mandag 22. juli 2013

Rallarvegsløpet 2013 - tenk at vi kunne!

Hjemme igjen. Dagen derpå. Småstøle lår og etterløpsurolige ben. Oppildnet og vemodig. På forhånd gledet jeg meg sånn til å skrive dette innlegget, men nå synes det er forferdelig vanskelig. For hvordan skal jeg kunne yte denne opplevelsen rettferdighet gjennom ord og bilder? Rallarløpshelgen har vært et storslått eventyr over all forventning!

Med-SkiLøper Mette og jeg meldte oss på Rallarvegsløpet for et halvt år siden. Selv om dette er langt over noe vi har gjort tidligere har vi har vært merkelig avslappede til det hele. Vi gledet oss til å gjøre noe helt annet, og var spente på hvordan vi kom til å takle utfordringene.
Underveis. Vi fikk det for oss at vi måtte dokumentere
at vi hadde vært på (i?)Nesbyen.

Rallarvegsløpet er et langt løp. Det er også ganske langt å komme seg til Rallarvegsløpet. Mette og jeg valgte - som veldig mange andre Rallarvegsløpere - toget. Der gikk skravla fra første stund med gamle bekjente og nye bekjentskaper. Med så mye forventning og spenning samlet på ett tog blir det fort mye latter og den lange reisen gikk på et blunk (nesten i alle fall).
Vel nede i Flåm.

Både på Bergensbanen og videre på Flåmsbana fikk vi smakebiter på hva de påfølgende dagers løpeturer ville bringe av naturopplevelser. Etter flere uker med gråvær og regn strålte solen fra skarpt blå himmel, og vannføringen i elver og fosser var ekstra stor. Spektakulært!

Vel fremme i Flåm tok vi inn på idylliske Fretheim Hotel og kastet oss over en fantastisk middagsbuffet. Her var det bare å hugge innpå mens vi diskuterte antrekk, matinntak, strategi og mye annet med mer og mindre erfarne Rallarvegsløpere. Vi tok også sjansen på det lokale brygget. B-vitaminer og karbo er vel ikke så dumt dagen før 54 kilometer. Det smakte godt, men 135 kroner for halvliteren var litt mer enn forventet. For den prisen burde vi fått glasset med på kjøpet...
Øl fra Flåmsbryggeriet Ægir. God drikke fra lekre glass - men veldig dyrt!

Det var vel egentlig først da t-skjorte og startnummer ble hentet etter middag at de første sommerfuglene meldte sin ankomst. Høydeprofilen på t-skjorta hadde nok en del av skylda. 
Startnummer og t-skjorte. Check.

Det ble tid til en liten tur rundt i Flåm. Det er tross alt fort gjort.  Da vi kom over lekre Flåm-capser til 19 kroner måtte vi bare slå til. Hva gjør man vel ikke for å holde frykten for det ukjente i sjakk...
Ferske Flåm-fans!

Etter å ha skravlet, fnist og holdt det gående i mange timer lot vi roen senke seg på vår herlige lille plass utenfor hotellrommet. 
Perfekt plass for mental forberedelse utenfor rommet på Fretheim Hotel.
(Foto: Mette)

Nå gjenstod kun en god natts søvn og en raus frokost før selve løpseventyret skulle begynne. Og det gjorde det.

Bagasjen ble pakket og levert for frakt til Finse. Depotpose med matpakke og drikkesekk fulladet med vann, energigele, vindjakke og buff ble gjort klar for frakt til Vatnahalsen. Den første etappen opp dit, hvor mesteparten av stigningen tas unna, kunne vi løpe helt uten ekstra vekt. 
Endelig i gang - på vei ut fra Flåm.
Foto: Runar Gilberg - Kondis' reportasje fra dag 1

Det er rart hvor plutselig man er i gang. Bare femten minutter etter at vi hadde vi sittet forholdsvis avslappede utenfor hotellrommet, varslet "piiip"-ene fra drøyt sytti løpeklokker at starten hadde gått. 
Første del - i bunnen av dalen.

De første åtte til ti kilometer går på asfalt innover i dalen fra Flåm. Det er en ganske snill start, med mange flate partier. Selv om feltet spredte seg raskt var dette den mest sosiale biten av Rallarvegsløpet. Det ble mange hyggelige samtaler den første timen. 
Stigningene har begynt. Mette og Tommy Støa i god driv.

Spredningen ble enda større da stigningene tok til. En ting var at man hadde forskjellig tempo, en annen at det var så mye vakkert å fotografere. Det ble et antall korte fotostopp oppover. Mette og jeg tok dette som en tur, så dokumentasjon var viktigere enn minutter spart på sluttiden.
En, toooo, tre... Ikke tiden for å telle sauer. Søte nye bekjentskaper.
(Foto: Mette)

Den virkelig heftige stigningen kommer etter 17 kilometer. Fra starten i Flåm som ligger helt nede på havnivå tok 21 hårnålssvinger oss opp til vi var rundt 800 meter over havet. Vi hadde på forhånd blitt anbefalt å gå disse bakkene, og noe annet var i grunn ikke aktuelt.
Bratt! Mette forserer atter en hårnålssving.

Depotpunktet ved Vatnahalsen var første delmål. Det smakte fortreffelig med en brødskive og vann. Herfra måtte vi bære med oss det vi trengte de 34 kilometerne til Finse. Det vil si, det var lovt Coca Cola i nærheten av løypas aller høyeste punkt, 1343 meter over havet, om lag ti kilometer fra mål.

Mette og jeg holdt følge et lite stykke forbi Vatnahalsen, men fant snart ut at herfra måtte vi gjøre våre egne løp og styre selv når vi ønsket å gå bakker og når vi ønsket å løpe. Etter dette møtte jeg av og til andre løpere, og naturligvis en del syklister som syklet Rallarvegen i motsatt retning (takk for herlig heiing!), men stort sett løp jeg alene i det storslåtte landskapet. Farten var ikke viktig, og mange ganger tenkte jeg at det var bra jeg fortsatt hadde langt igjen så jeg fikk nyte alt sammen.
The long and winding road. 

Det var egentlig ganske komisk at sekken inneholdt både jakke og buff, for det var mer nærliggende å ta av seg t-skjorta enn å kle på seg noe som helst. Drikkesekken i seg selv var imidlertid gull verdt! Aldri før har jeg drukket så mye på løpetur, selv om man tar distansen med i betraktningen. Da jeg sugde ut de siste dråpene av sekken var det fremdeles 15 kilometer igjen. Neste mål var dermed opplagt; flasken med Cola som var lovt oss ved ca 44 kilometer.

Det er klart man er sliten og tung i beina etter tretti kilometer, og ekstra sliten når man har forflyttet seg fra null til over tusen meter over havet, men på et eller annet vis fløt det på. På pulsklokka hadde jeg stilt inn så jeg bare så antall meter over havet. Jeg ville ikke vite fart, puls, tid eller noe annet. Løpsfølelsen fikk styre.

Jeg tok igjen enkelte løpere, slo av en prat, og løp videre alene. Negative tanker ble holdt unna, men etter at drikkesekken ble tom måtte jeg jobbe stadig mer med meg selv. Munnen ble tørrere og tørrere og jeg så etter egnede bekker for å fylle opp sekken - uten hell.

Påstand: Ekte lykke er når en Rallarvegsturist heier på deg og roper at det er Cola om 300 meter!
Coca Cola reddet dagen!

Jeg liker egentlig ikke Cola, men denne var etterlengtet og smakte rett og slett himmelsk! I løpet av ti, femten minutter hadde jeg slukt all den lunkne væsken - glad for at jeg var alene i den perioden. Det er en overraskende mye kullsyre i en halvliter Cola... 

Ti kilometer igjen. Bare en vanlig morgentur, tenkte jeg til meg selv. Jeg begynte for alvor å bli klar for å nå mål, sitte ned og slappe av. Lenger distanse enn dette er virkelig ikke noe for meg. De siste fem kilometerne fikk jeg følge av Gunnar Vaage som hadde løpt Rallarvegen flere ganger før. Han fortalte at vi lå an til en tid på rundt seks timer, som var vesentlig bedre enn hva jeg hadde trodd. Han hadde også oversikt over hvilken venstresving Finse gjemte seg bak. Det passet ypperlig med en samtalepartner for å holde meg løpende den siste biten inn. Takk!
Lykkelige i mål! 
Ultraløperne Marianne Følling, Hilde Johansen og jeg.

Det er rart hvordan man alltid finner noen ekstra krefter når man målseilet viser seg og heiaropene tiltar. Like plutselig som starten gikk fra Flåm noen timer tidligere var dagens etappe avsluttet i Finse. Med-debutant Marianne Følling hadde kommet inn noen minutter før, og ikke langt bak meg fulgte Hilde Johansen som forbedret tiden sin vesentlig fra i fjor. Gratulerer til dere begge!
Etter 54 kilometer er det fort gjort å bli så glad at man blir rørt.
Lykkelig ultraløper Mette!

Litt senere kom også Mette løpende mot målseilet. Gledesstrålende tok hun imot jubelen fra oss som satt i målområdet. Så sliten og så ufattelig glad. Tenk at vi kunne!
Effektiv nedkjøling. Finsevannet holdt ikke mange gradene.
Perfekt for restitusjon av slitne føtter, legger og lår (dypere ble for vondt).

Etter nedkjøling av bein og en deilig oppvarmende dusj var det tid for erfaringsutveksling og velfortjent belønning i form av litt drikke og salt snacks før middag. Vinnerne av første etappe, Gloria Vinstedt og John Henry Strupstad, virket overhodet ikke preget av sine fantastiske prestasjoner. Det er i grunn ufattelig hvor lite preget av styrkeprøven løperne generelt var - i alle fall så lenge de satt i ro. Mange merkelige gangarter kunne beskues den kvelden, og det var mye oj'ing og akking når folk skulle sette seg ned eller reise seg opp. Humøret var imidlertid på topp. 
Artige premier til vinnertrioene - tverrsnitt av toglinje med sville og alt.

Mens hotellrommet på Fretheim var helt perfekt, var rommet på Finse 1222 av det spartanske slaget. Iskald bunker-følelse  med smale, enkle senger i kjelleren rett under fellesarealer hvor det ble tråkket til langt på natt og fra tidlig morgen. Det funket jo, men 1.250 kroner per pers pr natt er i overkant, selv om det inkluderer en enkel middag og frokost. Jeg kunne ikke la være å tenke på hva turistene må synes. Med øreproppene dypt innplugget fikk vi oss i alle fall noen timers søvn før vi skulle ta fatt på det som mange innbiller seg er "sjarmøretappen".

Merk: Å løpe 27 kilometer dagen etter å ha løpt 54 kilometer med mye stigning er alt annet enn en sjarmøretappe! Jeg var veldig spent på hvordan beina ville reagere på å bli tatt med ut på ny langtur.
Rett før start dag 2: Kjersti Lerkerød, Frøydis Jaren, Marianne Følling
og Mette sammen med vinner av første etappe John Henry Strupstad.
Han tok forøvrig også løyperekord dag 1 og satset på ny løyperekord 
dag 2. Vi tvilte ikke et sekund på at han ville klare det - og fikk rett.

Det var en del som på grunn av forskjellige skader måtte stå over dag to, og alle som skulle løpe var klar over at en ny tøff løpetur lå foran oss. Ved startstreken var det bare smil og latter uansett. 

Etter å ha løpt utelukkende på følelse dag 1 hadde jeg lyst til å avansere en plass - fra åttende til syvende - på dag 2. Det krevde at jeg tok rundt tre minutter på hun som lå på plassen foran meg etter den første dagen. Beina føltes forholdsvis gode før start, og jeg tenkte det var verdt et forsøk.  
I gang med Rallarvegsløpets dag to: 27 kilometer fra Finse til Haugastøl.
Fotograf: Sharon Broadwell

I forhold til 54 er 27 ganske lite, men faktum er at 27 kilometer også er en ganske lang løpetur. Jeg la ut i bra tempo fra start. Det føltes greit og jeg håpet å holde kilometertidene på maks fem minutter. Det holdt til rundt tolvkilometersmerket. Da begynte knær og lår å stivne, og snittfarten steg etterhvert fra 4:50 til 5:03.

Herfra gikk det utelukkende på vilje. Jeg følte at beina bare såvidt var over bakken for hvert steg, konsentrerte meg for ikke å snuble i småstein, balanserte nervøst løpende over ferister, og ventet stadig å bli passert. Noen menn passerte meg, men ingen damer. Hvordan lå jeg egentlig an?

I en sving våget jeg et blikk bakover og der gjenkjente jeg den lette, effektive stilen, og det sorte antrekket, til Marianne Følling. Riktignok et godt stykke bak, men med et antall kilometer igjen var jeg overbevist om at hun kom til å ta meg. Vi har møttes til dyst noen ganger før. Det klassiske er at jeg starter raskere enn henne, men at hun løper et jevnt godt tempo. Når jeg så må sakke av fordi jeg har gått ut for hardt knuser hun meg. Skulle det virkelig bli slik igjen? Det var en litt irriterende tanke, men samtidig visste jeg at det ikke var mer å hente. Jeg hadde ikke flere gir. Mitt eneste mål var å ikke gå, for om jeg begynte å gå var jeg ikke sikker på at beina ville akseptere å gå over i trav igjen.

Det var bare å kjempe på, og ikke kaste bort krefter på å lytte etter Mariannes fryktede steg bak meg. Jeg snudde meg ikke igjen og var hele tiden bombesikker på at hun pustet meg i nakken.

Tre kilometer igjen! Jeg sa det til meg selv som motivasjon, men på det tidspunktet i løpet virker drøyt 15 minutter til på beina nesten uoverkommelig. Jeg fikk virkelig trent den mentale muskelen denne helgen.

Så er Haugastøl og målseilene der. En liten oppoverbakke på tampen forseres så lett som ingenting (hvor kom de kreftene fra?) men så er det også nok. Klokken endte på 2:17:17. Aller gladest er jeg for å være i mål, men det ga en dose ekstra lykke at Marianne ikke hadde passert. Hun kom inn 44 sekunder etter meg og innrømmet gladelig at hun hadde tatt opp jakten på ryggen min. Fantastisk gøy med vennskapelig kniving! 
Tre glade vinnere. Etappevinner Kjersti Lerkerød flankert av 
Marianne og meg som begge vant klassene våre. Ikke så mange
i klassene kanskje, men det er en ubetydelig detalj.

Også Mette fant et restlager av uutnyttede krefter den siste bakken
opp mot mål.

Det er ikke måte på glede man føler etter å ha gjort noe som man ikke vet om man kan. Endorfinnivået etter noe slikt er skyhøyt og fører til mye latter og klemming, high fives og pur glede.

Totalvinnerne! John Henry Strupstad og Gloria Vinstedt. 

At det er mulig å ta unna Rallarvegsløpets 81 kilometer på 6:42:55 (Gloria Vinstedt) og 5:33:23 (John Henry Strupstad) er for meg komplett uforståelig. Det er bare å bøye seg i støvet og gratulere. Det er imponerende å gjennomføre dette løpet i det hele tatt, og både utøvere og arrangører fortjener gratulasjoner. 

Og takk! Jeg var forberedt på at dette ville bli en minneverdig helg, men den oversteg alle forventninger. At fjellet viste seg fra sin beste side - det var latterlig vakkert - er én ting, det er menneskene og øvrig ramme rundt som er den aller viktigste ingrediensen! Derfor: Takk, takk og takk!
Tid for hjemreise fra Haugastøl stasjon.

Enhver pause ble benyttet til hvile trøtte føtter.

I dag blir det løpefri og antakelig en god del dveling ved alle minner fra helgen. Jeg er så glad for at Mette og jeg turte å prøve. Bare så synd at det hele gikk så fort.

THE END

Janicke

20 kommentarer:

marianne sa...

Fantastisk beskrivelse Janicke - takk for den! Og takk er det ordet som er mest nærliggende i det hele tatt ja. Det ble en utrolig helg, jeg har ikke på langt nær landet enda og flyter på gode minner om folk, om fjell, om løpelykke, om alt sammen! Gleder meg til neste (ultra)løp med vennskapelig kniving med deg! Takk for helgen :-)

Toneklone sa...

Imponerende gjort av dere - alle sammen! :oD

Janicke Ekelberg sa...

Marianne: Tusen takk tilbake - turen hadde ikke vært den samme uten deg på plass. (c: Det blir garantert flere knivinger fremover. Sånn egentlig bryr jeg meg ikke stort om jeg kommer før eller etter deg på lista til slutt (og det mener jeg helt ærlig), men underveis er Marianne-trusselen nok til å tigge konkurranselysten ganske så bra.

Janicke Ekelberg sa...

Toneklone: Utelukkende imponerende mennesker i Rallarvegsløpet - både de som arrangerer og de som deltar. Føler dette ordet nesten blir oppbrukt men: Fantastisk! (c: Du skulle vært med der! Løp forøvrig med skjørt begge dager, men den på målbildet fra den første dagen blåser skjørtet (riktignok et Craft-skjørt) så det ser ut som shorts. Må bestille et skjørt til snart - bruker dem jo rimelig mye. (c; Dukker plutselig opp i nettbutikken din.

Pål A Kullerud sa...

Gratulerer så mye med super innsats! Har hatt lyst til dette jeg også, men det sitter langt inne å melde seg på et så langt løp:) Flott reportasje, som bare gjør lysten til å bli med, enda større:)

Adelheid sa...

Hm, jeg må definitivt få med meg dette en gang slik at jeg også kan få meg sånn awesome fashionable Flåmcap. Den var raff.

Gratulerer med strålende gjennomført. Har vært litt vondt å følge med fra sidelinjen. :-)

Ida sa...

Det er så morsomt å lese disse beskrivelsene, og så innmari imponerende av dere som gjennomfører! Du er til stor inspirasjon, og vekker lysten min til en gang å bli i stand til å gjøre noe tilsvarende: å løpe skikkelig langt. Takk for at du deler!

Astrid sa...

Så flink du var! Og så fantastisk det høres ut. Gratulerer!

Ole Arne sa...

Gratulerer med ett nytt gjennomført utraløp......
Dette var helt rått og lese, og bra at det blei en slik positiv opplevelse.

Veldig mottiverende og lese for oss vanlige "mosjonister", flott og se at du også virkelig flytter grenser....

ja, dette må ha vært en utrolig opplevelse, har selv bare tatt toget opp fra Flom til Myrdal, og skjønner "litt" av hva dere må ha gjennom gått.....

Ingalill. sa...

Råtasser!

Tone sa...

Nok en gang gratulerer med imponerende innsats, meget bra plassering og suveren gjennomføring. OG ikke minst gratulerer som ultraløper. Det var utrolig fint å lese denne rapporten i kjølevanent av vår egen Rallarvegopplevelse bare noen dager før:) Nyt følelsen så lenge du kan og fortsatt god sommer!

Janicke Ekelberg sa...

Pål: Tusen takk! Dette er langt over hva jeg trodde jeg noen gang ville gjøre/ville være i stand til å gjøre også. Alt er mulig om man bare har lyst - og forbereder seg litt. (c:

Adelheid: Ja, dette hadde du likt. Det blir heldigivis nye muligheter. Og Flåmcap'en kan du forøvrig få kjøpt lett brukt til 25 kroner. :cD

Ida: Takk! (c: Veldig gøy at disse strabasene - og beskrivelsene av dem - kan inspirere. Jeg skjønner i større og større grad at veldig mye mer er mulig enn hva jeg trodde tidligere. Det er bare å bestemme seg. (c;

Astrid: Tusen takk! (c:

Ole Arne: Tusen takk! Fatter ikke at vi kunne ha så flaks med forholdene. Det hadde nok vært rått uansett, men været gjorde det tidvis uvirkelig. To ultraløp - ganske sprøtt. Burde nesten tatt ett til - da er det vel en planke eller noe man kan få (kjøpe) mener jeg å ha hørt. Tenkte forøvrig underveis at Rallarvegen burde nytes gående også - litt synd å haste gjennom så storslått natur. Men togturen er jo også flott da.

Ingalill: (c:

Tone: Tusen takk - kjempehyggelig å treffe på dere der oppe da. Er glad for at dere fikk glede av godværet dere også - opplevelser å leve på en stund for store og små regner jeg med. (c:

Janicke Ekelberg sa...

Pål: Tusen takk! Dette er langt over hva jeg trodde jeg noen gang ville gjøre/ville være i stand til å gjøre også. Alt er mulig om man bare har lyst - og forbereder seg litt. (c:

Adelheid: Ja, dette hadde du likt. Det blir heldigivis nye muligheter. Og Flåmcap'en kan du forøvrig få kjøpt lett brukt til 25 kroner. :cD

Ida: Takk! (c: Veldig gøy at disse strabasene - og beskrivelsene av dem - kan inspirere. Jeg skjønner i større og større grad at veldig mye mer er mulig enn hva jeg trodde tidligere. Det er bare å bestemme seg. (c;

Astrid: Tusen takk! (c:

Ole Arne: Tusen takk! Fatter ikke at vi kunne ha så flaks med forholdene. Det hadde nok vært rått uansett, men været gjorde det tidvis uvirkelig. To ultraløp - ganske sprøtt. Burde nesten tatt ett til - da er det vel en planke eller noe man kan få (kjøpe) mener jeg å ha hørt. Tenkte forøvrig underveis at Rallarvegen burde nytes gående også - litt synd å haste gjennom så storslått natur. Men togturen er jo også flott da.

Ingalill: (c:

Tone: Tusen takk - kjempehyggelig å treffe på dere der oppe da. Er glad for at dere fikk glede av godværet dere også - opplevelser å leve på en stund for store og små regner jeg med. (c:

Mia sa...

Ble så glad av å lese dette løpsreferatet altså! Hurra og gratulerer med vel gjennomført løp og ny tittel som ultraløper:)

Ingunn Grewe Norberg sa...

Gratulerer med meget bra gjennomført! Moro å lese! Du (og de andre) er utrolig sterke både fysisk og psykisk som klarer å gjennomføre et ultraløp i motbakke i to etapper!! Kudos!

Janicke Ekelberg sa...

Mia: Takk!! (c: Stort - alt sammen!

Ingunn: Det som er bra med Rallarvegsløpet er at det er veldig vanskelig å bryte - man er nesten nødt til å fullføre. Fraværet av muligheten gjør muligens at man blir litt tøffere enn man kanskje ellers ville ha vært, hehe. Men takk!! Dette er definitivt det råeste jeg har gjort. Så står også belønningen - endorfinrusen - i stil. :cD

Anne-Brit sa...

Gratulerer! Moro å lese løpsbeskrivelsen og det høres litt artig ut. Men fy, 54 km er laaaangt! Og så atpåtil løpe 27 dagen etter. Utrolig at det går an!

Trudes trening sa...

Utrolig kjekt å lese om dine opplevelser fra Rallarvegsløpet. For en prestasjon - motiverende, rett og slett:-)

Lille søster sa...

Hadde aldri hørt om løpet før. For en bragd å gjennomføre! Samtidig som det tilsynelatende gikk som en lek (ser sånn ut på bildene). Veldig inspirerende. Takk! (Trenger inspirasjon, har tenkt å begynne å løpe igjen...)

Janicke Ekelberg sa...

Anne-Britt: Tusen takk! Det var tidvis veldig tøft, men også fantastisk artig. Du som er så friluftsmenneske hadde antakelig storkost deg. Man kan jo gå mye. De 27 dag to var nok vondest ja...i alle fall de 12 siste. For en glede å se målstreken! :cD

Trude: Det er bare å hive seg med neste år. Fare for at jeg ikke klarer å la være selv...

Lille søster: Så gøy at du har tenkt til å begynne å løpe igjen. Go for it! Men start forsiktig da, så du ikke løper på deg skader fra start. Sender motiverende tanker i din retning. (c;