Ben som flyr over asfalt. Overkropp og armer som febrilsk forsøker å holde tritt med bena. Kilometer etter kilometer. I går opplevde jeg å være virkelig lettbent.
Jeg skulle egentlig bare ta en recovery run sammen med ektefellen (Dag), og min fars kone Hege. Deres plan var langtur på ca en time og et kvarter. Etter helgens fjelltur var jeg mør og støl stort sett overalt. Over fire mil med langrennsski på beina, riktignok fordelt på tre dager) er veldig uvant og gjør at man stifter nærmere bekjentskap med muskler og muskelgrupper som ikke melder seg til daglig. Spesielt er det tøft å gå utenfor løyper med superglatte ski. Enda tøffere er det å kjøre i utforbakker uten mulighet til å bremse farten. I følge Garmin hadde jeg en fart på 40 km/t i en av bakkene. Gjett om jeg var anspent i hele kroppen hele veien nedover. Jeg krøllet tærne i skoene så jeg var nær ved å få krampe, og forsøkte forgjeves å bremse litt ved å skrape stavene i den hardpakka, isete snøen. Jeg var livredd for å tryne! En erfaren kollega suste vedsiden av meg, utenfor løypa, på fjellski. Stø som et fjell også. Skrekkslagen så jeg at det snart bar inn i svinger, og min kollega instruerte meg om å holde tyngden på ytterskia, og å skyve den litt lenger frem en den andre. "Ytterskia?" tenkte jeg. "Hvilken ski er ytterskia? Ok, det er ytterskia. Skal jeg ha tyngden på den? Uææææ, dette fikser jeg aldri! Jeg kommer til å tryne!!" Og det gjorde jeg - flere ganger. Det er ovrraskende at jeg ikke slo meg ordentlig, men det er klart jeg følte meg rimelig mørbanket etter fem, seks slike fall. Uansett; En rolig løpetur med Dag og Hege hørtes ut til å være midt i blinken i går. Trodde jeg...
Etter 4,5 km i 6-minuttersfart begynte det å bli vanskelig å holde igjen. Etter litt egoistisk overveiing fant jeg ut at ettersom de var to, og det var jeg som ble alene, så kunne vi splitte opp trioen. Da slapp kreftene i mine plutselig vanvittig sterke ben løs. Det var som å bli båret frem av en umerkelig vind. Strålende sol og gryende vår økte nok inspirasjonen også. Jeg økte raskt farten til ca 4:30/km og løp og løp og løp. Tenkte nå og da at dette neppe kunne se veldig smart ut, men "Skitt au". Det var en for fascinerende opplevelse til å la seg stoppe av forfengelighet. Endte til sist på 19,3 km og snittfart på 5:12 (inkluderer de første kilometerne som gikk på drøyt 6 min/km). så ufattelig deilig! Det er nettopp DETTE jeg higer etter som lettbent.
I dag tar jeg meg en hviledag. Forrige uke hadde jeg tross alt seks treningsdager (skigåing medregnet), og totalen for mars begynner å se særdeles bra ut. Medregnet skigåingen (litt usikker på om det skal telles med, men det var definitivt god trening) er det nå 138 km. Uten skigåing er det rett under hundre kilometer. Denne måneden er jeg sikker på at jeg klarer å runde 200-tallet.
Endelig lettbent
Janicke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar