søndag 23. oktober 2011

Perselørdag på Hønefoss

Tredje løpshelg på rad, og det tiende løpet i år totalt; Hytteplanmila!

Det var en glad, liten SkiLøpergjeng som tok veien fra bondelandet på Ski til det til forveksling like bondelandet på Hønefoss. Stemningen i bilen var fnisete spent, og taktikk for løpet var naturlig hovedtema. Alle var ute etter personlig rekord, og alle var innstilte på å gi jernet.

Optimismen som hadde boblet i meg etter KK mila fikk seg en knekk da det som skulle være en lett liten dagen-før-dagen løpetur i stedet ble en seig affære med høy puls og lav fart. Kanskje var det i overkant ambisiøst å gå for ny pers bare en uke etter den forrige? Brygget jeg på en forkjølelse? Skulle det omsider straffe seg at det ikke ble investert i så mye restitusjon etter Berlin? Vel, bloggen fanger. Har jeg skrevet at jeg går for pers og sub 42 der så er det bare en ting å gjøre: gå for pers og sub 42. Go hard eller go home, som Anna sier.

Etter en liten omvei - det var så hyggelig skravling i bilen at vi kjørte rett forbi Hytteplanseilene og funksjonærene som var i full gang med rigging - ankom vi Holehallen/Holeværingens klubbhus. Løpet var rekordstort i år, men arrangørene var vel forberedt så både parkering og nummerlapphenting gikk svært så smidig.
Spente, perseklare SkiLøper-kolleger Camilla og Knut-Olav
har fått startnummerene på plass.

Temperaturen var perfekt for løp, men i tiden frem til løpet var det veldig godt å kunne være innendørs i Holehallen. Det var tydelig at Hytteplanmila er et løp som brukes av seriøse løpere. En eim av tigerbalsam lå tung over hele området, og folk så rett og slett fordømt raske ut. Camilla, Knut Olav og jeg kjente litt på prestasjonsangsten, men det hjalp på selvtilliten da ei jente kom bort og spurte hvor mye klær vi anbefalte å ha på under løpet. Så så vi vel ikke så håpløst uerfarne ut likevel.

Ved startstreken var det delt inn i grupper; sub 40, 40 - 45, 45 - 50, og så videre. Etter et lite besøk i sub-40 gruppen - måtte bare kjenne på det - stilte vi oss ganske langt fremme i 40 - 45 gruppen, rett ved den gule ballongen med tallet "40" tydelig skrevet i tykk, sort sprittusj.
- Den ballongen, tenkte jeg, skal ikke få forsvinne mer enn to minutter foran meg.

Så gikk startskuddet og det var bare å "pøka på". For å klare sub 42 måtte snittempoet ikke være lavere enn fire minutter og elleve sekunder på kilometeren. Det var litt tett med folk i starten, men farten var god så det var mest å bevege seg med som en del av en større masse. Jeg lot 40-ballongen gli litt unna, det skulle gå fort men ikke så fort. Foran meg strakte strakte feltet seg snart ut og slynget seg som en lang, fargerik slange gjennom åkerlandskapet. Løpere løp forbi meg, og jeg løp forbi andre, men det var helt uvesentlig. Det var bare meg selv jeg konkurrerte mot. Ingen ambisjoner om plasseringer her, bare sub 42.

Uten musikk på øret kverner tankene enda mer enn ellers, og selv om jeg forsøkte pense dem over på andre spennende ting, så var det knapt en tanke som ikke dreide seg om farten, bein, armer, minutter, sekunder og pers. Kroppen fungerte, men det virket allikevel langt mellom hver kilometermarkering i starten. Da firermerket dukket opp håpet jeg at det var femmermerket selv om jeg visste bedre. Og da femmermerket ble passert og jeg selvmotiverende tenkte "halvveis!", sa den lille djevelen på skulderen:
- Like langt og fort enda en gang!

Kilometerne gled allikevel på på et vis og plutselig var syv-kilometersmerket der. Bare tre igjen. Tre kilometer, DET er pice of cake. Nuvel, det er det virkelig ikke på slutten av et løp, men jeg vil lures. Jeg overdrev også for meg selv gleden av å oppdage at Hytteplanmila, spesielt andre halvdel, virkelig var så flat som lovet.

På Garmin sto snittfarten på 4:09 da ni-kilometersmerket dukket opp. Jeg vurderte å være forsiktig og spare litt til de siste 200 meterne som går bratt opp til mål, men det var egentlig ikke noe alternativ. Istedet forsøkte jeg å øke. Det var kult med hundremetersmarkører den siste kilometer, men at hundre meter kan virke så langt...

Men så var svingen der. Jeg kikket opp og håpet å se målseilet på toppen av bakken, men hadde glemt at bakken svingte. Det var bare å bite tennene sammen og ta ut det siste. Midt i bakken satt Silja og fotograferte. Hun ropte noe oppmuntrende (jeg hørte ikke hva) og da gikk det opp for meg at:
1. Jeg er nesten i mål
2. Det blir sub 42
3. Endelig skal jeg få smake på bollene

Fotograf-Silja fanget opp denne opplevelsen på ypperligvis vis.
Mål! Pers! Boller!
Foto: Silja Svanstrøm Amundsen

Målgang! Et euforisk øyeblikk. Garmin viste 41:36. Førtién-tallet! Jeg? Det er jo helt rått! Målet var nådd, med nesten et halvt minutts margin. Og så; Skal jeg gå for sub 40 neste år da?

Ok, den tanken vitner om to ting; jeg har hukommelse som en mygg og jeg må virkelig jobbe litt mer med å leve i nuet.

Så var det å heie inn de andre. Knut Olav kom ikke langt bak. Ettersom han ikke hadde løpt milløp før var han garantert pers, men 42:34 er da også en strålende sådan. Camilla hadde slitt fra tidlig i løpet, men etter å ha hentet seg inn etter målgang ble det klart at det ble pers på henne også. For en herlig dag!

Under utveksling av løpshistorier både oss i mellom og med andre bloggere og bekjente fikk vi endelig smake på bollene. De var kanskje ikke sååå fantastiske som forventet - forventningene var tross alt skyhøye - men jeg nøt helhjertet to av dem og gleder meg allerede til flere neste år.

Hytteplanmila 2011 ble akkurat slik jeg hadde drømt om, og SkiLøpergjengen var like lykkelige da de dro som da de kom; lattermildt skravlende hele veien hjem til Ski.

Janicke

16 kommentarer:

Märtha Louise sa...

Åh, för en härlig berättelse! Hade också tänkt springa hytteplan-mila, men låg hemma med feber istället :( Så det var skönt att få läsa att det gått bra för dig i alla fall, det förtjänar du!

Ingalill. sa...

Skjønte vel at de bollene bare er gode fordi de blir spist i endorfinrus -)

Gratulerer med pers! Du får alle løp til å høres ut som en lek. Kommer aldri til å forstå hvordan det er mulig å løpe så fort,
- og samtidig smile.

Anna sa...

Her er det bare å bøye seg i støvet; selv om du klarte å lure frem et smil på slutten, vet jeg at 4.11 fart (+-) ikke er noe man "leker". Det må være full fokus framåt hele veien. Hvordan var kilometer-tidene? Holdt du et jevnt tempo eller ble det negativ splitt? Det skjønner jeg nesten ikke at går ann i så korte løp. Jeg innbiller meg selv at det går i et forrykende tempo, den siste km, men det er altså bare i hodet...
Og løypa er ikke flat og bollene ikke sååå gode, men det er glemt til neste år! Et supert løp uansett.
Og nå, godeste Lettbent, nu må du hvile deg i form til Kina! Jeg sitrer av forventning til neste marathon-rapport!

ania sa...

Det hørtes fantastisk ut og du ser ut på det bildet som om du hade det veldig gey. Gratulerer.. "yoy rock!"

Silja sa...

Det var en fryd å ta bilde av deg i går; det var bare såååååå hærlig å se at noen faktisk klarte å smile på vei opp siste kneika! Knallbra jobba! ;-) Du har all grunn til å være fornøyd og du skal ha hukommelse som en mygg for du skal selvsagt skite ennå høyere i 2012!

Endorfinlykke sa...

Du er rå! Og det bildet er fantastisk kult. God tur til Kina - gleder meg til rapporter!

Så hyggelig å hilse på deg!

lettbent sa...

Märtha Louise: Synd du hadde (har?) feber, for det løpet var virkelig fint (mulig jeg er litt farget av resultatet - men det virker som alle andre er enige). Du får sette det på listen for løp neste år. God bedring!

Ingalill: Takk!! Endorfinrus gjør det meste ganske mye bedre, og det er nok den selvsamme endorfinrusen som gjorde det mulig å smile. Var litt overrasket over det selv egentlig...

Anna: Ja, det var igrunn ganske slitsomt å passe på farten hele tiden. Det var skikkelig jobb. Jeg tror jeg løp veldig jevnt, forsøker å alle fall det. Tror faktisk jeg for første gang *ever* fikk en ørliten negativ splitt. Og ja, nå skal det hviles! Kina... hjelpes!

Ania: Tusen takk! (c: Det er rart at noe som er så hardt likevel kan oppleves som gøy, men om det ikke var det så ville man da ikke gjort det igjen og igjen. Har nok blitt endorfinjunkie, hehe.

Silja: Takk, takk, og det var så hyggelig å se deg i bakken der! "Mosquito-brain" får kanskje bli nytt navn på bloggen.

Marit: Takk og takk det samme! Staheten kommer omsider til nytte i løpingen.(c: Veldig hyggelig å hilse på deg!

Frk. Løpeskjørt sa...

Nok en gang gratulerer med super pers! Og det er så morsomt å lese referatene dine. Du skriver så godt. :o)
Bollene smakte egentlig vanlige boller, men så bra som Hytteplanmila er, så henger jeg mer gjerne på alle som sier bollene er fantastiske.

lettbent sa...

Tone: og takk igjen, det faktisk litt surrealistisk å ha oppnådd en slik tid. Og takk for ros angående referater/skriving. Det betyr mye! (c:

Jupp, bollene var nok vanlige gode boller, men for en bolleelsker var det mer enn godt nok i sammenheng med løpsarrangment. Tenkte ikke engang på at vi ikke fikk medalje før du kommenterte det, så boller må ha vært en god erstatning tross alt.

Astrid sa...

For en knallform du er i! Så moro! :)

lettbent sa...

(c: Skal leve lenge på dette! Og Berlin...og forhåpentligvis Xian.

Marit sa...

En utrolig prestasjon. Gratulerer så mye:)

Siri sa...

Fantastisk Janicke!
Utrolig gøy å følge deg:-) (altså på bloggen, ikke ryggen din!)

lettbent sa...

Marit og Siri: Tusen takk! Det er vannvittig gøy at det gikk.

Terje sa...

Så bra Janicke :) Du virket pigg når vi møtte deg på onsdag. Gratulerer med ny (sterk) pers!!!

lettbent sa...

Takk Terje! Raske sko vet du... Det var veldig hyggelig å møte deg/dere ute på tur i mørket. (c: