First we take Berlin, THEN we take Manhattan

Verdens største maraton. Åsted for mang en løpers "one and only" og "once in a lifetime". Skal man løpe én maraton er det gjerne New York som gjelder, og med god grunn! Faren for at det til syvende og sist ikke blir eneste ene er imidlertid overhengende. New York City Marathon har en tendens til å gi mersmak.

For de aller fleste bør New York City Marathon angripes som et opplevelsesløp. Når man, som en av 50.000 løpere fra hele verden, legger ut på den lange ferden gjennom alle New Yorks fem bydeler den første søndagen i november, er det en helt særegen opplevelse man har foran seg. Det er synd å være opphengt i tidsmål og å kjøre seg så hardt at man ikke mentalt er tilstede blant løperne, tilskuerne og hjelpemannskapene i denne ikoniske byen. Nei, la deg heller gripe av stemningen. Del ut high fives til små og store, les de morsomme motivasjonsplakatene langs løypa, merk deg forskjellene fra bydel til bydel - og slå gjerne av en prat med andre løpere. Med alle sine broer og en nokså kupert siste mil er New York City Marathon uansett ikke en perse-maraton.

Leonard Cohens velkjente "First we take Manhattan then we take Berlin" 
passer godt for mange maratonløpere. Overraskende raskt etter at vi kreker oss
 over målstreken på Manhattan dukker tanken om en oppfølger opp. En maraton 
som er lettere og forhåpentligvis kan gi en bedre tid. Yes. Berlin. 

Bare så det er sagt; det er mulig å løpe bra også her. Forholdene er ofte gode og inspirerende med skarp, klar høstluft og vakkert solskinn. Byen og arrangementet gir også i seg selv en boost som kan bære deg langt.

Sammen med Berlin er New York det maratonløpet jeg har løpt flest ganger. Mens det i Berlin har blitt tre år med ny PB og én krasj, er New York-historien noe mer broket.

Debuten - Smiler tappert på det aller første maratonmedaljebildet, 

men etterpå lå jeg i badekaret og skalv i noen timer.

• I 2007 - maratondebuten - førte et klassisk dårlig løpsopplegg til et heftig møte med min aller første maratonvegg allerede før Queensboro Bridge som fører løypa over til Manhattan. Tips: Ikke stress i starten. Det du sparer av krefter der kommer veldig godt til nytte senere.

Barrierens fall - Nokså overrasket over at det bare skulle gå fem uker fra den 

gjenstridige 3:30-barrieren endelig ble brutt, til bragden relativt greit ble gjentatt.

• I 2013 hadde jeg ingen ambisjoner ettersom det lenge etterlengtede sub 3:30-målet ble nådd i Berlin bare fem uker tidligere. Overraskende nok "cruiset" (alt er relativt) jeg inn til to minutters negativ splitt, og bare ni sekunder saktere enn den nye persen (ING New York City Marathon 2013). Tips: Ikke se for mye på klokka. La kroppen bestemme takten og fremdriften.

I fjor ga det en herlig adspredelse å forsøke å motivere en annen sliten løper

til mål da det var helt tomt for motivasjon for eget løp.

• I fjor var motivasjonen laber og kroppen sliten i finalen av "fem maraton på ti uker"-prosjektet. Til alt hell dukket muligheten til å hjelpe en enda mer sliten medløper opp på tampen av løpet. Totalopplevelsen ble med det veldig mye bedre enn den ellers hadde blitt (Medaljens fremside - New York City Marathon 2014). Tips: Akseptér det dersom du ikke har dagen, og finn annen motivasjon til å få deg over målstreken.

Selv om nesten-persen i 2013 var en fabelaktig overraskelse kjenner jeg liksom ikke at jeg virkelig har tatt Manhattan. Til det må det en ny PB til, og da sier det seg selv hva som er målet når det nå snart er dags for et fjerde forsøk.

Bare for å ha skutt ned den fartsballongen med én gang: 3:15 er IKKE et mål i New York! Der Berlin er nær, enkel, flat og rask er New York en lang flyreise unna, i en annen tidssone, mer logistisk krevende, bakkete og tøff. Når kroppen bare var i stand til å holde rett fart i tre mil i Berlin, skal det mye til at den holder hele veien inn i NYC.

Noe jeg har lurt på etter Berlin er imidlertid hvordan det hadde gått dersom jeg hadde siktet mot 3:20 i stedet for 3:15. Ville det vært et mer bærekraftig tempo? Kunne det gitt rom for negativ splitt? New York City Marathon er et helt annet løp, men det er verdt et forsøk. For å gjøre fallhøyden litt lavere er målene for å ta Manhatten organisert i en sedvanlig flertrinnsrakett:

1. Sub 3:20
2. Ny pers = sub 3:22:48
3. Ny New York-pers = sub 3:28:57

Tredje trinn er egentlig bare et trøstetrinn. Et simpelt og lite effektivt plaster med dårlig lim for en nokså dypt såret maratonstolthet. Manhattan vil fremdeles stå ubeseiret, og i mitt hode vil Sinatra for alltid synge "You couldn't make it there..."  Nei, det første egentlige målet er trinn to. Å sette årets eneste nye pers hadde garantert skapt stor glede. Og skulle klokken på magisk vis stoppe før 3:20:00. Da snakker vi glede!

Med dette i tankene er det med stor motivasjon igjen tatt fatt på de siste tre ukene av treningsprogrammet som ble fulgt mot Berlin. So far, so good, selv om uken startet med veeeeldig støle lår etter 20 kilometer i sørmarka. Det store spenningsmomentet er imidlertid den siste langturen som omfatter dobbel fartsøkning. Før Berlin måtte jeg slukøret avbryte økten etter den første tafatte fartsøkningen. Hvordan det går førstkommende søndag blir garantert avgjørende for selvtilliten.

Før den økten er det imidlertid dags for herlige Hytteplanmila, og igjen stiller SkiLøperne mannsterke med egen buss. Mitt hårete mål er sub 60 (!) minutter. I år løper jeg nemlig sammen med minstemor (lettbent_jr) så om vi klarer å komme i mål på under timen blir det klar ny PB.

Janicke