søndag 21. august 2011

Mersmak i Moss

Varmt og tungt, men fint og hyggelig. Det er den kjappe oppsummeringen av Christian Frederikløpet i Moss. En noe lengre beskrivelse kommer her:  To fulle måneder hadde gått siden forrige løp. Det var på tide å feste på seg en nummerlapp og chip igjen. Like sikkert som gleden over dette dukker usikkerhet og nervøsitet opp. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Dagens løp var ikke "viktig" i så måte, så hvor kommer denne spente nervøsiteten fra?
Ektefellen satset på å psyke ut de andre løperne
med sin NY Marathon t-shirt.
Forsøker å se cool ut (er egentlig dritnervøs).

Strategisk plassert helt foran i gruppe to - de som skulle løpe mellom 40 og 50 minutter - var alt klart for en god start. Da startskuddet gikk la jeg meg ut på siden av feltet og dro forbi en del løpere med noe overdreven tro på seg selv. Nå hører det vel med at farten ved dette tidspunktet (de første 3-400 metrene fra mål) var godt under 4 min/km. Takk og lov for Garmin som kan fortelle meg sånt, og som redder meg fra den totale kollaps! Dette er forøvrig en taktikk som kan anbefales. I alle fall i såpass små løp. Ved å starte skikkelig tøft den første halve/hele kilometeren, så slipper man å ligge i større grupper og styres av andre, løpe slalom, senere i løpet. Funket fint i Moss.

Det lå en gruppe løpere et stykke foran meg, og jeg ga meg selv streng beskjed om å ikke forsøke å ta dem men å løpe mitt eget løp. Forsøkte å se hvor mange jenter det var blant dem, og konkluderte med to. De så imidlertid veldig spreke ut (steg, kroppsfasong, klær), så jeg vurderte ikke engang å forsøke å ta dem igjen. Målet ble i stedet å ikke la noen andre jenter passere meg uten kamp. Ja, "løpsmessig kamp" da altså.

Det var skikkelig sommer i Moss denne dagen, og allerede etter tre/fire kilometere kjente jeg at det hadde vært godt med vann. Vanligvis drikker jeg ikke på mil-løp, men munnen var tørr som sandpapir. På forhånd hadde jeg lest at det skulle være to drikkestasjoner, så det burde ikke drøye så lenge. Tenkte jeg.

Fem og seks kilometer ble passert, og et eller annet sted derimellom passerte jeg også en av damene som lå foran meg. Hun hadde nok åpnet litt hardt, for jeg holdt ganske jevnt tempo. Kan jeg virkelig være nummer to av kvinnene nå? Det motiverte til å ikke sakke av på farten, selv om det begynte å røyne på. Hver kilometermarkering ble oppfattet "loud and clear". Undertekstene "halvveis", "over halvveis" på disse skiltene ble oppriktig verdsatt. Farten var god, men det kostet. Ikke en meter var gratis.

Jeg hadde fått høre før løpet at det fra omlag åtte kilometer bare var nedoverbakker til mål. Derfor var det åtte-kilometersmerket som var første mål. Etter det skulle det cruises inn de siste to (alt er relativt). Men jeg måtte ha noe å drikke! Det begynte å prikke i hodet, og med flere kilometer igjen å forsere dukket frykten for dehydrering opp. Å bli liggende i fosterstilling et eller annet sted langs løypa - eller i målområdet - står ikke på ønskelisten over løpserfaringer.
Målseilet var gjenstand for drømmer underveis.

Endelig dukket den opp: Drikkestasjonen. Konstaterte litt skuffet at det bare var energidrikk, men det fikk stå til. Det viktigste var å få inn væske. Det var uaktuelt å risikere plasseringer, så det ble et sveip bortom bordet for å ta med en kopp, og deretter suge inn et par slurker av den hoppende energidrikken i fart. Vi snakker nok om 90 % svinn.

Inne i Nesparken holdt det på å bli en da capo fra iForm-løpet; jeg holdt på å løpe feil. En gruppe løpere omlag tretti meter lenger frem hadde tatt av mot venstre, og de to karene som jeg lå i ryggen på holdt på å følge etter. Ikke så rart når både løperne foran har tatt inn der, og sperrebåndet som egentlig hadde sperret nettopp den veien hadde røket og blåst innover den veien. Mine to "ledestjerner" innså imidlertid tabben før den ble gjort og kom seg i riktig retning. "Er det hit vi skal?" peste jeg til dem. Oppfattet egentlig ikke noe svar, men fulgte etter likevel. Heldigvis! Løypa forøvrig var godt merket, og det var mange funksjonærer som passet på - bare ikke akkurat i dette krysset.

Åtte-kilometersmerket var et kjærkomment syn. Fortsatt hadde ingen jenter passert meg. I stedet fortsatte jeg å plukke (mannlige) rygger. Det motiverte. Nedover, nedover. Ble irritert over liten oppoverkneik, det skulle jo bare være nedover. Videre nedover. Inn i sentrum, rundt hjørner og endelig inn i gågata og oppløpet. Det var ikke stort å grave frem av ekstra krefter, men litt friskere tempo må til når det er så godt med støttende publikum som heier deg inn mot målseilet. Det er ikke så mye som slår opplevelsen; Å kunne stoppe opp ved passering av målstreken, få medalje rundt halsen og chip'en fjernet. Det gjelder uansett. Når det i tillegg er mistanke om en god plassering blir det ekstra stort. Snart ble det klart at to damer hadde krysset målstreken før meg. Så var det altså en dame jeg ikke hadde sett langt der fremme likevel, men det gjorde ingen verdens ting; Jeg var nummer tre!! (Viste seg senere å være tre foran meg, altså ble jeg nummer fire).
Alltid stas med medalje!

Etter mange hyggelige samtaler med andre løpere, deriblant Toneklone og Siri, var det tid for premieutdeling. De tre raskere damene var i andre aldersklasser, dermed ble det både fjerdeplass og seier (som ble tildelt gavekort på 300 kroner) på én og samme dag. Lykken var stor og smilet satt klistret.

Det totale regnskapet går neppe i pluss, men den siste tiden har løpingen faktisk generert litt inntekt. Først reisegavekort på 15.000 fra Apollo og nå gavekort på Moss Amfi på 300 kroner. Gleden over å vinne det siste gavekortet er nok større en den faktiske verdien av kortet; Ordentlig stas!

Ja, jeg reiser nok til Moss i august neste år også!

Janicke

PS: Det var to drikkestasjoner underveis. Har bare meg selv å skylde, var vel for fokusert på løpingen...

13 kommentarer:

Nina sa...

Gratulerer med 3. plass! Hva ble tiden?

lettbent sa...

Takker! (c: offisiell tid ble 44:04. Klarte dermed målsetningen om under 45 men persen fra iFormløpet ble stående. Veldig godt fornøyd da. (c:

Ingalill. sa...

Skal se det blir yrkesløper av deg til slutt, Grete måtte jo også slutte i jobben til slutt.
(bare vent til du blir 50, da gjør du reint bord -)

Gratulerer med innsats, premier og som alltid, spennende rapport!

Astrid sa...

Hurra! Du er så FLINK! Dette var jo fantastisk gøy å lese. Det ble vel champagne i går kveld :-)

lettbent sa...

Ingalill: Haha, ja yrkesløper, DET hadde vært noe. Tredjeplassen var fin, men de to som slo meg gjorde det med flere minutters margin - så jeg har litt å gjøre i så fall.

Astrid: Tusen takk! Champagnen ble lagt til kjøl lørdag morgen, men vi feiret med god Amarone i stedet. Lar imidlertid champagnen ligge kjølig, slik at det bare er å sprette korken når det passer. Nok av ting å feire nå!(c;

Siri sa...

Grattis med klasseseieren Janicke! Herlig:-)

Fine bilder av deg på moss avis sin nettside også:-)

lettbent sa...

Tusen takk Siri. Utrolig stort!! (c:

Anna sa...

Cool, grattis! Og ikke bare med plasseringa, men med en strålende tid.
Men jeg fikk ikke så veldig lyst til å løpe 10 km nå. Levde meg veldig inn i ubehaget, varmen, tørrheten i munnen og lengselen etter Solo(min store motivasjon)Heldigvis er det lenge til oktober og da er det heller ikke så varmt.
Hvordan går det med benet?

lettbent sa...

Takk Anna. Det ble visst fjerde totalt, i stedet for tredje, men er det så nøye da? (c: Mila er jo et slit hver gang, men det er forholdsvis fort gjort da. Mye verre å løpe en mil etter svømming og sykling...

Beinet kjente jeg ikke noe til under løpet, men litt i går. Under langturen i går var det der, men føler vel ikke at det hindrer meg nevneverdig. Satser på å holde det i sjakk (med god hjelp av fysioterapeuten).

Lille søster sa...

Dette var spennende og artig lesing! Mila på under 45 min. er fantastisk! Jeg liker å lese om hvordan du og andre bloggere plukker løpere. (dessverre blir jeg selv som oftest plukket, men det gjør ikke så mye:))

Endorfinlykke sa...

Off, du minnet meg på alt ubehaget, men også gleden etterpå.
For en fantastisk tid og plassering, du er helt rå! Hvor har du fått den farten fra??

Frk. Løpeskjørt sa...

Imponerende tid i den løypa der altså!
Koselig å hilse på deg på lørdag. :o)

lettbent sa...

Lille søster: Mila på under 45 er ingen kosetur, jeg må virkelig stå på. (c: Fatter ikke hvordan det er mulig å komme under 40...

Marit: Det er jo litt ubehag, men ufattelig fort glemt når man er i mål. Er klar for nytt ubehag ganske snart. (c: Ville ikke forundre meg om du fikset sub 45 også. Du løper jo fort når du trener.

Toneklone: Veldig hyggelig å hilse på "live"! (c: