Empire State Building - opplyst i INGs farger.
Et lite sidespor; New York, en av verdens største byer, sperrer av viktige veier store deler av denne dagen for å arrangere et fantastisk løpsarrangement. Det er selvfølgelig ikke like populært hos alle, men for en fest! I lille Oslo må maratonløperne holde seg til en trasé som går helt i ytterkant av byen hvor det er veldig lite publikum til å heie på løperne. Frem og tilbake den ene veien. Frem og tilbake den andre veien. To ganger! Det må da være mulig å gjøre Oslo maraton til et bedre løp enn dét? Min påstand er at man ved å gjøre traséen mer spennende kan trekke mange flere deltakere også på denne løpsfestens lengste distanse.
I New York må du være et av de sløveste redskapene i boden for å ikke få med deg hva dagen i dag dreier seg om. Fra den spede begynnelse for førti år siden, hvor 127 deltakere betalte én dollar for å delta i maratontraséen som den gang gikk flere ganger rundt i Central Park, til dagens arrangement hvor traséen som går gjennom alle New Yorks fem "borroughs" forseres av nesten 40.000 deltakere som heies frem av om lag to millioner (!) New Yorkere.
Det er litt ekstra stas med New York marathon for nordmenn; den ubestridte dronningen er Grete Waitz.
"I´m never going to run this again."
Grete Waitz etter det første av ni NYC Marathons
Ikke bare deltok Grete Waitz ni ganger i New York, hun vant ni ganger og tok ny verdensrekord tre år på rad! Nettopp derfor elsker jeg dette sitatet; dersom jeg oppfatter det rett viser det at selv de ypperste eliteløperne føler den samme dobbeltsidigheten med hensyn til løp som mange av oss vanlige mosjonærer; Å som man hater underveis på mange løp. Man lider seg igjennom og lover seg selv å aldri finne på noe så dumt igjen. Men så fort påmeldingen for neste års arrangement er tilgjengelig legger man entusiastisk inn registreringsinformasjonen - som en annen gullfisk.
Det tror jeg riktignok ikke at Dag kommer til å gjøre. Det blir med dette ene løpet, og derfor håper jeg at det blir så stort som jeg selv opplevde det. Om noen timer busses han og Axel ut til startområdet ved Verrazano Bridge på Staten Island. Her er det servering og rikelig av "baja-majar". Slik jeg husker det fra 2007 var køen aldri lang for nervøse maratonblærer og -mager. Ventetiden frem til man sluses inn til startpunktet kan imidlertid føles veldig lang. Som i 2007 er det ganske kaldt i år, dessuten er man gira og nervøs og vil bare komme igang.
Når startsskuddet går er det bare å komme i bevegelse og deretter å fortsette å sette den ene foten foran den andre gjennom hele traséen til man går i mål to, tre, fire, fem eller seks timer senere.
Gutta er veldig nervøse men ved godt mot og i strålende humør. I alle fall var de det i går. Jeg regner ikke med å høre fra dem før etter løpet i dag, så når jeg i dag har fått løpt en forhåpentligvis inspirert langtur på inntil 20 km er det egentlig bare å krysse fingre og tær og følge deres fremferd gjennom New York på løpets nettsider.
Janicke
3 kommentarer:
Jeg skjønner at man en gang i livet må delta i New York Marathon! Jeg er helt enig når du skriver at de kan gjøre mye mer ut av marathon i Oslo. Arrangøren kaller det en folkefest - men det er et stykke igjen, synes jeg. Inspirerende lesing, Janicke. Det blir forhåpentligvis 1,5 timer med løpeskoene i dag. Lykke til til Dag!
Gleder meg til å høre hvordan deg gikk
, er det rart at jeg føler meg litt nervøse på denne fremmede mannens vegne?? :-)
Mona: ja, det er noe helt spesielt med New York. Jeg så forresten ryggen på deg da jeg og Hege og jentene var på vei ut i Skorhaugskogen. Ble det en bra tur? Fikk meg en langtur i dag selv - deilig!!
Ingalill: Hehe, jo forsåvidt litt rart å være nervøs på fremmed manns vegne. Men det blir jo sånn.
Har slitt med å komme inn på tracking-løsningen for maratonen, men nå ser det ut som m de har kommet i mål. Vet ikke tiden ennå - jeg er bare uendlig glad og lettet over at han sannsynligvis har klart det! Nå ser jeg frem til at han får ringt...
Legg inn en kommentar