådd mye mer enn jeg noen gang trodde jeg skulle kunne. Og det aller viktigste er uansett å ha det gøy med all løpingen. (c:

Det er jo veldig lovende når du synes det var kjekt allerede på din første maraton. Treningsprogrammer rettet mot maraton kan være greit å følge om man er usikker på hva slags økter som er bra for å bli raskere. Dersom man ønsker det.

Lykke til med løpingen videre! (c:

Kjell Inge Breivoll sa...

Hei!

Vet du hvor stor rift det er om plassene til Médoc Marathon?

Leste også noe om at man må ha et medisinsk sertifikat? Vet du hva det er?

Ellers må jeg få lov til å si tusen takk for en flott blogg :)

Janicke Ekelberg sa...

Hei Kjell Inge,

Jeg vet løpet blir fulltegnet hvert år, men er usikker på hvor tidlig man må være ute. I Springtime har vi et antall plasser i alle fall.

Medisinsk sertifikat er bare en signert attest fra fastlegen din om at han/hun ikke ser noen grunn til at du ikke skal kunne delta i et maraton. Alle franske maratonløp krever dette. Ved påmelding får du skjemaet som du skal ta med til legen for utfylling og legens signatur.

Og så får jeg si tusen takk for at du leser bloggen (c;