Maratongressenke

Om en drøy uke blir jeg maratongressenke for første - og høyst sannsylig siste – gang. Ektefellen har siden 2007 ønsket å føre New York marathon på merittlisten og omsider har tiden kommet. Treningsinnsatsen har vært varierende, men så er ambisjonsnivået også edruelig; de 42 kilometerne skal overleves, helst joggende hele veien. Med en viss bekymring har jeg observert – og tidvis kommentert – at treningsmengden ikke helt har ligget på anbefalt nivå, men nå på søndag ble jeg imponert! Utstyrt med nesten to liter drikke fordelt på åtte flasker, to tuber energigel og en halv energi bar i drikkebeltet, sorte tights, sort jakke, sort lue og sorte hansker så det mest ut som om han skulle ut og og sprenge noe, men det eneste som stod i fare for å sprengt var egne blodkar og lunger. Han skulle ut på sin aller lengste tur noensinne; målet var tretti kilometer. Han var spent, og jeg var redd for at han skulle synes så lang distanse var helt forj**lig.

Derfor var jeg forberedt på det meste da jeg, med vann og solbærsaft i bagasjen, syklet avgårde for å holde ham med selskap (og eventuelt frakte ham hjem på bagasjebrettet). Jeg møtte ham omlag syv kilometer hjemmefra og heldigvis ble mine bekymringer gjort til skamme. Dag holdt et kontrollert og jevnt tempo og så egentlig forbasket bra ut. Fra å være til dels tvilende til at han ville klare å fullføre New York maraton ble jeg der og da overbevist om at han kommer til å redde familiens maratonære i år!

Verrazano Bridge mellom Staten Island og Brooklyn under NY maraton 2007.

Det er veldig lenge siden min siste langtur nå, men sist uke ble det i alle fall fire turer og over 50 kilometer igjen. I kveld skal SkiLøperne "gjøre Ski sentrum" så da blir det en ny rundt-ti-kilometers-tur. En ting er klar - så fort klarsignalet kommer skal det bli en real langtur igjen.

Ut på tur...

Janicke