tirsdag 23. juni 2015

Lengre enn langt - Pippi og Proffen på nye eventyr

De aller fleste løpeturer starter og stopper samme sted. Klassisk A-til-A. Selv om løpeturen gjerne kan ta løperen et godt stykke fra startpunktet, så kommer man jo egentlig ingen vei. Da kan det virke mer hensiktsmessig med løping som transport mellom hjem og jobb: A-til-B og/eller B-til-A. Men hvorfor ikke ta i bruk mer av alfabetet? For eksempel A-til-B-til-C-til-D?

I flere år har jeg fabulert om å løpe en tur over en større distanse. Ikke bare de kjente veiene hjemme. Ei heller reise et sted for å løpe der og så reise hjem igjen. Men starte hjemme og komme i mål et helt annet sted, én, to eller tre dager senere.  

Jeg hadde faktisk ikke vært helt fremmed for å gjøre løpsutflukten alene, men det er klart at et flerdagers løpseventyr blir morsommere om man er flere. Utfordringen er bare å finne noen som både har løpegleden, eventyrlysten og den riktige dosen galskap til å bli med (og som man i tillegg tror man holder ut å være ekstremt tett på så lenge eventyret varer). 

Det måtte bli Mette, alias Pippi. Da hun hadde bursdag i januar så jeg mitt snitt til å sette drømmen ut i live. For oss begge.


Bursdagspresangen.

Basert på hvor tomme og uforstående folks ansiktsuttrykk blir når jeg ivrig forteller om årets Pippi og Proffen-eventyr har jeg innsett at dette sannsynligvis er løpenerding på høyt nivå. Jeg er også veldig klar over at det ikke er en selvfølge å ha venner som sier ja til innfall som dette. Mette og jeg - alias Pippi og Proffen (ettersom hun bare hopper i det, mens jeg forsøker å være litt mer strukturert) har allerede vært ute på to ultraeventyr.

Pippi & Proffen på eventyr 1: Rallarvegsløpet 2013. 

Det aller første ultraeventyret var Rallarvegsløpet i 2013. Og for en eventyrlig opplevelse det ble. Drøyt femti kilometer (og et raust antall høydemeter) fra Flåm til Finse den første dagen, og deretter 27 kilometer fra Finse til Haugastøl dag to. (Blogginnlegg: Rallarvegsløpet 2013 - tenk at vi kunne!) 


Pippi & Proffen på eventyr 2: UltraVasan 2014. 

Allerede etter det første året følte vi at en tradisjon var etablert, og i 2014 skulle vi bryte nye barrierer i det nyetablerte Ultravasan. Planen var egentlig den fulle distansen på nitti kilometer, men grunnet skade og sykdom nøyde vi oss med den halve varianten, og angret i grunn aldri på det. (Blogginnlegg: De senkede skuldres makt - Ultravasan 45)

Kalenderen skiftet fra 2014 til 2015 og vi hadde fremdeles ikke funnet et passende eventyr for det nye året. Så dukket Mettes bursdag opp i kalenderen den 4. januar, og jeg så mitt snitt til å endelig å sette drømmen om den lange langturen ut i live. Enkelte ville kanskje grått av skrekk over en slik gave, men jeg vet at Pippi-Mettes tårer skyldtes oppriktig takknemlighet og glede over et nytt eventyr.

Et halvt år har gått, og nå bærer det endelig av sted. Torsdag ettermiddag legger vi ut på første etappe, ca 42 km, fra Ski til Moss, hvor vi overnatter på Moss Hotell. I løpet av dag to skal vi komme oss fra Moss til Nordby i Sverige. Etter ca 65 km denne dagen blir det nok godt å legge bena høyt på Rasta Hotell. Mette har vært på begge hoteller og lagt igjen "depot-poser" med rent løpetøy til påfølgende dag. På lørdagen tar vi den siste etappen, rundt 42 kilometer fra Nordby til Resö hvor vi blir plukket opp av Mettes ektefelle som frakter oss i båt til deres landsted for restitusjon og bobler.


Noe sånt...

Dette blir et eventyr med ukjent forløp og en mengde mulige avslutninger. Vi har ikke noe mål om å løpe fort. Det blir både gåing og forskjellige pauser. Det er heftig nok å forflytte seg 140 - 160 kilometer (vi har bare målt løypa etter beste evne på google maps) på to og en halv dag. Utfordringer kan dukke opp og vi må nok improvisere underveis. Faren for straffekilometer er også overhengende når to personer med dårlig retningssans legger ut på umerket løype. Gudene vet; kanskje ender vi opp med å måtte bryte. Det skal mye til, men alvorlige skader skal unngås for enhver pris. Vi får krysse de broene som kommer når de kommer. Uansett hvordan dette ender så blir det et eventyr.

Akkurat nå er jeg mest bekymret for ikke å være startklar torsdag ettermiddag. For en sjelden gangs skyld er jeg skikkelig forkjølet. Etter tre forkjølelsesdager satser jeg dog på at halvannet døgn er nok til å komme i full vigør igjen.

Rundt 15 mil på tre dager er muligens ikke genialt med hensyn til høstens hårete maratonmål, men man kan ikke trekke seg fra en bursdagspresang. Dessuten skal vi ta det lungt, og treningsprogrammet for Berlin starter ikke før den 7. juli. Yes, yes, I know. Men "Proffen" er tross alt ikke så proff...

Eventyret blir dokumentert fortløpende på på instagram (@lettbent), og senere på bloggen naturligvis.

Janicke / Proffen

6 kommentarer:

Christopher Aalholm sa...

Jeg har trua! Dette får dere til! Du legger vel ut fortløpende oppdateringer på Instagram eller no`..?

Janicke Ekelberg sa...

Takk for tilliten, hehe. Og ja, planen er å legge ut statusbilder på Insta. (c: Eventyret i sin helhet kommer på bloggen, men det blir først når eventyret er omme.

Anne-Brit sa...

Så gøy! Morsomt med en venninne som tar en slik bursdagsgave (skjønt gave - alle ville vel ikke sett på det som akkurat det!). Lykke til! Gleder meg til bilder på Instagram og oppdatering av bloggen etterpå.

Janicke Ekelberg sa...

Takk Anne-Brit, og ja, jeg føler meg veldig heldig! (c: Gleder meg til å sette igang og til å dokumentere dette. Veien er målet!

Cathrine sa...

Så gøy��blir kjekt å følge dere på veien ����lykke til

Janicke Bråthe Ekelberg sa...

Takk Cathrine - det ble knallgøy! Leit at to-tre dager går så himla fort bare... (c: