søndag 23. september 2012

...og fem!

Oslo Maraton, nummer fem av fem. På forhånd var drømmetittelen på dette blogginnlegget "Fem - og der satt den!". At drømmemålet ikke ble innkassert denne gangen heller har ikke plaget meg et sekund.

Én dårlig maratonopplevelse var erfaringsgrunnlaget da jeg i 2009 bestemte meg for å løpe fire til. Prematur førtiårskrise? Antakelig, men det var absolutt ikke et overdrevent hårete mål å skulle løpe en maraton i året. Jeg skulle bare visst at det ville ende opp med fire maraton i løpet av tolv måneder...

Mandag kom jeg på at min kjære gamle Garmin Forerunner 305, godt brukt i godt over fem år, etterhvert har fått batterikapasitet som kun tillater raske maratonløp og en rem som er i ferd med å falle av. Jeg kunne ikke ta sjansen, bestilte ny puls- og GPS-klokke fra komplett.no og krysset fingrene for at den ville komme i tide.
Fredag kunne jeg lettet pakke ut min nye følgesvenn. Det måtte bli en ny Garmin. Jeg elsker det store displayet med konfigurerbare datafelt, så det ble Forerunner 310XT. Knappe to tusenlapper, inklusiv frakt, er jammen ikke galt for en slik fantastisk liten datamaskin og løpekamerat.

Etter en altfor kort natt fra torsdag til fredag, var jeg skikkelig løpenerd fredag kveld og slukket lyset allerede kl 22:00. Lørdag morgen våknet jeg uthvilt og avslappet. Nesten skremmende avslappet. Skulle tro noen hadde glemt å informere nervene om at dette var dagen for nummer fem av fem, og sub 3:30...

SkiLøperne-kollega Knut Olav plukket meg opp i sin lille el-bil og vi var på plass i sentrum i akkurat passe god tid. Knut hadde samme tidsmål som meg, så jeg hadde planen klar for oss. Vi skulle følge Marco Marathon Calculator, en kalkulator som jeg har blitt tipset om her på bloggen, for negativ splitt. Egentlig i stor grad en kopi av disposisjonen i Stockholm, men litt raskere. Cluet er å holde igjen i starten.
10 for Grete løpere på vei ut. Det var flott med start og mål
og god stemning på rådhusplassen. Synd det var så folketomt ellers.

Jeg hadde en avtale med en journalist fra Bergens Tidende klokken ti, så tyve minutter før løpsstart var det intervju og fotografering. Nervene rakk egentlig aldri å melde seg. Ganske deilig, og litt urovekkende.
Knut Olav flasher startnummeret. Kult at navnet er såpass synlig, det
er alltid gøy å bli heiet på ved navn.

Veldig blid og avslappet før start.

Det ble aldri tettpakket i maratonstartområdet. Det var tydelig at Oslo er et vesentlig mindre maraton enn Stockholm - for ikke å snakke om New York, Berlin og London. Da starten gikk luntet vi bare avgårde til vi trykket start-knappen ved kryssing av start-mattene. Vi var igang.

Vi vet begge at de første 30 kilometerne er ren transport. Vi holder oss - så godt vi klarer - til planen og lar løpere passere oss. Det er ikke lett å godta det, vi kjenner begge at beina funker denne lørdagen. Vi ble imidlertid overbevist av Marco-kalkulatoren: Vi skal holde pulsen lav, brenne fett og spare karboene til senere.

Side ved side løper vi gjennom Oslos gater mot Skøyen. Vi snakker ikke stort, hovedsakelig er det kilometertidene vi informerer hverandre om. Av en eller annen grunn varsler min nye Garmin den første kilometeren 150 meter før kilometermerket, og jeg skjønner at jeg ikke kan stole på snittiden den gir meg. Knuts klokke er nærmere, men ikke 100 % den heller, men vi bruker dem som rettesnor. Og kilometerne flyr uanstrengt på.

Langs Frognerkilen tilbake mot byen, over rådhusplassen ut langs kaia for så å vende snuten 180 grader tilbake mot sentrum igjen. I utgangspunktet var jeg negativ til disse 180-graderssvingene, men det er litt artig å treffe de som ligger foran på vei ut, og de som ligger etter på vei tilbake. Forskjellige menn og kvinner, alle med sine beveggruner til å begi seg ut på denne 42, 2 kilometer lange løpeturen. Innimellom ser jeg noen kjente ansikter, og vi hoier til hverandre og viser tomler opp.

Det blåser fra nord-øst, så vi forsøker å avveie mellom å bruke for mye krefter og tape tid på vei innover igjen. Etter dette går løypa over den gamle trafikkmaskinen og tar et antall turer hit og dit på Grønland. Ikke så ille kjedelig som forventet. Kilometerne glir fortsatt umerkelig på.

På vei ned fra trafikkmaskinen igjen kommenterer Knut at vi både har nedoverbakke og medvind: "Det er slikt man bare hører om." Som ekte løpenerder humrer vi godt.

Med unntak av vinden er været ganske optimalt for løping (noe alle facebook-rapporterte PB'er vitner om), men gråvær, lav temperatur og regn er ikke særlig publikumsvennlig. Det er begredelig lite liv langs løypa og en stor andel av de som virkelig heier er turister. Dansker, tyskere, spanjoler. Selv gjennom Karl Johan er det få som står oppstilt og ser på det som vel er Norges største løpsarrangement. Folk er ute og gjør ærend og kaster bare undrende blikk på disse tights-kledde folka som halser forbi. Jaja, det er bare slik det er her til lands. Skal publikum bli riktig entusiastiske må det spennes ski på beina.

Akkurat som Marco-kalkulatoren lovet får vi betalt for å ha holdt igjen fra start; Allerede før tjue kilometer begynner vi å passere mange løpere. Vi blir knipset av fotografen fra Bergens Tidende i dét vi krysser rådhusplassen. Halvvegs og klokken viser 1:45:35. perfekt timet i forhold til Marco-kalkulatoren. Ut på andre runde.
Halvvegs helt i tråd med Marco-skjemaet og godt fornøyde.
(Foto: Monica Grøndal. Bilde lånt fra artikkelen i Bergens Tidende)

Vi løper fremdeles ubesværet da vi får oppmuntrende heiing av løpekollega Mette og ektefelle ved den 27. kilometeren. Om vi bare cruiser videre i dette tempoet resten av løpet er vi veldig nær målet. Positive tanker dominerer fremdeles.

Det er først da ved180 gradersvendingen i sydenden av løypa at vi får den første ordentlige motstanden; Kraftig motvind! Vi må virkelig kjempe oss tilbake mot Oslo, og akkurat da slipper et par negative tanker om alle rundturene på Grønland inn. Men jeg klarer å skjerpe meg. Vi har tilbakelagt over 30 kilometer og jeg er tross alt fremdeles rimelig frisk i beina. Noen fartsøkning føler jeg imidlertid ikke for, og jeg sier til Knut Olav at dersom han har lyst til å kjøre så må han bare gjøre det. Det kommer et snøft fra ham: "Jeg skulle akkurat til å si at jeg begynner å kjenne det!".

Det er første gang jeg løper et løp sammen med en annen, og selv om vi ikke prater er det fantastisk fint å ha selskap. At vi er så jevne gjør det perferkt. På Grønland blir det mer mentalt arbeid. Næringsmessig har det blitt tilsammen en kvart energibar, men jeg kjente fra første dose at magen ikke var interessert i større mengder av denslags. Banan vet jeg at magen ikke vil ha, så jeg har holdt meg til vann. På Grønland tar jeg imot den blå Gatoraden og får meg et par slurker. Tar også noen knøttebiter av en Squeezy-bar med colasmak som Knut har. Vil ikke ødelegge noe med magetrøbbel nå, så fra 35 regner jeg med at det holder å bare drikke vann. En kompis av Knut, med kunstforretning i Kirkegata, står klar med to kopper Cola til oss når vi passerer ham denne andre gangen. DEN smaker fantastisk!

Det er tungt nå, og vi har begge innsett at det ikke blir sub 3:30. Allikevel jobber vi oss videre og er ved taust, godt mot. Igjen slår det meg at kilometerne bare flyter på. Selv nå, få kilometer fra mål. Beina er slitne, og jeg merker at Knut ikke ligger like tett ved siden, men han henger på. Det er først da vi begynner på den siste nedoverbakken mot mål han slipper. Jeg har overraskende nok litt krutt igjen og dette er definitivt tiden for å svi av siste rest.

Å krysse streken eller matta, eventuelt å løpe under målseilet eller i beste fall bryte mål-båndet; Målgang er i seg selv en grunn til å løpe! Det gjelder alle distanser, men forsterkes med antall overvunne kilometer. Målgang i maraton byr på berusende lykkefølelse og følelsesspinnende lettelse. Å sprinte (det føltes i alle fall slik) i mål i Oslo - nummer fem av fem før førti - var helt nydelig!

For tredje gang opplever jeg at synet er helt på bærtur etter et maraton. I omlag ti minutter virker det som om pupillene ikke klarer å justere seg og alt blir grøtete. Flakkende skygger og omriss, som et bilde med elendig oppløsning. Det er imidlertid første gang jeg opplever at stemmebåndet svikter. Men så har jeg heller aldri blitt intervjuet umiddelbart etter målgang før. Det er ingen tvil om at jeg har tatt meg ut, og at Lettbent-målet glapp, men løpsmessig ble det en virkelig god maratonopplevelse, og når klokkene ble stoppet på noen sekunder over 3:32 innkasserte vi begge ny PB.
Ikke et snev av skuffelse over de to minuttene på overtid. 
Bare veldig, veldig glad - og litt sliten.

Det er ikke mye fem-minutterstempo over oss der vi, lett nedkjølte, subber gjennom kvadraturen mot parkeringshuset i det Knut Olav påpeker at er maksfart. Vi hamstrer Yt restitusjonsdrikk og brus før vi setter oss i bilen med varmeanlegget på full styrke og - slitne men å så glade - diskuterer våre krigshistorier fra dagens maratoneventyr.
Ferdig...
...og champagnedags!

Praten gjennopptas noen timer senere over champagne (OG prosecco, for å være ærlig), halvt liggende, halvt sittende i sofaen. Det er lite som slår slik post-maraton-feiring. Tilfredsheten. Mørheten. Eventyret. Og boblene. Aaaahhhh...
Pensjonister? Tre maraton og mange korte og lange turer er
kanskje nok for ett par sko. Mulig jeg må ha et nytt par Mizuno Wave Elixir.

Så ligger de der samlet. Fem maratonmedaljer. First I took Manhattan, then I took Berlin. Tett fulgt (!) av London, Stockholm og nå Oslo. 

Med medaljen fra Oslo introdusert for de øvrige maratonmedaljene er Fem før Førti fullendt med nesten to måneders margin. Og innerst inne er jeg egentlig litt glad for at 3:30 fremdeles står ubeseiret, for da blir det ikke så endelig; En del av prosjektet lever videre!

Berlin 2013?

Janicke

36 kommentarer:

Anonym sa...

Gratulerer Janicke!

Siri sa...

Herlig rapport Janicke - du er rå. Gratulerer så mye!
Flott samling også - selv om de fire første er av mer edelt metall enn den femte. Syns OM burde ha egen maratonmedalje til de som fullfører de 42,2.


NYYYYYT

Løpemammaen... sa...

Gratulerer så mye!

Det du har gjort er virkelig imponerende. Nå får du feire. Først de fem løpene, så de førti årene. Det blir spennende å høre hva neste prosjekt blir. :-)

Anonym sa...

Fy flate, tenk å ha 5, FEM! maratonmedaljer! Tar av meg pannebåndet for den haugen der!!! Gratulerer så mye!!!

Hilsen
Anne Martha

Marianne sa...

Herlig Janicke - fantastisk innsats og supert resultat. Kult å lese om opplevelsen og løpet :-) Nyt de neste dagene og hvil godt på laubærene

Astrid sa...

Gratulerer med en utrolig bra pers og fem maratonmedaljer!

Veldig glad prosjektet ikke slutter her - flott å skulle følge deg videre mot Boston og andre utfordringer :)

Unknown sa...

Gratulerer så enormt mye! Du er kjempeflink som har deltatt i hele 5 maraton!!! Utrolig imponerende, og inspirerende! :D

Silja sa...

Grattis ;-) Du gjorde et strålende løp!! Vi har tatt av hatten!! ;-)

Filmbloggeren (Thomas) sa...

Gratulerer! Vel gjennomført!

Trudes trening sa...

Fantastiske, raske og flinke du:-) Herlig løpsbeskrivelse, jeg bøyer meg i støvet for dine sportslige bravader, såvel som des skriftlige du klorer ned på bloggen din. I N S P I R A S J O N

Bergsveinb sa...

...og dessuten er det vel eit liv (og nokre løp) etter 40.

Anna sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Anna sa...

Gratulerer med fem før 40, ny PB og takk fro en utrolig fin og inspirerende gjenfortelleing av et godt disponert løp.
Jeg tenkte så mye på alle dere som løp igår, og bet meg litt i tunga da jeg så at du glippet på "tida di" med 2 minutter. Men hallo, maraton er så mye mer enn bare trening i forkant, det er så mye som må stemme. Motvind er definitivt ikke å foretrekke...Det viktigste er vel å føle at man mestrer, at kropp og hode er på lag, og at opplevelsen er god.
Og som det nevnes her, det kommer et liv og flere løp etter 40 også!

Anonym sa...

Gratulerer så mye med pers og fem av fem. Men sist men ikke minst, fet klokke ;-) Gøy å følge din vei i mot dine mål!

Leif sa...

Gratulerer med fullført førførtiårsprosjekt! Og med pers.rekord!! Litt av et bilde der til slutt, med de fem medaljene... Og hvor fire har kommet på kun ett år? Skikkelig imponerende!

Og når sub 3:30-målet nås neste år vil det jo passe om det skjer i Berlin. De har jo 40-årsjubileum der også neste år.

(PS! Takk for tipset om den maratonkalkulatoren, får se om jeg tør prøve den i Chicago om to uker...)

Tone sa...

GRATULERER!!! Virkelig imponerende og inspirerende. Gleder meg til fortsettelsen og veien mot nye høyder. Og Berlin 2013 er absolutt på planen:)

Åshild Fykse sa...

Gratulera så mykje! Eg er imponert og inspirert. Skal ut på min første maraton i New York 4. November. Begynte med treningsprogram for 1 år sidan, men ga litt opp i mai pga beinhinnebetennelse. Pga innlegg i skoene og bl.a. din blogg er eg no igang med forsiktig jogging igjen. Om ikkje anna så SKAL eg i mål. Tida er uvesentlig. Håpar du ikkje sluttar å blogge no, sjølv om du har dine fem. Du skriv så bra og eg blir så gira!
Helsing Åshild

Peer Andersen sa...

Gratulerer med strålende maraton og pers og med fullført fem før førti. Veldig inspirernde for oss andre å lese om prosjektet ditt på bloggen. Når jeg passerte 40 for 3 år siden hadde jeg ikke løpt noen maratoner eller halvmaratoner for den saks skyld. Nå har det blitt to stykker og snart står den 3. for tur. Etter Holmestrand maraton i vår ble jeg sittende å prate med en fyr i garderoben etter løpet. Jeg var veldig fornøyd med å fullført min maraton nummer 2. Jeg spurte han om hvor mange maratoner han hadde løpt. Dette var min maraton nummer 208 var svaret, så vi har ennå noe å strekke oss mot.

Unknown sa...

Gratulerer! For et prosjekt. Champagnen og nye løpesko er vel fortjent.

Anne-Brit sa...

Gratulerer! Du er bare helt rå!

Ingalill. sa...

Hipp hurra og grattis.
Gleder meg til du skal løpe, og skrive om Boston, nesten som Saint Jannikce -).

Som jeg skrev i den andre kommentaren, 50 før 50 må jo bli det neste målet.

(fant ikke dere heller dusjen?)

lettbent sa...

Oj, tusen, tusen takk!

Siri: Det står Maraton på Oslo-medaljen, og det er jo Oslo-motiv, men den står seg ikke helt mot de øvrige er jeg redd. (c; Og jaaa, jeg nyyyter - og gleder meg allerede til neste utfordring.

Løpemammaen: Ja, nyter veldig, men under overflaten klekkes det ideer til nye mål ja. Ikke til å unngå, hehe. Blod på tann.

Anne Martha: Det var i grunn først når jeg så medaljene sammen det gikk ordentlig opp for meg at målet var nådd. Nå er jo ikke fem maraton store greiene totalt sett, men jeg fullførte MITT prosjekt og det er det som betyr noe. (c:

Marianne: Det er faktisk veldig viktig å stoppe opp og bare nyte. Ikke noe poeng å sette seg mål ellers. Takk!

Astrid: Nei, kan jo ikke stoppe nå. I'm having too much fun! Så glad for at du også fikk en real boost denne helgen!!

Guro: Tusen, tusen takk!!

Silja: Takk. Og bare å ta hatten på igjen og ta den av for dere selv. Strålende innsats! Gratulerer!

Thomas: Takk! (c:

Trude: Tusen, hjertelig takk! Snart dags for deg nå!

Bergsvein: Du har selvfølgelig helt rett - det stopper ikke nå, hehe.

Anna: Utrolig hva litt erfaring kan gjøre (for en som tror det eneste som gjelder er å i alt fra start å holde så lenge det går). Føler at jeg har knekt den delen av maraton-koden nå (men kan naturligvis ta feil). De to minuttene - vel, jeg trengte de to på lørdag. Jeg var ikke bedre enn 3:32, enten det var fysisk eller mentalt. De har virkelig, heldigivis, ikke plaget meg.

Ståle: Tusen takk. Elsker min nye klokke (kult at den bare overfører automatisk i det jeg kommer inn døra). Gratulerer med fantastisk pers!

lettbent sa...

Leif: Jeg har veldig tro på negativ splitt, men det gjelder å ha is i magen. Vi klarte nok ikke å holde igjen nok i starten, ser at noen av kilometerne gikk litt for raskt (http://connect.garmin.com/activity/225552383) men samtidig VET jeg jo ikke om vi hadde klart å øke nok dersom vi hadde klart å holde rett tempo... Jaja, flere muligheter. Lykke til i Chicago!!

Tone: Tusen takk, og gratulerer selv!! La oss krysse nye grenser i Berlin neste år! (c;

Åshild: Wow, din første i New York - det er og blir stort!! Beinhinnene oppførerer seg slik at du får en god opplevelse. Har veldig tro på å trene seg gjennom skader, bare man gjør det riktig. Det er klart at maraton ikke er den beste medisin, men du har fortsatt tid til oppbygging. Og det virker som du har rett innstilling for den første maratonene: ikke noe tidskrav, bare mål om å komme i mål! Lykke, lykke til!! (Bloggen skal definitivt leve videre - har altfor stor glede av den til å slutte nå (c:

lettbent sa...

Peer: Tusen takk! Jeg har også lest om en mann ved navn Bjørn Gjerde som har løpt over 300 maraton totalt og rundt 200 av dem på under tre timer!! DET er stort det. Det er klart at vi med våre tre, fem eller ti maraton ikke er grensesprengende i den store sammenhengen. Men det er jo enkeltprestasjoner hver gang og dermed grensesprengende for oss selv. Vi er ikke eliteløpere, bare glade mosjonister - og så kommer vi oss ut der og klarer å presse kroppene våre til å forflytte seg over fire mil (stort sett) løpende. I prosessen tar vi ansvar for oss selv og opparbeider oss bedre helse, både mentalt og fysisk. Det er jo faktisk ganske så flott! Lykke til med din tredje!! (c:

Siri: Takk og gratulerer i retur! Imponerende!!

Anne-Brit: Tusen takk. Ikke rå, bare litt målrettet og sta, hehe.

Ingalill: Takk! Og ja, Boston...wow. 50 før 50 burde jo være piece of cake nå, hehe. Når det gjelder dusjen så lette vi aldri etter den. Skiftet til tørt tøy i bilen og tok dusjingen hjemme. Deilig med løp så nære. Gratulerer igjen til deg også - din rapport gjorde morgenen for meg. :cD (intill kjøleskapsdøra løsnet og traff meg i knollen med fin Donald-kuleffekt - hmm, tar ikke ansvar for hva jeg har skrevet her nå, høhø)

Heming Leira sa...

Gratulerer med vel gjennomført femmer...nå kan du senke skuldrene og løpe hvert maraton fremover uten press! ;-)

Unknown sa...

Gratulerer med PB og 5 i boks, Janicke! Kjempebra!! At du ikke krøp under 3.30, gir deg sikkert bare ekstra motivasjon til å stå på videre. :-)

Og fin artikkel i BT! Som bergenser har jeg aldri vært i nærheten av å bli omtalt der, og så får du en stor reportasje som SkiLøper... Kult!

Mia sa...

Gratulerer med pers Janicke! Og gratulerer med vel gjennomført "fem før førti". Håper du fortsetter å blogge så vi kan følge deg videre mot 3:30, for det kommer du til å klare!
Hadde selv en veldig fin løpsopplevelse i Oslo på lørdag, løp i rolig tempo sammen med Kondispuljen nesten hele veien:) Dette var gøy, gleder meg til å perse på neste maraton!

lettbent sa...

Takk Heming. Skuldrene er senket, men drømmen om 3:30 består så de kommer nok opp igjen av og til... (c;

Frode: Tusen takk! Du har helt rett med hensyn til 3:30. Kommer ikke til å gi meg nå. Urettferdig at jeg fikk BT artikkel før deg da. Den ble jo både stor og fin - nesten som jeg skulle skrevet den selv. Artig med slikt, må jo bare bli med på det når man blir spurt.

Mia: Tusen takk og gratulerer med vel gjennomført selv. Leste om løpet ditt på Tims blogg og skjønte at du klarte deg veldig fint. Så gøy at du allerede er moden for neste! Du blir vel med til Berlin neste år da? (c:

Ole Arne sa...

Gratulerer med din 5. maraton. Og gratulerer med ny pers. Ja, på en måte er det grei og bare perse litt, slik at du kan ta sub 3:30 i Boston.
Jeg var på Rådhusplassen og ventet på halvmaraton starten, da du løp forbi. Du smilte fra øre til øre, og så veldig lettbent ut. Jøss, tenkte jeg, går det ann og være så blid når du løper Maraton ?? Det så ut som du bara krusa lett avgårde og kosa deg.

Jeg persa med 7.min fra i fjor. Greit nok selv om jeg hadde mer inne....

Takk for en super løps rapport.

lettbent sa...

Ole Arne: Og gratulerer med real pers og mer inne!! Lover godt for videre utfordringer også. Kjempegøy. Tror faktisk jeg smilte det meste av løpet, du har rett i at jeg koste meg, det var liksom bare godfølelse (nesten) hele veien. 3:30 skal bli min en gang. Det kommer! (c:

ania sa...

Janicke !!! skulle gratulerer for lenge siden, innlegget forsvant noen sted. Selvelgelig GRATULERER!!! Tøft å løpe å tenke på neg splip. Jeg har ikke nerver til dette. Synes det er noe pos i det at du ikke klarte 3:30 ennå. Da MÅ du bare fortsette. Lykke til i Boston.

Anonym sa...

Gratulerer -kjempebra jobba! Hilsen Marianne

Frk. Løpeskjørt sa...

Gratulerer igjen! Dette var fantastisk å lese. :o)
Blir spennende mot Boston. Og nailer du ikke 3.30 der, gjør du det i Berlin.

Er enig i at OM-medaljen var litt stusselig i år. Jeg fikk atpåtil en 3 km-medalje da jeg kom i mål, så den leverte jeg fort fra meg og fant til slutt maraton-medaljene på en knagg og fikk røsket med meg en. :oP Syns den i fjor var så veldig fin, så ble nesten litt skuffet over hvor stusselig den i år var.

Men nå har du fem stykker, og da får det være at Oslo sin var litt pinglete. Du er rå!

lettbent sa...

Ania: Tusen takk. (c: Nå ble det nok ikke negativ spitt til syvende og sist, det ble med forsøket denne gang. Og selvfølgelig må jeg fortsette - og i Boston går jeg ikke for pers. Der går jeg for opplevelse, i alle fall i første omgang.

Tusen, tusen takk Marianne! (c:

Tone: Som skrevet til Ania går jeg nok ikke for pers i Boston. Litt for bakkete der - selv om det visstnok er netto fall. Det er også litt uforutsigbart værmessig. I år var det 30 grader!!
Så håpløst at du fikk 3 km medalje!! Var det noen som fortjente maratonmedaljen (helst en litt flottere en) var det vel du. For en utholdenhet du har. DU er rå! Er så imponert over deg.

Frk. Løpeskjørt sa...

Ja, jeg leste om Boston i år, og det var varmt, ja. Skjønner ikke at det er mulig å både løpe OG prestere i sånn varme, jeg.
Hehe, jeg kom sammen med 3 km-løperne (og hun som var aller sist på halvmaraton. Hun var på vei til Grønland når jeg var på vei tilbake, likevel var hun plutselig foran meg rett ved mål. Mystisk.), så det var jo ikke rart de tok feil.
Jeg har jo gått ca 2/3, så så imponerende er det ikke. Neste gang skal jeg løpe minst halvparten. Eller 2/3. :o)

Lille søster sa...

Gratulerer! Et mål er nådd. Inspirerende for oss andre!