fredag 23. april 2010

Frykt og fryd dagen før dagen

Sommerfuglene har for alvor slått seg til i magen, og da jeg hentet startnummeret i går føltes det som beina fyltes med melkesyre. Sannheten er at jeg er drit- (unnskyld uttrykket) nervøs for morgendagens tikilometersløp. Hvorfor? Å fullføre løpet er ikke noe problem. Det er ingen andre enn meg som bryr seg nevneverdig mye om jeg når målet mitt. Jeg løper bare for - og mot - meg selv. Så hvorfor skal jeg bygge opp en slik frykt? Kanskje fordi jeg synes jeg har trent både mye og bra de siste tre månedene? Fordi jeg synes jeg fortjener å komme i mål på 44 et-eller-annet? For å vite at jeg er i rute til neste måneds halvmaraton, og høstens Berlin maraton? Jeg vet ikke...

Melkesyredannende startnummeret til Sentrumsløpet 2010.

Samtidig gleder jeg meg enormt! Jeg gleder meg til å stå klar på startstreken. Jeg gleder meg til startskuddet. Ikke minst gleder jeg meg til å komme skikkelig i gang, og å kjenne beina - forhåpentligvis sterke og gode - jobbe og føre meg fremover. Så sant alt er som normalt er en fart på rett under 4:30 pr kilometer mulig. Jeg må ta litt forbehold om løypa. Jeg har ikke løpt dette løpet på 15 år, og de siste årene har jeg vært svært lite i hovedstaden. Hvor tøff løypa vil føles er vanskelig å si, men jeg tror at min gode, gamle Eikjol-runde er tøffere.

Taktisk sett tenker jeg å ta de to første kilometerne forholdsvis rolig. Løpet starter i oppoverbakke, og det er naturlig nok alltid trangest om plassen i starten. Deretter må jeg få opp dampen og komme meg på mål-snittfarten. Min gode, gamle følgesvenn Garmin Forerunner 305 vil hjelpe meg med det. Jeg skal ikke bruke tid på drikkestasjoner. Det burde ikke være nødvendig på et såpass kort løp. Drikke får jeg gjøre i god tid før start. Vil ikke ha skvulping i magen heller.

Klær har jeg ikke bestemt meg for helt ennå, annet enn at det ikke blir det nye antrekket. Åtte/ni grader er ikke shorts og t-skjortevær. Da blir jeg for kald både før og etter løpet. Lange tights er nok tingen, og så noe med lange armer som går å dra opp, muligens med en t-skjorte utenpå. Vi får se. På føttene skal jeg ha mine velbrukte Mizunos. De er lettest og gir klart best løpsfølelse.

Mine Mizuno Wave Rider 12 - den gang de var nye.

Vanligvis gleder jeg meg mest til å være ferdig, men slik er det ikke nå. Jeg ser frem til å være underveis. Det er liv i byen, andre løpere, sol og musikk. Herlig!

Av SkiLøperne er vi syv som deltar i løpet. Fem av oss avslutter dagen på Aker Brygge med god mat og godt drikke. Det blir veldig bra.

Altså er det veldig mye ved morgendagen jeg gleder meg til. Det må bety at nervøsiteten er av en positiv form som det burde være mulig å gjøre om til ekstra kraft når jeg skal prestere. Jeg håper det. (c:

Janicke

1 kommentar:

Siri sa...

Jeg gleder meg også:-) Det blir hardt så klart, men helt sikkert verdt det!

Lykke til, kanskje vi ses!