Lettbent julekalender - Luke 2

Tema for Lettbents Tradisjonsrike Julekalender 2015 er "Ways to Run". Ved å presentere 24 forskjellige variasjoner av løpeøkter er mitt juleønske å fjerne oppfatningen om at løping er monotont og kjedelig. Forhåpentligvis inspirerer det også en og annen løper til å teste en ny type løpeøkt nå i julemåneden.

---

Luke 2 - Earlybird gets the worm

Drevet av lyst eller av nødvendighet; den tidlige morgenturen er elsket og hatet. Vi er jo så forskjellige. Noen er oppe og hopper før solen (ikke så voldsomt vanskelig på denne mørke siden av året) mens andre strekker tiden under dynen så langt det bare går. For den siste gruppen finnes det neppe mulighet for at den tidlige morgenturen by på nevneverdig løpelykke, men jeg tror at den kan gi herlige løpsopplevelser til mange flere enn de mest ihuga a-menneskene.

Whaaaat? Ut og løpe? Nå?

Med tidlig morgentur mener jeg at man løper såpass tidlig at man rekker vanlig jobbtid på hverdager (gitt at man har type åtte-til-fire-jobb). Joda, når man våkner grytidlig, enten av seg selv eller ved hjelp av klokke, er det sjelden med en lyst til å beinfly gatelangs. Spesielt vinterstid. Men har man bestemt seg for det på forhånd og bare lar autopiloten styre oppdraget sitt i dét man våkner til, så vil de fleste oppdage at kroppen kommer igang ganske raskt. Som for så mange andre økter er det dørstokkmila som er den tøffeste. Etter to-tre kilometer finner man gjerne rytmen og flyten, og kan benytte turen til å tenke på annet. Eller bare være.

Gjeesp. Langt på dag, bare å komme seg ut...

Såpass tidlig på morgenen er det stort sett rolige turer som gjelder for min del. Det behøver ikke være så langt heller. En vanlig distanseøkt. Jeg spiser ikke før disse turene. Før i tiden trodde jeg at det var helt nødvendig med mat i magen før løping, men etter å ha forsøkt uten viste det seg å fungere veldig bra. Jeg har senere lest at det kan gi en god effekt å trene på tom mage, før frokosten. Alternativt kan man ta en skje med youghurt (ikke slankevarianter). Det gir noe, uten at mengden gjør at løpeturen må utsettes. Og etterpå smaker naturligvis frokosten ekstra godt.

Tre strålende sider ved tidlige morgenturer:

• Hele verden for seg selv - Ved starten av turen er alt stille. Få eller ingen biler er i gatene og bygninger er mørke. Kanskje møter man på et dyr, en rev, ugle, grevling eller rådyr som ikke har inntatt den nye dagens skjulested ennå. Så er det som om man egenhendig drar det hele i gang  Gjennom løpeturen våkner omgivelsene til liv. Lys kommer på i husene og gjennom vinduene ser man morgentrøtte figurer som forbereder frokosten. Det blir flere og flere biler på veiene og kanskje får man med seg den virkelige godbiten: en vakker soloppgang. Ren magi, etter min mening.  

"Rosinen i pølsa" - landskap på sitt reneste og aller vakreste. Ny dag, nye muligheter!

• Effektivt - Logistisk sett er morgenøkten fabelaktig. De man eventuelt har hjemme merker ikke at man er borte, og når løpeturen er tatt er det ingenting som kommer i veien for den senere på dagen. 
• Earlybird gets the worm - Å ha løpt før jobb, og så komme på kontoret ferdigtrent, nydusjet, fresh og endorfinhøy er en skikkelig god følelse - man er så himla fornøyd med seg selv. Det føles som man har vunnet en udefinert konkurranse før dagen engang er skikkelig i gang. Bedre utgangspunkt får man ikke. (c:

Hva med å forsøke i tidlig morgentur i morgen eller fredag?

---

Disclaimer: Jeg er bare en skarve mosjonist som har løpt en del, lest en del og snakket mye om løping. Kalenderlukenes innhold er ikke forskningsbasert, kun et lettbent sammensurium av det jeg har hørt, lest, erfart og på annet vis plukket opp rundt om gjennom Lettbent-årene. (c;

Lettbent julekalender - Luke 1

Med overgangen fra november til desember trår vi over dørstokken til gjentakelsens tid. I stor grad ønsker vi å gjøre akkurat de samme tingene som vi gjorde - eller hadde tenkt til å gjøre - i fjor. Og året før der. Og før det igjen. Og før det; de gjentakelsene som våre foreldrene og besteforeldre gjorde da vi var små. Tradisjoner kalles det.

Hvorvidt Lettbents julekalender kan kalles en tradisjon er jeg usikker på. Det er riktignok tredje gang (Reasons to Run i 2012 og Races to run i 2013) men det var et opphold i fjor. Dessuten blir dette den siste Lettbent-julekalenderen. Men julen handler også om raushet, så jeg velger uansett å kalle det Lettbents Tradisjonsrike Julekalender 2015.

Årets tema er "Ways to Run". Ved å presentere 24 forskjellige variasjoner er mitt juleønske å fjerne oppfatningen om at løping er monotont og kjedelig. Forhåpentligvis inspirerer det også en og annen løper til å teste en ny type løpeøkt nå i julemåneden.

Først en disclaimer: Jeg er bare en skarve mosjonist som har løpt en del, lest en del og snakket mye om løping. Kalenderlukenes innhold er ikke forskningsbasert, kun et lettbent sammensurium av det jeg har hørt, lest, erfart og på annet vis plukket opp rundt om gjennom Lettbent-årene. (c;

---

Luke 1 - Det er i motbakker det går oppover

Bakkeintervaller. Det er nærliggende å starte med nettopp dette ettersom det er det jeg skal utsette løpegruppa SkiLøperne for denne tirsdagskvelden. Bakkeintervaller er nettopp det navnet sier, og treffende nok, gjentakende løping opp bakker. Denne typen intervaller gir noen fordeler man ikke får gjennom intervalløping på flatmark. Noen eksempler:

• Bygger mer styrke - Når vi løper oppover må vi løfte beina høyere, kjempe litt mer for hvert steg. Effekten av dette gjør oss raskere på flatmark: Bakker er rett og slett kamuflert fartstrening! Å trene hoftebøyerne på denne måten kommer også veldig godt med for maratonløpere som må fortsette å løfte beina over laaang tid.
• Bidrar nærmest automatisk til at vi løper riktigere - Man må naturligvis tenke litt på det uansett, men holdning, armbruk og fokus kommer gjerne mer naturlig under disse øktene. Når vi løper oppover må vi opp på forfoten, vi kjenner at pendling med armene hjelper oss oppover og at en rak rygg er det mest effektive. 
• Er mer skånsomt - Til dels en følge av forrige punkt; Det blir mer skånsomt når vi løper riktigere. Dessuten får man ikke den samme harde landingen for hvert steg når man løper oppover. NB: Tenk på å løpe lett og avslappet ned bakken mellom dragene.

Her kommer tøffe-tøffe-tøffe-tøff!

• Gjør oss tøffere! - Å beseire en bakke, igjen og igjen, det gjør noe med oss. Gjør vi bakkeløping til en fast del av treningen får ikke bakker i løp samme skremmende effekt som de ellers kan ha. 

Bakkeintervaller finnes i flere former. For mosjonistene er nok den viktigste forskjellen om dragene er lange eller korte. Skal de være lange bør bakken være slakkere enn ved korte bakkeintervaller. Du finner et vell av bakkeintervall-økter om du søker på nett men min favoritt, som passer fint når man skal igang med bakketrening, er hentet fra den svenske maratonløperen Anders Szalkais treningsprogrammer:

• Finn en relativt slakk bakke som det tar minst ett minutt å løpe opp i passe tempo. Det skal ikke spurtes - man skal klare å løpe opp hele bakken i fin stil.
• Bestem deg for hvor lenge du skal holde på totalt eller hvor mange ganger du ønsker å løpe bakken. 
• Løp kontrollert opp bakken. På toppen puster du ut noen få (!) sekunder stående før du jogger ned til starten. Så snart du når startpunktet gyver du løs på neste bakkeintervall.

Denne varianten er beskrevet i "Långbacken bygger grunden" på marathon.se og fra artikkelen finnes også linker til beskrivelser av mange andre variasjoner både for bakke-ferskinger og tøffere høydemeter-slukere

Jeg er en sucker for motiverende sitater og slogans. For bakketrening liker jeg den vennlige Don't think of them as hills. Think of them as 'mounds of opportunity' men den litt røffere It's just a hill. Get over it! passer meg egentlig bedre.

Den 1. desember er en ypperlig dag for bakketrening. God økt!

Et fullstendig bortkastet løpsår

Løpsåret 2015 går mot slutten. Det er tid for oppsummering og refleksjon. De fleste av oss kan se tilbake og tenke at det er ting man ikke er fornøyd med, men forhåpentligvis har man en og annen opptur å glede seg over. Kanskje har man barbert noen sekunder av en pers, eller man har nådd et høythengende mål - løpt raskere, lengre, bedre. Eller kanskje ikke...

2015 skulle være det store Lettbent-finaleåret. Samtlige fire mål i det ivrig utbasunerte Chewbacca-prosjektet skulle nås. Det var litt "nå eller aldri" over det ettersom Lettbent-bloggen skal avsluttes den 31. desember.

Som vanlig har jeg gått skyhøyt ut, gladelig ignorert opplagte snubletråder, satset friskt...og gått skikkelig på snørra. Ikke én eller to ganger, neida, alle gode ting er som vanlig tre. Fasiten viser nå at av årets fire mål ble kun ett nådd: Verdensherredømme. Alt jeg trengte å gjøre var å fullføre Tokyo Marathon, så ut over at det var veldig stort å faktisk komme seg til Tokyo var det ikke store bragden. Samtlige av de tre øvrige målene, de som innebar reelle prestasjoner, må nådeløst stemples med "FAILED" - i røde, fete, blekkmettede bokstaver.

Chewbacca ser litt utslått ut der han sitter.

Ok, så kan jeg vel ikke sutre over å ikke ha nådd sub 40 på mila og sub 1:30 på halvmaraton når jeg i realiteten ikke har forsøkt. Samtlige av årets milløp ble løpt sammen med tiåringen. Jeg ser ikke bort fra at hun kan løpe fra meg om få år, men sub 40 nå? Nope. Og halvmaraton... Eneste løp på denne distansen ble Göteborgsvarvet, og der ble det ikke forsøkt å løpe fort.

Så da er det i grunn bare maratonmålet igjen. Første forsøk, i Tokyo, holdt nesten til fire mil. Andre forsøk i Paris holdt ikke engang til seks-kilometersmerket. Og i Berlin som må ses som eneste virkelige forsøk ble det bråstopp etter tre mil. Og nå er tiden ute. I dobbel forstand. Fartsvinden i Chewbaccas tidligere så friske og livlige pels har stilnet. Han ser nokså pjusk ut der han sitter i hjørnet på arbeidsbordet mitt.

Så, var det alt? Er det over nå? Er 2015 virkelig et fullstendig bortkastet løpsår?

Chewbacca må nok beholde løpetrøya på en stund til. Mission NOT accomplished.

(Illustrasjon fra bursdagskortet jeg fikk av fjortenåringen)

Selvfølgelig ikke. Måloppnåelser eller ei - løpsopplevelsene har vært mange. Enkelte av dem blant de største noengang. Hittil i år har det blitt fem nye maraton og MYE ny maratonerfaring. Ett nytt maratonland (Japan) har det også blitt, og i årets Pippi- og Proffen-eventyr fikk jeg akkurat den heftige, lange a til b-løpeturen jeg hadde drømt om. Året omfatter også en ny ukesdistanserekord på 200 km. I tillegg har løpingen medført enda flere nye hyggelige bekjentskap og vennskap.

Bursdagsgaven fra Pippi, sammen med uttrykkene "Memento mori", "Carpe diem" og 

"Panta rei", indikerer at det blir en ny og spennende Pippi og Proffen-eventyr i 2016. 

Jeg bør antakelig lese meg opp på bruk av kompass.

Nei, ingen tårer felles. Blikket er festet opp og frem. Overgangen fra ett år til det neste vekker som vanlig fremtidsoptimisten i meg. Dessuten har det dukket opp en mulighet til å pynte i alle fall litt på måloppnåelsesfasiten for 2015. Under en Strava-sesjon kom jeg nylig over årstotalen for antall kilometer løpt i år.
- Hmmmm, tenkte jeg, og kjente den lune varmen fra en nytent glød.

I fjor endte distansetotalen på 3.965 kilometer. 2014 ble dermed det første året jeg nådde et snitt på mer enn én mil hver dag. Det ble da også nådd med god margin, men milstolpe nummer 400 ble akkurat ikke passert. Er det mulig i år mon tro?

En kjapp regnesesjon senere ble nødvendig dags- og ukesdose funnet. For å runde 4.000 kilometer måtte det løpes 13,4 kilometer hver eneste dag resten av året.

Løpe alene, løpe med venner, løpe ute, løpe på mølle, løpe fort, løpe sakte,

løpe i lys, løpe i mørke, løpe i sol, løpe i regn, løpe langt, løpe kort.

 Løpe hver eneste dag!

Det skal innrømmes at jeg nølte litt med å omfavne målet. Knappe halvannen mil er ikke så voldsomt, men hver eneste dag... Enhver hviledag må kompenseres i en annen økt, og da blir det en real langtur på 27 kilometer. Er det bare idioti? Blir det bare stress? Men hva er vel et mål dersom man er garantert suksess? Rimelig hårløst! Måloppnåelses-jegeren har derfor grepet den siste sjansen til å redde stumpene for 2015.

Det er straks tre uker siden beslutningen ble tatt. Planlegging og fleksibilitet er viktig når det skal løpes såpass mye. Litt stress har det blitt, men det har også gitt positiv motivasjon for å trosse regn, kulde og mørke når lysten til å begi seg ut har vært laber.

Når dørstokkmila er på rekordstørrelse i vintermånedene er det ikke

dumt å ha et heftig distansemål som ekstra motivasjon.

Den motivasjonen kommer godt med, for det blir langt mellom hviledagene fremover. Dette målet skal jeg fikse!

Og 2016... Det blir året sitt, det. Chewbacca er død. Lenge leve Chewbacca! (c;

Janicke

Blandede følelser - TCS New York City Marathon 2015

Med det store norske flagget godt plassert i høyre hånd og stabilt hvilende mot høyre skulder strekker også jeg frem den ledige hånden mot de smale, fjærlettbente menneskene som i rask gange kommer smilende gjennom flaggborgen. High five med Meb (Keflezigi) og Mary (Keitany) er verdt å ta med seg selv om jeg snart kan slå fast at maratonkapasitet dessverre ikke er direkte overførbar.

Nærkontakten med stjernene skjedde på den storslagne åpningsseremonien, nasjonenes parade hvor jeg på litt uklart vis fikk det ærefulle oppdraget med å bære det norske flagget.

Innrømmer glatt at det var litt stas å være flaggbærer. The Biking Viking Anders

Forselius var på plass og tok masse flotte bilder - se hans blogg her >>

Halvannet døgn senere, rett før starten av årets New York Marathon ser jeg stjernene igjen, men denne gangen på den vanlige måten; På store skjermer står de aller fremst, foran det fargerike mylderet som utgjør første bølge av de drøyt 50.000 maratonløpere ved Fort Wadsworth på Staten Island. I luftlinje er de ikke langt unna nå heller, antakelig mindre enn hundre meter. For rett der fremme er startlinjen, og scenen hvor sjefene for New York City Marathon og årets ”Race Marshall”, filmskaperen Spike Lee, presenterer eliteløperne og takker ordfører Bill de Blasio for at han har stengt byen slik at vi kan få leke.

Snart start.

(Foto: Anders Forselius)

Løpet startes med to kanondrønn, vi befinner oss tross alt på et fort, direkte etterfulgt av de umiskjennelige første tonene fra det som vel må kalles New Yorks nasjonalsang. Vi er i gang!

- Staaart spreadin’ the news,
Det kribler i både ben og mage der vi går og småjogger forbi scenen med de vinkende løpssjefene og Spike Lee. This is it! Snart passeres startstreken og vi tar fatt på Verrazano Narrows-broen som skal ta oss fra Staten Island til Brooklyn.

- I'm leaving today, fortsetter Sinatra treffende nok, for det kan se ut som om alle kollektivt har bestemt seg for å forlate denne øya. Det bærer opp, opp, opp på den enorme hengebroen. Halvannen kilometer har vi løpt når vi når toppen. Jeg bryr meg minimalt om tempoet her. Kruttet skal ikke brennes i den første halvannen kilometer lange bakken opp til toppen av broen. Min plan er å finne flyten, og stabilisere tempoet på 4:45-4:40 etter at vi har kommet ned på den andre siden. Rundt det ene håndleddet har jeg pace-armbånd som viser tidene jeg skal ha på mile-passeringene. Og så skal jeg nyte opplevelsen.
- I want to be a part of it, New York, New York.

Optimisme dagen før dagen.

Dagen før løpet var jeg optimistisk. Ny pers, og 3:20 virket absolutt mulig. Troen var forholdsvis god også de siste timene før start, men allerede på vei opp broen melder tvilen seg. Det kjennes uvanlig tungt og klamt å puste og jeg må tørke svette fra ansiktet på tross av konservativ utgangsfart. Litt overrasket – jeg svetter vanligvis veldig lite – river jeg av meg New York Marathon-armvarmerne jeg kjøpte i fjor og vantene fra Tunnelloppet. De har fulgt meg gjennom flere løp det siste året. Litt vemodig tenker jeg at når de først må ofres så er denne broen antakelig det mest verdige sted. Aldri tidligere har jeg løpt med så lite klær i New York, og enda rev jeg i halslinningen, forsøkte forgjeves å brette opp de korte t-skjorteermene og ønsket intenst at jeg hadde valgt et enda lettere løpsantrekk.

Gjennom Brooklyn er stemningen ekstatisk. Det virker som samtlige av bydelens innbyggere har stilt seg opp langs løypa, og de er ikke der bare for å se på. Det jubles og heies, og informasjon de får gjennom navn, flagg eller annet på løpernes trøyer benyttes aktivt i heiingen. Vi føler oss som ssuperstjerner! Oppildnet av å være i gang og publikums enorme energi sløser vi gladelig bort noen krefter på high fives til store og små. Noe må vi tross alt gi tilbake.

Armbåndspynten for New York. Klokken viser ikke resultatet men 

tiden på døgnet da bildet ble tatt. Noen timer før start. Hvem trenger

vel søvn...

Klokken har jeg stilt inn på tempovisning, og den viser stort sett 4:40 eller 4:45. Første gang jeg kontrollerer mile-passering mot pace-armbåndet ligger jeg imidlertid et drøyt minutt etter.
- Ingen fare, tenker jeg. Det er fra broen og akkurat som planlagt. Men jeg liker det egentlig ikke. I tillegg irriterer det meg at distansemålingen allerede ved fem og ti kilometer er feil. Klokken piper til mer enn hundre meter for tidlig. Det innebærer at også tempoangivelsen er gal. Det går saktere enn Garmin påstår og jeg er både tungpustet, varm og tørst.

Mile-passeringene bekrefter tempoavviket. I stedet for å krype nærmere tidene på pace-armbådet sakker jeg akterut. Ved rundt 15 kilometer bestemmer jeg meg for å akseptere realiteten; Når det går såpass trått så tidlig i løpet er sannsynligheten for pers forsvinnende liten. Tankene går til de svarte minnene fra Berlin. Jeg orker ikke en slik opplevelse til. Ikke allerede nå, og ikke her i denne vanvittige gatefesten.

Djevelen på skulderen griper muligheten:
- OMG, you suck at running marathons! (det er alltid mer effektivt å fornærme seg selv på engelsk)
Tanker rundt at jeg igjen skal skuffe både meg selv og andre får nesten rotfeste før jeg tar meg i nakken. Ok, så kan det virke som jeg ikke har dagen i dag heller. Kanskje løsner det senere, men akkurat nå skal jeg se dette som en mulighet til å ignorere klokken, løpe på følelse, og heller glede meg over igjen å være med i verdens største og heftigste maraton. Ha det gøy og Finish strong for pokker!

Heldigvis er det tett mellom drikkestasjonene i New York. Hver mile bys vi på sportsdrikk og vann. Jeg forsyner meg nesten hver gang, og drikker alt som er i koppen. Veldig ulikt meg, men jeg er stadig tørst.

Gjennom de neste gatestrekningene blir beslutningen om å gi opp forsøket på pers fordøyd, og etter at Pulaski-broen har tatt oss fra Brooklyn til Queens begynner jeg å glede meg til å ta fatt på Queensboro Bridge. Den har tatt knekken på mang en maratonløper, men litt som med Västerbron i Stockholm ser jeg den som en spennende utfordring.

Fokusert løping opp Queensboro Bridge.

(Foto: Anders Forselius)

Det er så spesiell stemning der inne; Etter all viraken i Brooklyn og Queens høres stort sett bare lyden av allskens løpestiler mot det harde undrelaget der vi løper i den halvåpne underetasjen av broen. Ut på venstre side er utsikten upåklagelig: sydøstre del av Manhattan og selveste frihetsgudinnen, men mange går dessverre glipp av dette. Maratonalvoret har tatt grep og blikkene holdes i løpsretningen, eller i bakken.

- These vagabond Shoes are longing to stray. Right through the very heart of it. New York, New York.

Mot enden av den lange broen fryder jeg meg over igjen å få høre den tiltagende lyden av Manhattan. Ikke av biler og trafikk, men av det enorme, jublende publikummet som møter oss når vi omsider kommer av broen. En løper ved siden av meg veiver med armene for å piske opp stemningen ytterligere, og tilskuerne svarer gladelig med å brøle enda høyere.

Oppover 1st avenue føler jeg meg sterk. Jeg gleder meg til å se Springtime-heiagjengen på 69. gate, og minner fra sterke ben i The Bronx i 2013 gjør meg optimistisk. Jeg deler ut noen high fives her og der og svarer gledesstrålende ”Thank you!” til de som heier på meg. Det blir ofte, for her i byen jubler man ikke bare på for dem de kjenner og de gjør seg flid med heiingen. Langs hele løypa underholdes vi av kreative og morsomme plakater som folk har tatt seg bryet med å lage for anledningen. Fy flate så rått New York Marathon er!
- King of the Hill, Top of the heap!

(Foto: Anders Forselius)

(Foto: Anders Forselius)

(Foto: Anders Forselius)

(Foto: Anders Forselius)

Manhattan er langstrakt og selv om vi kom inn omtrent midt på øya tar det lang tid før Willis Avenue Bridge bringer oss over til den siste av de fem bydelene: The Bronx. Midt på broen står en røslig prest med dyp, rungende røst og ønsker oss hjertelig velkommen til bydelen.

Jeg har ikke forsynt meg med vann på en stund og tørsten begynner å ta grep igjen. Litt lenger fremme står en Bronx-gjeng, opplagt ikke en del av løpets offisielle apparat, og holder frem kopper. På bakken ved siden av dem står en stor Cola-flaske. Cola!! Yes! Jeg skjener over og tar takknemlig imot en kopp. Den brune sukkervæsken glir brusende og forfriskende ned halsen. Så ufattelig godt!

Løypa er bare som snarest innom The Bronx før den går over Madison Avenue Bridge tilbake til Manhattan - i første omgang Harlem.

Oppmuntrende melding!

(Foto: Anders Forselius)

Så bærer det nedover Fifth Avenue. Det vil si, det bærer nedover – type sydover – på kartet. I realiteten går det oppover. Og oppover. Kritisk punkt! Man er så nære Central Park, og det er lett å tro at man omtrent er i mål. Feil! Fremdeles gjenstår den aller tøffeste delen. For egen del går det relativt greit. Jeg innbiller meg at jeg løper raskere enn tidligere, men slakk motbakke så langt øyet kan se tærer på tålmodigheten. Avstanden mellom mile-markeringene virker lenger, men vissheten om at det bare er fire, og deretter tre, igjen gjør godt. Bestemt, og overraskende effektivt, nekter jeg meg selv å regne om fra miles til kilometer. Det virker mye tyngre å skulle løpe 6-7 kilometer enn fire miles. Samtidig begynner jeg å ane at klokken sannsynligvis kan stoppes på den hyggeligste siden av 3:30 igjen. En hyggelig overraskelse når nå alle mål nå var kastet over bro-kantene langs løypa. Måljegeren i meg begynner å lure litt på om jeg også kan klare å ta New York-pers, under 3:28:57, men det bryr jeg meg mindre og mindre om etter hvert som beina i stadig større grad klager over det harde møtet med betongen.

Damn! Klarer jeg sub 3:30? Og klarer jeg NYCM-pers?

Den siste lange, seige bakken i Central Park, ned på 59 gate for å komme oss fra østre til vestre side av parken. Langt der fremme troner Christopher Columbus på sin søyle, og jeg verken husker eller kan se om vi må løpe rundt ham, eller om vi kutter inn i parken foran føttene hans. Gaten er kranset av tilskuere og stemningen er helt utrolig, men nå er det nok. Jeg vil bare i mål.

Enkelte løpere rundt meg skifter over til gange. Somme bråstopper og griper tak rundt en legg eller et lår. Noen står og tøyer. Andre har skjønt at vi nå er nære og øker på. Jeg fokuserer bare på fremdrift, og lettelsen er stor da det blir klart at vi ikke skal helt rundt den gamle oppdagelsesreisende. Inn i parken og så tar vi fatt på West Drive som jeg har løpt daglig her i New York. Målportalen! Jeg kaster et blikk på klokken. 3:28. Men hvor mange sekunder? Kommer den til å rekke å bli 3:29? Ingen aning. Nokså halvhjertet prøver jeg å øke tempoet. Når klokken stoppes vises også sekundene: 53! 3:28:53. New York-pers med fire små, men uforholdsmessig betydningsfulle sekunder. Da ble i alle fall ett mål nådd.

New York har en av de aller fineste - og tyngste - medaljene!

Jo, man blir litt blasert av å stadig løpe disse store, fantastiske løpene. Målgangsfølelsen er ikke like resultat-uavhengig sterk som den var. Nå må det måloppnåelse til for eufori-aktige fornemmelser. Samtidig er det en herlig, myk godfølelse som dominerer der jeg skyfler avgårde i zombie-toget av utslitte maratonløpere. Medalje. Nydelig medalje! Heat sheet. Pose med drikke og energi. Gratulasjoner og ”well done!” i mengder fra så godt som alle de frivillige som passeres – og dem er det mange av. Jeg takker og smiler men det er ikke mulig å unngå at tankene begynner å surre rundt hvorfor det ble tyngre enn forventet. Igjen.

Klassisk Zombie Walk.

Vel ute av Central Park slår jeg meg ned ved første uteservering og bestiller vann og en øl. En annen medaljekledt løper kommer stivbent inn med familien sin. I det han passerer nikker vi anerkjennende til hverandre, og han hever hånden mot meg - High five! – før han setter seg på neste ledige bord. Mens jeg nyter drikken og grunner over dagens løp lener forbipasserende som ser medaljen seg over gjerdet og gratulerer. Voksne og barn, alle typer folk.

Nope. Ingen sub 3:20-maraton i dag heller. Men vakker medalje og leskende belønning.

Og sittende der, på uteservering i New York (i bare skjørt og t-skjorte i november) med atter en sub 3:30-maraton i beina rister jeg av meg skuffelsen. Det blir flere muligheter til sub 3:20. Det fikser jeg garantert en dag! Også 3:15 skal det bli. Men det tar jeg siden. Akkurat her og nå er det bare å nyte stunden!

Janicke

Slik roer du nervene før viktige løp!

Spenning knyttet til deltakelse i nært forestående løp er naturlig. De fleste kjenner at pulsen øker noen slag når man snart skal sette på seg et startnummer. Intensiteten i denne spenningen varierer fra person til person og fra løp til løp. Løperens personlighet og konkurranseinstinkt er avgjørende, og både løpets karakter og målene som løperen har knyttet til det er av betydning. For enkelte kan løpsdeltakelse medføre såpass frynsete nerver at det koster unødvendig energi, men det finnes lindring for lettskremte løpere.

Den tabloide tittelen til tross, det finnes antakelig like mange løsninger som det finnes løpere. Det enkleste man kan gjøre er for eksempel å ikke sette seg så tøffe mål at man blir nervøs.

Sist helg gikk årets Hytteplanmila av stabelen. Dette er et løp som, tross de hyggelige rammene, vanligvis gjør meg så nervøs at lårene er stinne av melkesyre allerede før startskuddet gjaller mellom furutrærne utenfor Hole-hallen på Hønefoss. I år hadde jeg lovt at tiåringen skulle få være med, så årets hårete mål ble å komme inn på under seksti minutter. Jeg var spent på hennes vegne, men plagsomme sommefugler og prematur melkesyre for egen del var naturlig nok ikke-eksisterende.

Bussen var bokstavelig talt fylt til randen - ikke et eneste ledig sete - av SkiLøpere.

God stemning også under transporten. Veldig moro med quiz og premieutdeling.

Hytteplanmila handler ikke bare om bestetider, selv om det er et yndet tema.

Stemningen inne i Hole-hallen før og etter løpet er fabelaktig og bidrar

godt til populariteten. Ja, og så bollene da...

Dagens plan var å ikke miste vår dyktige fartsholder Hilde av syne.

Vakkert høstvær - perfekt for persing!

Veldig koselig å løpe med lettbent_jr. Løpets tøffeste opplevelse for henne var å se

at det ble jobbet febrilsk med hjertekompresjon på en løper som hadde kollapset. 

Heldigvis gikk det bra med ham. Mias mål ble nådd; ny PB på 59:16.

Foto: Hytteplanmila

Man behøver ikke alltid å sikte høyt, men å unngå reelle utfordringer for å holde nervene i sjakk er en tafatt løsning. En nokså populær tilnærming for mange* løpere med ambisjoner - basert på prinsippet "med vondt skal vondt fordrives" - er enkel men potensielt kostbar; Å melde seg på nye og eventuelt tøffere løp i inn- og utland!

Ved å registrere seg for andre konkurranser av samme type, eventuelt andre typer løp hvor ambisjonene skal være høyere, fjerner man brodden - den verste spenningen av det som er nærmest forestående. Man endrer perspektiv og ser at faktisk ikke står om livet denne gangen heller. Går det ikke i det første løpet, så blir det nye muligheter senere, i et av de nye løpene.

Dette har i alle fall vært min tilnærming nå i ukene mellom Berlin og New York. For å unngå unødvendig og potensielt prestasjonshemmende energiforbruk på bekymring om ferden gjennom New Yorks bydeler, og ikke minst det endelige resultatet neste søndag, har det kommet til flere reiser og aktiviteter i årsalmanakken for 2016.

Etter et fokusert måloppnåelsesår, hvor forsmedelig nok bare ett av fire mål har blitt nådd, blir løpsmottoet for 2016 "tenk mindre, lek mer". Selv om det også neste år skal jobbes mot Chewbacca-målene, så skal ikke det hindre meg i å være med på de morsomme tingene som ikke nødvendigvis er de smarteste aktiviteten på vei mot hårete tidsmål.

Back to the future - Retur til Bislett og runde på runde.

I den lekfulle ånden meldte jeg meg på Bislett 50k Indoor Challenge, løpet som var min debut på ultra tilbake i 2013. Nøyaktig hva som trekker meg tilbake for å løpe nye 92 runder på den 548 meter lange innendørsbanen vet jeg ikke, men jeg gleder meg! Målet? Det må jo være å slå tiden fra sist - og helst med god margin.

I mars 2016 arrangeres VM i halvmaraton i Cardiff. Som Pippi kanskje hadde tenkt dersom hun var en ivrig løper; VM har jeg aldri deltatt i, og i Cardiff har jeg aldri vært. Startplass, fly og hotell er fikset, og dette blir omsider et reellt Chewbacca-halvmaraton-forsøk. Målet er dermed sub 1:30!

Resten av våren er det flere løp som er under vurdering, og jeg vet foreløpig ikke hva som eventuelt kommer av turer og løp som Springtime-reiseleder, men privat blir København Marathon den 22. mai mest sannsynlig neste forsøk på 3:15.

Det ryktes om at Pippi og Proffen skal ut på eventyr i juni, og i august blir det årets maratonbegivenhet; Endelig skal jeg løpe Reykjavik Marathon! Løpet på sagaøya har stått på bøttelisten (bucket list) i flere år. Ikke minst har jeg blitt fristet etter å ha lest Christian Odgaards rapporter på Sportsmanden.no. Det er ikke åpnet for påmelding ennå, men flybillett og hotellrom er booket. Det ser ut til å bli en bra gjeng som tar turen for løp, restitusjon i den Blå lagune, festlig bankett samt kulturnatt på Island. Mål her... Tja, vi får se hva status er etter København.

Garmin har i alle fall troen. Litt usikker på hvordan den beregner dette, 

for disse tidene er det 100 % sikkert at jeg aldri kommer til å nå. Fascinerende.

(Kanskje det at jeg ikke har brukt pulsbelte på en stund er grunnen...?)

Nei, dette er virkelig ikke en billig behandlingsform for sarte maratonnerver - kredittkortet har fått kjørt seg - men det fungerer! Det hjelper nok også at de siste nøkkeløktene har gått veldig bra, men primært tror jeg at det er påmeldingsbonanzaen som har lindret frykten for ny nedtur i New York. Uansett hvordan det går har jeg mange nye eventyr å glede meg til!

Janicke

*Mange = Opptil flere jeg har snakket med.

First we take Berlin, THEN we take Manhattan

Verdens største maraton. Åsted for mang en løpers "one and only" og "once in a lifetime". Skal man løpe én maraton er det gjerne New York som gjelder, og med god grunn! Faren for at det til syvende og sist ikke blir eneste ene er imidlertid overhengende. New York City Marathon har en tendens til å gi mersmak.

For de aller fleste bør New York City Marathon angripes som et opplevelsesløp. Når man, som en av 50.000 løpere fra hele verden, legger ut på den lange ferden gjennom alle New Yorks fem bydeler den første søndagen i november, er det en helt særegen opplevelse man har foran seg. Det er synd å være opphengt i tidsmål og å kjøre seg så hardt at man ikke mentalt er tilstede blant løperne, tilskuerne og hjelpemannskapene i denne ikoniske byen. Nei, la deg heller gripe av stemningen. Del ut high fives til små og store, les de morsomme motivasjonsplakatene langs løypa, merk deg forskjellene fra bydel til bydel - og slå gjerne av en prat med andre løpere. Med alle sine broer og en nokså kupert siste mil er New York City Marathon uansett ikke en perse-maraton.

Leonard Cohens velkjente "First we take Manhattan then we take Berlin" 
passer godt for mange maratonløpere. Overraskende raskt etter at vi kreker oss
 over målstreken på Manhattan dukker tanken om en oppfølger opp. En maraton 
som er lettere og forhåpentligvis kan gi en bedre tid. Yes. Berlin. 

Bare så det er sagt; det er mulig å løpe bra også her. Forholdene er ofte gode og inspirerende med skarp, klar høstluft og vakkert solskinn. Byen og arrangementet gir også i seg selv en boost som kan bære deg langt.

Sammen med Berlin er New York det maratonløpet jeg har løpt flest ganger. Mens det i Berlin har blitt tre år med ny PB og én krasj, er New York-historien noe mer broket.

Debuten - Smiler tappert på det aller første maratonmedaljebildet, 

men etterpå lå jeg i badekaret og skalv i noen timer.

• I 2007 - maratondebuten - førte et klassisk dårlig løpsopplegg til et heftig møte med min aller første maratonvegg allerede før Queensboro Bridge som fører løypa over til Manhattan. Tips: Ikke stress i starten. Det du sparer av krefter der kommer veldig godt til nytte senere.

Barrierens fall - Nokså overrasket over at det bare skulle gå fem uker fra den 

gjenstridige 3:30-barrieren endelig ble brutt, til bragden relativt greit ble gjentatt.

• I 2013 hadde jeg ingen ambisjoner ettersom det lenge etterlengtede sub 3:30-målet ble nådd i Berlin bare fem uker tidligere. Overraskende nok "cruiset" (alt er relativt) jeg inn til to minutters negativ splitt, og bare ni sekunder saktere enn den nye persen (ING New York City Marathon 2013). Tips: Ikke se for mye på klokka. La kroppen bestemme takten og fremdriften.

I fjor ga det en herlig adspredelse å forsøke å motivere en annen sliten løper

til mål da det var helt tomt for motivasjon for eget løp.

• I fjor var motivasjonen laber og kroppen sliten i finalen av "fem maraton på ti uker"-prosjektet. Til alt hell dukket muligheten til å hjelpe en enda mer sliten medløper opp på tampen av løpet. Totalopplevelsen ble med det veldig mye bedre enn den ellers hadde blitt (Medaljens fremside - New York City Marathon 2014). Tips: Akseptér det dersom du ikke har dagen, og finn annen motivasjon til å få deg over målstreken.

Selv om nesten-persen i 2013 var en fabelaktig overraskelse kjenner jeg liksom ikke at jeg virkelig har tatt Manhattan. Til det må det en ny PB til, og da sier det seg selv hva som er målet når det nå snart er dags for et fjerde forsøk.

Bare for å ha skutt ned den fartsballongen med én gang: 3:15 er IKKE et mål i New York! Der Berlin er nær, enkel, flat og rask er New York en lang flyreise unna, i en annen tidssone, mer logistisk krevende, bakkete og tøff. Når kroppen bare var i stand til å holde rett fart i tre mil i Berlin, skal det mye til at den holder hele veien inn i NYC.

Noe jeg har lurt på etter Berlin er imidlertid hvordan det hadde gått dersom jeg hadde siktet mot 3:20 i stedet for 3:15. Ville det vært et mer bærekraftig tempo? Kunne det gitt rom for negativ splitt? New York City Marathon er et helt annet løp, men det er verdt et forsøk. For å gjøre fallhøyden litt lavere er målene for å ta Manhatten organisert i en sedvanlig flertrinnsrakett:

1. Sub 3:20
2. Ny pers = sub 3:22:48
3. Ny New York-pers = sub 3:28:57

Tredje trinn er egentlig bare et trøstetrinn. Et simpelt og lite effektivt plaster med dårlig lim for en nokså dypt såret maratonstolthet. Manhattan vil fremdeles stå ubeseiret, og i mitt hode vil Sinatra for alltid synge "You couldn't make it there..."  Nei, det første egentlige målet er trinn to. Å sette årets eneste nye pers hadde garantert skapt stor glede. Og skulle klokken på magisk vis stoppe før 3:20:00. Da snakker vi glede!

Med dette i tankene er det med stor motivasjon igjen tatt fatt på de siste tre ukene av treningsprogrammet som ble fulgt mot Berlin. So far, so good, selv om uken startet med veeeeldig støle lår etter 20 kilometer i sørmarka. Det store spenningsmomentet er imidlertid den siste langturen som omfatter dobbel fartsøkning. Før Berlin måtte jeg slukøret avbryte økten etter den første tafatte fartsøkningen. Hvordan det går førstkommende søndag blir garantert avgjørende for selvtilliten.

Før den økten er det imidlertid dags for herlige Hytteplanmila, og igjen stiller SkiLøperne mannsterke med egen buss. Mitt hårete mål er sub 60 (!) minutter. I år løper jeg nemlig sammen med minstemor (lettbent_jr) så om vi klarer å komme i mål på under timen blir det klar ny PB.

Janicke