Søvnløs i Tokyo - Tokyo Marathon 2015

To Chewbacca-mål var pakket med i den tunge kofferten til Tokyo. I klassisk pre-maratonusikkerhet forårsaket av nedtrappingsperioden var troen på tidsmålet liten allerede før avreise, men denne gangen stresset det meg ikke. Sluttid og pers var sekundært, for i Tokyo skulle endelig drømmen om verdensherredømme nås. Det virket attpåtil som en salig enkel oppgave; jeg måtte bare fullføre løpet.

Endelig!

Som reiseleder på Springtimes reiser kommer jobben naturligvis først. Å få lov til å delta i løpene vi er reiseledere på er en fantastisk mulighet, men egne forberedelser kan det bli så som så med. På de fleste reisene er det grei skuring og lite ekstraarbeid ut over organisering av morgenjoggeturer, trefftider og felles aktiviteter. Alt sammen hyggelige oppgaver som innebærer fine møter med de reisende, og mange inspirerende bekjentskaper. I Tokyo ble det en del ekstra. Det var i grunn hektisk stort sett hele tiden, og å løse utfordringer krever litt mer når det er så få som snakker engelsk... Lost in translation?

Kombinasjon av jetlag og stress er ingen god opplading til løp, og kvelden før løpsdagen hadde det bare blitt beskjedne åtte timer søvn over de tre siste døgnene. At man ikke sover godt den siste natten før et løp har sjelden noen betydning – det er i grunn ganske vanlig. At man ikke har sovet stort de foregående nettene heller er antakelig ikke så bra. Kroppen pulserte av tretthet og det føltes tidvis som om alt duvet. Som sjøgang. En frykt for at det ville bli tøft nok å fullføre løpet begynte å vokse frem. Heldigvis var det ikke stort med tid til å dvele ved det. Denne medaljen skulle jeg uansett ha, om jeg så måtte krabbe i mål.

Etter en siste værmeldingssjekk ble løpsantrekket bestemt og dokumentert på facebook og instagram før leggetid. Sort langt tights, og langermet trøye under Springtime-t-skjorta med norsk flagg. Et praktisk og greit antrekk. Verken mer eller mindre.

Planlagt løpsantrekk som dokumentert på facebook og instagram.

Klokken ni slukket jeg lyset og plugget inn øreproppene. Dersom også denne natten skulle ende i vidåpne øyne og en kropp som dirrende motsatte seg mer søvn allerede klokken 01:30 (som de foregående nettene) så ville jeg i det minste ha fått 4,5 timer. Absolutt ikke nok, men enormt mye bedre enn ingenting.

Og 4,5 timer ble det. Klokken 01:30 listet siste rest av tro på pers seg taust ut av det mørklagte hotellrommet, mens jeg ble liggende og fundere over de nært forestående 42,2 kilometerne. Det var frustrerende å ikke få sove, og aller mest var det frustrerende å kjenne at Tokyo Marathon, dette drømmemaratonløpet, føltes som en traurig og tung affære som bare måtte gjennomføres.

Fin utsikt fra hotellrommet når man er "sleepless in Tokyo"...

Den fraværende søvnen ga rom for lange tankerekker, og i takt med at Tokyo-morgenen skred frem stod det stadig tydeligere for meg at løsningen var å ta et steg tilbake. Joda, hårete mål skal nås i Lettbent-finaleåret, og en viss seriøsitet må til for å lykkes. Samtidig har jeg hele tiden lagt til grunn at prestasjonsmålene ikke skal gå på bekostning av løpegleden. Løsningen var opplagt: Tokyo Marathon måtte løpes på ”lettbent” vis, og det viktigste grepet var noe så banalt som løpsantrekket. Da jeg ved firetiden endelig konkluderte med at Jon Blund virkelig hadde avsluttet oppdraget på rom 2707 denne natten, spratt jeg ut av sengen med ny og etterlengtet entusiasme.

Maraton lettbent-style – Løpeskjørt så klart! 

Det gamle perseskjørtet ble hentet frem fra kofferten. 

Selvfølgelig skulle World Marathon Majors-finalen løpes i løpeskjørt. Ettersom temperaturen
var i laveste laget bestemte jeg i tillegg at det for første gang skulle løpes med kompresjonsstrømpene som bare var med på reisen for de lange flyturene. Iveren og (over)motet var tilbake. Verdensherredømme! Og ikke bare det… Pers! Jeg skulle forsøke begge deler, så fikk det briste eller bære. På lettbent vis.

En god frokost og diverse forberedelser senere forlot Springtime-gruppen hotellet og gikk til våre tilordnede inngangsporter til startområdet som lå noen skarve hundre meter fra hotellet.

På startstreken i den stadig tettere massen av maratonløpere drodlet jeg smågjespende videre på løpsstrategien. Det skulle altså gjøres perseforsøk! Fra start skulle farten ligge på ca 4:45 minutter pr kilometer. Dersom det kjentes mulig skulle det økes til 4:40 etter 25-30 kilometer.

Klar for start - endelig motivert og sulten på måloppnåelse!

Det var opplagt en kalkulert risiko, for det var umulig å vite hvor stor effekt søvnunderskuddet ville få. Hjalp det noe at jeg tross alt hadde ligget i sengen og forsøkt å sove i mange timer? Jeg så ikke bort fra at det kunne bli en tidlig kollaps og en grusom siste halvdel, men fullføre skulle jeg da alltids klare. Da startskuddet smalt, et mannskor stemte i og store mengder hvit konfetti ble blåst høyt opp i luften over horden av løpere som begynte å sige fremover, var drømmen om pers høyst levende.

Høytidelig start med mannskor og konfetti - super stemning!

Å ha kontroll på tempo i byløp, blant høye bygninger, er en utfordring. GPS’en slet og allerede den første kilometeren var Garmin omtrent 150 meter ute av synk med kilometermarkeringen. Dermed måtte jeg belage meg på tidtakingen på klokka og løpets kilometermarkeringer for å ha noenlunde kontroll.

Det var eksotisk å løpe gjennom Tokyos gater, og jeg var overrasket over hvor mange som hadde stilt seg opp for å heie. Jeg lot både bygninger, publikummere og andre løpere underholde meg mens det bar fremover. En god stund løp jeg sammen med en danske som hadde samme tidsmål. Vi pratet knapt, men løp side ved side, kilometer etter kilometer. Farten var litt høyere enn planlagt, og han kommenterte at vi lå foran skjema. Allikevel fortsatte vi i samme driv. Det er rart med det - det gir en ekstra kraft å løpe på den måten. Det slo meg at løpene mine ganske ofte styres av møter med andre løpere, og jeg lurte litt på om jeg denne gangen skulle være klok og bremse ned, eller om jeg igjen skulle ”løpe som en mann” og se hvor langt det holdt. Kroppen kjentes jo grei ut. Ikke topp, men farten var god uten at det kostet for mye, og pulsen var godkjent. Ved femten kilometer tok jeg den endelige avgjørelsen; Det fikk bare stå til!

Løypekartet for Tokyo Marathon.

Før løpet synes jeg løypekartet for Tokyo Marathon så litt kjedelig ut. To steder var det lange strekninger hvor man først løp ut, og deretter tilbake samme vei. Jeg tok helt feil! Det var ikke kjedelig i det hele tatt! På vei ut det første langstrekket fikk vi se eliten komme imot på motsatt side, og etter vending kunne vi studere løperne som lå bak oss. Jeg speidet etter kjente, lot meg fascinere av løpestiler og kreative kostymer. I tillegg var det overraskende mye liv langs løypa. Både underholdning og tilskuere. ”Gambare, gambare!” ropte og skrek de (”heia, heia” på Japansk). Etter løpet fortalte en av de svenske Springtime-reisende at han syntes det hørtes ut som de ropte ”snabbare, snabbare”. Med glimt i øyet sa han at det stresset ham litt; Han løp jo så fort han orket… (c:

Enkelte tar det litt lenger enn å løpe i skjørt...

Etter rundt 25 kilometer gled min danske følgesvenn ut til siden for å hente drikke, mens jeg fortsatte videre. Vanligvis tok det kort tid før han var tilbake, men denne gangen så jeg ham aldri igjen. Hadde farten blitt for tøff? Det trigget en kjapp vurdering av egen form. Burde jeg ta danskens frafall som en advarsel om at farten kanskje ikke var "bærekraftig". Det begynte naturlig nok å kjennes. Samtidig har jeg aldri før hatt så få negative tanker i et maratonløp. Jeg ble ikke skremt av gjenstående antall kilometer, jeg var fullt konsentrert og innstilt på å gjøre jobben. Etter hva jeg kunne skjønne lå jeg an til en tid under 3:20 - soleklar pers - og det fløt greit på. Det var motivasjon nok. ”Høyt, fint og lettbent” messet jeg for meg selv. Videre. Videre.

Ved tretti kilometer gjorde jeg et forsøk på å øke farten noe. Umiddelbart varslet magen at den ikke synes noe om forsøket. Ok. Ikke noe poeng i å utfordre dette. En klar pers var innen rekkevidde. Jeg kunne løpe de siste tolv kilometerne i fem-minutters-fart og fortsatt ha god klaring. Det ville jo være helt rått! Fremover. Bare tolv kilometer igjen? Wow! Tanken på verdensherredømme fikk det til å kile i magen. Snart har jeg medaljen. Er det virkelig mulig?

Det føltes som om distansen mellom kilometermerkene ble litt lenger etter 35. Garmin var nå rundt 600 meter foran markeringene, så jeg forsøkte å ignorere det når klokka pep og vibrerte for å varsle passerte kilometer. På dette punktet begynte det så smått å røyne på, men tanken på pers og verdensherredømme drev meg fremdeles. Jeg følte meg rimelig trygg på begge deler.

Uten at tempoet ble økt begynte plutselig magen å murre igjen ved 37 kilometer, og jeg forsøkte å justere farten litt ned for å unngå problemer. Jeg behøvde jo uansett ikke løpe raskere enn fem minutter på kilometeren. De små bakkene i denne delen av løypa var imidlertid fæle for mørbankede ben, men med bare fem kilometer igjen klarte jeg fremdeles å holde meg på den optimistiske siden.

Ved 38 kilometer kom en mann opp på siden av meg og spurte om han kunne stille meg et spørsmål. Engelsk-aksenten hans var litt ubestemmelig, men jeg gjettet på at han var finsk eller tysk. Overrasket, og veldig nysgjerrig på hva dette dreide seg om, svarte jeg bekreftende.
- Did you run in Berlin two years ago?
Maratonløping har mye bra ved seg, men når det røyner på blir man litt sløv. Jeg måtte tenke meg om et par sekunder før jeg bekreftet.
- Yes I thought so. I followed you there for fifteen-twenty kilometers. I recognize your effortless stride. Komplimenter for skjørt og kjole er alltid hyggelig, men dette fantastiske og uventede komplimentet gikk rett hjem. Og å få det akkurat her, i dette siste, måloppnående World Marathon Major-løpet - og i det siste Lettbent-året - føltes ekstra fint! Endelig virkelig lettbent?

Nå hadde imidlertid løpingen blitt alt annet enn effortless og lettbent. Jeg var absolutt forberedt på å måtte kjempe de siste kilometerne, og hadde kalkulert meg frem til at jeg egentlig bare behøvde å holde meg løpende for å sikre pers. Sub 3:20 var muligens tapt, men en hvilken som helst pers var definitit godt nok. Nå kom imidlertid straffen for det som i etterpåklokskapens lys antakelig var overmot. Magen! Og denne gangen var det alvor. Jeg fortsatte noen meter til, men da jeg så skilt som markerte toaletter langs løypa skjønte jeg at et besøk ikke var til å unngå. En gang må være den første, og når første gang er i det nittende langdistanseløpet så kan man vel egentlig ikke klage – men ved 38 kilometer gikk rett og slett persen i dass!

Etter avbrekket så jeg for meg fire hyggelige opplevelses-kilometerne på ben som kanskje hadde hatt godt av en hvil. Jeg burde visst bedre. Lår og legger som riktignok var slitne men forholdsvis smidige før stoppen, var forvandlet til direkte vonde og umedgjørlige stokker. Og nå var det duket for bakkene i Tokyo Marathon...

De siste fire kilometerne ble en eneste lang kamp mot lysten til å gå. Det var så vidt det bar fremover, og igjen måtte jeg i gang med å snakke hardt til meg selv. Det justerte målet på sub 3:30 ga ikke rom for gåing. Mantraet som jeg hadde brukt store deler av veien - ”Høyt, fint og lettbent, høyt fint og lettbent” - var nå så langt fra virkelighetens løpestil at det var komplett ubrukelig. I stedet holdt jeg meg selv informert om antall minutter til verdensherredømme. Femten. Tretten. Da jeg fikk øye på en fotograf manet jeg frem et stivt smil og holdt opp seks fingre. Alle seks World Marathon Majors! Fotografen skjønte naturlig nok ikke hva det dreide seg om, men ga i alle fall tommel opp tilbake.

Ti minutter. Fem minutter. En stor portal varslet endelig at det bare gjenstod 195 meter. Nesten ingenting og samtidig mer enn langt nok! Men så var jammen mål-mattene i Tokyo passert.

Japanske funksjonærer informerte hektisk og uforståelig på japansk, og sørget med tydelig gestikulering for at vi fortsatte fremover i den klassiske post-maraton zombie-vandringen. En flaske sportsdrikk her, en flaske vann der, finisher-håndkle over skuldrene, overstrømmende gratulasjoner, applaus og high fives fra varmt smilende funksjonærene hele veien.

Så var tiden kommet; Medaljeutdelerne var neste stopp. En bølge av følelser slo over meg og jeg stoppet opp for å ta det hele inn. Det gikk for alvor opp for meg at målet var nådd. Jeg har faktisk klart det! Det seks år gamle målet om å løpe alle World Marathon Majors er fullført! Smilende blunket jeg tårene bort og pustet dypt et par ganger før jeg tok de siste få stegene frem og andektig fikk beviset, den siste medaljen, lagt om halsen.

Så glad for medaljen at jeg helst vil spise den opp?

Zombimarsjen fortsatte ufortrødent videre. Sliten men i fin form fulgte jeg strømmen inn i den gigantiske Big Sight-messebygningen hvor vi hadde hentet ut startnummerne noen dager tidligere. I den første store salen stod funksjonærene klare og applauderte alle løperne som kom inn. For en stemning og for en organisering! Å finne bagasjen gikk på et blunk. Faktisk rakte de meg posen før jeg nådde helt frem. Fantastisk!

I neste gigantiske hall var det mengder av massasjebenker og plass for klesskift og avslapning. Der møtte jeg Trond Inge og Øystein og vi ble sittende og dytte i oss drikke og næring, skifte til tørt tøy og utveksle noen av erfaringene og de store opplevelsene fra dagens løp.

Glade karer!

Og glad dame. Endelig verdensherredømme!

Det ble et par timer i Tokyo Big Sight, men etter å ha møtt og skravlet litt med de aller fleste Springtime-løperne (og enkelte andre kjente og ukjente) var det komfortabel shuttlebuss-transport tilbake til hotellet. Vi var enige om at det var en sjelden, men egentlig ganske oppbyggende opplevelse, å få applaus i forbindelse med påstigning på buss/transport. Noe for Oslo Sporveier å tenke på? (c;

Dusj, superkoselig bankett, og naturligvis en og annen boble - det ble en lang kveld, men hvem trenger vel søvn...?

Janicke

Målrettet og motivert mot maraton

Maratonpåmeldingen er et faktum. I mailboksen ligger bekreftelsen. For løpene det er vanskelig å få plass i, føler man seg som en vinner bare ved å ha kommet på startlisten; "YESS!" For debutanter er det nokså utbredt at seiersfølelsen glir direkte over i isnende frykt - "SHIT!" - over hva påmeldingen egentlig innebærer. Kjenner i grunn stadig litt på det selv. Fremdeles!

Bib collector.

Heldigvis melder man seg ofte på til løp lenge før løpsdatoen. Da kan man berolige seg med at det finnes rikelig med tid til å trene, og egentlig fortrenge det hele en stund. Men allerede på dette tidlige tidspunktet bør grunnlaget for gode løpsopplevelser legges. Tenk igjennom to ting:

• Et mål. Uansett nivå bør man ha et klart mål. "Å fullføre" eller "å nyte løpet" er like gode mål som å skulle løpe på en bestemt tid. Det viktige er å ha tenkt igjennom hva man vil med løpet.
• Veien til suksess. Like viktig er det å skissere en plan for hvordan det definerte målet skal nås. Når skal maratontreningen begynne? Hvor mye og hvordan skal det trenes? Skal man følge et program? Skal man forberede seg på andre måter? 

For Tokyo Marathon den 22. februar har jeg to mål:

1. Å sikre den siste av World Marathon Majors-medaljene - og verdensherredømme.
2. Å komme i mål på 3:15

Mens det første målet burde være grei skuring er tidsmålet forholdsvis hårete, men ikke fullstendig urealistisk. Å ville løpe syv minutter raskere enn pers har dog krevet intensivert trening. Bedre og klokere.

Igjen valgte jeg Marius Bakkens 100 Day Marathon Plan, men denne gangen ble det programmet som sikter mot 2:45. Ettersom man kan styre etter puls i steden for tempo, er det i praksis bare snakk om flere kilometer og flere tøffe økter.

Nøye planlegging og knallhard gjennomføring. 

Er grytidlig morgen eneste mulighet for den progressive langturen,

så blir det progressiv langtur grytidlig på morgenen. 

Hårete mål krever at man gjør jobben som må til for å komme dit. Uke for uke har øktene møysommelig blitt plassert i kalenderen for å sikre gjennomføringen. Det meste er mulig om man bare planlegger og er villig til å strekke seg. Dårlige unnskyldninger og unnasluntring er ikke en opsjon!

Med bare to uker igjen er det naturlig å gjøre opp status:

1. Er planen - treningsprogrammet - fulgt? 
2. Har formen utviklet seg som planlagt/forventet? 
3. Har man vondter eller skader av betydning?

Svarene gir godt grunnlag for sannsynlighetsvurdering av målet.

Aldri før har jeg fulgt et treningsprogram så nøye som denne gangen. Ikke 100 %, men det er jammen ikke så langt unna heller. De rolige øktene har stort sett blitt løpt rolig nok, og jeg har gått på de tøffe øktene med mer positiv spenning enn farts-frykt. Det negative er at det fremdeles ER en dose fartsfrykt. Det gjelder primært ved intervaller på tredemølla. Jeg har lett for å begrense meg selv i valg av tempo, og kjenner av og til ved endt økt at jeg ikke har tatt ut nok.

Spørsmål nummer to er det vanskeligste å svare på. Underveis i treningsprogrammet er det testløp på fem, ti og 21,1 kilometer som skal gi en indikasjon på formen, men på denne tiden av året er det utfordrende å finne løp som passer. Halvmaratontesten ble derfor tatt på tredemølla.

"Ny maratonmedalje! Verdensherredømme! Ny pers! 

Endorfiner av en annen verden! Go, go, GO!"

Jeg synes generelt det er vanskelig - spesielt mentalt - å løpe fort over lang tid på mølle. Den siste halvdelen var intens, og alt jeg har lært om egenmotivasjon ble tatt i bruk. Tiden 1:34:25 er ikke dårlig, men er det godt nok?

Vondter og skader kan være av avgjørende betydning for muligheten til måloppnåelse. Svaret på spørsmål tre er heldigvis et soleklart "nei".

Utfordringen de siste to ukene blir å holde løpsnervene i ro så lenge som mulig, og ikke gi spillerom for idiotisk usikkerhet. Jeg vet at tåpelige tanker og tyngende tvil kommer, og skal riste det av før det får for sterkt grep.

I steden skal jeg la hyggelige oppturer bygge mot og motivasjon helt frem til både start- og målstreken i Tokyo. Denne siste uken er det to ting som har bidratt positivt.

Den deilige oppnåelsen av et mål - en drøm - jeg ikke engang visste at jeg hadde. 

Å helt uventet finne eget navn i maratonstatistikken i Kondis. Wow! I klassisk "lettbent"-stil ble god-opplevelsen direkte etterfulgt av nye mål: Å komme høyere opp neste år OG å også komme med på topp ti-listen for 10 km.

Den andre deilige oppturen ble gårsdagens WinterRun. Motet sviktet meg og jeg var absolutt ikke klar for å skulle løpe fort (i følge treningsprogrammet skulle det bare være en lavpuls-mil denne dagen) og håpet i grunn at hele arrangementet skulle avlyses grunnet væreforholdene. Som medlem av et lag - SkiLøperne Mix One - var det imidlertid bare å stille. Ettersom deltakerantallet i WinterRun var ganske lavt og det var få påmeldte mixed-lag var det tross alt en viss mulighet for å vinne.

Vinnerlaget (!) - Andreas, Mette, Marit, Roar, Stig, Mona og meg.

Løpet gikk to runder med besøk på Tjuvholmen og ved festningen, med start og mål på Rådhusplassen. Enkelte steder var det skikkelig isete, så kort tid før start byttet jeg fra Adidas Tempo Boost (med Continental-såler) til Löplabbet-piggede Asics Gel Nimbus. Det angret jeg ikke på. Løypa var mildt sagt krevende; Flust av 90-graderssvinger, flere trapper samt bratte nedoverbakker på brostein og grus. I mørket var det tidvis utfordrende å se hvor løypa gikk, så det var viktig å ikke miste de lysende refleksene på ryggen foran av syne. Melkesyren kom allerede den første kilometeren, så det var i grunn bare å kjempe på hele veien. Jeg løp raskt men kontrollert.

Mye kan sies om WinterRun, og jeg mistenker at det kommer frem i en artikkel på Sportsmanden.no i løpet av dagen. Løpet bar nok litt preg av manglende organisering (endret starttidspunkt i siste liten, sen informasjon, dårlig merket løype av uklar distanse), men det var jeg forberedt på. Totalopplevelsen ble allikevel svært god fordi rammen rundt var så hyggelig. Det var gøy å løpe innsurret i juletrebelysning ("Heia juletreet!" fungerte overraskende fint som motivasjon når det røynet på), og å ha Vapiano som møtested og til after run, var helt topp. Og så er det klart at det bidrar godt at man innkasserer hele tre premier:

• Beste belysning (premie: et par Icebug-sko)
• Tredjeplass av damene (premie: et årsabonnement på Runner's World)
• Og - som håpet - Beste mixed team (premie: et par Icebugs hver)

Et spark bak til meg selv: Tenk om jeg hadde feiget ut og blitt hjemme.

Så får det stå til at det ikke stod 10K test run på treningsprogrammet denne uken. De siste to ukene skal jeg følge programmet slavisk!


Janicke

Nøkkeløkter på vinterføre

Pulsbelte og klokke på? Check! Skoene snørt passe stramt? Check! Buff, lue, hansker og refleksvest? Check, check, check! Huset sover når jeg sniker meg ut i bekmørket. Kroppen, som innenfor lagene med klær fremdeles holder på varmen fra sengen, skutter seg i dét kulda nådeløst siger igjennom. Løpenøkkelen (ja, jeg har faktisk en egen nøkkel for løpeturer) føres forsiktig inn i nøkkelhullet og vris om. Klikk! Bekreftelsen på at døren er låst virker unødvendig høylydt. "Håper det ikke vekket noen," rekker jeg å tenke, før vissheten om at jeg - atter en gang - har begått en amatørmessig feil slår ned i meg.

Neeeeei!

Ute på trappen innser jeg at ikke et eneste ett av de mange treningsplaggene har en trygg, lukkbar lomme! I alt det smarte, tekniske tøyet finnes det ikke et eneste egnet sted å oppbevare nøkkelen.

Mangelen på trygge lommer er bare én av flere ting ved treningstøy som jeg tidvis stusser over.
Løpetights synes jeg er et vanskelig plagg for eksempel. Enkelte ting kan naturligvis skyldes egen kroppsfasong, men i alle fall noe av skylden velger jeg å legge på produsentene. En hemmende prøveromsvegring har medført en rekke kostbare bomkjøp.

Prøveromsvegringen er også skyld i at jeg på tross av nysgjerrighet ikke tidligere har prøvd Kari Traas løpetights. Da nettløpebutikken med det artige navnet Runforest.no spurte om jeg ville teste en, svarte jeg derfor kjapt ja. Et par dager senere lå en fresh Kari Traa Svalestjert-tights i postkassen. Så var det bare å vurdere den mot mine definerte tights-problemområder:

• Livhøyde er én ting som kan irritere. En kvalitets-tights jeg har kan nesten trekkes opp til under armene, mens en annen sitter lavt på hoftene og må snøres hardt for å ikke gli videre ned.

• Linningen er en annen ting jeg tidvis kan slite med. Er den smal, stram og bilringfremmende, eller bred, myk og vennligsinnet? 

• Stoffet er av betydning. Er det tynt og slarkete eller tettvevet og passe tight. Eller, verst av alt: gennomsiktig? Tights er i grunn avslørende nok som de er. Jeg ser ingen grunn til å dele nøyaktig hva slags undertøy man har...

• Sømmer! Type sømmer, eller feil plassering av sømmer, kan både gi estetiske og praktiske ulemper. Spesielt når det skal løpes langt kan feilplasserte sømmer skape ubehag og påfølgende høy PRPSS (Post Run Pain in Shower Score). Au!

• Glidelåser av dårlig kvalitet, og konstruksjoner som gjør at glidelåsen henger seg opp i stoffet er dessverre ikke en sjelden opplevelse.

Så hva med Kari Traas tights? Vel, på løpeturene tenker jeg ikke på den i det hele tatt, og det er faktisk det beste skussmålet et løpeplagg kan få. Ingen behov for å justere den underveis, ikke for stramt, ikke for løst. Den sitter komfortabelt og riktig, stoffet er som det bør være og glidelåsene av god kvalitet. I tillegg får den et ekstra pluss for å ha en ypperlig løsning for løpenøkkelen min. 

Finfin løpenøkkellomme på ryggen.

Så gjør det naturligvis ikke noe om den ser kul ut også, selv om jeg må innrømme at det er litt uvant å løpe med tights som ikke primært er svart.

Freshe farger - Kari Traa Svalestjert løpetights.

I disse dager er det dog mer enn manglende nøkkellommer som utfordrer lysten til gjennomføring av treningsøktene. Vinteren, med speilblank is, iskaldt regn, slaps, slush og tykke lag nysnø om hverandre, er så absolutt ikke optimal for maratontreningen. Men det er slik forholdene er, og jeg velger å tenke at den ekstra viljen det krever gjør meg litt tøffere og sterkere. Det kommer garantert godt med når startskuddet går for årets første maraton om tre og en halv uke!

Janicke

Folk!

Nyttårsforsettenes tid er over oss. Mange legger planer om å komme i gang med trening, å fullføre et løp – alt fra fem kilometer til maraton og ultra. De samme forsettene har kanskje vært satt tidligere, både én og to ganger, men nå SKAL det skje. Håper vi…

Det fleste nyttårsforsetter er dessverre sørgelig kortlivede. Det holder ikke bare å ha tenkt en oppbyggende tanke rett rundt årsskiftet. Planlegging og oppfølging må til, og det er mange grep man kan ta for å øke sannsynlig levealder for nyttårsforsettene, eksempelvis:

• Sørg for at nyttårsforsettet er konkret og målbart. 
• Skriv det ned. 
• Begrunn for deg selv ”hvorfor” nettopp dette er så viktig for deg, så du kan minne deg selv på det når det røyner på. 
• Legg en langsiktig plan med målepunkter underveis.

Nyttårsforsetter - Det holder ikke å ha tenkt en oppbyggende

tanke rett rundt årsskiftet.

Det kan også være en god idé å dele forsettene og målene med noen, slik at de føles litt mer bindende.

Dersom nyttårsforsettet handler om å komme i gang med løping gjelder det å finne ut hva som må til for at du skal snøre løpeskoene på også når du er sliten etter jobb, regnet høljer ned, dagen er tettpakket av oppgaver eller det rett og slett er andre ting som frister.

Om jeg nå – i tråd med eget forsett om å skrive kortere blogginnlegg – kun skal trekke frem ett enkelt råd, så må det bli ”folk”.

Før jeg kom i gang med løpingen foretrakk jeg å løpe alene. Det vil si; jeg trodde jeg foretrakk det. Tanken på å skulle løpe sammen med folk som var raskere var skremmende, og å løpe sammen med folk som var tregere virket kjedelig. Denne innstillingen virker håpløs dum nå. Uten løpekameratene og løpebekjentskapene hadde jeg antakelig fremdeles balet med å bli en løper. Kanskje hadde jeg til og med gitt opp.

En løpekamerat gjør det lettere, og tryggere, å gjennomføre

løpeturen også når det gjør vondt i viljen.

For de aller fleste gir det en verdifull og varig motivasjonsboost å treffe, og å omgås, andre som løper. En løpekamerat og avtalt tidspunkt er gull verdt når det gjør vondt i viljen. En løpekamerat gjør det også tryggere å løpe på steder og tider som kanskje ikke alltid føles komfortable og trygge alene. Det gir mulighet for økt variasjon.

Én løpekamerat er definitivt bedre enn ingen løpekamerat, men har du mulighet til å bli del av en løpegruppe er det enda bedre. En enkelt løpekamerat kan bli skadet, være på reise, flytte – det kan komme mange ting i veien, og da er du like langt. Melder løpekameraten forfall kan det være veldig lett – lettere faktisk – å stå over selv også. Med en løpegruppe er du mindre sårbar.

Mindre sårbar med en hel løpegruppe å trene med.

Våg å bli med, selv om det virker skummelt. Nesten alle tenker i forkant at de antakelig ikke er gode nok, og har et bilde av at alle i løpegruppen er ”superløpere”. Det vet du ikke før du har vært med. Ta eventuelt kontakt med noen i gruppen på forhånd for å avklare nivå og opplegg.

Løpsopplevelser blir større når de deles.

Når du først er med i en løpegruppe, bør du også ta initiativ til samtale. Deltakerne i løpegruppen er med i gruppen nettopp for det sosiale, ellers hadde de løpt på egenhånd. Det er derfor stort sett latterlig enkelt å komme i prat med medløpere. Spør for eksempel hvor lenge de har vært med, om de har noen mål for året, hvor lenge de har løpt, om de har deltatt i løp, hvilke sko de løper med – stort sett hva som helst løperelatert funker for å komme i gang. Vi er veldig enkle sånn.

Er det ingen løpegruppe å oppspore akkurat der du bor, kan du undersøke i litt større omkrets. Ønsker du virkelig å bli en løper bør du i alle fall ha vurdert om du er villig til å reise et stykke én gang i uken for å være del av et løpefellesskap.

Egen buss og største team på Hytteplanmila 2014 - et allerede

flott løp fikk en ekstra dimensjon for glade SkiLøperne.

Finnes det ikke en løpegruppe i rimelig avstand fra der du bor, så kan du vurdere å starte en selv. Det er fullt mulig og egentlig ganske enkelt. I mars er det fem år siden jeg startet SkiLøperne nettopp fordi jeg ville bli en løper. På den første økten var vi fem stykker. I dag er vi godt over 300 medlemmer på facebook fordelt på joggere og løpere. På Hytteplanmila 2014 var SkiLøperne det største teamet (vi fylte en hel buss!), og vi arrangerer et årlig løp, SkiLøpet, som i 2014 hadde tusen deltakere. Alt er mulig!

Tips: Facebook er et glitrende verktøy for formålet. Det er bare å ta mot til seg (jeg var vettskremt) og invitere alle man kjenner i nærområdet. Slå opp informasjon der folk ser det, og vær tålmodig.

Vær også åpen for kontakt med folk når du eventuelt deltar i løp rundt om. Det er fascinerende mange spennende historier der ute, og det skal ikke nødvendigvis så mye til for å få ta del i dem. Løpseventyrene har en tendens til å bli enda mer eventyrlige når de deles med andre.

For egen del ville ikke løpsåret 2014 blitt på langt nær så minneverdig hadde det ikke vært for alle "folk"; Både dem jeg er så heldig å jevnlig ha ved min side under løpeturene, og de som i forskjellige sammenhenger har dukket opp på veien:

SkiLøperne naturligvis. Både de som har vært med lenge, og de som har

blitt med i løpet av året. Her representert ved noen av de som var med

på løpeturen på julaften i år.

Den reddende engelen i Médoc.

("Médoc Marathon - Et berusende løpseventyr")

Den herlige gjengen nordmenn (og svensker) på Springtimes 

Training Camp i Portugal i mars 2014. Her, noen av dem ved

oppmøte til løpeøkt. Gleder meg enormt til årets Camp!

Tommy og nederlandske Gerard som bidro til at jeg tok

sjansen på å ”løpe som en mann” i Berlin.

("Berlin Marathon 2014 - Løp som en mann!")

Pål som var så sliten, så sliten i New York 

(Medaljens fremside - New York City Marathon 2014).

Folk som stoppet opp og slo av en prat under Oslo Maraton Expo. 

Mange imponerende og fascinerende mennesker, her representert 

ved Eline Øidvin som ikke lar seg bremse av sitt handikap, og

Trude Håland som har mange av de samme interessene og målene som jeg.

(Oslo Maraton Ti for Grete - What if...)

Reisende, og Springtime-kollegaer, på turene jeg har vært med som

reiseleder, alle med sine historier. Her fra morgenjogg i forbindelse

med Chicago Marathon. (Chicago Marathon 2014 - Impossible is Nothing!)

Disse, og mange flere til, bidro til at 2014 ble et virkelig minneverdig løpsår. Alt er lagt til rette Chewbacca-prosjektets - og Lettbents - finaleår skal bli enda mer innholdsrikt. Jeg gleder meg til opplevelser sammen med både gamle og nye løpekamerater!

Janicke

PS: trenger du flere motivasjonstips finnes det 23 til under fanen "Reasons to run", og kanskje kan fanen "Løpelykke" også by på inspirasjon.

Ribbemaraton 2014 - Et vintereventyr

"Én gang i livet..." sier mange. "Én gang i livet skal jeg løpe en maraton!" Og med det skal man ha mestret distansen og vite hva disse beryktede 42,2 kilometer virkelig dreier seg om. Litt sånn; "Har man gjort én så har man gjort dem alle". Det var min tanke opprinnelig også, men desto flere maraton jeg løper, desto tydeligere blir den enorme variasjonen - og hvor lite man egentlig vet.

Lørdag var det ekstra tydelig. Årets syvende maraton* ble Löplabbets Ribbemaraton. Et rimelig uformelt løp med personlig tidtaking (egen klokke) og uten løypemerking. Starten går fra Löplabbet-butikken på Sandvika, og målgang er Löplabbet-butikken på Ski Storsenter. Primus motor, Sandvika-sjef Geir Frykholm, oppfordrer til å løpe i flokk, å vente på, og hjelpe hverandre underveis. Her er det løpefellesskapet og løpegleden, ikke timer, minutter og sekunder, som har fokus. Allerede i grunntanken er dette med andre ord milevis unna de foregående seks maratonene, selv om distansen er den samme. Da er det artig at Löplabbets Ribbemaraton er Norges syvende største maratonløp (2013).

Kulde gir ikke grunn til DNS - Har tross alt vært ute en vinterdag før. 

Ytterligere påfallende ble kontrasten til de andre maratonløpene når gradestokken viste tolv blåfrosne grader denne morgene. Å trekke seg var aldri en vurdering, her var det bare å kle seg godt. Ullstillongs under vintertights, ulltrøye og fleecegenser under løpejakke og refleksvest, et par buffer samt lue, vanter og polvotter. Jeg følte meg som en stappa pølse. Forsåvidt et passende "tilbehør" til Ribbe... 

Et så annerledes løp - en kosemaraton, for å bruke et ord som veldig nylig kom til i min ordbok - krever heller ikke store forberedelser. I stedet for å trappe ned har de siste ukene vært preget av rekordmange kilometer. Mange rolige, men også en god del i høyere tempo, i tråd med perseprogrammet (håper jeg) mot Tokyo Marathon i februar. Det hadde sikkert vært lurt å holdt igjen litt også til Ribbemaraton, men det bekymret meg ikke. 

God stemning - SkiLøperne Knut, Mette og Stig...

...og Mona, samt Mossjonistene Stian og Roger på toget

fra Ski mot Oslo og Sandvika. Bare for å løpe tilbake. 

Halv ni satt vi komfortabelt på toget som skulle ta oss fra Ski til Oslo S, hvor vi så skulle bytte tog for å komme oss helt frem til Sandvika. Bare så vi kunne løpe tilbake igjen. Smart. 

I år som i fjor var butikken til Geir proppfull av skravlende og klesjusterende løpere. Buffer, luer, refleksvester og vanter. Det er mange plagg som skal sitte rett. Etter å ha blitt registrert ved inngang til butikken var det bare å menge seg og skravle med alle kjente. En av Ribbemaratons beste deler er nettopp dette; skravlingen før og etter selve løpingen. Ja, og så de hjemmebakte bollene til Hanne på Löplabbet i Ski da. 

SkiLøper Bjørn Einar, til venstre, skulle egentlig ha maratondebutert denne dagen, 

men en skade satte en stopper for det. I stedet stilte han som hjelpemann og fotograf.

Sterkt gjort å bite i seg egen skuffelse og stille opp for de som kunne begi seg ut på turen!

SkiLøperne var godt representert, blant annet ved Gunnar (midten) og Mihai (til venstre).

Med hvit lue i front er Vera Nystad som i Ski mottok Kondisheder for å ha løpt (over) 100 maraton.

Foto: Petter Vabog

Det er herlig uformelt og avslappet når løperne kort tid før klokken slår ti stiller opp utenfor butikken. Geir forklarer litt om løypa og oppfordrer til samhold og hygge underveis, før han teller ned og den reflekskledde gjengen - rundt 120 løpere - legger i vei. 

Jeg hadde ikke noe bestemt mål for dagen, ut over å ha det hyggelig, så tempoet ble det som føltes passe. Men om det var et ubevisst konkurranseinstinkt eller hva; det tok ikke lang tid før jeg var en del av tetgruppen. Hytteplanmilas Tommy, var helt i front, og ettersom jeg ikke engang hadde kikket på løypekartet, la jeg min lit til at han visste hvor vi skulle. I den grad faktisk, at jeg var i ferd med å følge etter da han skar over veien, til grøftekanten, for å slå lens. 

Ett reflekskledt tog, på vei fra Sandvika til Ski, denne iskalde 

lørdagen i romjulen. Foto: Bjørn Einar Larsen

Det var opplagt flere enn meg som ikke hadde sjekket løypekartet, for etter bare et par, tre kilometer var vi en nokså stor gjeng som fikk oss en ekstra sløyfe. Vi var innom et par blindveier, før vi kom tilbake på rett spor, og plutselig lå "tetgruppen" langt bak. Det var i grunn bare hyggelig, for da ble det mulighet for å hilse på og skravle med flere, mens vi avanserte i feltet.

Ved Oslo S ble en kvartett dannet. Flere ganger underveis, både før og etter, løpg jeg sammen med andre, men kvartetten ble kjernen som holdt sammen hele veien fra Oslo til Ski. Både Stig og jeg hadde fjorårets marerittaktige Ribbemaraton friskt i minne. I år kunne vi begge glede oss over finfin klaff med dagen. Maria har jeg hatt kontakt med på sosiale medier, men aldri møtt "live" tidligere. Hun har imponert med sin sterke historie og pågangsmot, så det var ekstra artig å løpe sammen med henne og Karianne.

Strålende - Både solskinn og supert løpefellesskap! Stig, Karianne, Maria og jeg 

hadde hyggelig  følge fra Oslo sentrum til Ski. I perioder var vi også flere, men

vi fire holdt sammen hele veien fra Oslo til Ski.

Det er ikke til å stikke under en stol at det er et stykke fra Sandvika til Ski. Spesielt når distansen skal tilbakelegges til fots. I godt løpeselskap ble veldig mange av de 42 kilometerne tilnærmet gratis. Vi både skravlet, tøyset og var tause i vårt fine, lille løpefellesskap. Det er rart hvordan kilometer for kilometer tikker unna, og den lave vintersolen bidro til at årets Ribbemaraton i større grad vil huskes som vakker enn kald. Enkelte områder merket vi mer til kulden enn andre steder, men alle hadde kledd seg godt, så det ble aldri noe problem.

Kaldt ja, men vel verdt det når det gir så vakkert vinterlys. 

Det ble en stemningsfull tur fra Sandvika til Ski! 

Stig, Karianne og Maria leder an foran Øystein.

På Langhus ble jeg plutselig sliten, pulsen steg, og jeg kunne nok egentlig ha tenkt meg å senke tempoet litt. Men gruppen hadde fått los på målgang, og sammen hadde vi satt mål om å komme inn på under fire timer. Det bare å bite tennene sammen og henge på. 

Rød løper og ballongportal! På Löplabbet i Ski vet de hvordan man skal ta imot maratonløpere. Kondis' redaktør Marianne serverte raust med Cola, og det bugnet av Löplabbet-Hannes hjemmebakte boller (for en jobb!). Og best av alt: stemningen. Glade løpere med rim i hår og skjegg som ankommer butikken under ballongportalen. Erfarne som debutanter. Slitne og skravlende.

Etter fjorårets vonde Ribbemaraton var det viktigste målet i år en god opplevelse. Check! At tiden i denne kosemaratonen endte på under fire timer er en real bonus. Det må bety at formen er god. 

Det er bare å takke alle som står bak, Geir og Hanne spesielt, deres hjelpere og fotografer som sørget for å forevige dagen, og ikke minst alle løpere - det gule reflekstoget, og mine tre hovedmedløpere - som var med og gjorde Ribbemaraton 2014 til den helt spesielle maratonopplevelsen det ble. Smått magisk faktisk.

A t-shirt to prove it - Godt fornøyd også med årets syvende og siste maraton.

Maratonåret 2014 er herved fullført. Neste kosemaraton blir Löplabbets PåskeHareMaraton i mars. Da skal det løpes motsatt vei, fra Ski til Sandvika. Før den tid blir det nok alt annet enn kos, når heftig persing står på agendaen i Tokyo...

Godt nytt år!

Janicke

*Maraton eller lenger - Ultravasan 45 er medregnet

Lettbent finaleår

Desember. Det perfekte tidspunktet for et løpshvileskjær. Årets løpssesong er avsluttet, og neste løpssesong ligger på trygg avstand. Måneden er dessuten tettpakket av aktiviteter og gjøremål, og man løper tross alt fra jobb til juleavslutninger og andre desemberhappenings, og fra butikk til butikk på jakt etter julegavene. En av løpingens "regler" er jo faktisk at man bør ta pause fra intens trening én dag i uken, én uke i måneden og én måned i året. For de fleste blir nok desember den måneden, enten det er planlagt eller ei.

Har man satt seg fore å nå hårete mål allerede i februar er desember ikke tiden for hvile. Det løpes til alle døgnets tider. Hvor enn det er mulig å skvise det inn. Det løpes alene og det løpes sammen med andre. Det løpes i komfortsonen og det løpes et godt stykke utenfor komfortsonen. Hårete mål krever hårete innsats. Det er bare å fortsette å løpe!

Fortsett å løpe, fortsett å løpe. Tidlig, sent, kort, langt og i all slags vær.

Målrettet - Først på banen.

Drømmen er at to mål nås allerede om to måneder, i Tokyo:

• Verdensherredømme-målet krever bare at løpet fullføres og medaljen innkasseres. Så langt har jeg aldri brutt et maratonløp, så der bør det være nokså gode odds. 
• Det andre målet er tøffere. Maratontiden skal forbedres med åtte minutter. Åtte minutter... Det høres kanskje ikke så voldsomt ut når det tross alt handler om godt over tre timer. Men for å komme i mål på tre timer og femten minutter må snittfarten ligge på 4:39 pr kilometer. I 42 kilometer. Troen på suksess er like ustø som den juleaktuelle, berømte hovmesteren. Etter servering av desserten. 

Kanskje burde jeg bare innse mine antatte begrensninger, og tenke at jeg har oppnådd langt mer enn forventet slik det er. Og seriøst; hvordan kan denne høstens opplevelser toppes? Fem fantastiske maraton på ti uker, og to maratonperser på to uker, etterfulgt av pers på fem og ti kilometer bare fem dager senere. Seriøst?

Saken er at jeg er komplett avhengig. Avhengig av løping. Av løpsopplevelser. Hårete mål. Perser. Løpevennskap, -bekjentskap og -fellesskap. Løpsreiser. Avhengig av å føle meg sterk og utholdende. Det er helt enkelt umulig å stoppe nå, og i 2015 står det store slaget:

Hvor lettbent kan Lettbent bli?

Chewbacca - De hårete måls beskytter.

Målene er ikke nye. De ble bestemt allerede høsten 2013, da endorfinene etter sub 3:30-maratonpers i Berlin herjet. Prosjektet fikk navnet Chewbacca etter graden av behåring:

• Maraton sub 3:15 (stretch target 3:10)
• Halvmaraton sub 1:30
• Mila sub 40 (Dette målet skulle egentlig nås i 2014, men det ble bare gjort ett forsøk. På Hytteplanmila ble det pers, men 43 sekunder for mye.)
• Verdensherredømme - gjennomføring av alle World Marathon Majors-løpene og sertifikatet som beviser det.

Verdensherredømme-målet skal nås i Tokyo den 22. februar. Tokyo Marathon er også åsted for første forsøk på 3:15. Bommes det der må det trenes enda bedre mot neste forsøk. To treningsuker med fantastiske løpeledere i Portugal på Springtimes Training Camp i mars bidrar forhåpentligvis til at jeg stiller enda litt sterkere i Paris Marathon i april.

Mislykkes jeg i Paris, skal det nok mye til at det blir sub 3:15 i Stockholm Marathon i slutten av mai. Det endelige forsøket blir dermed i Berlin Marathon i september, og det er jo egentlig det mest naturlige sted å avslutte Chewbacca-prosjektet.

How low can you go? 3:15 neste år kan bety plass blant de 30 beste i klassen.

Målet om sub 40 på mila må tas unna enten i Sentrumsløpet eller på Hytteplanmila. Hvor og når det skal sub'es 1:30 på halvmaraton vites foreløpig ikke. I mai er det Göteborgsvarvet, men kupert og folketett som den er, blir det neppe pers der. Jeg må finne noe som passer inn mellom alle andre løp. Det blir jo noen maraton neste år også...

Et helt annet mål er å blogge litt oftere. Jeg får heller bli flinkere til å skrive kortere innlegg.

Løpeglede - glimrende illustrert av Mona.

Og så, ved avslutningen av Lettbents Chewbacca-finaleår, settes også det endelig punktum på denne bloggen. Håpet er naturligvis å avslutte med total Chewbacca-suksess. Derfor trenes det nå mer målrettet og seriøst enn noen gang tidligere. Fremdeles er løpegleden det aller viktigste, men Marius Bakkens 100 day marathon plan følges nærmest til punkt og prikke. Intervallskrekken ignoreres fullstendig. Den største intervallutfordringen nå er at den ti år gamle Sportsmaster-tredemølla har maksfart på 16 km/t...

Uansett om målene blir nådd eller ei har bloggen for lengst ført til oppnåelse av det som var det opprinnelige og aller viktigste målet: Å bli en løper. Alt som har kommet i tillegg - usannsynlige mengder av store og små opplevelser, nære vennskap og hyggelige bekjentskap i tillegg til drømmejobben - er bonuser jeg aldri i mine villeste fantasier hadde drømt om ved oppstarten da:

• Å løpe mer enn annenhver dag ble ansett som risikabelt - nærmest som å be om skade.
• Å løpe på helligdager var flaut.
• Å løpe mer enn én maraton i året ble ansett som idioti.
• Å løpe lenger enn maraton - det komplette galskap!

Jeg skulle bare visst...

Og hovmesteren. Ustø, ja. Definitivt. Men han holder seg på beina.

Janicke