onsdag 9. november 2011

Dit og tilbake igjen - maratonreise til Kina

Jeg forventet intet mindre enn et eventyr, og eventyr fikk jeg. At enkelte ting ikke ble helt som planlagt ble oppveid av at andre opplevelser ble mer overveldende enn jeg engang hadde fantasert om.

Egentlig hadde jeg kunnet skrive et lengre blogginnlegg for hver dag i Kina, men til tross for at det bor over 1,3 milliarder mennesker i dette enorme landet ble jeg en smule isolert. Uten tilgang på blogg og facebook fikk oppdateringer bero inntil hjemkomst. Dermed blir det ett oppsummerernde innlegg - og det er kanskje like greit.

På forhånd hadde jeg gruet meg til den lange reisen fra København til Beijing. Ni timer i et flysete; det finnes veldig mange bedre måter å tilbringe tiden på. Heldigvis går flyturen nattestid og til min store overraskelse slumret jeg bort nesten fem timer. Forholdsvis uthvilt, lettet over at reisen hadde gått så greit og overveldet over å være i Kina, følte jeg meg nesten litt euforisk på Beijing International Airport.

På Gardermoen hadde jeg møtt de tre representantene fra Sabra Tours, reisebyrået som inviterte meg. To av dem, et ektepar som er ansvarlige for Sabras Kinareiser, snakker kinesisk og kjenner landet godt. Den tredje, Sabras leder, var førstegangsbesøkende som meg. I Beijing vokste gruppen ytterligere: Thomas fra Running Sweden og hans familie, samt Eric som jobber med Sabra Tours i Kina. Etter dette gikk samtalene i norsk, svorsk, svensk, engelsk i tillegg til kinesisk for de tre i gruppen som har det som morsmål. Vi andre bare lyttet fascinert.

Fra Beijing gikk turen videre med innenriksfly til Xi'an (uttales som Ski-ann). En knapt to timer lang flytur i et fly som var like stort - og like fullt - som flyet fra København til Beijing. Da fikk jeg den første følelsen av hvor mange mennesker som bor i dette landet.
Best å oppføre seg skikkelig...

Det er så mye jeg gjerne skulle ha skrevet om, men for at dette innlegget ikke skal bli altfor langt får jeg kutte rett til løpet et par dager etter ankomst. Eller, dagen før, da det - i forbindelse med eksklusiv omvisning på Xi'an City-wall - ble klart at lengste distanse i Xi'an City-wall International Marathon Race ikke er hel men halv maraton.
Portåpningsseremoni for vår lille gruppe.

Vi hadde fått en ekstremt varm velkomst, og det ble snart tydelig at gruppen fra Sabra Tours ble ansett som Very Very Important People. Det var alltid biler som ventet på oss, paraplyer over hodene våre og alt var bare fikset hvor enn vi var. Ganske fint å få smake litt på en slik tilværelse.

Men altså - halv maraton, ikke hel. Rett og slett sviktende kommunikasjon på akkurat dette punktet - og det er klart, når løpet heter noe med "marathon" og ikke "half marathon" så er det fort gjort. For min del druknet den eventuelle skuffelsen over dette umiddelbart og fullstendig i de voldsomme intrykkene av å være i Kina og oppleve så fantastiske folk og omgivelser.
Gjengen fra Norge/Sverige med Keiseren og hans følge. 
Thomas, løperen fra Sverige står rett bak meg.

Etter å ha kjørt rundt hele bymuren, totalt 13,7 kilometer, var jeg faktisk veldig lettet over at det ikke ble full distanse. Å løpe tre runder på dette underlaget ville antakelig medføre høy skaderisiko, både i form av fall og slitasje. Det var som store brosteiner; noen litt høyere enn andre og hull her og der. Jeg har anbefalt at dersom det skal arrangeres full marathon neste år, så bør mesteparten gå i parken rundt bymuren, så kan start og mål være slik som nå. Det ville være like flott, og veldig mye bedre for bena.
Xi'an Citywall - flatt men hardt og ujevnt underlag.

Å skulle løpe en halvmaraton når du egentlig trodde du skulle løpe en hel føles veldig beroligende. Plutselig kan alt annet nytes litt mer også i forkant av løpet; Man blir rett og slett ikke like opptatt av mat og drikke, hvile, leggetid og nerver.

Så, løpsdagen: Thomas og jeg hadde fått tildelt løpets t-skjorter som skulle brukes i løpet. Senere skjønte jeg at t-skjortens farge viste hvilken distanse du løp. Kineserne ser på oss skandinaver som kjemper, så både Thomas og jeg hadde fått størrelse 4XL (herre). Det hjelper ikke så mye at t-skjorta er teknisk når den i praksis fungerer som en kombinasjon av seil og telt. Jeg brukte en hårstrikk til å feste opp skjorta på den ene siden slik at løpeskjørtet ble synlig – og slik at det ikke så ut som om jeg ikke hadde klær under. (c;

Igjen var det full VIP-oppvartning, med opptil flere personer som sørget for at både Thomas og jeg hadde det vi trengte og gikk de rette stedene. Uten guide hadde det vært vanskelig. VIP-oppvartningen gikk nesten over i stjerne-oppvartning oppå muren. Vi var ikke de eneste med vestlig utseende, men det var ikke noen andre som hadde folk til å passe på seg hele veien. Folk smilte til oss, glodde, tok bilder og filmet. Enkelte kom bort og ville bli fotografert sammen med oss. Superstar for a day - det var bare å smile av det hele og nyte opplevelsen.
Skal liksom skille seg ut...

Thomas og jeg hadde avtalt å løpe sammen. Jeg foreslo 4:45-fart, men Thomas mente vi skulle prøve 4:30. Tja, hvorfor ikke? Dagen var grå og fuktig, temperaturen perfekt og løypa flat; Det burde være mulig å ta pers. En stund virket det som om herrer og damer skulle starte separat, men etterhvert ble jeg og de andre dameløperne flettet inn i herregruppen. Jeg var den eneste ikke-asiatiske i kvinnegruppen på totalt 140 (i følge programmet), og de kinesiske damene jeg hadde stått sammen med dyttet meg smilende og bestemt helt frem i første rekke hvor jeg møtte Thomas igjen.

Noen minutter før start kom representanter fra reisefølget vårt og plukket oss ut av startgruppen. Vi måtte løpe til startstreken sammen med dem, mens resten av løperne sto igjen. Under startseilet ventet de andre i vårt reisefølge og representanter for løpet og turisme i Xi'an på oss, og med ett var vi med i hva som bare kan kalles en real fotoseanse. Det var mengder av foto- og filmkameraer som blinket og snurret. Thomas og jeg smilte våre bredeste - men rimelig nervøse - smil og håpet at ikke alle menneskene rundt oss forventet seier.

Snart start. Resten av bølingen med løpere hadde ankommet startseilet og stilt seg opp bak oss. Thomas og jeg stod trippende og småpratende og lurte på hva den kinesiske kommentatoren snakket om inntil vi plutselig, og helt uforbredte, hørte det skarpe smellet som markerte starten. Bølingen satte seg i bevegelse og farten var høy! Thomas og jeg startet klokkene og hang oss med. Hei hvor det gikk. Vi var enige om at 3:50-fart var i overkant og forsøkte å roe ned litt. Thomas jobber som coach i Running Sweden, så da han sa at hans mål var å få meg under 1:30 tenkte jeg ”Yes! Løpe et løp med coach, enda en ny opplevelse!” og svarte at sub 1:35 også ville gjøre susen.

På forhånd kjentes beina lette og fine. Under tvil hadde jeg valgt Asics Gel Tarther-skoene til å bære meg raskest mulig til mål. De har begrenset demping, men er superlette og formet for fart. Skjorten i 4XL oppveide antakelig skoenes lave vekt, spesielt etterhvert som den ble fuktig, men det er noe psykisk der. Beina kjentes ikke så lette ut underveis, men det koster da også noe å skulle ta pers.

Det var eksotisk og stort å løpe oppå den 600-år gamle steinmuren. Karateristisk kinesisk musikk lød fra skjulte høytalere nesten hele veien, akkompagnert av løpernes stadig mer anstrengte pust og lyden av skosåler klaskende mot stein. Løypa gikk drøyt ti kilometer motsols før vi skulle snu og løpe tilbake samme vei. Antallet løpere totalt på alle distansene (5 km, 13,7 km (en hel runde) og halvmaraton) var rundt 2.500, og halvmaratonløperne var de siste til å starte. Feltet ble fort spredt så det var god plass på den 12-meter brede muren. Publikumet var begrenset, men utrolig støttende. Som ikke-kinesere fikk vi ekstra ivrige heiarop og glade smil – og det kunne vært interessant å vite hvor mange som tok bilder og filmet oss blekansikter underveis.

Mange hadde startet veldig hardt, så Thomas og jeg plukket løpere hele veien. Den første mila gikk på 43-et-eller-annet, og jeg kunne ikke annet enn å tenke at det bare var et drøyt minutt saktere enn persen fra Hytteplanmila. Skulle jeg nå holde denne farten mer enn dobbelt så langt? Det skremte meg litt, men Thomas sørget for at jeg holdt fokus.

Vendingspunktet var ikke så godt markert. I praksis var det en rød trebukk, et skilt med noen kinesiske tegn, og to menn som delte ut tynne blå bånd som vi skulle ta på oss for å vise at vi hadde vært der. Thomas og jeg holdt på å løpe rett forbi, men ble raskt ropt tilbake og fikk kommet oss i riktig retning igjen. Det kostet oss heldigivis ikke mange sekundene.

En stund hang en godt voksen og veldig blid kineser seg sammen med oss. Med jevne mellomrom sa vi oppmuntrende ord på henholdsvis kinesisk og engelsk, viste tomler opp og gestikulerte til hverandre at den andre parten var sterk. Fra kilometer tretten begynte det å bli tungt og etterhvert gled Thomas noen meter foran meg. Han ba meg henge på og jeg forsøkte å bite meg fast. Fra kilometer 17 undret jeg på hvor langt vi egentlig hadde løpt før vi snudde. Vi måtte da snart nærme oss mål.

Å løpe på Xi'ans bymur er fantastisk og flott, men når den mentale slitasjen vokser seg stor blir traséens monotoni en liten ekstra utfordring. Snittfarten hadde falt til 4:27 og jeg innså at sub 1:30 ikke var innen rekkevidde. Ny pers burde imidlertid være i boks, så lenge jeg klarte å fortsette å løpe hele veien inn. Med pers skulle det også være mulig å få en noenlunde god plassering, og det hadde vært en god følelse i forhold til Sabra som hadde tatt meg med på denne turen, og det kinesiske vertskapet. Det var bare å bite tennene sammen, bruke armene og løfte beina.

At det alltid skal bli et sånt himla slit på slutten! Beina føltes like tunge som steinene de skulle forflyttes over, og ryggen til Thomas hadde glidd ytterligere noen meter fra meg. Da det gjensto en knapp kilometer var det en ung kineser som begynte å løpe ved siden av meg og filme mens han heiet meg fremover, delvis på engelsk og delvis på kinesisk. Det fikk meg til å trekke frem et siste restlager av krefter. Man vil da se noenlunde frisk ut på film, selv på tampen av et tøft løp.

Så stod familien til Thomas der og heiet, og etter dem noen av våre nye venner fra reisefølget. Bare litt lenger fremme lyste det røde målseilet forlokkende. Jeg kom ganske alene; et godt stykke bak løperen foran meg, og et godt stykke foran neste løper. Litt forfjamset så jeg at et bånd ble holdt opp under målseilet, slik som man gjør for vinnere. Jeg visste at det var flere kvinner foran meg, så hvorfor? Det var nesten så jeg forventet at de skulle ta det bort før jeg passerte, men nei - atter en førstegangsopplevelse - jeg fikk løpe gjennom og dra med meg båndet. Det tok et par sekunder før jeg husket å slå av Garmin, men da viste den 1:33:51. Et godt stykke unna 1:30, men klar ny pers. Lykke!

Et lite grønt skilt med røde kinesiske tegn ble plassert i hendene mine og flere tok tak i armene mine og pratet hektisk i vei. Jeg skjønte naturligvis ingenting av hva som foregikk, men en av guidene våre kom til og hjalp meg. Hun kunne fortelle at jeg hadde tatt åttendeplass og at det betød premie og premieutdeling. Himmel og hav, er det mulig? Jeg ble stilt opp sammen med de syv som hadde løpt raskere - alle kinesiske - og vi fikk utdelt identiske overtrekksdresser som skulle tas på. Som gigantisk skandinav fikk jeg dress i størrelse XL. Veldig kledelig, spesielt sammen med skikkelig regnværsbustete løpehår...

Etter at premier var utdelt for de andre løpenes herre- og kvinneklasser lød innmarsjmusikken for oss på full styrke fra store høyttalere. Sammen med 16 flotte damer i lekre kinesiske kjoler (bare bittelitt stiligere enn det jeg følte meg) stilte vi oss opp foran tilskuerne. Annenhver av de kinesiske damene holdt et brett med medalje og sertifikat, annenhver holdt en stor papp-sjekk. Med åttendeplassen hadde jeg ikke bare kvalifisert meg til medaljeseremoni, men også en pengepremie. Ikke stor (600 yuan, tilsvarer drøyt 500 kroner) men dog. Det ble nesten for mye for meg, jeg skulle jo bare løpe dette løpet.

Én etter én hilste vi på en mann jeg fortsatt ikke aner hvem er, fikk medaljen rundt halsen og sjekken og sertifikatet i hendene. Jeg håper virkelig jeg får tak i noen av bildene som ble tatt av dette. Det er nesten så jeg må få det dokumentert for å tro det selv.
Medalje og premiesertifikat - som bare de åtte første fikk.


Thomas kom i mål omtrent et minutt før meg. Han slet voldsomt med magekramper på slutten, så jeg skjønner nesten ikke at han klarte å fullføre i det hele tatt. Imponerende! Jeg er jo også utrolig takknemmelig for at han dro meg inn til en slik god sluttid. Hadde jeg løpt alene ville jeg nok vært snillere mot meg selv. Dessverre skulle Thomas og familien tilbake til Beijing rett etter løpet, så vi fikk ikke utvekslet våre krigshistorier til fulle, men jeg regner med at vi får flere anledninger til det senere.

Jeg fikk noen timer hvile på rommet før det bar ut på middag hvor det vanket champagne, gratulasjoner og utallige skåler ("bånnski" er tydeligvis et veldig populært ord i Kina). Det ble enda flere retter og mer drikke, enda større og flottere enn noen gang. Da en (visstnok veldig kjent) kinesisk sanger kom innom rommet for å hilse på vårt vertskap fikk de ham til og med til å synge et par sanger for meg. Ja, så fornøyde var de med åttendeplassen min at de uttrykte ønske om at jeg skulle involveres i arrangementet neste år, som en slags ambassadør. 

Tilbake hjemme virker alt dette - og turen forøvrig - veldig rart og uvirkelig, og det er helt greit. Jeg kommer til å leve lenge på opplevelsene i Kina, og tror det er gode muligheter for at jeg på et eller annet vis tar turen tilbake neste år, og da med hele familien.

詹 妮 丝

19 kommentarer:

Toneklone sa...

Gurimalla, du er jo superstar! Så utrolig gøy å lese!
Spiller jo ingen trille at det ikke var en full maraton når hele turen og opplevelsen var som dette. :o)

Gratulerer med ny pers!

Siri sa...

Herlig Janicke!
Utrolig gøy å lese, og håper også du får bildene:-)

Grattis med pers også, utrolig godt gjort på en slik uvanlig dag!

Silja sa...

Knallbra; jeg storkoste meg mens jeg leste :-) Du er RÅ altså!!! Silja

ania sa...

Oh det var derfor det var så stille fra deg i det siste.
Gratulerer med løpet og med turen. Det var nok opplevelse for livet!!!
Fantastisk å kunne oppleve så annerledes kultur

Janicke Ekelberg sa...

Tone: Kult å være superstar en dag også, helt greit å ikke være det ellers. (c: Ny pers smakte veldig godt, som alltid.

Siri: Ja, de bildene må jeg ha! De er nok helt herlige, en gjeng små nette kineserjenter og trollet fra Norge. Hjelpes.

Silja: (c;

Ania: Ja, kjedelig at alt er sperret der borte. Kjente litt på det, men så skal man vel helst gjøre andre ting når man er på en slik tur uansett. (c:

Nina sa...

Gratulerer med en så bra plassering! Kjempe spennende å lese! Du er virkelig en råtass!!

Janicke Ekelberg sa...

Nina: Tusen takk. Tror ikke jeg har blitt kalt "råtass" før - morsomt. (c:

Marit sa...

Haha, for en fantastisk reise du har hatt! Gratulerer med pers og et superløp! Det høres jo helt utrolig ut, må ha vært en selsom opplevelse med all oppmerksomheten. Jeg håper du får tak i bildet med overtrekksdressen på :)

Per Christian sa...

Gratulerer med ny pers, og takk for ett veldig artig lesebrev. Imponert og inspirert:-)

Janicke Ekelberg sa...

Marit: Ja det var virkelig en fantastisk (og selsom) reise. Kjenner det tar litt tid å lande...sånn etterpå. De bildene må jeg bare få, haha.

Per Christian: Tusen takk! (c:

Anne-Brit sa...

Gratulerer med et flott resultat! Høres ut som en fantastisk tur som ga mange gode minner.

Astrid sa...

Gratulerer med et supert resultat, og takk for den fine rapporten! Må ha vært en utrolig opplevelse!
Jeg gleder meg til å se flere bilder :-)

Lille søster sa...

For en opplevelse dette må ha vært på alle måter! Artig å lese. Og gratulerer med en super tid!

Janicke Ekelberg sa...

Anne-Brit: Takk. Veldig spennende land - det lille jeg fikk sett av det. Må nok tilbake.

Astrid: Takk, takk. Har blitt lovet bilder, så det kommer, hehe.

Lille søster: Ja, det var virkelig enormt (bare veldig slitsomt en periode der, hehe). Takk. (c:

Ingalill. sa...

Fantastisk leseropplevelse.
- og maraton ambassadør da gett - i Kina (hehe), tror det må være det særeste løpet jeg har lest om, på godmåten selvfølgelig. Lurer på hvor mange penger vinneren fikk?

Og bildet er selvfølgelig et must.
Gratulerer!! (persen kom nesten i bakgrunnen -)

Anna sa...

Det høres ut som et eventyr!Og for et fantastisk godt gjennomført løp. Det står respekt av sånne prestasjoner i en annen tidssone, med forventningspress osv.osv. Superinspirerende!

Janicke Ekelberg sa...

Ingalill: ganske sært løp, og derfor ekstra gøy. Er ikke sikker på hva vinneren fikk - var overveldet av min egen premie. (c: Enig angående persen, ren bonus. (c:

Anna: Takk. Men så gjør jo presset at man klarer å presse seg litt ekstra. Helt greit å ikke ha flere løp fremover nå, deilig å bare treningsløpe uten så mye fokus på fart og tid.

Adelheid ("Fart") sa...

Jeg er målløs - for en opplevelse! Tross at du ikke fikk en maraton til - fikk du en superpers. Gratulerer! Og på det underlaget. Jeg hadde ikke løpt på det (har jo vært og kjent på det selv), brostein er mitt absolutte hatunderlag.

Dette må være minner for livet. :)

Janicke Ekelberg sa...

Ja, for en opplevelse! Brosteinen var tøff, har kjent litt på det etterpå - men ville ikke vært opplevelsen foruten. (c: