Dommens uke

I morgen er det nøyaktig to uker siden sist jeg løp. På den positive siden har jeg i løpingens fravær hatt mer tid til rådighet til jobb og annet, men for å være helt ærlig så føles det skikkelig...vel..jævlig! I gårsdagens øsvær gikk jeg riktignok en av løperundene mine sammen med en venninne. Det var ordentlig godt å være i bevegelse - og ikke minst en veldig hyggelig tur - men sikkelig frusterende å se løpere som lettbent forserte denne runden hvor jeg har slitt så mange joggesko.

Denne uken blir forhåpentligvis oppklarende. Resultatet fra CT-scan sist uke skal i alle fall bli sendt til fastlegen. Det er jo litt typisk at det tar lenger tid enn vanlig fordi en lege er på ferie, i tillegg er min fastlege 50 % sykmeldt. Fra onsdag eller torsdag av kommer jeg til å begynne å mase!

CT-scan var forøvrig bedre enn fryktet. CT-maskinen var en "smultring" og ikke en enveis-tunnel, og kontrastvesken (ca en liter skulle drikkes på 30 minutter) var drikkbar. Jeg hadde sett for meg en smoothie-aktig guffe som smakte grusomt, men kunne lettet konstatere at det var en vannlignende væske med lett smak av hostesaft. Hostesaft står ikke øverst på listen over ting jeg drikker, men det gikk i alle fall ned uten store problemer. Selve CT-scanningen var unnagjort på få minutter.

Nå håper jeg så inderlig at helsesituasjonen blir avklart - og kan fikses om nødvendig - slik at de jevnlig tilbakevendende bekymringene forsvinner og jeg kan løpe igjen. Livet er så bra for tiden, så bare jeg kan fjerne dette dempende lokket av formørkende "sykdomsangst" så skal jeg:

• eliminiere dørstokkmila for godt
• ta alle utfordringer på strak arm
• spise sunnere
• kjefte mindre på barna
• aldri klage
• bli et bedre menneske

(sa hun)

Antakelig må jeg vente noen dager til. Det er bare å smøre seg med enda et tykt lag tålmodighet - for jeg sto nok ganske langt bak i køen når det en gang ble delt ut.

Janicke

Berg- og dalbane

Optimist det ene øyeblikket for så å dykke ned i dype avgrunner det neste. På nett har jeg funnet et vell av mulige forklaringer på de forhøyede blodverdiene; Alt fra greie tilstander som ikke krever behandling til de skumleste diagnoser. All fokus er nå på CT-scan på torsdag. Å drikke en liter kontrastveske virker skrekkelig, men hva gjør man ikke for å få dette avklart. Jeg vil løpe igjen!

Gutta som virkelig kan løpe. Ledertrioen ved 35 km.

Jeg møtte opp på SkiLøperne i kveld, men bare for å få løpernes rapporter fra helgens løp i Oslo. Det virker som om alle fikk en flott dag og klarte målsetningene sine. Kjempegøy! Nå gleder jeg meg til å lese blogger som omtaler det samme. Har vært mer eller mindre avskåret fra nett de siste dagene og har nesten utviklet abstinenser.

Det ble mye regn i Berlin - stakkars løpere - men vi konstaterte igjen at det er en herlig by. Fat tire bike tours anbefales varmt for alle turister. Vi testet det for første gang og fikk en fantastisk opplevelse. Guidene er ekstremt dyktige og presenterer byens historie på levende og morsom måte. Det er dessuten helt fantastisk å cruise rundt i Berlin på "fat tire bikes". Er du i Berlin for første gang er All in one-turen perfekt for å få et overblikk og finne ut hva du har lyst til å studere nærmere.

Nei, nå må jeg lese blogginnlegg om Oslo maraton, halvmaraton og 10 km - godt å kunne glede seg over andres triumfer.

Janicke

Official Sponsor of Berlin Marathon

Det stikker litt til hver gang jeg ser de blå stripene som markerer maratonløypa, butikkvinduet til Adidas butikken rundt hjørnet som presenterer det offisielle maratontøyet (glad jeg ikke kjøpte det på forhånd), løpere og jogger som passerer oss i svært forskjellig stil men med tydelig felles mål når vi tusler gatelangs - for ikke snakke om alle de andre hotellgjestene som enten i tøyet eller stilen tydelig forteller hva de skal.

Bortsett fra disse stadige påminnelsene om de bitre fakta ble gårsdagen en god dag i Berlin. Et gjensyn med sommeren er alltid velkomment, og vi satt ute i sommerkvelden (det føltes slik) og spiste tapas til ti/elleve. Et lindrende plaster på såret. All medfølelse og trøstende ord har også hatt en helende effekt. Skuffelsen har i stor grad gått over til innbitthet; neste år skal jeg **** meg løpe! Tenk hvilken triumf det blir å passere målstreken da! Det er målbildet nå.

Det er ubehagelig å vite at noe sannsynligvis ikke er som det skal med kroppen. Samtidig har jeg vanskelig for å tro at det kan være noe veldig alvorlig når jeg har vært i stand til å løpe såpass mye, langt og forholdsvis tøft de siste månedene. Er det tilfeldig at verdiene har steget i takt med økt treningsmengde, eller er det – som noen har sagt – ikke uvanlig at maratonløpere har høye leververdier? På den ene siden frykter jeg at jeg står over maraton fordi legen ikke vet bedre, men samtidig ville det vært en lettelse å få avklart det hele slik; at det ikke er noe galt.

Nå som jeg har betalt kontingent to år på rad uten å delta mener Dag at jeg kan kalle meg sponsor av Offiicial Sponsor of Berlin Marathon. Det er greit nok. Legen som sa jeg ikke skulle løpe trodde min spontane skuffelse knyttet seg til disse pengene: ”Du kan sikkert få tilbake det du har betalt for å delta”.

Øøøh, ja - det var jo nettopp derfor jeg ble skuffet. Noe sier meg at hun aldri har trent til maraton...

Opp, frem og videre! I dag tar vi en ”Fat tire bike tour” gjennom Berlin og i morgen blir det utflukt ut av de sentrale (maraton)områder til vakre Potsdam. Da får vi både vist våre gode venner - som kom hit for å heie på meg – hvilken fantastisk by dette er, og jeg unngår å bruke mye tid på grubling.

Til alle som skal løpe i morgen, enten det dreier seg om hel- eller halvmaraton eller ti-kilometeren:

LYKKE TIL!

Jeg krysser fingrene for at dere får mange flotte opplevelser og at dere oppnår resultater dere blir strålende fornøyd med.

Janicke

Den absolutte nedtur

Det er nesten surrealistisk og jeg er ikke helt klar for å akseptere det, men det er nå liten sannsynlighet for at det blir maraton i Berlin for meg. I år som i fjor. Sist var det hoftebetennelse, i år er det blodprøve som stopper meg. Det er noen verdier som har økt jevnt fra februar til nå, og legen ringte i kveld og sa at jeg ikke skal løpe maraton denne helgen. Hun sa faktisk at jeg ikke skulle anstrenge meg. Hva ligger i det? Kan jeg ikke trene? Burde jeg bli hjemme? Hva feiler meg? Er det farlig? Som vanlig etter møter med leger sitter jeg igjen med en million spørsmål.

Jeg skal undersøke mer i morgen. Klarer ikke helt å godta dette. Jeg har jo klart å trene såpass bra frem til nå - hvor farlig kan det da være å løpe på søndag? Men det er naturligvis skummelt at blodet forteller at noe er galt når jeg ikke har en anelse om hva det kan være. Må til bunns i dette raskt.

Janicke

Nervene har ankommet - fem dager igjen

(Advarsel: enda mer "maratonpjatt")

Nervøsiteten har omsider tatt meg i sitt klamme grep. Av en eller annen grunn føler jeg meg så sliten for tiden, og nå har det sittet i såpass lenge at det begynner å skremme meg. Bare jeg tenker maraton blir jeg nesten så skjelven at jeg har lyst til å legge meg på sofaen. Jeg er ikke syk - jeg er jo aldri syk (bank i bordet) men spesielt i dag har det vært skikkelig ille. Er det høsten? Maratonskrekken? Funderinger om en annen stor ting som kverner i hodet (som utrolig nok ikke har noe med løping å gjøre)?

Det ble to treningsøkter denne helgen ettersom torsdagsøkten ikke fikk plass hverken torsdag eller fredag. Torsdagsøkten tok jeg lørdag morgen, søndagsøkten ble på søndag - men i moderert form.

Å kjøre intervaller på morgenen er virkelig grusomt. Det var under denne økten at frykten tok meg. Åtte intervaller på 400 meter som hver skulle gå på mellom 84 og 88 sekunder. Det var langt utenfor "komfortsonen" som mosjonisten snakker om, og jeg hadde ikke krefter til å klare alle så fort. Jeg skal naturligvis ikke løpe i dette tempoet i Berlin, men følelsen blir antakelig like ille de siste ti, 15, 20, 25 (?) kilometerne... Hva er det jeg har begitt meg ut på?

Vel, for å se det positivt; skrekken har fått meg til å forhåndsbearbeide skuffelsen over å ikke klare drømmemålet (3:30). Fokus er igjen på det mer sannsynlige 3:45 (med mindre beina sier noe heeeelt annet på søndag).

Nå er det ren transportetappe frem til avreisen fredag morgen. Forhåpentligvis kommer (over)motet tilbake når Dag og jeg er på plass i Berlin.

Janicke

Besatt og enspora

Det er nesten en besettelse. Neste helgs store prøve opptar enhver ledig krok av hjernens irrganger. Enhver mentalt ledig stund - ventende på toget, tiden før jeg sovner, rørende i havregrøtkjelen - fylles av temaer rundt Berlin Maraton:
- Hvordan blir været?
- Hva skal jeg ha på meg?
- Må jeg leie chip?
- Hvordan kommer jeg meg fra hotellet til startområdet?
- Orker jeg noe etter løpet eller er jeg like kjørt som sist?
- Klarer jeg målsetningen?
- Blir det trangt om plassen?
- Hva tenker jeg om maraton etter denne maratonen?
- Hvordan vil beina være de første kilometerne?
- Hvordan vil beina være de siste kilometerne?

Man kan bli smågal av mindre. Fordelen ved å bli så oppslukt er at man gleder seg til å komme igang og bli kvitt all usikkerheten. Jeg er ikke nervøs (ennå) - bare veldig klar.

Jeg forsøker å skåne omgivelsene for besettelsen, og unngår temaet for ikke å avsløre hvor enspora jeg er akkurat nå.

T-shirt-design hos New York Roadrunners marathon store.

Det begrensede perspektviet avsløres nok allikevel, for ingen andre temaer trigger noe i nærheten av det samme engasjementet hos meg som når noen (uforvarende) spør "var det ikke nå omtrent du skulle løpe?", "Er det helmaraton du skal løpe?", "Hvor lang er egentlig en maraton?" eller lignende. Vi får se om jeg har lyst til å snakke noe mer om det etter løpet.

Tredje hviledag på rad i dag. Det har blitt for mye jobbing de siste dagene denne uka. Hadde jeg vært på mitt hardeste kunne det gått i dag, men...vel...motivasjonen for å være så hard var bare ikke tilstede. I stedet sitter jeg på rumpa i sofaen og tenker på, og blogger om, å gjøre noe som er kolossalt mye tøffere enn  å ta en treningsøkt i kveld.

Janicke