Den lange reisen

Så har han reist. Dag. På vei til New York for å løpe maraton. Jeg kjørte ham til flybussen med avgang 4:32 og det er helt utenkelig å legge meg for å sove en time eller to til nå etterpå. Vi var begge lys våkne av adrenalinet som - fra dét sekund vekkerklokken ringte - har bygget seg opp ved tanken på hva denne reisen dreier seg om. Maraton. Og New York.

Denne har Dag vært misunnelig på. Snart har han sin egen.

Det er veldig godt at reisen har startet. De siste dagene har Dag og kameraten han skal løpe sammen med, Axel, utviklet en selsom kombinasjon av maratonangst og reisefeber. Det har vært frykt for at papirene ikke var i orden, bekymring for at det skulle bli askeutbrudd på Island og usikkerhet om hva som skulle pakkes. Febrilske SMSer frem og tilbake. Irrasjonelle og lett paniske.

Omtrent som jeg ville ha vært.

Som tilskuer til galskapen har jeg i stedet himlet med øynene og med stoisk ro forklart at dette kommer til å gå bra.

Gutta på tur - Dag og Axel - med finisher t-shirts fra Göteborgsvaret.

Nå dobles distansen.

Ettersom maratonbilletten er kjøpt gjennom svenske Springtime Travel går flyturen til Arlanda før det bærer av gårde over Atlanteren. Det blir noen timers reise, men de to kommer til å ha det fabelaktig morsomt, slik man har når felles nervøsitet gjør at man blir ordentlig fatalistisk og fnisete. Dette blir garantert et minne for livet.

Lykke til gutter!