Mann og døtre hadde blitt med til Fredrikstad dersom været var godt, men ni grader, bra med vind og forholdsvis mye regn ble ikke ansett som hyggelig grunnlag for familieutflukt. Derfor ankom jeg Stjernehallen og FIF-huset, startområdet for Fredrikstadmarka Rundt, alene. Jeg visste at både Astrid og Toneklone skulle løpe, så jeg regnet med å få slått av en prat med noen før løpet, men det var også andre løpere som synes det var hyggelig å prate litt, og slik fikk jeg også lært mer om løypa og utvekslet tanker om bekledning.
Lange tights og Adidas Adizero XT - kledd for høstlig terreng.
For hvor mye burde man ha på i et 20-kilometers terrengløp denne plutselige høstdagen? Fredrikstadmarka Rundt ble det første løpet i år hvor lange tights var et naturlig valg. Oventil hadde jeg tatt på langermet superundertøy med t-shirt utenpå. Jeg hadde også på en tynn vindjakke som jeg tenkte kunne være kjekk dersom himmelen virkelig åpnet seg. På den annen side kan det fort bli litt tett og klamt.
"Tett og klamt" er noe herk, det fikk bli langermet pluss t-shirt. Jeg skalv av kulde da vi stilte oss opp ved det kombinerte start og målseilet. Nå var det bare å komme igang og få opp kroppstemperaturen.
Jeg stilte meg langt fremme i feltet og kastet meg med den ivrige bølingen da startskuddet gikk. Målet for løpet var egentlig ikke-eksisterende. "Ha det gøy" og "ta det som trening" hadde vært mantraet, og egentlig stod det ved lag også da løpet begynte. Hvor hardt kunne jeg kjøre uten å gjøre det til en altfor slitsom, og absolutt ikke gøyal, treningstur? Ville maratonen for to uker siden plutselig melde seg i beina?
Farten lå lenge på 4:35 - 4:40 og jeg var litt usikker på om det var et holdbart tempo. I følge løypekartet var det en del stigning mellom ti og tolv kilometer, og jeg hadde fått høre at det tøffeste partiet var fra ti til 14 kilometer med bakker, røtter, svaberg og svinger, men at det deretter skulle være greit inn til mål.
Jeg forsøkte å slippe opp litt, men da en dame passerte var det bare å gire om å få opp farten igjen. Som vanlig hadde jeg ingen aning om hvor mange damer som var foran meg (regnet med at det var minst tre - som det pleier), og hadde derfor en sterk motvilje mot å slippe forbi flere. Ok, så konkurrer jeg ikke bare med/mot meg selv... Etter at jeg igjen passerte damen bestemte jeg meg for at det fikk være målet for løpet; å komme inn blant topp tre. Jeg ante ikke om det var mulig, men antok at det i det minste ville kreve at jeg ikke slapp forbi noen.
Det har skjedd en god utvikling siden Halvtravern i fjor. Mer løping i terreng har gjort meg bedre på - vel... løping i terreng... Det går fortere nedover, og jeg er litt tøffere over "stokk og stein" generelt. Det, kombinert med at beina takler motbakkene ganske bra, fikk meg gjennom den tøffeste biten, og jeg passerte til og med noen menn. Ja, jeg vet det er barnslig, men det gir en god boost og nye krefter.
Så dukket hun opp. En lyshåret dame langt der fremme. En stund var jeg usikker på om hun var med i løpet, eller om hun bare var ute på løpetur i samme trasé; Det så ikke ut som hun løp så fort. Allikevel tok det tid å knipe inn på avstanden mellom oss. Kan jeg ta henne? Skal jeg i det hele tatt forsøke å ta henne? For alt jeg visste kunne det være tøffe partier igjen. Ville det være for risikabelt å bruke så mye krefter på den forbipasseringen?
Ved 18 kilometer trodde jeg det kunne være mulig. Det gikk raskt og greit unna på grusstier, og det var få av de virkelig bratte småbakkene. Passerte enda et par menn og avstanden var etterhvert bare tretti-førti meter frem til den blonde hestehalen Det begynte imidlertid å røyne på og jeg klarte ikke å ta innpå mer.
Disse løps-duellene mine stikker heldigvis ikke så dypt. Jeg var overhodet ikke skuffet da jeg innså "nederlaget". Det var - som det alltid er - helt nydelig å komme i mål og få lest av strekkoden på nummerlappen (ingen chip, tiden gikk fra startskuddet til strekkodeavlesing i mål).
Tiden endte på 1:35:55, og i kveld har jeg funnet ut at det holdt til en 6. plass blant kvinnene totalt og en tredjeplass i min aldersklasse (30 - 39). For å komme blant topp tre totalt måtte jeg løpt fem minutter raskere, og det vet jeg med sikkerhet at jeg ikke hadde klart. Ergo: veldig fornøyd med både tid og plassering.
Ingen medalje, men en ganske fin knapp.
Et klaps på skulderen fra en mann som fortalte at han lenge hadde holdt ryggen min og forgjeves forsøkt å passere meg jekket humøret opp enda et par hakk. Skal ikke så mye til i grunn.
Det hadde vært gøy å bli igjen og heie på andre løpere og prate litt med Astrid og Tone, men det ble for kaldt og vått i svett løpetøy. Det var bare å komme seg til bilen, kjøre varmen på fullt og vende snuten hjemover.
Fredrikstadmarka Rundt kunne knapt vært mer forskjellig fra Berlin marathon for to uker siden. At det er under halve distansen er én ting, i tillegg:
- antall deltakere
- publikumsmengde
- underlag
- temperatur/værforhold.
Hva er best? Min konklusjonen er: ja takk, begge deler! Antakelig står jeg på startstreken i Fredrikstad neste år også. Kanskje kan jeg ta tredjeplassen da... (c;
Janicke
11 kommentarer:
Morsom lesing like før sengetid
, og surt og høstlig.
Like lynrask som alltid!
Du er rå!
Jeg stiller nok også neste år, dog med håp om bedre vær. Løypa likte jeg veldig godt. Akkurat passe kupert.
Ingalill: Surt og høstlig - det var det virkelig! "Lynrask" er et par nivåer opp - men raskt nok. (c:
Toneklone: Tester gjerne løpet i solskinn også, men bortsett fra de kalde motvindgufsene var det litt kult og passende med litt "rått" vær også. Når man først er ute og galopperer i ulent føre mener jeg. Enig i at det var passe kupert, passe blanding av smale stier/terreng/bakker og bedre grusstier. Gøy at du fikk en bra opplevelse selv om du ikke hadde tro på det på forhånd!
Så bra at du hadde en fin opplevelse! Jeg tenkte masse på deg underveis og hadde skikkelig dårlig samvittighet, jeg som hadde skrytt sånn av løpet og "lurt" deg med,det var neimen ikke like hyggelig i høststorm... :)
- Gratulerer med en knallbra tid og plassering!
Der kommer den Lettbente konkurranseiveren frem ja. Morsomt å lese, og enda bedre at du klarer å finne fart og krefter i de "små tingene" som å henge på en rygg, passerer, ikke slippe forbi.
Men for en tid, for et tempo!Godt det var litt fuktig i lufta, for dette lukter det svidd av :-D
Astrid: Jeg håper virkelig ikke du brukte mye energi på dårlig samvittighet underveis, du hadde da mer enn nok annet å stri med. Været ble jo omtrent som meldt, og hadde det skremt meg ville jeg ikke reist hjemmefra i det hele tatt. (c: Hadde en skikkelig bra opplevelse, og været var ikke såååå ille, tror det forverret seg en god del etter at jeg gikk i mål. Du skulle liksom få alt, fall, lite omtenksomme medløpere, tårer, feilløping - og det verste været. Sc: Neste år satser vi på sol!! (c:
Anna: Ja, kanskje det er konkurranseiveren som er den mest lettbente, hehe. Det blir jo skikkelig gode treningsøkter av slikt da, klarer aldri å presse meg like mye/lenge uten nummerlapp. Løp er gøy! :cD
Vel, det var egentlig greit å ha noe annet å tenke på... Og så trøstet jeg meg jo med at du i hvert fall ble fortere ferdig enn meg! :P
Jeg visste da jeg begynte å lese at konkurranseinstinktet ditt ville bli vekket underveis i løpet. Det er jo også litt av moroa, knipe innpå og ta igjen noen, henge på rygger osv. Du er nok en gang fascinerende rask, og det med sånn et vær og underlag! Grattis med super tid!
Imponerende, løpe så bra bare 2 uker etter en maraton. Du er en fighter!
Marit: Takk! Jeg får vel bare innse at jeg ikke klarer å ta et løp bare "som trening". Hodet er ikke skrudd på den veien. Men det blir jo god trening også da.
Anne-Brit: Takk. Overrasket over hvor greit det har gått å løpe etter maraton. Var ikke forberedt på det, men nyter det. (c:
Legg inn en kommentar