fredag 12. juni 2015

Dameløping - Fra Sognsvann til New York

Mens "manneløp" er et ord jeg aldri har hørt brukt, er det kvinnelige motstykket nokså vanlig. Det finnes dameløp i form av jentemil, jentebølger og løp i regi av damemagasiner. Jeg kan ikke komme på et eneste eksempel på motsatsen. Så mistenker jeg vel også at det fort kunne blitt ramaskrik om det dukket opp et løp som ekskluderte kvinner slik dameløpene vanligvis ekskluderer menn...

Stort sett holder jeg meg unna såkalte "dameløp". Hvorfor løpe distanser med bare deltakere av samme kjønn når man synes det har en tendens til å bli litt tøysete greier med mer fokus på kos og opplegg rundt, enn å gjennomføre et teknisk godt løpsarrangement. Min erfaring er dessuten at det gir bedre stemning, og ikke minst en positiv push til å prestere, å løpe sammen med representanter av begge kjønn.

Skepsis til tross; i løpet av åtte dager i juni ligger to dameløp i løpskalenderen. To dameløp på ti kilometer, men ut over det kunne de knapt vært mer forskjellige.

Skjørteløpet på Sognsvann 6. juni var det første av dem. Jeg elsker engasjement og at folk drar igang nye og morsomme arrangementer. Da Tone fra løpeskjørt.no annonserte Skjørteløpet tok det litt tid før jeg helt fattet hva det var. Ikke så rart når det er første gang det arrangeres en slik løps-løsning i Norge. Opplegget var at man kunne delta hvor enn i vårt langstrakte land - og forsåvidt verden - man befinner seg. Virtuelt. Man kan til og med løpe Skjørteløpet og et annet løp samtidig, og sikre seg to medaljer på én distanse. Alt man behøvde å gjøre var å melde seg på for å få tilsendt startnummeret, løpe ti kilometer i løpet av Skjørteløpshelgen og logge distansen. Om man var med på Skjørteløps-challengen på Endomondo ble tiden automatisk med i resultatene, ellers kunne man sende inn bilde eller link til aktiviteten fra annen logging. Enkelte steder rundt om ble det dratt igang Skjørteløpet-grupper som løp sammen, men det var opp til lokale ildsjeler. Ved fullført virtuelt skjørteløp fikk man tilsendt medalje.

Selv fant jeg Skjørteløpets arrangement på Sognsvann som en artig greie å ta med tiåringen på. Hun har bedt pent om å få være med på Hytteplanmila til høsten, og Skjørteløpet ville være en god første test av distansen. På trening - hun løper i snitt to-tre turer i måneden - har maks distanse vært 8,3 km. Jeg var trygg på at hun ville klare mila så lenge vi løp veldig rolig.

På Sognsvann var vi kanskje ikke så enormt mange løpere, men det var i alle fall flere løpere i løpeskjørt enn jeg har sett samlet noen gang. Og her må det understrekes at Skjørteløpet ikke er et "dameløp" i den forstand at menn er ekskludert. Det var heller ikke er krav å løpe i skjørt, men det var artig at de fleste gjorde det. Også de fleste av mennene faktisk.


Mr Løpeskjørt himself, Stian, var naturligvis på plass og bidro til hyggelig arrangement.

Det var mange kjentfolk blant løperne, og behagelig fravær av løpsnerver. Ut over de jeg så i Mia. Hun var naturligvis spent på 10 km-debuten, men vi hadde avtalt at målet bare var å fullføre, og at vi kunne gå om det ble tungt. Da hun spurte meg hvor lang tid det ville ta, anslo jeg 1:15-1:30. Vi pleier å holde ca 6:30-tempo på trening. At hennes oppfølgende spørsmål var hva jeg ville si om vi løp på under en time avslører vel at hun har arvet litt av min prestasjonsivrige løpermentalitet. Jeg forklarte at det skulle mye til å klare det, og at om det både ble distansepers og 10K-debut, så holdt det godt som mål denne gang.


Så var vi igang!
(Foto: Knut Buer, lånt av Skjørteløpet / Jeanette Buer

Starten gikk, og vi la ut på den første av de tre rundene (pluss litt til) rundt Sognsvann. Som vanlig startet vi litt kjapt. 5:45 ble roet til 6:00-6:10 og etter det cruiset vi greit avgårde. Det var veldig lenge siden jeg pratet med selveste Sognsvann Rundt-sjefen sist, så at den kjolekledte Heming tok følge mye av første runde var veldig koselig.


Bra driv fra start. 
Foto lånt av Miriam Sundby Aakre.

Det var ingen sak å begi seg ut på neste runde, og tiden gikk blant annet med til å prate løpsteknikk og hvor viktig det er å styre sine egne tanker (jobber jo fremdeles med å lære meg det selv). Eksempelet jeg brukte var hvordan vi kunne velge å tenke ved starten på siste runde. Hvor stor forskjell det gjør om man klarer å tenke "wow, siste runde allerede" i steden for "urk, enda en runde". Ikke at hun trengte stort til motivasjon. Mia skravlet og smilte hele veien. Distansepers ble feiret med high five på 8,5 km. På siste runde spurte hun riktignok om hun var rød i ansiktet, for hun begynte å bli sliten. Men det var ikke verre enn at hun dro opp farten de siste to km, og la inn en liten spurt på slutten. Distansepers og 10K-debut! I tillegg ble tiden bare såvidt over timen: 1:02:01. Stort!


MEDALJER!
(Foto: Knut Buer, lånt av Skjørteløpet / Jeanette Buer

Medaljen så ut til å glede Mia i samme grad som de gjør det for meg, og det gledet denne medaljeelskeren å se at hun tok den imot slik jeg hadde sagt man burde: ikke med hendene, men ved å lene seg lett frem med bøyd hode, slik at man får den lagt rundt halsen. At hun i tillegg vant et løpeskjørt toppet det hele. Det ble nesten for fantastisk for løpenerdmammaen da hun en iskrem senere, i bilen på vei hjem, med medalje rundt halsen, nyvunnet skjørt i fanget og egen musikk over anlegget, utbryter: "Dette er livet!" Ikke bare opplever hun gleden i selve løpingen, men også alt rundt.

Enkelte har bedt om tips til å få ungene interessert i løping. Vel, jeg har knapt gjort noen ting utover å løpe og finne stor glede i løping selv. Jeg har aldri mast eller pushet, det har vært Mia som har spurt. Og når vi så har løpt sammen har hun fått styre tempo og distanse, og vi har skravlet og kost oss. Et glass sjokolademelk etter fullført økt har nok ikke skadet heller. Men er ikke den unge interessert skal det mye til å få dem til å finne den virkelig store gleden i løping såpass tidlig. Min eldste datter har aldri villet være med. Selv forsøk på å friste henne med sjokolademelk - og etter hvert penger (!) - har ikke ført frem. Mia på sin side viser tegn til løpenerding på høyt nivå allerede. Noe sier meg at vi kommer til å få mange flotte løpsopplevelser sammen fremover.

Det neste løpseventyret er allerede i gang. Takket være en flott mulighet gjennom Springtime er vi i New York for å løpe det andre dameløpet, Oakley New York Mini 10K, på lørdag. Fra Sognsvann til Central Park. Fra tidtaking på egen klokke til chip i startnummeret, fra ca 50 skjørteløpere til ca 5.000 deltakere. Ulikhetene er mange, men det er jo noe av det som gjør at den tilsynelatende ensformige løpingen blir til små og store eventyr. Vi gleder oss stort begge to!

Og dameløp. Hvorfor ikke? Om de bidrar til at flere jenter (i alle aldre) tar sjansen på å sette et startnummer på brystet, fordi det kjennes tryggere, hyggeligere og mindre konkurranseorientert, så er det supert. Skjørteløpet-arrangørenes mål var å "ufarliggjøre løpsdeltakelse og spre løpeglede", og det lykkes de svært godt med. Foretrekker man løp med både menn og kvinner, og den økte konkurransemotivasjonen det eventuelt kan gi, så er vi så heldige at vi har muligheten til å velge. Enten eller, eller både og.


When in New York - Morgenløpetur i Central Park hører med. 

New York Jentemil er garantert et løpsteknisk godt arrangement og konkurranseelementet er i aller høyeste grad tilstede, spesielt i teten. Både Ingrid Kristiansen og Grete Waitz er blant tidligere vinnere. For Mia og meg skal det blie en spennende og hyggelig løpsopplevelse. Det er meldt mange varmegrader (25 kl 08:00) og er dermed perfekt for løpeskjørt, men sub 60 minutter sparer vi nok til en annen gang.

Janicke

1 kommentar:

Heming Leira sa...

Flott skrevet om Skjørteløpet Janicke! Takk sjøl for praten det var ordentlig hyggelig og så deilig befriende å løpe uten å tenke på tiden. Med figthing på de to siste rundene fikk jeg også tatt meg skikkelig ut og kombinasjonen var perfekt. Aner ikke hva tid jeg brukte men det spilte ingen rolle.

Du må hilse Mia og gratulere henne med vel gjennomført løp. At hun løp så fort er flott, men det aller viktigste er at hun klarte å løpe så langt på en bra måte. Fortell henne (hvis du ikke allerede har gjort det) at det er ingen selvfølge å klare å løpe så langt og så lenge! Jeg brukte lang tid på å løpe så "langsomt" at jeg kunne løpe lengre enn en halvtime.

Ønsker dere begge to en flott tur til New York! Får dere tid så er det flott å løpe langs Hudson River ned til Battery Park og så oppover East River.

Et spisetips: Et supert sted for Donuts i alle varianter: http://doughnutplant.com/ de har både en butikk i Chelsea og en (min favoritt) i Lower East Side. Følg dem på Insta og se om dere blir fristet: https://instagram.com/doughnutplant/