søndag 19. oktober 2014

Hytteplanmila 2014 - Motivert mot nye mål!

Målstreken er passert. Beina er mørbankede. Kramper truer - om de ikke allerede har tatt sitt grufulle pulserende grep om muskulaturen. Åndenøden er akutt og kvalmen truer. Fosterstilling virker som den eneste befriende tilstand. Allikevel er det én tanke som ufattelig nok fyller hodet; Neste gang skal det gå enda fortere!

Jeg har innsett at det ikke gjelder alle. Mange er barmhjertig blottet for konkurranseinstinkt og påtrengende behov for stadig å høvle sekunder og minutter av løpsresultatene. På sett og vis misunner jeg dem. På den annen side ville jeg ikke vært uten de tøffe takene og de altoppslukende lykkeopplevelsene som den evige jakten medfører. Nå sist på Hytteplanmila.

I år var vi over femti påmeldt som SkiLøpere til Hytteplanmila. Forslag om å sette opp SkiLøperne-buss ble godt mottatt, og jaggu fylte vi ikke bussen. Fantastisk moro!
Vi må nok bli litt større og rikere før vi kan ankomme Hytteplanmila
i denne bussen, men...
...det er i grunn helt greit dette også. 

Hytteplanmila feiret tiårsjubileum, og det er bare å slå fast at de har funnet en svært godt fungerende arrangementsoppskrift. Rekordmange påmeldte, over 1.800 mot fjorårets 1.200, påvirket ikke gjennomføringen negativt på noe område, hverken før, under eller etter løpet. Og som vanlig gikk tiden i Hole-hallen med til å skravle og spise boller (ja, tok en før løpet også). Det ble så mye skravling at jeg helt glemte å ta bilder.

Starten på Hytteplanmila går styggfort. Et stort og sterkt felt legger ut i det startskuddet skjærer skarpt gjennom luften. "Shit!" utbryter jeg skrekkslagent i det massen setter seg i bevegelse. Få sekunder etterpå er vi i realt driv. Den første kilometeren går unna på 3:40. "BRA!" tenker jeg. Da har jeg litt å gå på mot slutten. Neste kilometer går på 3:52. "Åtte sekunder til..."

I dag trengtes det imidlertid mer enn skarve 28 sekunder i bakhånd til de resterende åtte. Aller viktigst ble motiverende ord og gode rygger å henge på.

Hytteplanmila er flat og såkalt lettløpt, men den er ikke helt flat. Etter de første par kilometerne går det da så vitterlig oppover. I oppoverbakkene kjenner jeg at Berlin og Chicago sitter i beina. Kanskje også Médoc og UltraVasan. Jeg har godt med muskler i beina, men det er ingen respons når jeg forsøker å utnytte dem. Komplett dødt!

Fra start lå jeg langt fremme i 40-minutters-feltet, og foran fartsballongen. Ved fire kilometer hører jeg den komme. Det vil si, jeg hører ikke ballongen, men jeg hører gruppen av løpere som følger den. En stor trampende, pesende og truende masse. Litt for samlet og konsistent til at det kan være tilfeldige enkeltløpere. Sakte siger de forbi, med ballongen triumferende vaiende over dem.

- Nå får jeg bare henge meg på, tenker jeg, men vet altfor godt at selv ved å henge på er jeg ikke sikret sub førti ettersom jeg startet foran ballongen. Det tar litt piffen fra meg. Jeg ser ryggene på SkiLøper-kollegene Knut Olav og Margrethe gli forbi sammen med ballongen. Som forventet og litt bittert, men det trigger ikke konkurranseinnstinktet som det burde. De negative tankene får fritt spillerom.

- Æsj, det er ikke noe poeng. Dette blir ikke sub 40. Sannsynligvis blir det ikke pers engang. Det er bare å sakke av og slippe dette j***a kjøret. Gråværet virker med ett enda gråere.

Da kommer Nina Wavik Ytterstad smilende opp på siden. Sist vi møttes var til frokost i Chicago for fire dager siden. Jeg forteller at det er tomt for vilje, dette går ikke.
- Joda, kom igjen Janicke, dette klarer du! sier hun oppmuntrende før hun glir svært så lett videre.

Mer skal faktisk ikke til for å komme tilbake på nogenlunde rett mentalt spor. Sub 40 anser jeg fremdeles som kjørt, men pers... Pokker heller, pers skal jeg ha!

Mellom seks og 9,7 kilometer holder jeg koken etter beste evne. Førtiballongen forsvant til himmels før sekskilometersmerket (jeg tror fartsholderen falt, men kom seg tilbake i posisjon ganske kjapt), og ryggene til Knut Olav og Margrethe siger stadig lenger unna. Fra ca seks kilometer får jeg imidlertid øye på ryggen til Christopher som reddet løpet mitt i fjor. Klarer jeg å ta ham igjen mon tro? Jeg bestemmer meg for at dersom det går, så skal jeg ikke dra fra, men forsøke å hjelpe ham som han hjalp meg.

Omtrent her får jeg også oppmuntrende ord fra en fyr jeg så langt ikke har funnet ut hvem var. De bidro også godt til den videre kampen, så tusen takk!

Jeg gjør stadige forsøk på å hente inn Christopher, men fortvilet nok påvirker det ikke i nevneverdig grad avstanden mellom oss. Beina vil bare ikke. Kampen om å ta de femti meterne gir meg i alle fall noe å tenke på, og driver meg videre. Omsider gjenstår bare hundremetersnedtellingen på den siste sletta. Jeg sjekker klokka og innser at pers er innen rekkevidde.

Pulsbakken. Den fæle pulsbakken! Men det er bare 200 meter og dét er tross alt ingenting i den store sammenheng.
- Bit tenna sammen og kom deg opp bakken løpende så ender tiden på under 41 minutter!
Trigget av tanken på 10K-pers på 40-blank-noe kjemper jeg på.

Et lite stykke opp i bakken får jeg øye på ryggen til Christopher igjen. Plutselig veldig nære. "What the...!?" Sakker HAN av HER? Endelig ser jeg mitt snitt til å betale tilbake for den uvurdelige hjelpen både i fjor og (uten at han visste det selv) i aller høyeste grad i år. Jeg har en plan!

Jeg kommer meg nesten helt opp på siden av ham og setter den geniale planen i verk:
- Christopher..., peser jeg frem med det lille jeg har igjen av pust (herregud jeg var sliten) for å gi meg selv til kjenne.

Han ser bakover, får øye på meg og - akkurat som forventet - veksler han om til et helt annet gir og forsvinner mot mål. Jeg kan ikke annet enn å flire og kjempe meg videre mot egen målgang.
- Christopher..., peser jeg frem med det lille jeg har igjen av pust. Han ser bakover, 
får øye på meg og - akkurat som forventet - legger han inn et helt annet gir og forsvinner mot mål. 
Øyeblikket ble våkent fanget av Espen Ringom for Kondis (bilde kjøpt og betalt).

Å komme i mål er alltid nydelig! Det ble ikke sub førti i år, men ny pers på 40:43 er godkjent! Det utveksles resultater - stort sett perser - gratuleres og klemmes i alle bauger og kanter. Folk er gjennombløte og småkalde i det kjølige regnet, men smilene er store og ekte. Spenningen som lå over stemningen i Hole-hallen før løpet er nå helt og holdent erstattet av lettelse og glede der vi gumler boller, utveksler erfaringer og tider, gratulerer hverandre, skravler og ler. Blant de femti SkiLøperne var det kun fire som ikke tok pers. Det sier seg selv at det blir trivelig da. Joda, Hytteplanmila er like vond hvert år, men det holder stadig stand som mitt favorittløp i Norge.

Etter løpet ble to viktige avgjørelser tatt:

  1. SkiLøperne-buss til og fra Hytteplanmila blir fast tradisjon. Sosial reise, inklusive premieutdeling for bestetider, debuter og bollespising på hjemveien, ga hele Hytteplandagen en ekstra dimensjon. 
  2. Jeg SKAL under førti minutter på mila neste år! Uten ørten maraton i beina er jeg sikker på at det kan gå. 

Det var vondt og tungt, men resultatet trigger kraftig til videre satsning. Å bli kvinne nummer 37 av de 531 som deltok, og nummer fire i aldersklassen (av totalt 107) - i et løp med såpass mange gode deltakere som Hytteplanmila - hadde aldri engang falt meg inn å drømme om for tre-fire år siden.

Fremover skal det drømmes friskere! Planen for 2015 tar form, men før den ferdigstilles skal høstens femte maraton fullføres. Suksess eller kollaps i New York om to uker? Tiden vil vise. Men medaljen skal jeg i alle fall ha.

Janicke

9 kommentarer:

Christopher Aalholm sa...

Tusen takk for den høyst tiltrengte "dytten" i bakken der. Ut den hadde det nok ikke blitt pers på meg i år.

Og igjen, jeg er utrolig imponert over hvordan du har prestert i år. Ikke minst hvordan du har overskudd til å perse på 10K med et (to!) maraton i beina!

Janicke Ekelberg sa...

Bare hyggelig du, og tusen takk for drahjelpen gjennom det meste av løypa i går. Det begynner nok å røyne litt på nå, enten jeg har hatt hjelp av superkompensasjon eller bare har forberedt beina godt på overdreven mengde... (c;

Stianlo sa...

God oppsummert og bra jobbet. Enig i nr 2 på listen. Neste år SKAL vi under 40 min!! J
eg tror du får suksess i NY Marathon også!
Lykke til :o)

Ole Arne sa...

Gratulerer med ny pers på 10K. Sub 40 kommer stadig nærmere. Takk for en super rappert, detaljert, slik vi løpere liker og lese den. Ser fram til NY og din nye pers på Maraton, og selvfølgelig løpsrapporten etterpå.

Saana sa...

Gratulere så mye med ny pers på maraton og på mila! Du er ei helt utrolig tøff dame. Jeg sprang min tredje maraton i går i Amsterdam og tenkte masse om dine opplevelser mens jeg sprang. Det hjalp meg å takle fremover! Tusen takk for deg at du deler dine opplevelser med oss og motiverer andre. Masse lykke til videre!!

Hils fra Tromsø
Saana

Peo Sundberg sa...

Härlig läsning som vanligt. Det är absolut ingen tvekan om att du kommer att gå sub 40. Med stor marginal dessutom. Att som du springa så många maror (och en ultra) så tätt inpå varandra som du gjort denna höst borde gjort det omöjligt att ens ligga nära gränsen. Men du gör det!! Otroligt imponerande. Med bara lite lite specialisering och träning med fokus på milen spränger du gränsen så det både ryker och sjunger om det. Det slitna uttrycket det år inte frågan om om utan om när stämmer ovanligt bra på dig. Keep up!

Trippelguri sa...

Jeg visste ikke at det var mulig å løpe så mange maraton med så kort mellomrom - imponert!l Og så slå til med DEN tiden på Hytteplanmila....Lykke til med videre mål!

Janicke Ekelberg sa...

Stianlo: Sub 40 er definitivt innen rekkevidde nå. 2015 it is!!

Ole Arne: Tusen takk. Det fikk holde med fire perser på knappe tre uker - ingen PB i New York, men til syvende og sist en artig opplevelse. Og det BLIR sub 40 neste år! (c:

Janicke Ekelberg sa...

Hei Saana. Tusen takk! Så kult at du kunne bruke mine opplevelser til inspirasjon underveis i Amsterdam. Gratulerer så mye med løpet! Du er rimelig tøff du også, med tre maraton på samvittigheten. Lykke til fremover også! (c:

Peo: Tusen takk! Jeg er virkelig overrasket over at det går å løpe så mye og perse så mange ganger. Det gir litt blod på tann, og jeg kommer nok til å tenke litt annerledes fremover også - ingen grunn til å begrense seg så mye. Så får vi se om jeg våger meg ut på sånn galskap som du gjennomførte i høst... 90 km.

Trippelguri: Det er mye mer som er mulig enn det jeg trodde tidligere. Man må jo jobbe seg opp over tid naturligvis. Tror en av grunnene til at det har gått så bra med alle løpene fordi jeg har trent mye over lang tid. Hytteplan var vannvittig morsom avslutning på persehøsten. (c: