Pippi og Proffen på eventyr - Over grensen

En løpetur på femten mil. Så grunnleggende enkelt og komplett betydningsløs i den store sammenheng. Samtidig så intenst, innholdsrik og byggende for de to på tur. Ved eventyrets slutt føles det tomt og vemodig at det hele gikk så fort, og å yte eventyret rettferdighet i et blogginnlegg virker som en umulig oppgave. Hvor skal jeg egentlig begynne? Det får nesten bli på begynnelsen.

Den første gangen jeg møtte Mette var under en SkiLøperne-løpetur for snart fire år siden. Svært bombastisk slo hun fast at halvmaraton var mer enn nok for henne. Hvorfor i all verden skulle noen ønske å springe lenger enn det? En rekke maraton og ultraløp senere svarer Mette veldig enkelt, og i sann Pippi-ånd, på sitt eget spørsmål: "Fordi jeg vil vite om jeg kan".

Den mätta dagen, den är aldrig störst.

Den bästa dagen är en dag av törst.

Men nysgjerrighet er ikke den eneste drivgrunnen til at Pippi og Proffen årlig drar ut på eventyr. Den enkle gleden over å kunne løpe er en annen. I tillegg drives vi av lysten til å oppleve noe annerledes. Å komme bort fra hverdagens komfort og rutiner, og å pushe oss selv både fysisk og mentalt. Å være uvitende om hva som befinner seg rundt neste sving, og ikke engang være helt sikre på om vi klarer å håndtere det som dukker opp av utfordringer. Og vi vil gjøre det på vår måte.

Litt forberedelser er det greit å gjøre før man legger ut på lang løpetur. 

Nødvendig del av kartet ble klippet til og lagt i plast. Bare synd jeg mistet det

før 20 km var passert. Oh well, klarte oss helt fint uten. Man har jo kart på telefonen.

På stasjonssteinen står det at det er 35 kilometer til Moss, men det går

jo ikke å følge toglinjen. 

Nesten seks måneder etter at idéen om å løpe fra Ski til Resö ble gjort om til en konkret plan, skulle vi ta fatt. En lei forkjølelse hos Proffen truet med å sabotere hele turen, men formen ble til sist vurdert som god nok til i alle fall å starte. I verste fall fikk vi ta toget fra Ås eller Vestby til Moss, tilbringe ettermiddagen der og håpe å være i form neste morgen. Vi var uansett forberedt på utfordringer, og at det kunne bli nødvendig å bryte, men å gi seg før vi engang hadde begynt... Neppe! Med drikkesekkene fylt med vann, litt nøtter, druesukker, mobiltelefon, bankkort og kart gikk starten som planlagt fra Ski stasjon klokken tre torsdag ettermiddag (ok, ti minutter forsinket da).

- 1. kapittel -

Nog finns det mål och mening i vår färd -

men det är vägen, som är mödan värd.

Holstadsletta - Så var vi igang.

Fra Ski gikk veien via Ås mot Vestby. Fra Ås valgte vi en idyllisk indre vei blant grønt og blomstrende landskap, over frodige åkre, forbi gårder og dyr. Det var knapt til å tro at vi faktisk var igang med eventyret, og vi skravlet og lo uten å bry oss om de truende skyene rundt om.

Det lette regnet som begynte da vi nærmet oss Vestby var helt greit, men da det begynte å buldre ganske tett, og vi visste at vi snart skulle ut i veldig åpent landskap, fant vi det best å søke tilflukt i en Rema-butikk. Akkurat i tide før slusene åpnet seg og det braket løs for fullt. Bare moro, det er slik eventyr skal være, tenkte vi. Så snart tordenværet og de våteste bygene tilsynelatende hadde passert bega vi oss ut på ny. Vi hadde tross alt godt over tjue kilometer igjen.

Klissblaute og rimelig kalde - men like blide.

(Foto: Anders Haraldsen som stoppet for å hilse på. Takk for hyggelig prat!)

De våteste bygene hadde dog ikke passert, og på imponerende vis klarte vi å slå følge med en av dem de neste fem kilometerne. Deilig blå sommerhimmel lyste både foran og bak oss, men vi var stadig midt under det våte, grå partiet. Vann tåler vi, men den plutselig mye lavere temperaturen (den sank visstnok med ni grader da regnet kom) var ikke noe særlig. Begge var i ferd med å miste følelsen i hendene da himmelen bød på enda mer eventyr: Hagl! Det var bare å legge beina på nakken og søke ly noen minutter i et busskur litt lenger fremme.

Etter regn kommer sol, og som seg hør og bør i et eventyr fulgte også en nydelig

regnbue (som ikke vises så godt på bildet). Det tok litt tid å varme opp Pippi etter

kaldt regn og haglbyger. 

Haglskurer varer heldigvis ikke lenge, så det tok ikke mange minuttene før vi kunne fortsette på vår ferd med en klar følelse av at vi hadde opplevd mye på kort tid. Noen kilometer senere klarte endelig solen å kjempe seg frem og gjorde landskapet riktig så idyllisk; irrgrønne åkre, hvite og røde gårder blant klynger av mørkere grønne trær på åsene rundt om, en mørkeblå uværshimmel på vei vekk og en nydelig regnbue. Ettersom vi var ute på eventyr burde vi kanskje ha lagt om kursen for å finne ut hvor den endte...

Pippi var nok litt kaldere enn Proffen etter uværet, for sistnevntes uttalte fascinasjonen over hvor vakkert landskapet ble med disse heftige værskiftene fikk heller dårlig gjenklang. Men etterhvert som solen for alvor fikk varmet oss opp kom stemningen på topp igjen.

Nog finns det mål och mening i vår färd - men det är vägen, som är mödan värd.

Etter Vestby hadde vi løpt gjennom lille idylliske Hølen og forbi Sonsveien stasjon. På motorvegen så vi trafikken stå bom stille inn mot Oslo (visstnok en veltet trailer) mens vi løp fritt og bekymringsløst videre mot Moss. Vi pratet om alt og ingenting. Farten var rolig, og i bakkene gikk vi. Beina skulle for enhver pris ikke slites ut første dag.

Og så himla glad kan man bli over å komme til Østfold og Moss!

Med få kilometer igjen ble en av forskjellene mellom Pippi og Proffen tydelig. Mens jeg har en tendens til å bli utålmodig og dermed setter opp farten ved løpeturens ende, synes Mette det er dags å roe ned. Å nyte tiden underveis. Vi holdt allikevel følge og ankom Moss Hotell så godt som samtidig. Gleden over å ha fullført første etappe var naturligvis stor, samtidig var vi veldig klare over at de fire milene til Moss var den desidert letteste biten.

Endelig fremme, og Proffen tøffer seg med et hopp. Enda godt at

den  tunge landingen ikke synes på bildet...

På hotellet ventet depot-posene med rent løpetøy som Mette hadde levert der noen dager tidligere, og etter en dusj, iført tørt, rent tøy vi følte oss som nye. Og veldig sultne.

Tidligere på dagen, før avreisen, hadde vi fått invitasjon til grill-middag av Løpeskjørt-Tone og Stian. Det takket vi naturligvis ja til, og en halvtime etter ankomst til hotellet ble vi atpåtil hentet av Stian ved døren. Snakk om luksus!

Det bästa målet är en nattlång rast,

där elden tänds och brödet bryts i hast.

Godt selskap, bobler, jordbær og grillmat gjorde svært så godt, men vi kunne ikke bli så lenge. Med rundt 65 kilometer i løpeskoene påfølgende dag måtte vi sikre oss noen timer søvn.

- 2. kapittel -

På ställen, där man sover blott en gång,

blir sömnen trygg och drömmen full av sång.

Dagen for monsteretappen! Spente på hvordan det vil føles å løpe over seks mil.

Og ikke minst hva beina vil synes om å løpe over seks mil dagen etter de forrige førti...

Hyggelig lag, deilig middag, en god natts søvn etterfulgt av en raus frokost gjør veldig godt. Det hadde gått 12-13 timer siden innsjekking da vi leverte våre depot-poser (nå med gårsdagens svette løpetøy) i resepsjonen. Rimelig spente tok vi fatt på dagen vi antok ville bli den tøffeste. Solen strålte fra helblå himmel, det var deilig og varmt. Verden var vakker og vi var ute på eventyr. Det kunne liksom ikke bli bedre.

Er man på eventyrsreise kan man ikke la anledningen til å bli fotografert

sammen med et troll passere (trollet til høyre).

Vår vei ut av Moss var dominert av en veldig lang, slakk oppoverbakke. Vi jogget der det var flatt, men begge synes det var en god idé å varme opp bena med rask gange i motbakkene. Det ble en fin, myk start, og med unntak av et stramt venstre-kne for Proffen, og et merkelig vondt punkt i venstre legg for Pippi, gikk det overraskende greit å komme opp i fint trav.

Hmm, hvorfor gjør det vondt HER? Hjelper det å massere litt mon tro?

På forhånd hadde vi lagt en omtrentlig plan for pauser. Å gå bakkene var vi helt enige om. Det viste seg imidlertid at Pippi og Proffen hadde avvikende syn på hva en bakke er. 

Full enighet om at dette var en bakke.

Mens Pippi synes enhver heving i terrenget var ypperlig grunn til å gå, følte Proffen for mer kontinuitet i løpingen. Fra omlag tjue kilometer ble det derfor til at vi løp et stykke fra hverandre. Når vi nå hadde løpt sammen hele distansen dag én, og såpass lenge dag to, synes vi begge det var godt å gå inn i hver vår løpsmeditasjonsboble. 

Vakker sommerdag, men litt i varmeste laget for Pippi.

Ettersom jeg hadde best kontroll på løypa denne dagen, forsøkte jeg å sørge for at Mette hele tiden kunne se meg og hvor vi skulle. Vi hadde bare noen få kilometer igjen til Sarpsborg og lunsjpause-stopp da hun plutselig var borte. Jeg forsøkte å ringe, men uten hell. Det var bare å snu og ta den eneste muligheten til avvik fra hovedsporet. Veldig snart var vi gjenforent, og kunne fortsette sammen inn til Sarpsborg hvor vi gledet oss til en real lunsj, masse vann, og en duggfrisk øl. 

Mat og drikke smaker himla godt etter 37 kilometer!

Vi tok oss god tid med både mat, drikke og forberedelser til turen videre. I følge Google maps var det rundt tretti kilometer igjen, og i varmen (25 grader i følge et display i Sarpsborg) var det helt nødvendig å fylle opp sekken med vann. I tillegg kjøpte vi salte nøtter og brus. 

Det var alt annet enn grasiøst da Pippi og Proffen takket for seg og forlot Sarpsborg. På stokk stive bein humpet vi videre mot neste delmål: Riksrensen! Mette slet fremdeles med den ene leggen, og magen var ikke helt fornøyd, så det tok ikke lang tid før jeg gled fra og vi fortsatte hver for oss. 

Jeg hadde verken musikk eller annen lyd på øret. Jeg løste ikke et eneste verdensproblem, ei heller de mer nære utfordringer. Jeg bare lot meg fascinere over at det faktisk gikk greit å løpe. Det venstre kneet var riktignok ikke helt fornøyd, men det bar meg frem. Min største bekymring nå var batterilevetiden på klokken. Ved drøye førti kilometer pep varselet for første gang.

Den logge-glade langdistanseløperens skrekk. Og ikke bare én, men to

ganger denne dagen! Spørs om jeg ikke må ha en annen klokke om jeg 

skal fortsette med denne typen eventyr.

Jeg lurte lenge på hva jeg skulle gjøre. Én mulighet var å forsøke å logge med Strava på telefonen i steden. Problemet var bare at det var lite batteri igjen på telefonen også. Google maps er knall, men det suger batteri. Alternativet - å ikke logge - var forsåvidt også et alternativ, men ikke et veldig fristende et...

Da Høk Motell og Kro kom til syne ved 53 kilometer ble avgjørelsen tatt. Dagens kilometer så langt ble lagret, og klokke og lader levert over disken for tilførsel av frisk energi (ikke en stikkontakt å finne noe annet sted). Så var det bare å vente på Mette mens klokken ladet.

Ny energi til både klokke og løper på Høk - En is og litt saft gjør godt mens man venter. 

PS: Sneipen oppe i venstre hjørne er ikke min (c;

Mette hadde virkelig måtte ta tiden til hjelp. Først en drøy halvtime senere dukket hun opp, men på tross av stadig større mageutfordringer var hun heldigvis smilende og positiv. Det skulle mye til at vi ikke klarte å fullføre dagsetappen nå. Bare litt over femten kilometer igjen!

Med 33 ferske prosent på klokken hadde jeg håp om at den skulle holde hele veien inn. Vi avtalte egentlig å holde sammen for felles grensekryssing, men forskjellen ble for stor. For Mette er det bare stressende at jeg hele tiden forsøker å trekke opp tempoet, og for meg er det frustrerende å stadig måtte holde igjen eller vente. På ny skilte vi lag.

Vel fremme ved grensen rakk jeg akkurat å sende henne en melding om hvor jeg var før telefonen ladet ut. Så satt jeg meg ned og ventet. Og ventet. Og ventet. Da det hadde gått tjue minutter og jeg fremdeles ikke så Mette komme begynte jeg å bli bekymret. Typisk at telefonbatteriet skulle være heldødt nå. For den utålmodige Proffen var det frustrerende å ikke vite hvor langt unna hun befant seg. Dessuten var det skarve seks kilometer igjen. Jeg kunne nesten vært fremme...

Endelig! Grensen var defintivt et av dagens store mål.

Jeg var i ferd med å løpe videre for å finne et sted å lade telefonen da jeg oppdaget henne. Langt unna. Gående. Stakkars. Forsøk på å løpe gjorde henne uvel. Jeg måtte bare bite i meg min egen utålmodighet og la meg fascinere av hennes stahet. For fullføre skulle hun!

Med bare den siste lille biten på svensk side av grensen igjen denne dagen ble jeg med ett veldig klar over at vi faktisk var i ferd med å klare del to av galskaps-eventyret. Beina aksepterte fremdeles å løpe, og jeg følte meg absolutt ikke sliten ellers. Farten ble justert opp. Til dels også fordi det var ubehagelig med overdreven tuting, veiving og hoiing fra øldrikkende rånere i fullpakkede biler på vei til eller fra Nordby Shoppingsenter. Fredag kveld... Løpsmeditasjonen var det definitivt slutt på. Det mest irriterende var dog at Garmin slo seg av nøyaktig én kilometer fra mål. Nuvel. Det betød jo egentlig ingenting. Turen fra Moss til Nordby, hele 69 kilometer, var klar ny distansepers. Jeg hadde klart det uten større problemer, og snart ville Mette være på plass også. Lett beveget gikk jeg inn på Nordby Shoppingsenter og kjøpte enkel mat, drikke og godis til oss.

Jeg hadde akkurat rukket å låse meg inn på rommet vårt (og fått øye på de geniale depot-posene våre) da Mette banket på døren. Yes! Med klemmer og high fives konstaterte vi at både Pippi og Proffen hadde klart brasene også dag to - selve monsteretappen. Selvtilliten for dag tre var imidlertid på vikende front hos Pippi. Plutselig så hun galskapen i det vi holdt på med mer som galskap enn moro. Jeg lot være å pirke stort i det; Regnet med at noen timers søvn ville hjelpe. Pippi har en tendens til å komme sterkt tilbake. En dusj, litt mat, ro for magen og noen timers søvn - jeg var sikker på at det ville gjøre underverker. Samtidig unnlot jeg også å si noe om mine egne tanker for den siste etappen:
- Bare 43 kilometer igjen i morgen? Pyttsan!

- 3. kapittel -

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.

Oändligt är vårt stora äventyr.

Heldigvis fikk jeg rett. Neste morgen var det velkjente Pippi-pågangsmotet på plass igjen.

Klart vi skulle fullføre! Om hun så måtte gå absolutt hele veien så skulle hun komme seg til Resö for egen maskin.

Travelling light - Det er begrenset hvor mye man ønsker å bære med seg

når man skal løpe femten mil. Jeg er i grunn imponert over alt det ble 

plass til alt dette i sekken, og ikke minst hvor bra det gikk å løpe så langt

med oppimot tre kilo på ryggen. Fantastisk sekk fra Nathan!

Vi fikk oss en god frokost, fylte opp med vann, pakket sekkene og sjekket ut sammen. Men her skiltes våre veier. Vi tok et felles avreisebilde, men denne siste dagen hadde vi bestemt oss for å løpe hver for oss hele veien.

Klare for start - hver for oss.

Det var ingen dramatikk i avgjørelsen. Mette ante ikke hvordan formen var og regnet med å måtte gå det meste av distansen, mens jeg følte meg (skremmende) bra. Ved å skille lag kunne vi gjennomføre den siste delen av eventyret slik vi selv følte for å gjøre det, og så skulle vi gjenforenes noen timer senere på Resö.

Faktisk har vi ikke løpt sammen i våre tidligere eventyr heller. Det er rammen rundt, og opplevelsen av å gjøre noe sammen, men på hver vår måte, som gjør våre eventyr så bra. Pippi og Proffen-eventyret fra Ski til Resö delte vi uansett, selv om vi ikke løp side om side fra start til mål.

Running-buddy - enten vi løper sammen eller hver for oss.

Mette startet en halvtime før meg, mens jeg tok en tur inn på Nordby Shoppingsenter for å kjøpe øretelefoner. Uten selskap i over fire timer ville jeg i det minste ha muligheten til å høre på musikk.

Så var også jeg igang igjen. Det er i grunn forbausende at det går an. Så fort jeg var varm gikk det fint å løpe i normalt langtur-tempo. Hadde det ikke vært for det stive og ubehagelige venstre-kneet så kunne jeg løpt ganske fort. Antakelig var det lurt å ta det rolig. Så lenge kneet ikke ble verre skulle dagsetappen bli grei skuring. Fremdeles anså jeg de drøyt førti kilometerne som småtteri.

Jeg forsøkte å kalkulere meg frem til hvor jeg muligens kunne komme til å ta igjen Mette, men som vanlig under løping ble den matematiske utfordringen i overkant stor. Dessuten visste jeg ikke om Mette bare gikk, eller om hun klarte å løpe deler også. Det gjør en viss forskjell om kilometertiden er seks eller åtte minutter. Jeg ga opp og lot tankene bare sveve fritt. Med musikk på øret, blå himmel og herlige, landlige, sommergrønne og blomstrende omgivelser var det flott å være ute på siste del av reisen.

Mette hadde fortalt at Daftö Camping, et lite stykke etter Strömstad, antakelig var siste mulig til å fylle på vann. Det passet bra. Over halve etappen var tilbakelagt, drikkesekken var tom og løperen veldig tørst. En kort telefonsamtale med Mette avklarte at også hun var halvveis, men at hun hadde tatt en annen vei. Lettet kunne jeg ta fatt på de siste to milene.

Slutten på et eventyr-selfie. Høy på endorfiner, gleden over omgivelsene 

- og vissheten om nært forestående måloppnåelse!

Det var nokså vondt å komme i gang etter stoppen, men når jeg bare kom "opp i plan" så gikk det greit nok. Da jeg stilte meg selv spørsmålet om jeg skulle ønske at jeg var ferdig akkurat da, i steden for å løpe den siste biten, var svaret et klart "nei". Jeg ville ha med meg også denne siste biten.

Ti kilometer igjen.

- Herregud, vi har snart gjort det!

Som på bestilling lød de første tonene av Vangelis' Chariot's of fire gjennom nyanskaffede øreproppene, og løpenerdingen nådde nye høyder. Jeg følte at jeg fløy gjennom landskapet. Gåsehud, småblanke øyne bak solbrillene og et bredt glis. Helt alene på landeveien. Hmm... Jo, man blir nok litt ødelagt av all denne løpingen.

Mål i sikte. Åtte kilometer to go...

Det må jo være psykisk, for det var først da det gjensto fire kilometer at det ble tøft. Fire kilometer av 155 er jo knapt noen ting! Men omregnet til minutter - over tjue av dem - virket det plutselig som veldig, veldig lenge. Kneet ville knapt bøyes lenger og når jeg nå hadde tatt av øretelefonene synes jeg skosålene klampet skrekkelig høylydt mot asfalten. For første gang disse dagene begynte jeg også å kjenne meg sliten og litt andpusten. Det var ingen spenst igjen til å ta imot i nedoverbakkene, og samtidig som det var godt å gå i oppoverbakkene førte gåingen til at det nærmest var umulig å komme igang igjen.

- Bit tennene sammen. Har du kommet hit skal du selvfølgelig klare resten!

Et øyeblikk ble jeg usikker på den siste delen av veien. Jeg hadde faktisk ikke sjekket om jeg bare skulle følge den samme veien helt ut, eller om det skulle tas av noe sted. Det var helt uaktuelt med "bonuskilometer" nå. Æsj, i verste fall fikk jeg finne noen med bil som kunne ta meg til rett plass.

- Veldig snart ser jeg vannet, og da er eventyret faktisk fullført! 

Og veldig snart SÅ jeg vannet. Men eventyret var heldigvis ikke helt over. Mette var underveis, og først med både Pippi og Proffen ytterst på Resö ville eventyret være komplett.

Gjenforent etter dagens etappe - og ikke minst: WE DID IT!

Etter å ha slappet av en stund med skummetmelk og moreller (det var det som fristet de siste kilometerne, merkelig nok) på gresset i solen, kom en gledesstrålende Pippi-Mette løpende ned den siste bakken.

Lykke!

Vi fikk vårt eventyr, og eventyret fikk den beste mulige ende. I etterpåklokskapens lys er vi i grunn litt forundret over at det gikk. Og ikke minst at vi begge har vært i helt fin form etterpå. Ikke preget i det hele tatt. Det var godt å vite at vi skulle hvile litt nå, men hadde det vært en fjerde etappe ville vi antakelig begitt oss ut på den også.

Og snipp snapp snute, så var årets Pippi og Proffen-eventyr ute.

Takk til alle som har heiet på oss underveis, og tusen takk til Tone og Stian for nydelig måltid i Moss og ikke minst tusen, tusen takk til Pippis ektefelle som gjorde dette ville eventyret både mulig og så komfortabelt som det bare kunne bli! 

Og tusen millioner takk til Pippi-Mette og hennes manglende prinsippfasthet.

Janicke

(Dikt-utdrag fra "I rörelse" av Karin Boye)

Lengre enn langt - Pippi og Proffen på nye eventyr

De aller fleste løpeturer starter og stopper samme sted. Klassisk A-til-A. Selv om løpeturen gjerne kan ta løperen et godt stykke fra startpunktet, så kommer man jo egentlig ingen vei. Da kan det virke mer hensiktsmessig med løping som transport mellom hjem og jobb: A-til-B og/eller B-til-A. Men hvorfor ikke ta i bruk mer av alfabetet? For eksempel A-til-B-til-C-til-D?

I flere år har jeg fabulert om å løpe en tur over en større distanse. Ikke bare de kjente veiene hjemme. Ei heller reise et sted for å løpe der og så reise hjem igjen. Men starte hjemme og komme i mål et helt annet sted, én, to eller tre dager senere.  

Jeg hadde faktisk ikke vært helt fremmed for å gjøre løpsutflukten alene, men det er klart at et flerdagers løpseventyr blir morsommere om man er flere. Utfordringen er bare å finne noen som både har løpegleden, eventyrlysten og den riktige dosen galskap til å bli med (og som man i tillegg tror man holder ut å være ekstremt tett på så lenge eventyret varer). 

Det måtte bli Mette, alias Pippi. Da hun hadde bursdag i januar så jeg mitt snitt til å sette drømmen ut i live. For oss begge.

Bursdagspresangen.

Basert på hvor tomme og uforstående folks ansiktsuttrykk blir når jeg ivrig forteller om årets Pippi og Proffen-eventyr har jeg innsett at dette sannsynligvis er løpenerding på høyt nivå. Jeg er også veldig klar over at det ikke er en selvfølge å ha venner som sier ja til innfall som dette. Mette og jeg - alias Pippi og Proffen (ettersom hun bare hopper i det, mens jeg forsøker å være litt mer strukturert) har allerede vært ute på to ultraeventyr.

Pippi & Proffen på eventyr 1: Rallarvegsløpet 2013. 

Det aller første ultraeventyret var Rallarvegsløpet i 2013. Og for en eventyrlig opplevelse det ble. Drøyt femti kilometer (og et raust antall høydemeter) fra Flåm til Finse den første dagen, og deretter 27 kilometer fra Finse til Haugastøl dag to. (Blogginnlegg: Rallarvegsløpet 2013 - tenk at vi kunne!) 

Pippi & Proffen på eventyr 2: UltraVasan 2014. 

Allerede etter det første året følte vi at en tradisjon var etablert, og i 2014 skulle vi bryte nye barrierer i det nyetablerte Ultravasan. Planen var egentlig den fulle distansen på nitti kilometer, men grunnet skade og sykdom nøyde vi oss med den halve varianten, og angret i grunn aldri på det. (Blogginnlegg: De senkede skuldres makt - Ultravasan 45)

Kalenderen skiftet fra 2014 til 2015 og vi hadde fremdeles ikke funnet et passende eventyr for det nye året. Så dukket Mettes bursdag opp i kalenderen den 4. januar, og jeg så mitt snitt til å endelig å sette drømmen om den lange langturen ut i live. Enkelte ville kanskje grått av skrekk over en slik gave, men jeg vet at Pippi-Mettes tårer skyldtes oppriktig takknemlighet og glede over et nytt eventyr.

Et halvt år har gått, og nå bærer det endelig av sted. Torsdag ettermiddag legger vi ut på første etappe, ca 42 km, fra Ski til Moss, hvor vi overnatter på Moss Hotell. I løpet av dag to skal vi komme oss fra Moss til Nordby i Sverige. Etter ca 65 km denne dagen blir det nok godt å legge bena høyt på Rasta Hotell. Mette har vært på begge hoteller og lagt igjen "depot-poser" med rent løpetøy til påfølgende dag. På lørdagen tar vi den siste etappen, rundt 42 kilometer fra Nordby til Resö hvor vi blir plukket opp av Mettes ektefelle som frakter oss i båt til deres landsted for restitusjon og bobler.

Noe sånt...

Dette blir et eventyr med ukjent forløp og en mengde mulige avslutninger. Vi har ikke noe mål om å løpe fort. Det blir både gåing og forskjellige pauser. Det er heftig nok å forflytte seg 140 - 160 kilometer (vi har bare målt løypa etter beste evne på google maps) på to og en halv dag. Utfordringer kan dukke opp og vi må nok improvisere underveis. Faren for straffekilometer er også overhengende når to personer med dårlig retningssans legger ut på umerket løype. Gudene vet; kanskje ender vi opp med å måtte bryte. Det skal mye til, men alvorlige skader skal unngås for enhver pris. Vi får krysse de broene som kommer når de kommer. Uansett hvordan dette ender så blir det et eventyr.

Akkurat nå er jeg mest bekymret for ikke å være startklar torsdag ettermiddag. For en sjelden gangs skyld er jeg skikkelig forkjølet. Etter tre forkjølelsesdager satser jeg dog på at halvannet døgn er nok til å komme i full vigør igjen.

Rundt 15 mil på tre dager er muligens ikke genialt med hensyn til høstens hårete maratonmål, men man kan ikke trekke seg fra en bursdagspresang. Dessuten skal vi ta det lungt, og treningsprogrammet for Berlin starter ikke før den 7. juli. Yes, yes, I know. Men "Proffen" er tross alt ikke så proff...

Eventyret blir dokumentert fortløpende på på instagram (@lettbent), og senere på bloggen naturligvis.

Janicke / Proffen

Marathon Makeover - Part two

Hundre dager! Hvor mye kan man egentlig utrette på hundre dager? Vel, med rett innstilling og pågangsmot: Mengder! Selvfølgelig skal man ikke forvente mirakler, og ingenting kommer av seg selv. For å kutte syv skarve minutter må det legges ned et betydelig antall timer i løpet av de hundre dagene.

I blogginnlegget Marathon Makeover - Part one tok jeg opp de første to av totalt fem makeover-områder - Trening og Mentaltrening. Her følger de siste tre områdene det skal jobbes med frem til starten for Berlin Marathon går den 27. september.

3 - VEKT OG KOSTHOLD
Naturligvis er det lettere å løpe fort om man skal forflytte mindre masse. Prisen for å løfte fem kilo ekstra hvert eneste steg i tre-fire timer betales i minutter og sekunder. Visstnok hele 10 minutter og 19 sekunder.

Hmm, ti kilo lettere så fikser jeg 3:08?

(Tror denne er fra et Aktiv Trening-magasin, for noen år siden)

Det er definitivt forlokkende å hente de ti minuttene på denne måten. Hvorvidt det blir akkurat fem kilo får vi se på, men målet er at det ikke skal være grunnlag for å skremme meg selv med at jeg er for tung for 3:15 når jeg står på startstreken i Berlin. Den tanken kommer garantert om det er det minste grunnlag for det.

Jeg skal ikke bli altfor personlig her, men det har vært et krevende år. Når det røyner på har jeg beklageligvis lett for å ty til trøstespising. Ikke nødvendigvis usunn mat, selv om jeg er veldig glad i søtt også, men mat. Litt mer mat enn det som forbrennes. Ganske tåpelig å kalle det trøstespising, for det har i grunn helt motsatt effekt. Heldigvis er drømmen om 3:15 i Berlin sterk nok nå, så det går den rette veien. Det innebærer ingen større endringer i innholdet i kostholdet. Jeg har troen på variert og naturlig mat: Til frokost og lunsj går det primært i havregryn, eller knekkebrød med skinke, laks, avocado, tomat, cottage cheese eller makrell i tomat. Til middag blir det for det meste de varierte rettene, med mye grønnsaker, som Godt Levert og Adams Matkasse leverer. Fremover blir det tilnærmet komplett avhold fra godis, kaker, is og snacks. Så lenge jeg holder meg unna er det ikke noe problem. Jeg vet nøyaktig hva som skal til. Bare å gjennomføre.

Til sist: Alkohol. Jeg tviler på at mitt vanligvis beskjedne alkoholinntak - sett bort fra at man av og til ryker på en fest - påvirker treningen nevneverdig. Ettersom det nå skal satses litt skikkelig skal det allikevel gjennomføres avholdenhet fra 15. august til målgang i Berlin. Dersom det kan ha en positiv effekt er jeg villig til å hente den ut. Om ikke annet så betyr det i alle fall færre kalorier.

Så får jeg heller ta det igjen på banketten.  (Sikkert kjempelurt.)

4 - STYRKE
De fleste løperes store dårlige samvittighet! Hvor mange ganger går vi ikke på armhevinger, planker, situps, dips, utfallssteg og andre øvelser med friskt mot, for så å falle av etter kort tid. Muskler er ferskvare, og det merkes så altfor godt når man så forsøker seg på ny noen uker eller måneder senere.

Var kjempeflink i fjor sommer. Bare å komme inn i rutinen igjen.

Styrketrening er utrolig kjedelig og etter min mening så godt som umulig å motivere seg til. Men, blir jeg utfordret til å gjennomføre noe er saken plutselig en helt annen. Kjenner man sine "svakheter" er det bare å utnytte dem. Nå er det tegnet en gjensidig styrketreningsutfordring med en løpebuddy. Det skal ikke mer til; det blir garantert styrketrening (minimum 20 minutter) minst to ganger i uken frem til Berlin Marathon. Tape en utfordring? Aldri!

5 - SKADEFOREBYGGENDE TØYING
I tillegg til styrke, og kanskje i kombinasjon med styrketreningen, blir det litt skadeforebyggende tøying. Jeg merker at senene som strekker seg fra setet og ned på baksiden og siden av lårene har en tendens til å bli i strammeste laget. Jeg har også hatt en erfaring med langdistansekne som jeg i stor grad - med råd fra ekspert - tøyde meg bort fra. Skader skal for enhver pris unngås. Det er ikke stort som skal til, men det må gjøres.


Et liv utenom
Det konkluderer grepene i denne Marathon Makeover. Det kan virke voldsomt, men alt er innen rimelighetens grenser. Man er tross alt bare en skarve hobbymosjonist, og 3:15 er en hel time unna verdensrekord. Jobb, familie, venner og livet utenfor løpingen generelt, krever - og skal få - sitt i denne perioden også.

Heldigvis deles også hobbyen med enkelte familiemedlemmer. Sist lørdag løp minstemor Mia (11) og jeg Oakley Mini 10K i New York sammen.

Lettbent_jr og Lettbent tøffer seg foran hotellrom-speilet før start.

Både små og store løp har sin sjarm, men det er klart det gir litt ekstra med all festivitas som herjer rundt de store evenementene. Spennende omgivelser, rikelig med energisk publikum, mengden av løpere, samt alle greier man får når man har krysset målstreken (vann, sportsdrikk, bagel, eple, snacks, nellik - og medalje).  Jeg pusher virkelig ikke Mia til å løpe, men det er klart at om jeg kan bidra til at interessen vedlikeholdes - eller økes ytterligere - så gjør jeg veldig gjerne det. (c:

VARMT! Det var uvant med over 25 grader, og mange strevde med varmen. Etter at 

Mia storøyd hadde forsikret seg om at hun faktisk fikk lov til å ta en egen kopp til å helle

over hodet ble det fast prosedyre på alle drikkestasjonene. 

Det er noe eget ved å løpe i Central Park, enten det er i løp eller på treningstur.

Veldig sterkt tetfelt: De stod bare noen skarve meter foran oss ved starten, 

men da starthornet tutet var de plutselig borte i horisonten gitt. Mary 

Keitani ledet med 15 sekunder allerede etter 5K og kom inn på 31:15, 

hele 1:15 før nummer to, Betsy Saina. Edna Kiplagat tok tredjeplassen 

på tiden 32:39. 

Litt mer motiverende prat fra meg ble det nok underveis i Oakley Mini 10K enn i Skjørteløpet sist helg på Sognsvann, men vi tok drikkepause på alle drikkestasjonene og Mia fikk bestemme farten. Det var aldri snakk om å gå. På mine kommentarer om tilbakelagt distanse svarte hun hele tiden optimistisk hvor få kilometer det var igjen. Målstreken krysset vi, hånd i hånd, på 1:07:11. Jeg kan ikke annet enn å være imponert over viljestyrken til den selvutnevnte @lettbent_jr

Foreløpig i uåpnet forpakning, men liggende fremme

til påminnelse og inspirasjon.

Utover Follotrimmen, den lokale løpskarusellen, er det nå ingen løp i kalenderen før den store dagen for måloppnåelse i Berlin i september. Et og annet løpseventyr skal det riktignok bli, og det første blir allerede neste uke da Pippi og Proffen skal på en real tur... Det blir det mer om i neste innlegg.

Janicke

Dameløping - Fra Sognsvann til New York

Mens "manneløp" er et ord jeg aldri har hørt brukt, er det kvinnelige motstykket nokså vanlig. Det finnes dameløp i form av jentemil, jentebølger og løp i regi av damemagasiner. Jeg kan ikke komme på et eneste eksempel på motsatsen. Så mistenker jeg vel også at det fort kunne blitt ramaskrik om det dukket opp et løp som ekskluderte kvinner slik dameløpene vanligvis ekskluderer menn...

Stort sett holder jeg meg unna såkalte "dameløp". Hvorfor løpe distanser med bare deltakere av samme kjønn når man synes det har en tendens til å bli litt tøysete greier med mer fokus på kos og opplegg rundt, enn å gjennomføre et teknisk godt løpsarrangement. Min erfaring er dessuten at det gir bedre stemning, og ikke minst en positiv push til å prestere, å løpe sammen med representanter av begge kjønn.

Skepsis til tross; i løpet av åtte dager i juni ligger to dameløp i løpskalenderen. To dameløp på ti kilometer, men ut over det kunne de knapt vært mer forskjellige.

Skjørteløpet på Sognsvann 6. juni var det første av dem. Jeg elsker engasjement og at folk drar igang nye og morsomme arrangementer. Da Tone fra løpeskjørt.no annonserte Skjørteløpet tok det litt tid før jeg helt fattet hva det var. Ikke så rart når det er første gang det arrangeres en slik løps-løsning i Norge. Opplegget var at man kunne delta hvor enn i vårt langstrakte land - og forsåvidt verden - man befinner seg. Virtuelt. Man kan til og med løpe Skjørteløpet og et annet løp samtidig, og sikre seg to medaljer på én distanse. Alt man behøvde å gjøre var å melde seg på for å få tilsendt startnummeret, løpe ti kilometer i løpet av Skjørteløpshelgen og logge distansen. Om man var med på Skjørteløps-challengen på Endomondo ble tiden automatisk med i resultatene, ellers kunne man sende inn bilde eller link til aktiviteten fra annen logging. Enkelte steder rundt om ble det dratt igang Skjørteløpet-grupper som løp sammen, men det var opp til lokale ildsjeler. Ved fullført virtuelt skjørteløp fikk man tilsendt medalje.

Selv fant jeg Skjørteløpets arrangement på Sognsvann som en artig greie å ta med tiåringen på. Hun har bedt pent om å få være med på Hytteplanmila til høsten, og Skjørteløpet ville være en god første test av distansen. På trening - hun løper i snitt to-tre turer i måneden - har maks distanse vært 8,3 km. Jeg var trygg på at hun ville klare mila så lenge vi løp veldig rolig.

På Sognsvann var vi kanskje ikke så enormt mange løpere, men det var i alle fall flere løpere i løpeskjørt enn jeg har sett samlet noen gang. Og her må det understrekes at Skjørteløpet ikke er et "dameløp" i den forstand at menn er ekskludert. Det var heller ikke er krav å løpe i skjørt, men det var artig at de fleste gjorde det. Også de fleste av mennene faktisk.

Mr Løpeskjørt himself, Stian, var naturligvis på plass og bidro til hyggelig arrangement.

Det var mange kjentfolk blant løperne, og behagelig fravær av løpsnerver. Ut over de jeg så i Mia. Hun var naturligvis spent på 10 km-debuten, men vi hadde avtalt at målet bare var å fullføre, og at vi kunne gå om det ble tungt. Da hun spurte meg hvor lang tid det ville ta, anslo jeg 1:15-1:30. Vi pleier å holde ca 6:30-tempo på trening. At hennes oppfølgende spørsmål var hva jeg ville si om vi løp på under en time avslører vel at hun har arvet litt av min prestasjonsivrige løpermentalitet. Jeg forklarte at det skulle mye til å klare det, og at om det både ble distansepers og 10K-debut, så holdt det godt som mål denne gang.

Så var vi igang!

(Foto: Knut Buer, lånt av Skjørteløpet / Jeanette Buer

Starten gikk, og vi la ut på den første av de tre rundene (pluss litt til) rundt Sognsvann. Som vanlig startet vi litt kjapt. 5:45 ble roet til 6:00-6:10 og etter det cruiset vi greit avgårde. Det var veldig lenge siden jeg pratet med selveste Sognsvann Rundt-sjefen sist, så at den kjolekledte Heming tok følge mye av første runde var veldig koselig.

Bra driv fra start. 

Foto lånt av Miriam Sundby Aakre.

Det var ingen sak å begi seg ut på neste runde, og tiden gikk blant annet med til å prate løpsteknikk og hvor viktig det er å styre sine egne tanker (jobber jo fremdeles med å lære meg det selv). Eksempelet jeg brukte var hvordan vi kunne velge å tenke ved starten på siste runde. Hvor stor forskjell det gjør om man klarer å tenke "wow, siste runde allerede" i steden for "urk, enda en runde". Ikke at hun trengte stort til motivasjon. Mia skravlet og smilte hele veien. Distansepers ble feiret med high five på 8,5 km. På siste runde spurte hun riktignok om hun var rød i ansiktet, for hun begynte å bli sliten. Men det var ikke verre enn at hun dro opp farten de siste to km, og la inn en liten spurt på slutten. Distansepers og 10K-debut! I tillegg ble tiden bare såvidt over timen: 1:02:01. Stort!

MEDALJER!

(Foto: Knut Buer, lånt av Skjørteløpet / Jeanette Buer

Medaljen så ut til å glede Mia i samme grad som de gjør det for meg, og det gledet denne medaljeelskeren å se at hun tok den imot slik jeg hadde sagt man burde: ikke med hendene, men ved å lene seg lett frem med bøyd hode, slik at man får den lagt rundt halsen. At hun i tillegg vant et løpeskjørt toppet det hele. Det ble nesten for fantastisk for løpenerdmammaen da hun en iskrem senere, i bilen på vei hjem, med medalje rundt halsen, nyvunnet skjørt i fanget og egen musikk over anlegget, utbryter: "Dette er livet!" Ikke bare opplever hun gleden i selve løpingen, men også alt rundt.

Enkelte har bedt om tips til å få ungene interessert i løping. Vel, jeg har knapt gjort noen ting utover å løpe og finne stor glede i løping selv. Jeg har aldri mast eller pushet, det har vært Mia som har spurt. Og når vi så har løpt sammen har hun fått styre tempo og distanse, og vi har skravlet og kost oss. Et glass sjokolademelk etter fullført økt har nok ikke skadet heller. Men er ikke den unge interessert skal det mye til å få dem til å finne den virkelig store gleden i løping såpass tidlig. Min eldste datter har aldri villet være med. Selv forsøk på å friste henne med sjokolademelk - og etter hvert penger (!) - har ikke ført frem. Mia på sin side viser tegn til løpenerding på høyt nivå allerede. Noe sier meg at vi kommer til å få mange flotte løpsopplevelser sammen fremover.

Det neste løpseventyret er allerede i gang. Takket være en flott mulighet gjennom Springtime er vi i New York for å løpe det andre dameløpet, Oakley New York Mini 10K, på lørdag. Fra Sognsvann til Central Park. Fra tidtaking på egen klokke til chip i startnummeret, fra ca 50 skjørteløpere til ca 5.000 deltakere. Ulikhetene er mange, men det er jo noe av det som gjør at den tilsynelatende ensformige løpingen blir til små og store eventyr. Vi gleder oss stort begge to!

Og dameløp. Hvorfor ikke? Om de bidrar til at flere jenter (i alle aldre) tar sjansen på å sette et startnummer på brystet, fordi det kjennes tryggere, hyggeligere og mindre konkurranseorientert, så er det supert. Skjørteløpet-arrangørenes mål var å "ufarliggjøre løpsdeltakelse og spre løpeglede", og det lykkes de svært godt med. Foretrekker man løp med både menn og kvinner, og den økte konkurransemotivasjonen det eventuelt kan gi, så er vi så heldige at vi har muligheten til å velge. Enten eller, eller både og.

When in New York - Morgenløpetur i Central Park hører med. 

New York Jentemil er garantert et løpsteknisk godt arrangement og konkurranseelementet er i aller høyeste grad tilstede, spesielt i teten. Både Ingrid Kristiansen og Grete Waitz er blant tidligere vinnere. For Mia og meg skal det blie en spennende og hyggelig løpsopplevelse. Det er meldt mange varmegrader (25 kl 08:00) og er dermed perfekt for løpeskjørt, men sub 60 minutter sparer vi nok til en annen gang.

Janicke

Marathon Makeover - Part one

Cup er cup, stafett er stafett og maraton er maraton. Det er så himla mange faktorer som spiller inn at man aldri på forhånd kan vite hvordan resultatet blir. Eller? Kan det være at all usikkerheten rundt diverse faktorer bare et bilde man har skapt for å beskytte seg selv? Kan det være at man ved å overproblematisere utfordringen, samtidig bygger et rede av gode unnskyldninger? At man i bunn og grunn forbereder seg på å mislykkes?

Stockholm Marathon - Snart i mål med herlig visshet om et resultat langt over
forventning! Hvorfor gjøre det vanskelig når det kan gjøres så lett?

I Boston ble jeg utfordret på denne tankegangen, og det har røsket skikkelig opp i tankesettet mot Berlin Marathon. For nå, med maraton nummer 21 lagret i erfaringsdatabasen under stor 'O' for Opptur, er maratonfokuset utelukkende på Berlin Marathon og det svært konkrete tidsmålet på tre timer og femten minutter. Merk at det ikke står sub 3:15. Gleden kommer til å være like stor for 3:15:49 som for 3:14:16. Målet anses uansett som nådd. Hvorfor ta bort topp-gleden på grunn av noen skarve sekunder liksom?

Tiden 3:15 har vært et mål siden Berlin Marathon i 2013. I lykkerusen over endelig ha klart sub 3:30 måtte et nytt hårete mål på plass og prosjekt Chewbacca ble etablert. Nesten 15 minutter raskere er ganske mye, så tiden for måloppnåelse ble satt til "i løpet av 2015". Utviklingen har siden gått rett vei, men etter et mislykket forsøk på 3:15 i Tokyo, og en total kollaps i Paris, var det ikke til å unngå at selvtilliten fikk seg en knekk. Men selv om troen på, og motivasjonen for å jobbe for, 3:15 tidvis har vaklet, har den aldri sluppet taket. Etter Stockholm sist helg er den igjen på absolutt maks!

Fra boken "Å løpe med Kenyanere" av Adharanand Finn, tidligere omtalt i 

innlegget "Å løpe med kenyanere, nordmenn og svensker".

Tre timer og femten minutter! Jeg tror - overraskende oppriktig om jeg får si det selv - at det er mulig. Men da må det tas grep. Som Haile Gebrselassie så klokt har sagt: "Ingen løp begynner å startstreken." Med 114 dager igjen til Chewbacca-oppnåelse i Berlin er det tid for en Marathon Makeover!

Følgende områder skal få en overhaling:

1. Målrettet trening
2. Mentaltrening
3. Vekt og kosthold
4. Styrke 
5. Skadeforebyggende tøying

1 - MÅLRETTET TRENING
De siste årene - mot et antall maraton - har Marius Bakkens hundredagersprogram blitt lagt til grunn for treningen. Planen var egentlig å fortsette med det. Men så ble jeg kjent med et par karer som var med på reisen til Boston Marathon.

Jon og Johannes hadde en befriende enkel maratontankegang: De trente slik de skulle, og så løp de slik de skulle. På mine ymt om at "det er så mye som spiller inn, alt som skal klaffe, ting som kan gå galt, at det er vanskelig og bla bla bla..." , svarte Johannes kontant, og nesten litt overrasket:
- Det er jo egentlig ikke det.

De ser muligens ikke ut som folk man ville stolt 100 % på her, men 

gjennom ord OG handling sådde Johannes og Jon frøene som over de

påfølgende ukene vokste til å bli grunnstammen i Lettbents Marathon Makeover.

De to kompisene fulgte treningsprogram fra jogg.se. Det hadde de lykkes med før, og de så ingen grunn til at de ikke skulle lykkes med det denne gangen også. Så lenge de hadde fulgt treningsprogrammet, og gjennomført treningsøktene slik de var beskrevet, var det i grunn bare å gå ut og gjennomføre finalen - altså løpet de hadde trent mot. I regnet og vinden i Boston tenkte jeg (i min klassiske problematiserende stil) at det ville bli tøft for dem, men på tross av de fæle forholdene - og vær og vind er ting man faktisk umulig kan påvirke - nådde de målene sine.

Hmm. Kanskje er det virkelig så enkelt som disse gutta skal ha det til; Har du fulgt treningsprogrammet mot tidsmålet ditt, så skal du klare å nå det. De klarte i alle fall å overbevise meg, og mot Berlin skal også jeg følge treningsprogram fra jogg.se. Ettersom det ikke er et eget program for 3:15, så tar jeg utgangspunkt i 3:00-programmet og justerer tempotidene for de 15 ekstra minuttene.

Kult at det er så lett å tilpasse programmet til det løpet man skal delta i, det 

var bare å velge BMW Berlin Marathon fra en dropdown-liste så ble datoene

for programmet satt.

Programmet mot Berlin Marathon starter først tirsdag den 7. juli (hviledag mandag den 6. juni - myk start), men jeg rakk å teste programmet noen uker før det var dags for nedtrapping mot Göteborgsvarvet. Den største forskjellen fra tidligere er at det er mer trening i maratontempo. Mer trening på å løpe slik det skal løpes i Berlin den 27. september. Det virker unektelig særs klokt, så denne gangen skal farten få styre mer enn pulsen.

I tillegg skal jeg skal holde hviledager hellige. Kilometerjunkien har fått på tvangstrøye. Når treningsprogrammet drar igang blir det ingen idiotiske (men morsomme) ekstraturer eller "gratisrunder" for å runde X antall kilometer den dagen, den uken eller den måneden. Kun de kilometerne som programmet angir.

Jeg sender foreløpig en stor takk til Jon og Johannes for å ha røsket opp i min fastlåste og begrensende maratontankegang. Dersom... NÅR det blir oppnåelse av Chewbacca-målet i Berlin kan det godt hende at det vanker en flaske sprudlende.


2 - MENTALTRENING
Jeg er skremmende flink til å knekke meg selv. Fra å være selvsikker og målbevisst så lenge løpet ligger langt frem i tid (som for eksempel nå), krymper tryggheten seg stadig mindre og mer skrøpelig desto nærmere datoen for løpet kommer. Det er ingen grenser for hva som kan benyttes for selvskremming, og det er umåtelig effektivt.

Målet med mentaltrenings-makeoveren er at jeg ikke skal kjenne på lammende frykt og motvilje når jeg står på startstreken i Berlin. Følelsen der skal være positiv spenning, og utålmodig lyst til å ta fatt på oppgaven ("Just i dag är jag stark!"). Så lenge jeg har forberedt meg i henhold til planen - gjort jobben - skal jeg ikke begynne å fantasere om alt som kan gå galt. Det viktigste for å få til dette er naturligvis å gjøre det som må gjøres i forkant, og så være bevisst på innsatsen man har gjort og det som har gått bra gjennom treningsperioden.

I tillegg tror jeg virkelig på at det er effektivt å se for seg at en lykkes. Å visualisere suksess. Med tre Berlin Marathon i erfaringsdatabasen, og hovedsakelig gode opplevelser, er det lett å konstruere suksessbildene og suksessfølelsene for 2015. Jeg vet hvordan det er å "fly" med sterk og god følelse gjennom Berlin-løypa (i alle fall deler av den), og jeg vet hvor usannsynlig heftig det er å komme opp på publikumstette Unter den Linden, se Brandenburger Tor tårne seg opp der fremme, og vite - virkelig 100 % sikkert - at måloppnåelse med alt det innebærer av endorfinrush, smilestølhet og den råeste form for glede, er rett rundt hjørnet.

Tidlige morgenturer - Familien merker lite til mors maratongalskap når de lette

hverdagsløpeturene tas mellom 05 og 06 eller i lunsjpausen. Det krever en viss

dedikasjon, men den har jeg i greit monn. 

Jeg er muligens svak på løpsselvsikkerhet når det virkelig gjelder, men det finnes heldigvis sterke mentale sider også. For eksempel er jeg rimelig disiplinert når det kommer til å gjennomføre treningen som er så avgjørende for å senere kunne stå på startstreken og være trygg på at jobben er gjort. Det er veldig sjelden tungt å komme seg ut døra (eller på mølla), og jeg planlegger treningen uke for uke, slik at øktene blir gjennomført også på travle dager. Det går veldig fint å løpe før frokost, hverdag som helgedag, om det trengs.

En annen styrke er at "pannbenet" er mye sterkere nå enn før også når det kommer til intervaller og tøffere økter. Det kan jeg takke Marius Bakken-æraen for. Jeg er muligens ikke fryktløs, men det skal mye til at de tøffe øktene blir stående ugjort. Jeg gyver på og vet at gleden over gjennomført hardøkt er en deilig forsmak på den virkelige store lykken i Berlin.

Målrettet trening og Mental trening ser jeg som de aller viktigste makeover-områdene, men sannsynlighet for suksess skal økes og risiko for skade skal reduseres gjennom de siste tre: Vekt og kosthold, Styrke og Skadeforebyggende tøying. Mer om det i neste blogginnlegg.

To be continued...   (c;

Stockholm Marathon 2015 - Helter i regnet

To ganger er et tynt grunnlag å trekke større slutninger på, men for å være på den velvillige siden kan det se ut til å være en sammenheng mellom svensk Eurovision Song Contest-seier, realt drittvær og min deltakelse i Stockholm Marathon. Overraskende nok passet det godt med vinnerlåten Eurforia i rekordkalde 2012. Det var min fjerde maraton, men den første gangen jeg fullførte distansen uten å gå. Det ble også min første negative splitt, og gleden over å ha krefter igjen på slutten var euforisk. Etter å ha sett hvilke mengder vann som Yr forventet under årets løp, så jeg på forhånd ikke bort fra at vi måtte være noe nær ”heroes” for å i hele tatt fullføre Stockholm Marathon i 2015.

Lysten til å løpe maraton har ikke vært helt på topp de siste ukene, men en god opplevelse i Göteborg sist lørdag og avgjørelsen om å ikke gå for pers hadde i alle fall stabilisert skuldrene i noenlunde rett høyde over havet.

Jeg ankom Stockholm midt på dagen fredag før løpet, og da utnyttet jeg likegodt muligheten til å hente startnummeret før de store hordenes inntog på ettermiddagen. Allerede såpass tidlig var det en god del folk i omløp rundt Stockholm stadion og Östermalms IP.

Jeg har en merkelig tendens til å møte på denne karen rundt forbi. I oktober i fjor

møttes vi i Chicago, i november i New York, sist fredag i Göteborg og nå her.

Eventyreren Anders Forselius sykler verden rundt (!), løper maraton - og oppfyller

drømmen til en gutt som døde bare tolv år gammel.

(Les mer i denne Dagbladet-artikkelen) 

Jeg er imponert over hva svenskene får til. Joda, de er ca dobbelt så mange som oss, men at de har et såpass stort rent maratonløp - rundt 20.000 deltakere - med mange internasjonale løpere er imponerende. På maratondistansen i Oslo er det vel tre, fire tusen deltakere. Svenskene har i tillegg verdens største terrengløp (Lidingöloppet) og verdens største halvmaraton (Göteborgsvarvet). Verdens største!

Da jeg løp Stockholm i 2012 hadde jeg gleden av å kunne jogge lettbent ned denne trappen

etter løpet, forbi de stort sett svært trappenedstigningsutfordrede andre maratonløperne. 

Håper på muligheten tilsvarende arrogant oppførsel i år.

På løpsdagsmorgenen kjente jeg fremdeles ingen nerver. Bare en behagelig, avslappet visshet om at dette løpet skulle jeg ta som det kom. Viktigst av alt var å få en god opplevelse; En maraton som visket ut litt av minnet om marerittet i Paris, og ga litt selvtillit mot Berlin. Noen mer håndfaste mål måtte naturligvis denne målbevisste løper ha:

1. Gjennomføre min 21. Maraton og få medaljen (i.e. fullføre)
2. Stockholmspers (sub 3:38:26)
3. Sub 3:30

Ingenting mer. Virkelig! Eller, ok da; En ørliten drøm om at alt bare stemmer og man kan cruise inn til fantastisk tid har man vel alltid, sånn dypt innerst inne, men jeg visste at om jeg skulle fikse å snike meg under 3:30 så ville lykken være stor (og Paris et litt blekere minne).

Løpsantrekket ble en fleksibel løsning. Det er ikke godt å vite hvor varmt eller kaldt 10-12 grader føles når det skal regne kraftig og i tillegg blåse. Løse ermer og vanter som kunne tas av, og eventuelt kastes, fikk være varmende bidrag til t-shirt og skjørt. Boston Boost ble ofret for Energy Boost. Litt ekstra demping var bra når det uansett skulle løpes "rolig".

Årets Stockholm Marathon ble en light-versjon av 2012-utgaven; Jeg behøvde bare å holde på capsen 

et par ganger, og startnummeret hang fast i tre av fire fester ved målgang (mot to av fire i 2012).

Skjønt, rolig og rolig. Det er ikke så lenge siden det å fullføre en maraton på 3:30 var et drømmescenario. Jeg har bare vært under den magiske grensen fem ganger:

• Berlin 2013 (3:28:40)
• New York 2013 (3:28:57)
• Berlin 2014 (3:23:54)
• Chicago 2014 (3:22:47)
• Tokyo 2015 (3:27:49)

For å løpe maraton på tre og en halv time må man holde fem-minutterstempo (4:59 for å være nøyaktig), og det er absolutt ikke alltid et komfortabelt tempo. Selv på trening. Stockholm er dessuten ikke regnet som en "rask løype", og med været som var meldt... Nei, jeg skulle forsøke meg på 3:30, men mål nummer to, Stockholmspers (sub 3:38), var det viktigste og mest realistiske målet.

På plass i startbås C i første startgruppe en halvtime før start satt jeg meg på fortauskanten og studerte fascinert alle løperne som jogget og løp rundt inne i det lille området. For egen del var det helt uaktuelt å varme opp mer enn maks de siste fem minuttene. Man skal tross alt løpe over fire mil. Tiden gikk i stedet med til å skravle med kjente og ukjente nordmenn, svensker og en franskmann. Så var vi igang.

En fartsholder med "3:30" på en gigantisk ballongen lå rett foran meg. Her skal jeg ligge til 30-35 kilometer tenkte jeg, før han etter bare en kilometer forsvant ut til siden og ble borte. Jeg skjønte etter hvert at alle fartsholderne kvittet seg med ballongene sine ganske snart etter start, og bare løp med et lite, men godt synlig, "beach-flagg" på ryggen resten av løypa. Forståelig nok. Jeg så flere av dem lenger foran meg og bestemte meg for å følge dem i stedet. Dersom jeg klarte å løpe i mål sammen med dem, så ville jeg sannsynligvis ha ok klaring på 3:30.

Løypekart for Stockholm Marathon. To "varv", men det andre varvet

har en ekstra del som går over Gärdet og Djurgården.

Løpet... Ja, hva skal man si? Jeg liker Stockholm Marathons to runder. Det gir en god kontroll over løypa og disponering av eget løp, og Stockholm er en fin by å løpe i. Pappa skulle stå ved fire og 15 kilometer og i tillegg inne på Stockholm Stadion. Mine Springtime-kolleger skulle stå ved elleve og 36. Min tante på Lidingö sendte SMS om at hun skulle stå og vifte med et fargeglad skjerf et sted nære mål. Det er ikke ofte jeg på forhånd vet om at det skal være folk på plass i løypa for å heie, og det hadde en herlig effekt på motivasjonen. Det ga også en super mulighet til å dele opp løpet i etapper, slik at distansen ikke ble opplevd som en eneste stor maraton. Som det jo forsåvidt er.

Underveis i løpet møtte jeg også på flere kjente blant både løpere og publikum. Nesten som å løpe hjemme. Skikkelig koselig, og god boost!

Det første spenningsmomentet var Västerbron. I 2012 hadde jeg voldsom respekt for denne broen og stigningen der, men kunne den gang lettet konstatere at den var hyggeligere enn fryktet. I år var jeg bittelitt redd for at jeg hadde avdramatisert den i for stor grad, og at den ville gi motsatt opplevelse. Etter ti-elleve kilometer var den der, og heldigvis hadde den ikke vokst seg større. Vinden som hadde pisket regn i ansiktene våre på Skeppsbron hjalp oss dessuten vennligsinnet over.

Kilometerne tikket unna, og jeg holdt 3:30-fartsholderne innen rekkevidde. Det virket på meg som om de løp vel raskt, og frykten for å måtte slippe dem satt i. Jeg følte meg ikke trygg på at jeg kom til å klare å holde tempoet hele distansen.

- Ikke tenk på det. Dette går fint, du sliter ikke. Bare hold tempoet nå, og ha dem i syne, så kan du - om du orker - passere dem etter 30-35 kilometer. Og orker du ikke å passere dem så er du uansett under 3.30, ettersom de startet litt før deg. Bare hold dem i syne!

Det var stas å se Pernilla, Isabella og Lotta (med norsk flagg printet på et ark i plastmappe) fra Springtime et par kilometer etter første Västerbrokryssing, og heldigvis oppdaget jeg pappa som stod på midtrabatten ved 15 kilometer.
- Pappa! ropte jeg, og følte meg som en unge.
- Dette går bra, kjør på, ropte han entusiastisk tilbake.

Neste delmål var Gärdet. Et stort, område hvor vinden var så heftig i 2012 at flere løpere bare stoppet og lo. I år hadde vi vinden i ryggen i det samme området, så den gikk greit unna. Denne delen, hvor løypa også kommer inn på Djurgården, løper man bare på den andre runden, så den blir liksom en helt separat seksjon av løpet, før man igjen kommer inn på sporet fra første runden. Over broen fra Djurgården til Strandvägen ble troen på 3:30 sterkere. Det måtte jobbes jevnt og trutt, men jobbingen gikk greit, og nå lå 3:30-fartsholderne - fire, fem stykker av dem - rett foran meg.

Ved 29 kilometer oppdaget jeg pappa blant publikum, samme sted som han hadde stått ved fire kilometer på første runden. Det var en bonus, og glad viste jeg tommel opp.
- Dette går kjempebra! Tre tjueåtte, tre tjuesju! Ropte han ivrig etter meg!

Såpass? Hadde jeg så god klaring på 3:30 selv om jeg lå bak fartsholderne? Jeg visste at de hadde krysset startstreken litt før meg, men det var oppløftende å høre at det var såpass mye å gå på.

Regnet hadde vært av og på frem til nå, men ved ca 30 kilometer hadde værgudene tydeligvis bestemt seg for å skru opp krana skikkelig. Greit nok. Capsen beskyttet som planlagt øynene, og jeg var
gjennombløt fra før, men ikke kald.

I 2012 startet jeg innspurten ved 30 kilometer, og selv om jeg ikke følte meg tilsvarende pigg på samme punkt i år var det en indre motor som begynte å ruse litt ved passering av 30-kilometersskiltet i år også.
- Hold igjen litt til, advarte jeg meg selv.
- Du har fremdeles Västerbroen og totalt 12 kilometer igjen!

For andre gang bar det opp Västerbron, denne gang var jeg rett i rygg på alle 3:30-fartsholderne. På toppunktet ropte en av fartsholderne oppmuntrende til alle oss i gruppen: "Grattis! Ni har klarat av Västerbron!"

That's my cue, tenkte jeg. Dags for å veksle opp et gir. Overraskende lett brøt jeg ut og la 3:30-gruppen bak meg. Fra å ha ligget i trengselen rett bak fartsholderne var jeg plutselig i helt åpent lende, midt på den stolte broen, med grå og våt - og alldeles nydelig - utsikt på begge sider. Jeg kunne ikke annet enn å gratulere meg selv med valg av passeringssted.
- EPISK! tenkte jeg, og gliset gikk nesten helt rundt.
Selv om dette ikke skulle holde helt inn, og selv om 3.30-gruppen eventuelt skulle passere meg senere i løpet, så var akkurat dette øyeblikket uansett verdt det.

På Norr Mälarstrand stod fremdeles mine kolleger og heiet på løperne. Var det noen som var helter i pissregnet og vinden i Stockholm denne lørdagen så var det alle de entusiastiske tilskuerne og funksjonærene. Imponerende mange var ute i gatene!

Med seks kilometer igjen og et litt høyere tempo gikk det fremdeles greit. Det kjentes naturligvis i beina at det hadde blitt noen kilometer, men det gikk fint å holde farten oppe. Jeg snudde meg noen ganger for å se om 3:30-fartsholderne kom nærmere igjen, men de ség stadig lenger unna.

Førti kilometer. Bare et lite stykke før vi tar inn på stadioen. Jeg kikket etter tanten min og fokuserte på å passere andre løpere. For hver kvinne jeg løp forbi tenkte jeg "en plassering høyere opp". Ved forsøk på dra på enda litt til ga mine for tiden litt misfornøyde hofter og skinker beskjed om at det ikke var noen god idé. Greit nok. Det var ikke viktig. Med bare to kilometer igjen kunne selv min maratonpregede hjerne regne seg frem til at samtlige mål for løpet kom til å nås. Attpåtil så det, utrolig nok, ut til å bli min tredje beste maraton noensinne.

Gjennombløt men ekstremt glad!

Å løpe inn på staselige Stockholm Stadion er rått! Vi får ca 250 meter der inne, og inspirert av det røde, deilige tartandekket økte jeg farten og passerte løper etter løper. I følge Strava lå farten på 3:57 det siste stykket. Rett før målgang, som et passende punktum hørtes pappas røst fra tribunen.
- BRA JANICKE! 

Finishertrøye, Champis og Medalje - det blir ikke stort bedre enn dét for en 

bobleglad maratonnerd.

Klokken viste 3:26:40 (offisiell tid 3:26:37) og jeg følte meg knapt sliten. Hadde det ikke vært for at det var for mye folk der, ville til og med målet om å jogge ned trappen til Östermalms IP blitt nådd. Sjelden har jeg følt meg så lite preget av et maratonløp. Som en maktdemonstrasjon for meg selv, for virkelig å bevise at marerittopplevelsen i Paris bare var resultat av feil dag, feil form og feil strategi,  jogget jeg i stedet hjem i øsregnet og opp trappen de tre etasjene til leiligheten.

Lettbent is back!

Så får vi se om jeg unner svenskene en ny eurovision-seier allerede neste år.

Janicke