tirsdag 24. februar 2015

Søvnløs i Tokyo - Tokyo Marathon 2015

To Chewbacca-mål var pakket med i den tunge kofferten til Tokyo. I klassisk pre-maratonusikkerhet forårsaket av nedtrappingsperioden var troen på tidsmålet liten allerede før avreise, men denne gangen stresset det meg ikke. Sluttid og pers var sekundært, for i Tokyo skulle endelig drømmen om verdensherredømme nås. Det virket attpåtil som en salig enkel oppgave; jeg måtte bare fullføre løpet.
Endelig!

Som reiseleder på Springtimes reiser kommer jobben naturligvis først. Å få lov til å delta i løpene vi er reiseledere på er en fantastisk mulighet, men egne forberedelser kan det bli så som så med. På de fleste reisene er det grei skuring og lite ekstraarbeid ut over organisering av morgenjoggeturer, trefftider og felles aktiviteter. Alt sammen hyggelige oppgaver som innebærer fine møter med de reisende, og mange inspirerende bekjentskaper. I Tokyo ble det en del ekstra. Det var i grunn hektisk stort sett hele tiden, og å løse utfordringer krever litt mer når det er så få som snakker engelsk... Lost in translation?

Kombinasjon av jetlag og stress er ingen god opplading til løp, og kvelden før løpsdagen hadde det bare blitt beskjedne åtte timer søvn over de tre siste døgnene. At man ikke sover godt den siste natten før et løp har sjelden noen betydning – det er i grunn ganske vanlig. At man ikke har sovet stort de foregående nettene heller er antakelig ikke så bra. Kroppen pulserte av tretthet og det føltes tidvis som om alt duvet. Som sjøgang. En frykt for at det ville bli tøft nok å fullføre løpet begynte å vokse frem. Heldigvis var det ikke stort med tid til å dvele ved det. Denne medaljen skulle jeg uansett ha, om jeg så måtte krabbe i mål.

Etter en siste værmeldingssjekk ble løpsantrekket bestemt og dokumentert på facebook og instagram før leggetid. Sort langt tights, og langermet trøye under Springtime-t-skjorta med norsk flagg. Et praktisk og greit antrekk. Verken mer eller mindre.
Planlagt løpsantrekk som dokumentert på facebook og instagram.

Klokken ni slukket jeg lyset og plugget inn øreproppene. Dersom også denne natten skulle ende i vidåpne øyne og en kropp som dirrende motsatte seg mer søvn allerede klokken 01:30 (som de foregående nettene) så ville jeg i det minste ha fått 4,5 timer. Absolutt ikke nok, men enormt mye bedre enn ingenting.

Og 4,5 timer ble det. Klokken 01:30 listet siste rest av tro på pers seg taust ut av det mørklagte hotellrommet, mens jeg ble liggende og fundere over de nært forestående 42,2 kilometerne. Det var frustrerende å ikke få sove, og aller mest var det frustrerende å kjenne at Tokyo Marathon, dette drømmemaratonløpet, føltes som en traurig og tung affære som bare måtte gjennomføres.
Fin utsikt fra hotellrommet når man er "sleepless in Tokyo"...

Den fraværende søvnen ga rom for lange tankerekker, og i takt med at Tokyo-morgenen skred frem stod det stadig tydeligere for meg at løsningen var å ta et steg tilbake. Joda, hårete mål skal nås i Lettbent-finaleåret, og en viss seriøsitet må til for å lykkes. Samtidig har jeg hele tiden lagt til grunn at prestasjonsmålene ikke skal gå på bekostning av løpegleden. Løsningen var opplagt: Tokyo Marathon måtte løpes på ”lettbent” vis, og det viktigste grepet var noe så banalt som løpsantrekket. Da jeg ved firetiden endelig konkluderte med at Jon Blund virkelig hadde avsluttet oppdraget på rom 2707 denne natten, spratt jeg ut av sengen med ny og etterlengtet entusiasme.
Maraton lettbent-style – Løpeskjørt så klart! 
Det gamle perseskjørtet ble hentet frem fra kofferten. 

Selvfølgelig skulle World Marathon Majors-finalen løpes i løpeskjørt. Ettersom temperaturen
var i laveste laget bestemte jeg i tillegg at det for første gang skulle løpes med kompresjonsstrømpene som bare var med på reisen for de lange flyturene. Iveren og (over)motet var tilbake. Verdensherredømme! Og ikke bare det… Pers! Jeg skulle forsøke begge deler, så fikk det briste eller bære. På lettbent vis.

En god frokost og diverse forberedelser senere forlot Springtime-gruppen hotellet og gikk til våre tilordnede inngangsporter til startområdet som lå noen skarve hundre meter fra hotellet.

På startstreken i den stadig tettere massen av maratonløpere drodlet jeg smågjespende videre på løpsstrategien. Det skulle altså gjøres perseforsøk! Fra start skulle farten ligge på ca 4:45 minutter pr kilometer. Dersom det kjentes mulig skulle det økes til 4:40 etter 25-30 kilometer.
Klar for start - endelig motivert og sulten på måloppnåelse!

Det var opplagt en kalkulert risiko, for det var umulig å vite hvor stor effekt søvnunderskuddet ville få. Hjalp det noe at jeg tross alt hadde ligget i sengen og forsøkt å sove i mange timer? Jeg så ikke bort fra at det kunne bli en tidlig kollaps og en grusom siste halvdel, men fullføre skulle jeg da alltids klare. Da startskuddet smalt, et mannskor stemte i og store mengder hvit konfetti ble blåst høyt opp i luften over horden av løpere som begynte å sige fremover, var drømmen om pers høyst levende.
Høytidelig start med mannskor og konfetti - super stemning!

Å ha kontroll på tempo i byløp, blant høye bygninger, er en utfordring. GPS’en slet og allerede den første kilometeren var Garmin omtrent 150 meter ute av synk med kilometermarkeringen. Dermed måtte jeg belage meg på tidtakingen på klokka og løpets kilometermarkeringer for å ha noenlunde kontroll.

Det var eksotisk å løpe gjennom Tokyos gater, og jeg var overrasket over hvor mange som hadde stilt seg opp for å heie. Jeg lot både bygninger, publikummere og andre løpere underholde meg mens det bar fremover. En god stund løp jeg sammen med en danske som hadde samme tidsmål. Vi pratet knapt, men løp side ved side, kilometer etter kilometer. Farten var litt høyere enn planlagt, og han kommenterte at vi lå foran skjema. Allikevel fortsatte vi i samme driv. Det er rart med det - det gir en ekstra kraft å løpe på den måten. Det slo meg at løpene mine ganske ofte styres av møter med andre løpere, og jeg lurte litt på om jeg denne gangen skulle være klok og bremse ned, eller om jeg igjen skulle ”løpe som en mann” og se hvor langt det holdt. Kroppen kjentes jo grei ut. Ikke topp, men farten var god uten at det kostet for mye, og pulsen var godkjent. Ved femten kilometer tok jeg den endelige avgjørelsen; Det fikk bare stå til!
Løypekartet for Tokyo Marathon.

Før løpet synes jeg løypekartet for Tokyo Marathon så litt kjedelig ut. To steder var det lange strekninger hvor man først løp ut, og deretter tilbake samme vei. Jeg tok helt feil! Det var ikke kjedelig i det hele tatt! På vei ut det første langstrekket fikk vi se eliten komme imot på motsatt side, og etter vending kunne vi studere løperne som lå bak oss. Jeg speidet etter kjente, lot meg fascinere av løpestiler og kreative kostymer. I tillegg var det overraskende mye liv langs løypa. Både underholdning og tilskuere. ”Gambare, gambare!” ropte og skrek de (”heia, heia” på Japansk). Etter løpet fortalte en av de svenske Springtime-reisende at han syntes det hørtes ut som de ropte ”snabbare, snabbare”. Med glimt i øyet sa han at det stresset ham litt; Han løp jo så fort han orket… (c:
Enkelte tar det litt lenger enn å løpe i skjørt...

Etter rundt 25 kilometer gled min danske følgesvenn ut til siden for å hente drikke, mens jeg fortsatte videre. Vanligvis tok det kort tid før han var tilbake, men denne gangen så jeg ham aldri igjen. Hadde farten blitt for tøff? Det trigget en kjapp vurdering av egen form. Burde jeg ta danskens frafall som en advarsel om at farten kanskje ikke var "bærekraftig". Det begynte naturlig nok å kjennes. Samtidig har jeg aldri før hatt så få negative tanker i et maratonløp. Jeg ble ikke skremt av gjenstående antall kilometer, jeg var fullt konsentrert og innstilt på å gjøre jobben. Etter hva jeg kunne skjønne lå jeg an til en tid under 3:20 - soleklar pers - og det fløt greit på. Det var motivasjon nok. ”Høyt, fint og lettbent” messet jeg for meg selv. Videre. Videre.

Ved tretti kilometer gjorde jeg et forsøk på å øke farten noe. Umiddelbart varslet magen at den ikke synes noe om forsøket. Ok. Ikke noe poeng i å utfordre dette. En klar pers var innen rekkevidde. Jeg kunne løpe de siste tolv kilometerne i fem-minutters-fart og fortsatt ha god klaring. Det ville jo være helt rått! Fremover. Bare tolv kilometer igjen? Wow! Tanken på verdensherredømme fikk det til å kile i magen. Snart har jeg medaljen. Er det virkelig mulig?

Det føltes som om distansen mellom kilometermerkene ble litt lenger etter 35. Garmin var nå rundt 600 meter foran markeringene, så jeg forsøkte å ignorere det når klokka pep og vibrerte for å varsle passerte kilometer. På dette punktet begynte det så smått å røyne på, men tanken på pers og verdensherredømme drev meg fremdeles. Jeg følte meg rimelig trygg på begge deler.

Uten at tempoet ble økt begynte plutselig magen å murre igjen ved 37 kilometer, og jeg forsøkte å justere farten litt ned for å unngå problemer. Jeg behøvde jo uansett ikke løpe raskere enn fem minutter på kilometeren. De små bakkene i denne delen av løypa var imidlertid fæle for mørbankede ben, men med bare fem kilometer igjen klarte jeg fremdeles å holde meg på den optimistiske siden.

Ved 38 kilometer kom en mann opp på siden av meg og spurte om han kunne stille meg et spørsmål. Engelsk-aksenten hans var litt ubestemmelig, men jeg gjettet på at han var finsk eller tysk. Overrasket, og veldig nysgjerrig på hva dette dreide seg om, svarte jeg bekreftende.
- Did you run in Berlin two years ago?
Maratonløping har mye bra ved seg, men når det røyner på blir man litt sløv. Jeg måtte tenke meg om et par sekunder før jeg bekreftet.
- Yes I thought so. I followed you there for fifteen-twenty kilometers. I recognize your effortless stride. Komplimenter for skjørt og kjole er alltid hyggelig, men dette fantastiske og uventede komplimentet gikk rett hjem. Og å få det akkurat her, i dette siste, måloppnående World Marathon Major-løpet - og i det siste Lettbent-året - føltes ekstra fint! Endelig virkelig lettbent?

Nå hadde imidlertid løpingen blitt alt annet enn effortless og lettbent. Jeg var absolutt forberedt på å måtte kjempe de siste kilometerne, og hadde kalkulert meg frem til at jeg egentlig bare behøvde å holde meg løpende for å sikre pers. Sub 3:20 var muligens tapt, men en hvilken som helst pers var definitit godt nok. Nå kom imidlertid straffen for det som i etterpåklokskapens lys antakelig var overmot. Magen! Og denne gangen var det alvor. Jeg fortsatte noen meter til, men da jeg så skilt som markerte toaletter langs løypa skjønte jeg at et besøk ikke var til å unngå. En gang må være den første, og når første gang er i det nittende langdistanseløpet så kan man vel egentlig ikke klage – men ved 38 kilometer gikk rett og slett persen i dass!

Etter avbrekket så jeg for meg fire hyggelige opplevelses-kilometerne på ben som kanskje hadde hatt godt av en hvil. Jeg burde visst bedre. Lår og legger som riktignok var slitne men forholdsvis smidige før stoppen, var forvandlet til direkte vonde og umedgjørlige stokker. Og nå var det duket for bakkene i Tokyo Marathon...

De siste fire kilometerne ble en eneste lang kamp mot lysten til å gå. Det var så vidt det bar fremover, og igjen måtte jeg i gang med å snakke hardt til meg selv. Det justerte målet på sub 3:30 ga ikke rom for gåing. Mantraet som jeg hadde brukt store deler av veien - ”Høyt, fint og lettbent, høyt fint og lettbent” - var nå så langt fra virkelighetens løpestil at det var komplett ubrukelig. I stedet holdt jeg meg selv informert om antall minutter til verdensherredømme. Femten. Tretten. Da jeg fikk øye på en fotograf manet jeg frem et stivt smil og holdt opp seks fingre. Alle seks World Marathon Majors! Fotografen skjønte naturlig nok ikke hva det dreide seg om, men ga i alle fall tommel opp tilbake.

Ti minutter. Fem minutter. En stor portal varslet endelig at det bare gjenstod 195 meter. Nesten ingenting og samtidig mer enn langt nok! Men så var jammen mål-mattene i Tokyo passert.

Japanske funksjonærer informerte hektisk og uforståelig på japansk, og sørget med tydelig gestikulering for at vi fortsatte fremover i den klassiske post-maraton zombie-vandringen. En flaske sportsdrikk her, en flaske vann der, finisher-håndkle over skuldrene, overstrømmende gratulasjoner, applaus og high fives fra varmt smilende funksjonærene hele veien.

Så var tiden kommet; Medaljeutdelerne var neste stopp. En bølge av følelser slo over meg og jeg stoppet opp for å ta det hele inn. Det gikk for alvor opp for meg at målet var nådd. Jeg har faktisk klart det! Det seks år gamle målet om å løpe alle World Marathon Majors er fullført! Smilende blunket jeg tårene bort og pustet dypt et par ganger før jeg tok de siste få stegene frem og andektig fikk beviset, den siste medaljen, lagt om halsen.
Så glad for medaljen at jeg helst vil spise den opp?

Zombimarsjen fortsatte ufortrødent videre. Sliten men i fin form fulgte jeg strømmen inn i den gigantiske Big Sight-messebygningen hvor vi hadde hentet ut startnummerne noen dager tidligere. I den første store salen stod funksjonærene klare og applauderte alle løperne som kom inn. For en stemning og for en organisering! Å finne bagasjen gikk på et blunk. Faktisk rakte de meg posen før jeg nådde helt frem. Fantastisk!

I neste gigantiske hall var det mengder av massasjebenker og plass for klesskift og avslapning. Der møtte jeg Trond Inge og Øystein og vi ble sittende og dytte i oss drikke og næring, skifte til tørt tøy og utveksle noen av erfaringene og de store opplevelsene fra dagens løp.
Glade karer!

Og glad dame. Endelig verdensherredømme!

Det ble et par timer i Tokyo Big Sight, men etter å ha møtt og skravlet litt med de aller fleste Springtime-løperne (og enkelte andre kjente og ukjente) var det komfortabel shuttlebuss-transport tilbake til hotellet. Vi var enige om at det var en sjelden, men egentlig ganske oppbyggende opplevelse, å få applaus i forbindelse med påstigning på buss/transport. Noe for Oslo Sporveier å tenke på? (c;

Dusj, superkoselig bankett, og naturligvis en og annen boble - det ble en lang kveld, men hvem trenger vel søvn...?

Janicke

7 kommentarer:

Jeanette sa...

Gratulerer så mye, Janicke! Jeg er utrolig imponert. Artig innlegg (som vanlig). - for en prestasjon mtp lite/dårlig søvn - og farten! Wow!
Flotte bilder også. Tokyo er en by jeg kunne tenke meg å se.

Igjen, gratulerer! Kan tenke meg at du nå sover som en prinsesse, og endelig "verdensherredømme".
Jeg regner med at du er kjempestolt over deg selv, det bør du være! :-D

Anonym sa...

Hei, jeg fant bloggen din tilfeldigvis og har fulgt deg en stund nå. Det er veldig inspirerende og fin lesing! Gratulerer så masse med å ha nådd målet :) Jeg er i gang med 40-årene og har mange svevende mål, du inspirerer til å sette det i system :)
Mvh Gry

Janicke Ekelberg sa...

Takk, takk, takk Jeanette! (c: Farten holdt nesten inn, og jeg har nok lurt litt på om det hadde holdt hele veien dersom det ikke hadde blitt så lite søvn - men det betyr ingenting. Verdensherredømme holder lenge, så kan perser tas i andre løp. Fint å fordele slike oppturer utover. (c:
Jetlag hindrer fremdeles søvn, men det går seg til. Tokyo-reisen, med alle dens utfordringer, var absolutt verdt det. Jeg vil i grunn tilbake allerede...

Hei Gry. 40-årene er i grunn helt greie så langt, og det hjelper jo når man har morsomme og krevende mål å jobbe mot. Fyller nok tiden med litt for mye, men tror jeg fort hadde kjedet meg om det var mindre... (c: Veldig, veldig glad om jeg kan inspirere! Håper du får gleden av å nå store mål også - det er lite som slår følelsen. (c:

Anonym sa...

Gratulerer så mye! Det er en fryd å lese bloggen din! :-)

Janicke Ekelberg sa...

Tusen takk! (c:

Anonym sa...

Hei Janicke,
Artig å følge med og gratulerer med fullført Tokyo og dermed World Marathon Majors... Sees i Stockholm :-)
Pål Skyrud

Janicke Ekelberg sa...

Takk for sist, og tusen takk Pål. (c: Skal flyte litt på denne måloppnåelsen kjenner jeg, også når endorfinene fra løpet helt og holdent har sluppet taket.

Kult med Stockholm! Da ses vi sikkert der!