lørdag 10. september 2011

Gøy på landet!

En del vil nok påstå at Ski-boere er bønder, men det er først når man kommer til Ås at man virkelig er på landet. Mine første løpesteg ble ganske sikkert tatt i denne kommunen ettersom det var her jeg tilbrakte mine første fem år. Derfor var det ekstra hyggelig å ta med seg løpeskoene og besøke landlige Ås i dag.

Årungen Rundt er egentlig et gammelt løp, men etter å ha blitt arrangert fra 1920-tallet frem til en gang i sekstiårene ble det en lang pause frem til 2010. Ettersom rapportene fra fjorårets løp var positive, og arrangementet også omfattet barneløp så det kunne bli en familieutflukt, var det ingen grunn til ikke å melde seg på.

Start og mål lå inne på de idylliske områdene til UMB (Universitet for Miljø- og Biovitenskap), og med sol og god temperatur lå alt til rette for at årets arrangement skulle bli like hyggelig som det visstnok var i fjor.
Landlig idyll i Ås. Barneløpet for de minste gikk rundt
den koselige andedammen.

Det var to barneløp; Et på trehundre meter, rundt andedammen, for de minste (0 - 6 år), og en 2,5 kilometersdistanse for de over seks år. Mens Mia på seks fikk en enkel match med andedamrunden, ble utfordringen en del tøffere for Maiken på ti.
Mia har fått sin medalje mens Maiken og jeg
fremdeles har våre utfordringer foran oss.

Maiken var veldig klar for å løpe 2,5 kilometersløpet da vi meldte oss på forrige helg, men i dag var det andre ting som fristet mer. Men, med betalt startlisens skal det bedre grunner til for å stå over.
En litt motvillig løper, nr 152, på startstreken.

Distansen visste jeg hun taklet; ungen løp tolv runder på idrettsbanen med cherrox da hun gikk i første klasse. Likevel ble jeg litt bekymret da startskuddet gikk og så farten på hele gjengen. På tross av mine innstendige advarsler om denne klassiske feilen la hun ut i et tempo det ville bli tøft å holde særlig lenge.
Maiken på vei mot målstreken.

Det var en lettelse å se henne komme i god stil mot målstreken. Tydelig varm men tilsynelatende ved godt mot. Eller? Etter målgang ville hun knapt prate med oss, men vi fikk etterhvert høre at hun hadde sett en hest som manglet et øye (skremmende opplevelse), holdt på å løpe på en småunge som forvillet seg ut i løypa (irriterende) og måttet spørre løperen bak om veien (flaut). Dessuten hadde hun vært kvalm underveis. Jepp, den tøffe starten hadde kostet.

Humøret bedret seg fort med en is, og det hjalp enda mer da hun skjønte at hun faktisk hadde løpt ganske bra. At hun i tillegg ble intervjuet av lokalavisen, Østlandet Blad, var muligens akkurat det som skulle til for å gjøre dagen så spennende at hun nå ikke er avvisende til å delta i flere løp.

Da barneløpene var unnagjort var det klart for de som virkelig skulle løpe rundt Årungen. Vi var ikke så mange, og jeg synes de andre så skremmende spreke ut. Bare å glemme sjekken på 3.000 kroner og gavekortene fra Løplabbet på 2.000 og 3.000 kroner som vanket til de tre første kvinner og menn med andre ord.

Som vanlig ved start plundret jeg litt med å få igang musikken, men snart var både den og jeg i taktfast driv nedover bakkene mot Årungen. Nedover og nedover. Aldri har jeg løpt et løp med så mye sammenhengende nedover. Optimisten i meg nyter det, det er jo bare å sette giret i fri og la beina fly. Pessimisten i meg tenker umiddelbart at så mye nedover må bety at det før eller siden også blir mye oppover. Dessuten ante jeg ikke hva slags fart jeg burde legge meg på. Skulle jeg begrense meg eller eller bare "pøka på"? Som vanlig i startet av løp valgte jeg det siste.

Det fløt greit, og jeg hadde heldigvis alltid løpere rundt meg så jeg slapp å tenke på hvor løypa gikk. Etter alle nedoverbakkene, og noen små oppoverbakker, flatet det ut langs Årungen. Først på østsiden, deretter på vestsiden. Etter de fem første kilometerne lå snittfarten på 4:15, men med negativ utvikling.

De siste to kilometerne var seige. Ikke så rart kanskje, for det var her vi måtte betale tilbake for nedoverbakkene i starten. Visstnok ble det 60 høydemetere inn mot mål. Ikke noe motbakkeløp akkurat, men tøft nok når det allerede røyner på.

Jeg visste at det lå minst tre jenter foran meg, men etter de første tre-fire kilometerne så jeg bare den tredje av dem; Ei veldig ung jente som jeg senere fikk høre var 13 år! Jeg tok litt innpå henne mot slutten, men dert fantes ikke nok krefter til å ta henne igjen. Hun slo meg til sist med ti sekunder. Utrolig imponerende, og jeg synes det var vel fortjent at hun kapret tredjeplassen og gavekortet. Selv om jeg veldig gjerne skulle hatt det gavekortet da...
Enda en medalje til samlingen. (c:

Jaja, jeg fikk jo medalje, og med offisiell tid på 46:11 ble det en ny fjerdeplass totalt. Aner jeg et Størmer Steira-syndrom?

Det er to vidt forskjellige ting å delta i løp som Årungen Rundt og løp som Sentrumsløpet. De store løpene er kule, mens de små har sjarm. Årungen Rundt opplevde jeg som en liten sjarmbombe; Flotte barneløp, flinke arrangører, hyggelige kjentfolk, vakre omgivelser, utfordrende og bra løype, fristende premier og - sist men absolutt ikke minst - ordentlige doer. Det siste er noe bare virkelig små løp kan by på. Derfor håper jeg egentlig at Årungen Rundt forblir en liten hemmelighet, for jeg er definitivt med neste år også.

Janicke

11 kommentarer:

Frk. Løpeskjørt sa...

Så spennende å lese! Barn og tenåringer kan virkelig være raske altså, men imponerende av en 13-åring å slå deg!

Morsomt at barna dine fikk løpe også, og at det forhåpentligvis ga mersmak. :o)

Om det ikke havner på samme dato som Årefjorden Rundt neste år også, så er jeg med. Små løp er koselige, om enn med litt høyere nivå enn meg. :o)

Leif sa...

Skikkelig flott reportasje, fra et artig løp virker det som! Godt å se at du har sikret etterveksten til Skiløperne... :-)

Og jeg lærte et nytt uttrykk for hva jeg IKKE skal gjøre om to uker i Berlin: "Pøka på". Vet det kan bli lett å bli revet med... :-)

Ingalill. sa...

Grattis.
Det er jo greit at du ikke rauser med deg alle preminene hver eneste gang, kan jo risikere at du slutter i jobben og blir småløpsdeltaker ' på ordentlig' -)

Personlig er jeg litt redd små løp, er for treg, og er foreløpig ikke tøff nok til å takle at funksjonærer med stive heierom og middag ventened hjemme blir opphold pga meg.

(Får psyke meg opp med nok et år med mastodontene og kvinneløp.)

Silja sa...

Jeg liker både store og små løp, og begge har definitivt sine styrker og svakheter. De store løpene klarer sjeldent å anskaffe nok doer, dopapir og køen er så lang at man kanskje ikke rekker å får gjor sitt fornødne før starten går. De små løpene har sjeldent dette problemet. I OM og Sentrumsløpet løper man aldri alene og man klarer bedre å holde farten opp. I mindre løp blir det nødvendigvis færre folk og færre som løper i samme tempo; da er det ikke alltid like lett å presse seg maksimalt. Teten har kanskje ikke dette problemet, men jeg løper som kjent ikke i tetfeltet og blir ofte liggende alene ;-)

Moro å lese og du løper så utrolig bra uansett du (synes nå jeg da!!!). Veldig moro og inspirerende å lese. Synd dette løpet kolliderte med Lørenskogløpet; får se om vi tar en tur på landet neste høst ;-)

Trine :) sa...

Takk for fine bilder og referat. :) Jeg liker ikke å løpe men dette var faktisk littegranne motiverende å lese. :)

lettbent sa...

Toneklone: hadde definitvt vært utrolig stolt om barna mine klarte den prestasjonen der som trettenåring. Gitt at de synes det er gøy har de jo utrolig utholdenhet. Snakket med en del som hadde løpt Årefjorden rundt i går. Skjønte at det var et fint løp også. Lørenskogløpet som Silja løp virker også trivelig - så det burde ikke bli nødvendig å kjede seg neste høst heller, hehe.

Leif: takk for det. Ja, sikrer etterveksten. Meldte dem på som SkiLøpere, så da var løpegruppa godt representert. (c: Å "Pøka på" kan gå bra, men det er nok klokest å ikke gjøre det i maraton. Der skal jeg bruke klokka og sikre at jeg holder meg på planlagt fart fra start. To uker igjen - det er helt vanvittig!! (c:

Ingalill: Kanskje det er en levevei, å bli så god på mosjonistnivå at man kan leve på premier fra småløp. (c: Årungen var av de minste løpene men med ganske god spredning i tider. Du hadde sikkert greid deg veldig fint. Men det finnes jo mellomstørrelseløp også da. KK mila neste?

Silja: Enig, styrker og svakheter. Jeg tror jeg presser meg uansett, men det er klart - jeg var litt keen på å ta igjen jentungen så litt ekstra presset jeg nok på. Nok til at lårene er ganske ømme i dag (mulig at de ble ekstra møre av en lang kveld med høye hæler).

Trine: Hyggelig tilbakemelding, tusen takk! Jeg tror man kan lære å like å løpe, men da må man ville det og starte opp på rett måte. Men det finnes jo nok av andre ting en løping man kan gjøre også. (c:

Mia sa...

Hei, første gang jeg besøker bloggen din. Spennende å følge deg på veien mot målet ditt, med 5 maraton før fylte 40:) Lykke til, dette klarer du!

lettbent sa...

Hei Mia, og tusen takk for oppbacking! (c:

Astrid sa...

Gratulerer med en kjempefin plassering! Veldig synd jeg ikke fikk med dette løpet, men det er nok sannsynlig at vi dukker opp neste år! Enig med Silja i at man ofte blir liggende litt ensom "baki der" når løpene er små, men jeg synes at alt det andre veier opp for den ulempen!

Anna sa...

Grattis med vel gjennomført.Og ikke minst tommelen opp for at dine småjenter er bitt av basillen, ser ut til at eldstejenta er fin og lett på tå. Og en is må til etter en sånn litt motvillig prestasjon.

lettbent sa...

Astrid: Veldig synd du ikke fikk vært med, men det blir flere muligheter. Antar at det vokser litt til neste år, men litt flere løpere tåler det uten at det går utover de positive sidene.

Anna: Moro når barna blir med også. Usikker på om de egentlig er bitt av basillen, men vi får se... (c: