søndag 31. mai 2015

Stockholm Marathon 2015 - Helter i regnet

To ganger er et tynt grunnlag å trekke større slutninger på, men for å være på den velvillige siden kan det se ut til å være en sammenheng mellom svensk Eurovision Song Contest-seier, realt drittvær og min deltakelse i Stockholm Marathon. Overraskende nok passet det godt med vinnerlåten Eurforia i rekordkalde 2012. Det var min fjerde maraton, men den første gangen jeg fullførte distansen uten å gå. Det ble også min første negative splitt, og gleden over å ha krefter igjen på slutten var euforisk. Etter å ha sett hvilke mengder vann som Yr forventet under årets løp, så jeg på forhånd ikke bort fra at vi måtte være noe nær ”heroes” for å i hele tatt fullføre Stockholm Marathon i 2015.

Lysten til å løpe maraton har ikke vært helt på topp de siste ukene, men en god opplevelse i Göteborg sist lørdag og avgjørelsen om å ikke gå for pers hadde i alle fall stabilisert skuldrene i noenlunde rett høyde over havet.

Jeg ankom Stockholm midt på dagen fredag før løpet, og da utnyttet jeg likegodt muligheten til å hente startnummeret før de store hordenes inntog på ettermiddagen. Allerede såpass tidlig var det en god del folk i omløp rundt Stockholm stadion og Östermalms IP.


Jeg har en merkelig tendens til å møte på denne karen rundt forbi. I oktober i fjor
møttes vi i Chicago, i november i New York, sist fredag i Göteborg og nå her.
Eventyreren Anders Forselius sykler verden rundt (!), løper maraton - og oppfyller
drømmen til en gutt som døde bare tolv år gammel.

Jeg er imponert over hva svenskene får til. Joda, de er ca dobbelt så mange som oss, men at de har et såpass stort rent maratonløp - rundt 20.000 deltakere - med mange internasjonale løpere er imponerende. På maratondistansen i Oslo er det vel tre, fire tusen deltakere. Svenskene har i tillegg verdens største terrengløp (Lidingöloppet) og verdens største halvmaraton (Göteborgsvarvet). Verdens største!


Da jeg løp Stockholm i 2012 hadde jeg gleden av å kunne jogge lettbent ned denne trappen
etter løpet, forbi de stort sett svært trappenedstigningsutfordrede andre maratonløperne. 
Håper på muligheten tilsvarende arrogant oppførsel i år.

På løpsdagsmorgenen kjente jeg fremdeles ingen nerver. Bare en behagelig, avslappet visshet om at dette løpet skulle jeg ta som det kom. Viktigst av alt var å få en god opplevelse; En maraton som visket ut litt av minnet om marerittet i Paris, og ga litt selvtillit mot Berlin. Noen mer håndfaste mål måtte naturligvis denne målbevisste løper ha:
  1. Gjennomføre min 21. Maraton og få medaljen (i.e. fullføre)
  2. Stockholmspers (sub 3:38:26)
  3. Sub 3:30
Ingenting mer. Virkelig! Eller, ok da; En ørliten drøm om at alt bare stemmer og man kan cruise inn til fantastisk tid har man vel alltid, sånn dypt innerst inne, men jeg visste at om jeg skulle fikse å snike meg under 3:30 så ville lykken være stor (og Paris et litt blekere minne).

Løpsantrekket ble en fleksibel løsning. Det er ikke godt å vite hvor varmt eller kaldt 10-12 grader føles når det skal regne kraftig og i tillegg blåse. Løse ermer og vanter som kunne tas av, og eventuelt kastes, fikk være varmende bidrag til t-shirt og skjørt. Boston Boost ble ofret for Energy Boost. Litt ekstra demping var bra når det uansett skulle løpes "rolig".


Årets Stockholm Marathon ble en light-versjon av 2012-utgaven; Jeg behøvde bare å holde på capsen 
et par ganger, og startnummeret hang fast i tre av fire fester ved målgang (mot to av fire i 2012).


Skjønt, rolig og rolig. Det er ikke så lenge siden det å fullføre en maraton på 3:30 var et drømmescenario. Jeg har bare vært under den magiske grensen fem ganger:
  • Berlin 2013 (3:28:40)
  • New York 2013 (3:28:57)
  • Berlin 2014 (3:23:54)
  • Chicago 2014 (3:22:47)
  • Tokyo 2015 (3:27:49)
For å løpe maraton på tre og en halv time må man holde fem-minutterstempo (4:59 for å være nøyaktig), og det er absolutt ikke alltid et komfortabelt tempo. Selv på trening. Stockholm er dessuten ikke regnet som en "rask løype", og med været som var meldt... Nei, jeg skulle forsøke meg på 3:30, men mål nummer to, Stockholmspers (sub 3:38), var det viktigste og mest realistiske målet.

På plass i startbås C i første startgruppe en halvtime før start satt jeg meg på fortauskanten og studerte fascinert alle løperne som jogget og løp rundt inne i det lille området. For egen del var det helt uaktuelt å varme opp mer enn maks de siste fem minuttene. Man skal tross alt løpe over fire mil. Tiden gikk i stedet med til å skravle med kjente og ukjente nordmenn, svensker og en franskmann. Så var vi igang.

En fartsholder med "3:30" på en gigantisk ballongen lå rett foran meg. Her skal jeg ligge til 30-35 kilometer tenkte jeg, før han etter bare en kilometer forsvant ut til siden og ble borte. Jeg skjønte etter hvert at alle fartsholderne kvittet seg med ballongene sine ganske snart etter start, og bare løp med et lite, men godt synlig, "beach-flagg" på ryggen resten av løypa. Forståelig nok. Jeg så flere av dem lenger foran meg og bestemte meg for å følge dem i stedet. Dersom jeg klarte å løpe i mål sammen med dem, så ville jeg sannsynligvis ha ok klaring på 3:30.

Løypekart for Stockholm Marathon. To "varv", men det andre varvet
har en ekstra del som går over Gärdet og Djurgården.

Løpet... Ja, hva skal man si? Jeg liker Stockholm Marathons to runder. Det gir en god kontroll over løypa og disponering av eget løp, og Stockholm er en fin by å løpe i. Pappa skulle stå ved fire og 15 kilometer og i tillegg inne på Stockholm Stadion. Mine Springtime-kolleger skulle stå ved elleve og 36. Min tante på Lidingö sendte SMS om at hun skulle stå og vifte med et fargeglad skjerf et sted nære mål. Det er ikke ofte jeg på forhånd vet om at det skal være folk på plass i løypa for å heie, og det hadde en herlig effekt på motivasjonen. Det ga også en super mulighet til å dele opp løpet i etapper, slik at distansen ikke ble opplevd som en eneste stor maraton. Som det jo forsåvidt er.

Underveis i løpet møtte jeg også på flere kjente blant både løpere og publikum. Nesten som å løpe hjemme. Skikkelig koselig, og god boost!

Det første spenningsmomentet var Västerbron. I 2012 hadde jeg voldsom respekt for denne broen og stigningen der, men kunne den gang lettet konstatere at den var hyggeligere enn fryktet. I år var jeg bittelitt redd for at jeg hadde avdramatisert den i for stor grad, og at den ville gi motsatt opplevelse. Etter ti-elleve kilometer var den der, og heldigvis hadde den ikke vokst seg større. Vinden som hadde pisket regn i ansiktene våre på Skeppsbron hjalp oss dessuten vennligsinnet over.

Kilometerne tikket unna, og jeg holdt 3:30-fartsholderne innen rekkevidde. Det virket på meg som om de løp vel raskt, og frykten for å måtte slippe dem satt i. Jeg følte meg ikke trygg på at jeg kom til å klare å holde tempoet hele distansen.

- Ikke tenk på det. Dette går fint, du sliter ikke. Bare hold tempoet nå, og ha dem i syne, så kan du - om du orker - passere dem etter 30-35 kilometer. Og orker du ikke å passere dem så er du uansett under 3.30, ettersom de startet litt før deg. Bare hold dem i syne!

Det var stas å se Pernilla, Isabella og Lotta (med norsk flagg printet på et ark i plastmappe) fra Springtime et par kilometer etter første Västerbrokryssing, og heldigvis oppdaget jeg pappa som stod på midtrabatten ved 15 kilometer.
- Pappa! ropte jeg, og følte meg som en unge.
- Dette går bra, kjør på, ropte han entusiastisk tilbake.

Neste delmål var Gärdet. Et stort, område hvor vinden var så heftig i 2012 at flere løpere bare stoppet og lo. I år hadde vi vinden i ryggen i det samme området, så den gikk greit unna. Denne delen, hvor løypa også kommer inn på Djurgården, løper man bare på den andre runden, så den blir liksom en helt separat seksjon av løpet, før man igjen kommer inn på sporet fra første runden. Over broen fra Djurgården til Strandvägen ble troen på 3:30 sterkere. Det måtte jobbes jevnt og trutt, men jobbingen gikk greit, og nå lå 3:30-fartsholderne - fire, fem stykker av dem - rett foran meg.

Ved 29 kilometer oppdaget jeg pappa blant publikum, samme sted som han hadde stått ved fire kilometer på første runden. Det var en bonus, og glad viste jeg tommel opp.
- Dette går kjempebra! Tre tjueåtte, tre tjuesju! Ropte han ivrig etter meg!

Såpass? Hadde jeg så god klaring på 3:30 selv om jeg lå bak fartsholderne? Jeg visste at de hadde krysset startstreken litt før meg, men det var oppløftende å høre at det var såpass mye å gå på.

Regnet hadde vært av og på frem til nå, men ved ca 30 kilometer hadde værgudene tydeligvis bestemt seg for å skru opp krana skikkelig. Greit nok. Capsen beskyttet som planlagt øynene, og jeg var
gjennombløt fra før, men ikke kald.

I 2012 startet jeg innspurten ved 30 kilometer, og selv om jeg ikke følte meg tilsvarende pigg på samme punkt i år var det en indre motor som begynte å ruse litt ved passering av 30-kilometersskiltet i år også.
- Hold igjen litt til, advarte jeg meg selv.
- Du har fremdeles Västerbroen og totalt 12 kilometer igjen!

For andre gang bar det opp Västerbron, denne gang var jeg rett i rygg på alle 3:30-fartsholderne. På toppunktet ropte en av fartsholderne oppmuntrende til alle oss i gruppen: "Grattis! Ni har klarat av Västerbron!"

That's my cue, tenkte jeg. Dags for å veksle opp et gir. Overraskende lett brøt jeg ut og la 3:30-gruppen bak meg. Fra å ha ligget i trengselen rett bak fartsholderne var jeg plutselig i helt åpent lende, midt på den stolte broen, med grå og våt - og alldeles nydelig - utsikt på begge sider. Jeg kunne ikke annet enn å gratulere meg selv med valg av passeringssted.
- EPISK! tenkte jeg, og gliset gikk nesten helt rundt.
Selv om dette ikke skulle holde helt inn, og selv om 3.30-gruppen eventuelt skulle passere meg senere i løpet, så var akkurat dette øyeblikket uansett verdt det.

På Norr Mälarstrand stod fremdeles mine kolleger og heiet på løperne. Var det noen som var helter i pissregnet og vinden i Stockholm denne lørdagen så var det alle de entusiastiske tilskuerne og funksjonærene. Imponerende mange var ute i gatene!

Med seks kilometer igjen og et litt høyere tempo gikk det fremdeles greit. Det kjentes naturligvis i beina at det hadde blitt noen kilometer, men det gikk fint å holde farten oppe. Jeg snudde meg noen ganger for å se om 3:30-fartsholderne kom nærmere igjen, men de ség stadig lenger unna.

Førti kilometer. Bare et lite stykke før vi tar inn på stadioen. Jeg kikket etter tanten min og fokuserte på å passere andre løpere. For hver kvinne jeg løp forbi tenkte jeg "en plassering høyere opp". Ved forsøk på dra på enda litt til ga mine for tiden litt misfornøyde hofter og skinker beskjed om at det ikke var noen god idé. Greit nok. Det var ikke viktig. Med bare to kilometer igjen kunne selv min maratonpregede hjerne regne seg frem til at samtlige mål for løpet kom til å nås. Attpåtil så det, utrolig nok, ut til å bli min tredje beste maraton noensinne.


Gjennombløt men ekstremt glad!

Å løpe inn på staselige Stockholm Stadion er rått! Vi får ca 250 meter der inne, og inspirert av det røde, deilige tartandekket økte jeg farten og passerte løper etter løper. I følge Strava lå farten på 3:57 det siste stykket. Rett før målgang, som et passende punktum hørtes pappas røst fra tribunen.
- BRA JANICKE! 


Finishertrøye, Champis og Medalje - det blir ikke stort bedre enn dét for en 
bobleglad maratonnerd.

Klokken viste 3:26:40 (offisiell tid 3:26:37) og jeg følte meg knapt sliten. Hadde det ikke vært for at det var for mye folk der, ville til og med målet om å jogge ned trappen til Östermalms IP blitt nådd. Sjelden har jeg følt meg så lite preget av et maratonløp. Som en maktdemonstrasjon for meg selv, for virkelig å bevise at marerittopplevelsen i Paris bare var resultat av feil dag, feil form og feil strategi,  jogget jeg i stedet hjem i øsregnet og opp trappen de tre etasjene til leiligheten.

Lettbent is back!

Så får vi se om jeg unner svenskene en ny eurovision-seier allerede neste år.

Janicke

3 kommentarer:

Surresiri sa...

Så herlig Janicke!
Gratulerer med bra tid og superlett følelse! Skikkelig selvtillitsbygging, og det er viktig:-)

Anonym sa...

Gratulerer med et flott resultat! Jeg gleder meg alltid til å lese de gode løpsreferatene dine. Lykke til videre! Hilsen Marianne

Janicke Ekelberg sa...

Takk Surresiri! Det var godfølelsen som var det aller viktigste denne gangen, og der lykkes jeg maksimalt. At tiden ble såpass bra uten egentlig å forsøke på det, og helt uten å slite, var en herlig bonus. Nå har jeg troen på at alt er mulig igjen. (c: Gratulerer selv med veldig spesiell opplevelse - det der er noe du kommer til å huske for alltid, hehe.

Tusen takk Marianne. Det er ikke alltid man trenger pers for å være skikkelig lykkelig etter en maraton. Denne her trengte jeg sårt etter Paris og jeg flyter på godfølelsen fremdeles. (c: Og så er det jo veldig hyggelig at du leser referatene mine da. Jeg koser meg veldig med å skrive dem. God 1. juni-mandag! :cD