tirsdag 30. september 2014

Berlin Marathon 2014 - Løp som en mann!

Revet mellom høflighet og planlagt løpsstrategi forsøkte jeg et par ganger å ymte frempå til Gerard fra Nederland at vi kanskje skulle roe ned tempoet en smule, men enten så hørte han ikke hva jeg sa, eller så lot han som han ikke hørte. Da jeg omsider bestemte meg for å gire ned til en tryggere hastighet brøt en ny og ukjent stemme i hodet inn: Ahrgh, ikke vær sånn en pingle! Ta en sjanse!

Mildt sagt overrasket over ny og aggressiv løpsstrategi, tok den mer forsiktige (og hittil dominerende) stemmen en kjapp gjennomgang av argumentene for å faktisk gå for real pers; Jo, beina kjentes gode. Det fløt godt med deilig fartsfølelse og tilsynelatende god kontroll. Perfekte løpsforhold, og ferske løpsresultater som indikerer at formen er bedre enn noen gang tidligere. Det kan gå. Og ærlig talt; skal du noen gang fikse Chewbaccamålene må du jo faktisk prøve.

Løp som en mann, for pokker!
Løpegodis. Løpsstrategi og næringsinntak henger sammen. Fra drikke-
stasjonene forsyner jeg meg kun med vann. Næringen består av nøye testede
produkter. I Berlin ble det muligens oppdaget en manglende komponent...

Den opprinnelige løpsstrategien ble klar kvelden før løpet (Then we (try to) take Berlin):

"Strategien er å legge ut i tempo for 3:30 (5:00-ish) og så - gitt at det finnes krefter igjen - øke tempoet fra ca 30 kilometer (4:45-ish). Er det dagen for det vil jeg da fint komme under 3.28:40. Om jeg virkelig har blitt en bedre løper i det siste, så vil det være mulighet for å kapre enda litt mer."

Jeg tenkte nok å starte i litt raskere fart enn enn jeg skrev (4:55-ish), men ellers var dette fremdeles planen for gjennomføring da gjengen med Springtime-deltakere ankom startområdet søndag morgen. Og for en morgen det var! Rett over ti grader, nydelig morgensol fra klar blå himmel og komplett vindstille. Optimale forhold!
Optimale forhold = God stemning. Tommy, Luis og Erik er klare!

En av de mange tingene som er så bra med å løpe i Berlin, er at man ikke behøver å være i startområdet så lenge før start. Noe tid må man naturligvis beregne for å finne frem til rett startgruppe, men området ligger svært sentralt i byen og alt er så godt organisert og tydelig forklart. 
Spente løpere før start. I bakgrunnen skimtes Brandenburger Tor som vi noen
timer senere (forhåpentligvis) skal løpe igjennom rett før mål.

Starten går på den brede paradegaten Strasse des 17. juni som skjærer tvers gjennom Tiergarten i forlengningen av Unter den Linden. Foran oss blinker det inspirerende i gulldrakten til den mektige og høyreiste Siegesseule. Bak oss troner den stolte Brandenburger Tor, den historiske portalen som vi alle skal passere igjennom bare noen hundre meter før mål. Gitt at vi klarer dagens oppgave...
Ready to run!

Ett år har gått siden persen på 3:28:40 ble satt her i Berlin. Dagen før fjorårets lykkelige løp kjøpte jeg meg skoene som tok meg dit. Sammen har vi løpt rundt hundre mil, og denne dagen er skoene med i sitt fjerde og siste maratonløp. Det virker som en passende avslutning. Sirkelen blir sluttet. Håper bare de holder helt inn.
Ett år og 100 mil gamle tar mine gode følgesvenner, Adidas Energy Boost, 
sin siste reise...

Definitivt klare for de evige tartanbaner. 

Det er først mens vi venter på startsskuddet at jeg faktisk føler noe. Frem til nå har det bekymret meg at det ikke har vært noe spenning eller nerver å spore i meg for dette fantastiske løpet. Nå kommer det. Lettet konstaterer jeg at lysten på pers ikke bare er tilstede, den er veldig sterk!

Så er nedtellingen i gang. ...drei, zwei, eins... En stor klase gule ballonger slippes fri og glir i sakte film opp mot den klarblå himmelen til jubelen fra over 40.000 adrenalinrusede løpere. Sakte subbing fremover mot startportalen. Noen meter før vi når frem jogger vi lett, og når startmatten krysses piper Garmin bekreftende til trykket på startknappen. Vi er i gang!
Årets Berlin Marathon er i gang!

Vi er flere Springtime-reisende som har planer om å løpe rundt eller under 3.30 og i starten har vi nogenlunde kontroll på hverandre. Tempoet kontrolleres hyppig på klokken. Selv om det er mye folk er farten omtrent der den skal. Det blir en del slalomløping, men det som opptar meg mest utover å følge med på klokken er å sørge for at skjørtet holder seg på plass. Det er godt testet for løping, også lengre turer, men aldri tidligere med så mye Nugatti, Snickers og Chomps i lommene. Det kunne tydeligvis vært en størrelse mindre, for de første tre-fire kilometerne må jeg rett og slett holde på, og stadig heise opp, skjørtet. Det stresser meg ikke. Jeg hadde det på samme måte med tightsen jeg løp med i fjor. Så fort svetten bryter går det fint. I grunn bare komisk.

Etter ti kilometer kjenner jeg høyrebeinet varsle at det ikke har vært helt topp i det siste. Langt i fra vondt, men nok kjenning til at bekymringen for at det skal kunne ødelegge dukker opp. Det får meg til å forsøke å roe tempoet litt ned. Rundt meg er det nå tre-fire kjente. Robert fra Sverige ser ut til å dra ifra. Gro som jeg møtte i New York i fjor ligger rett foran, og på siden løper Tommy som jeg ble kjent med på vårens reise til Runner's World Training Campen i Portugal. Vi har samme strategi og utveksler jevnlig noen tanker rundt at vi faktisk holder et litt høyere tempo enn det som var planen. Stadig står det 4:40 og 4:45 på klokken, i steden for 4:55.

Så dukker Gerard opp. En 62 år gammel programmerer fra Nederland. Han løper sin femtende maraton etter å ha gått ned over 100 kilo, og i dag er planen å løpe på rett under 3:25. Sprekt og selvsikkert flyr han avgårde i tempoet som egentlig er litt for raskt. Jeg har bekreftet at også jeg drømmer om sub 3:25, og han er hyggelig så vi fortsetter i samme litt-for-høye-fart, prater i vei og henter vann til hverandre fra drikkestasjonene. Et par ganger forsøker jeg å hinte om at vi kanskje burde holde litt tilbake og heller satse på å ha krefter til å øke farten mot slutten. Gerard er imidlertid "on a mission". Han skal under 3:25 og holder den farten han må for å fikse det.
Skravlings med Gerard fra Nederland. Tommy (til venstre) sakket heller
ikke av selv om det gikk fortere enn planlagt.

Tommy er rett i nærheten og bekrefter at det egentlig går litt for fort. Samtidig kjenner vi begge at vi har kontroll. Pusten går greit. Beina føles gode. Derfor blir det ikke til at jeg slipper Gerard. Jeg har ikke lyst til å løpe forsiktig og smart som en jente. Jeg vil jo ha pers! Som Gerard fra Nederland er jeg villig til gutse for sub 3:25, vel vitende om den overhengende risikoen for å løpe kjepprett inn i veggen med vidåpne øyne. Jeg vil løpe som en mann! Så da gjør jeg det.

Halvmaraton passeres på 1:42:30. Jeg må faktisk kontrollregne et par ganger før jeg konkluderer med at, jo, om jeg bare gjør det samme en gang til så går det akkurat. Tanken på å fortsette i samme tempo dobbelt så langt, skremmer meg overhodet ikke. Alt fungerer. Selvsikkert fantaserer jeg om negativ splitt.

Rett før 25 kilometer forteller Gerard at han alltid pleier å få sin første tunge periode ved 25 kilometer. Ting kan tyde på at det slo til igjen i Berlin, for etter dette ser jeg ham ikke mer. Selv fortsetter jeg ufortrødent, og kan konstatere at både kropp og hode fortsatt fungerer slik det skal.

Følelsen av fart og kontroll er berusende. Denne gangen begynte jeg å putte i meg energi første gang ved syv kilometer i stedet for ti, og fyller på ca hver femte. Fra drikkestasjonene tar jeg bare vann. Et par slurker fra ca hver andre eller tredje stasjon (det er mange av dem). Ellers benytter jeg drikkestasjonene som en mulighet til å passere mengder av andre løpere. Tommy er fremdeles med, og Gro ser jeg av og til.

Berlin byr på et helt utrolig publikum og rytmer og musikk følger oss hele veien. Kilometerne suser unna og det hele går som en drøm. Jeg begynner for alvor å tro på suksess, og gleder meg til å ligge i gresset foran Riksdagsbygningen med en stor plastkopp Erdingers øl (alkoholfreies naturligvis). Så lenge jeg ikke begynner å gå blir det klar pers!

Så er det dags for å betale prisen! I Berlin begynte min maraton ved 37- 38 kilometer. Distansen hadde tært på mot, vilje og kraft, og da en annen nordmann begynte å snakke med meg, og jeg - etter bare noen få setninger tilbake - kjente at jeg nesten ikke fikk puste, ble jeg bekymret. Nesten redd. Jeg kunne ikke prate. Jeg kunne ikke engang si at jeg ikke klarte å prate. Gled bare til siden for å slippe videre dialog. Håper at jeg ikke virket uhøflig.

Ved 39 kilometer er lysten til å gå nesten uimotståelig. Såpass rutinert er jeg heldigvis i min femtende maraton at jeg vet at det er en kortvarig og bitter lykke. "Høyt og lett. Bruk armene. Fokusér på lykkefølelsen foran Riksdagsbygningen. Fire kilometer er ikke langt. Pust. Kom igjen. Bare femten minutter til. Høyre, venstre, høyre venstre. Opp og frem. Lett og fint. Bruk armene. Fortsett. Snart der.  Unter den Linden snart. Pust helt ned i lungene. Det er dette som ER maraton. Du kommer til å hate deg selv om du stopper nå. Fortsett. Fortsett!!"

Fire kilometer er faktisk VELDIG langt når du snakker sånn med deg selv hele veien!

På merkelig vis gikk det fremover. I ettertid ser jeg at tempoet ikke gikk så mye ned heller. Endelig på Unter den Linden. Ansiktet er nær ved å vrenges i et hulk, men jeg orker ikke engang det. Endelig gjennom Brandenburger Tor. Fy F! så langt det er ned til målstreken.

Og så er det over.

Instinktivt stopper jeg klokken, men jeg klarer ikke å se hva det står. Er rimelig sikker på at det er under 3:25, men som så ofte før blir øynene ekstremt lyssensitive rett etter maratonmålgang. Jeg ser knapt noenting. I tillegg får jeg tilbake pusteproblemene og må lene meg fremover. En funksjonær spør om det går bra. Jeg bare vinker bekreftende, og forsøker å late som det gjør det. Subber litt videre mens jeg kjenner funksjonærens blikk i nakken.

Medaljen. Tar ikke imot med hendene, lener meg bare lett frem for å få den lagt rundt halsen. Gratulasjoner og glade ansikter. Slitne løpere. Så møter jeg Tommy. Og Gro. Glade klemmer. Vi klarte det! Men med praten kommer pusteproblemene tilbake og synet er fremdeles ikke på plass. På instruksjon fra Gro og Tommy halvveis setter og legger jeg meg ned, mens Gro henter vann som jeg kyler innpå. Litt bekymret, men aller mest så sjukt lykkelige.
To nypersede maratonløpere! Det er mulig jeg slo Gro med noen skarve
sekunder denne dagen, men hun hadde definitivt mer krefter igjen enn meg.
Foto: Like lykkelig og like nyperset - og enda litt raskere - Tommy

På veien mot "lykken på plenen foran riksdagsbygningen", den stunden som holdt meg gående de siste kilometerne, møter vi flere kjente. Og snart er vi en gjeng som sitter der i den strålende solen, med hver vår Erdinger - og bare nyter.
Endelig på plenen foran riksdagsbygningen! Her med Kim og Vidar som begge
leverte imponerende løp.

Ny pers på 3:23:54 og atter et perseløp med negativ splitt. Nå skal det legges en plan for videre kapring av minutter, og så må jeg finne ut hva det er som forårsaker syns- og pusteproblemene. Én teori er saltmangel, så neste gang skal jeg i alle fall ha med en salttablett.
Sub 3:25. For første gang gadd jeg stå i kø for å få frest inn tiden min. 

Persen er én ting. Det som gjør meg aller mest happy med løpet i Berlin er at jeg turte å satse, og at jeg ikke ga opp da satsingen kostet så dyrt på slutten.
Atter en suksess i Berlin. Kan ikke annet enn å elske denne byen.

Gerard så jeg for øvrig aldri igjen, men han kom inn på 3:27:12 og ble nummer 24 i sin aldersklasse. Jeg håper han hadde et fint løp selv om det ikke holdt helt inn.

Enda en gang har virkeligheten overgått forventningene. Det ble atter et løpseventyr av en helg, og i tillegg til deilig ny pers og trivelige gjensyn med venner og kjente, har helgen gitt mange nye, hyggelige og morsomme bekjentskaper. Flere av dem treffer jeg snart igjen på løp og løpsreiser fremover; Hytteplanmila, New York, Tokyo, Paris. Så mye å glede seg til!

Three down, two to go. Høstens fjerde maraton blir i Chicago om knappe to uker.

Janicke

lørdag 27. september 2014

Then we (try to) take Berlin

Berlin! Byen er proppfull av forventningsfulle løpesjeler. Ferske som erfarne. Det er lett å se hvem som skal til pers i morgen. Ikke på fremtoning - maratonløpere finnes i alle størrelser, farger og former - men enkelte ting har vi felles. For eksempel den lett anspente gangen. Blikket som stadig trekkes mot asfalten i søken etter tre blå streker. Splitter nye, fargesterke lettvektsløpesko fra sportsmessen. En vag eim av fordums tigerbalsam...

Ja, og så bærer vi alle et gullfarget armbånd. Eventuelt i tillegg til et rosa.
Gullarmbånd for å komme inn i startområdet. Event-armbånd i rosa
i år. Mulighet for å "inngravere" tiden etter løpet (om man benytter
muligheten til å stå i lang kø for å få det gjort).

Kvelden før den store dagen. Dette er løpet som EGENTLIG var hovedmålet i år. Det er her jeg skulle - skal? - vil - sette pers med god margin. Med få timer igjen til løpet har jeg ingen aning om hvordan jeg ligger an. Drømmen lever, men troen er nede for telling. Det er forsåvidt som det pleier.
Starten for Breakfast Run - Schloss Charlottenburg.

Dagen før dagen har gått med til en lett joggetur i BMW Berlin Marathon Breakfast Run. Hvor mange som var med vet jeg ikke (mange!), men det var en særdeles avslappet og hyggelig joggetur fra flotte Schloss Charlottenburg til den mektige olympiastadioen. Jeg ser for meg bildene av Hitlers stramme maske da Jesse Owens løp inn til seier.
Svært mange testet bena i Breakfast Run. 

Det er neppe noe poeng å delta i et slik løp dagen før dagen for løpsprestasjonens del, men det bidrar i alle fall til å sette en i stemning. 
Underveis. Ren skravle-, opplevelses og fotograferingsjoggetur. 
Ikke noe konkurranse å spore i dette løpet. Her med Northern Runner
Erik og training camp-kompis Tommy.
Heftig å løpe inn på Olympiastadion Berlin!
Historisk sus...

Sjelden har jeg sittet så mye i ro dagen før et maraton som jeg har gjort i dag. Det må da være bra? Jeg har slappet av, gjort klart antrekket, spist god middag i svært hyggelig lag og er i seng i god tid før 22. Det er ikke mer å gjøre...
Løpsoutfit'en er bestemt. 

Alt er på stell. Det eneste som mangler er nerver. Hvor har det blitt av sommerfuglene? Har jeg nå, ved min 15. maraton (eller lenger) blitt så dreven at jeg ikke blir nervøs lenger? På tross av hårete mål, overmodig utbasunert på bloggen - typisk rett etter positive løp eller treningsøkter?

Drømmen om 3:20 lever fremdeles, men troen er mikroskopisk.
Selvsikkerhet i det blå - som disse BMW Berlin Marathon ballongene ved
starten på dagens Breakfast Run.

Det er bare å gjøre det som må gjøres: Sove. Stå opp. Hoppe i tøyet. Spise frokost. Stille opp ved start.

Strategien er å legge ut i tempo for 3:30 (5:00-ish) og så - gitt at det finnes krefter igjen - øke tempoet fra ca 30 kilometer (4:45-ish). Er det dagen for det vil jeg da fint komme under 3.28:40. Om jeg virkelig har blitt en bedre løper i det siste, så vil det være mulighet for å kapre enda litt mer.
Happy rett før mål i Oslo sist lørdag. Tilsvarende happy i Berlin i morgen?

Og er det ikke dagen for det, så...vel, da får jeg bare forsøke igjen en annen gang. Enkelt og greit.

Klar for Berlins gater! Snart, i alle fall.

Janicke

søndag 21. september 2014

Oslo Maraton Ti for Grete - What if...

Det er skrevet mye om hvordan man skal forberede seg til løp. Uansett hvilken distanse som skal løpes kan man finne oppskrifter på hva man bør gjøre de siste ukene, de siste dagene og de siste timene før man skal til pers. Å løpe vinmaraton, sove fem timer i snitt pr natt i tre, fire uker, og å stå rett opp og ned laaange dager på stand frem til det aktuelle løpet, er ikke blant de ordinære anbefalingene.

Derfor kan jeg ikke annet enn å tenke: Hva om...

Ett kjapt steg tilbake: For én uke siden løp jeg Marathon du Médoc. En fest av et løp, med ytterlig herlig feiring i to dager.
Oppløp på staselig rød løper under ballongportaler i Médoc Marathon. 
Egentlig i "gresk gudinne"-drakt, men ettersom mange ropte "Allez Cæsar" 
etter meg er jeg litt usikker på om jeg traff helt... 

Rusen - opplevelsesrusen! - fra de franske vingårdene hadde knapt lagt seg før forberedelsene til Oslo Maraton satt i gang. Som representant for Springtime betød det i første omgang å stå på stand. Å stå, rett opp og ned på bena, mange timer hver dag.
Oslo Marathon Running Expo.

Det har riktignok vært fantastisk hyggelig under Oslo Maraton Expo. I tre dager har jeg fått skravle med en drøss av kjente, nye bekjente - og totalt ukjente - om mine favorittemaer. Kjempegøy! Men det å stå rett opp og ned på beina, uten pause, ti timer hver dag er neppe optimalt for prestasjon i løp.
Mange SkiLøpere deltok i Oslo Maraton, enten som fartsholdere eller
som løpere på jakt etter nye bestetider. Tøffe karer: Stig, Knut, Bjørn Einar.

Hyggelig besøk på standen: Endelig fikk jeg møte Trude "live", og det er alltid 
stas å treffe tøffe Eline Øidvin som tok seieren i Oslo Halvmaraton for
funksjonshemmede. Eline er også med og løper i Berlin neste helg!

Startnummeret hadde jeg, men det var ikke helt avklart at jeg skulle få mulighet til å forlate standen og løpe 10 for Grete. Da løpsdeltakelsen til slutt ble avklart var jeg veldig spent på hvordan det ville bli å overtale de stå-vante, maratonpregede beina til å forflytte seg fremover i noe større hastighet enn gange. Dessuten var jeg veldig spent på om det stramme høyrebenet, som endelig lørdag morgen kjentes bra, ville melde seg igjen. For å forsøke å holde skuldrene på et passe lavt nivå satt jeg bare ett (uttalt) mål: Medalje!

Korrekt! Det er et imponerende nakent og tafatt mål. Mangfoldige galakser unna Chewbacca-standard. Jeg har tross alt aldri brutt et løp. Men, så hender det en sjelden gang at selv den selvutleverende Lettbent holder reelle mål bittelitt for seg selv. Tanken var at med pers på 41:27 så burde 45 minutter være grei skuring. Selv med ferske maratonben og tre dager på stand. Gitt at høyrebeinet ikke gikk i vranglås...

Drømmen var naturligvis en langt bedre tid.
Alltid et mål for målgang.

Gjennom fredagen var jeg veldig usikker på hvordan 10 for Grete skulle legges opp. Det er nesten et år siden jeg løp et ti-kilometersløp sist; Hytteplanmila 2013 (Hytteplanmila Revisited), og ti kilometer er generelt en veldig ukjent, og dermed særs skummel, distanse!  Hvilket tempo skulle holdes fra start, når skulle det veksles opp, og hvilket tempo måtte i så fall til for å fikse negativ splitt og en tid på i underkant av 45 minutter?

Lørdag morgen ble imidlertid alle strategitanker lagt til side. En stakkars maratondebuterende SkiLøper dukket opp på standen, enda litt reddere i blikket enn han hadde vært dagen før, da han var innom i forbindelse med startnummerhenting.

"Jeg har på meg GPS-enheten. Jeg har på meg pulsbeltet. Så har jeg klart å glemme klokka!!!"

Det var bare én ting å gjøre. Utstyrt med min klokke og mitt pulsbelte gikk han litt lettere i steget på vei mot startstreken for sitt aller første maraton. Med ham (og klokken) forsvant også strategi-stresset rundt mitt eget løp: For første gang skulle et løp, med startnummer på brystet, løpes uten klokke! Kun på følelse.

Oppstilt blant løperne på startstreken var jeg som vanlig nokså nervøs, men forsøkte å døyve det med småskravling med en bekjent. Litt før startskuddet smalt ble logging på Strava igangsatt, så jeg kunne feste telefonholderen på armen før løpet var igang. For selv om turen skulle løpes uten klokke så måtte den jo logges.

Fra start var det veldig trangt. Spesielt bød helomvendingen på rådhusplassen på håpløse forhold for å komme i gang - selv om jeg startet forholdsvis langt frem i pulje én - og etter to kilometer var det fremdeles slalomløping. Ingen perseløype dette, med så mange trange områder og krappe svinger.

Med mest erfaring fra lange løp synes jeg kilometermarkeringene dukket opp raskt. Farten føltes kontrollert. Jeg justerte hele tiden i forhold til pust, generell følelse, terreng og signaler fra høyrebeinet. Sistnevnte var det heldigvis veldig få av.

I fjor irriterte jeg meg veldig over manglende heiing (Sinnainnlegg - Oslo Maraton 2013). Det var ikke imponerende i år heller (mulig jeg er veldig bortskjemt fra alle internasjonale løp) men det var da et lite hakk bedre... Eller? Det var i alle fall hyggelig med den heiingen som var, og å se Ingrid Kristiansen rope og hoie bidro også godt til løpegleden.

Jeg hadde null peiling på tid da målseilet kom til syne men tenkte det måtte være under 45 minutter. Selv på oppløpet ble det slalomløping og halv-bråstopp fordi man plutselig havnet bak en maratonløper eller halvmaratonløper som i saktegående tempo også var på vei mot mål. Jeg hadde godt med krefter igjen, så jeg guffet på. Det er jo så ergerlig når man havner et sekund i feil retning og vet at man garantert kunne ha tatt det.
Måloppnåelse, medalje - og godfølelse attåt!

I mål! Jeg fomlet litt for å få fisket ut telefonen og slå av Strava-loggingen. Da viste den 43:39. Greit nok tenkte jeg, tok i mot medaljen, og tuslet sakte (truende krampe i venstre legg) tilbake mot expoen for siste økt på standen. Underveis møtte jeg Runar Gilberg fra Kondis som dessverre ikke var fornøyd med eget løp. Han nevnte at løypa sannsynligvis var 300 meter for lang. Strava-målingen min hadde også målt 10,3 km, men av erfaring stoler jeg ikke på at logge-apper og gps-klokker måler korrekt, så gudene vet.

Tilbake på standen tikket resultat-sms'en inn. Offisiell tid: 42:59. Så gøy at innsatsen på oppløpet hadde betalt seg. 42:59 er tross alt noe heeeelt annet enn 43:00.

Med 42:59 i dette ikke-persevennlige løpet som muligens var 300 meter for langt, etter en rimelig dårlig oppladning - og kun løpt på følelse - kom gleden. Resultatet har i tillegg fått meg til å lure på hva som kunne vært mulig dersom det ikke var for alle disse maratonløpene i høst. Dersom det var mulig å få til en skikkelig god opplading mot Hytteplanmila i oktober, i stedet for en maraton (Chicago) bare seks dager før... Kunne Chewbacca 10K-målet vært innen rekkevidde?

Ikke godt å si, men jeg tar med meg troen på at formen kanskje er et hakk bedre enn før, og at sub 40 ER et realistisk mål. En gang.

Men aller først: Berlin Marathon neste søndag. Chewbacca brøler sub 3:20. Lettbent nøyer seg med å si at alt under 3:28:40 er supert, og legger forsiktig til at medaljen i Chicago (mål om verdensherredømme) egentlig er viktigere enn pers i Berlin...

Janicke

onsdag 17. september 2014

Médoc Marathon - Et berusende løpseventyr

Mellom vingårdene i Bordeaux møtte jeg min skytssengel denne helgen. Skinnende hvit og bevinget dukket han opp fra ingensteds, og sørger for at løpseventyret i Médoc ble fullkomment. Engelen viste seg å være fra London og het James. Eller Gary. For å være helt ærlig vet jeg ikke hva han het, men fra kilometer 18 til kilometer 36 holdt vi sammen. Vi delte vannflasker og vinglass som gamle kompiser og passet på at den andre hang med. Vi snakket ikke stort, men holdt hverandre løpende i passende og jevnt tempo.

Médoc Marathon… Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Den korte versjonen er at helgen har vært en fest fra begynnelse til slutt. Men nå ligger det ikke for meg å fatte meg i korthet når det gjelder beskrivelser av løp og løping. Jeg må i alle fall gjøre et forsøk på å gi et bilde av hva Médoc Marathon er.

For at dette innlegget ikke skal gå over alle bloggens bredder holder jeg meg til selve løpet. Egentlig hører både det vanvittige "pastapartyet" dagen før løpet, og vinsmaksvandringen med påfølgende festlig lunsj dager etter løpet, med til historien. Vinen flommet både før, under og etter løpet - for alle som ønsket det.

Médoc Marathon ble arrangert første gang for tretti år siden. Fem menn, fire av dem leger, hadde vært i New York i forbindelse med New York City Marathon og ønsket å etablere et maratonløp hjemme i Bordeaux. Deres maraton skulle imidlertid ha fokus på glede og nytelse i steden for slit og smerte. Bor du i et av verdens mest berømte vinområder så er løsningen nærliggende...
Vinranker så langt øyet kan se. Vi lærte at rosene ikke stod ved rankene
til pynt, men som indikatorer på angrep av parasitter/sykdom. Rosene angripes
først og gir dermed tid til forbebyggende tiltak før druene vinrankene rammes.

Verdens lengste maraton, skryter arrangøren. Påstanden illustreres med en sjanglende løper med vinglass i hånden. Dette er ikke et løp for den som vil løpe fort. Én ting er at løypa er ganske tung der den snegler seg gjennom det duvende vinlandskapet. Underlaget veksler mellom asfalt, grus, gress og sand, og temperaturen er gjerne mellom 25 og 30 grader. Arrangøren fraråder faktisk folk som er ute etter pers å delta. De oppfordrer heller til å utnytte makstiden på seks og en halv time. Fokuset skal være fest og moro. Festaspektet understrekes da også av at maraton- og vinfesten i tillegg er et løpende karneval. Har du ikke kledd deg ut får du visstnok ikke medalje.

Det kan virke som det er flere enn meg som er glade i medaljer...
"Do you want me to ride him?" spurte jockeyen meg da jeg 
fotograferte dem. "Yes, please." føltes som det eneste rette svaret.

Snøhvit og de syv dvergene var med.

Mulig det ble litt varmt for disse etter hvert...

Surfere på land. Det så ut til at brettene var lettere enn vanlige
brett, men å bære dem en hel maraton...

Sikkert kjempegøy å bære på denne kamerautstyrte dragen i fire mil også...

Selv gikk jeg for en gresk (eller romersk) variant.

Stemningen i den lille byen Pauillac, hvor start og mål er, var mildt sagt festlig med alle de utkledde, heftige sambarytmer og konfetti i luften. Startskuddet gikk av i en herlig kakofoni av jubel, fyrverkeri, musikk og heiing. 
Starten gikk med fyrverkeri, konfetti, samba og jubel.

Så bar det ut i det vakre Bordeaux-landskapet. Hele opplevelsen var i grunn surrealistisk. Dette klassiske, flotte området med det ene vinslottet flottere enn det andre - og tusenvis av løpere ikledd de villeste kostymer. Smilet satt som klistrert og jeg var spent på den første drikkestasjonen. Ville vi få vin allerede der?

Ikke bare var det vin på de aller fleste drikkestasjonene, det var levende musikk og forskjellige ting å spise. Fabelaktige gardenparties i vinslottenes hager. Jeg hadde glemt nugattitubene og GU chompene på hotellrommet og bestemte meg for at jeg like godt kunne smake på godsakene. Under en rolig treningstur, som dette skulle være, hadde det ingen betydning om det skulle bli behov for pit stop underveis uansett.
Hele 10.000 festglade løpere på vei mot den første vingården - og vinen.

Temperaturen var over 25 grader og solen stekte. Kostymet fungerte helt fint å løpe med, lett og tynt som det var. Den eneste ulempen kom jeg (heldigvis) på rett før jeg helte en kopp vann over hodet. Tynn hvit kjortel og tynn, hvit sports-bh... Det var bare å drikke vannet.

Vingårdene dukket opp som perler på en tettperlet snor. Etter 15 kilometer satt smilet fremdeles på, men motivasjonen for å løpe over fire mil var allikevel på hell. Å løpe fort er tøft, men det er jammen ikke lett å løpe sakte heller. Jeg smakte vinen på enkelte av de mange vinslottene vi var innom, spiste litt her og der og drakk mengder av vann. Et par ganger stoppet jeg helt for å feste en øredobb som stadig løsnet, og jeg kontrollerte stadig pulsen på klokken.
Full fest på mat-/drikkestasjonene også!

Muligens var det oppdagelsen av at det hadde gått med mer enn en time på den første mila som førte til at motivasjonen bleknet i alt det fargerike og flotte. Maraton føltes langt. Eller, rettelse; maratondistansen føltes lenge! Det fristet ikke å løpe i dette tempoet i all evighet.

Saved by an angel! Rundt 18 kilometer ut i løpet hadde jeg akkurat lagt om til gange i en forholdsvis bratt bakke - pulsen skulle jo holdes nede – da den bevingede dukket opp med et oppmuntrende ”Come on! We can do this!”. Jeg vurderte et kvart sekund å forklare ham at jeg ikke var sliten, jeg bare holdt meg til en lavpuls-plan for å ikke ødelegge perseforsøk i Berlin om to uker, men kjente det rykket i føttene. Jeg hadde ikke lyst til å ta det så himla rolig. Jeg VILLE være med og løpe bakken. Og med det ble Médoc Marathon igjen et morsomt løp.
Reddende engel!

På toppen av den lange, bratte bakken fortalte engelen at han hadde villet hjelpe meg ettersom jeg hadde hjulpet ham å finne tilbake rytmen med mitt passende, jevne tempo. Han hadde visstnok hengt på et par kilometer.

De neste 18 kilometerne løp vi sammen, hovedsakelig i taushet, men med en hyggelig fellesskapsfølelse og et mer passende tempo (og medfølgende høyere puls). Jeg hadde håpet at vi skulle holde sammen helt inn, men på slutten fikk han det tungt. Selv slet jeg med et stramt høyreben, hele veien fra skinka og ned i leggen, og turte etterhvert ikke å stoppe og vente på ham i frykt for at det ville bli umulig å komme i gang igjen.

På tross av det stive beinet nøt jeg for en gangs skyld de siste syv kilometerne av et maratonløp. Nå var det nokså tynt med løpere rundt, og publikum ga ekstra støtte til oss få som passerte. ”Allez, allez Janique!” og ”Courage!”. Rundt vingårdene var mottakelsen fantastisk, tidvis var det som å løpe i korridorer av jublende tilskuere. Jeg jublet med, takket lykkelig "Merci!" og tok high fives med absolutt alle barn (og voksne) som strakk ut hendene. Gliset var faktisk såpass bredt og permanent at det førte til skille etter smilerynker!
Østersstasjon ved 38 kilometer. Ca en kilometer før entrecôte-stasjonen, 
som igjen var etterfulgt av Champagne-stasjonen - som jeg gikk glipp av. 

Ved 38 kilometer feiget jeg ut og tok nøyet meg med å fotografere østersene jeg hadde fått anbefalt å smake. Saltsmaken passer sikkert godt så langt ut i løpet, men nå var det mål, medalje og fest som trakk. Entrecot’en ved 39 kilometer fikk også være, men det var en liten skuffelse at jeg ikke fikk med meg Champagnen som ble tilbudt én kilometer før mål.

På oppløpet var det fremdeles krefter å hente, og en fartsøkning på den staselige røde løperen, gjennom flere ballongportaler, ga ekstra jubel fra tilskuerne og speakeren proklamerte at det var ”Janique Ekelberg, Norway” som passerte løpere på oppløpet.

Og så var også målstreken i Médoc Marathon passert.
Lekker medalje!

I mål fikk vi ikke bare den fine medaljen lagt rundt halsen og en rose i hånden. Vi fikk også utdelt et fint strienett med løpets logo. Jeg var takknemlig for nettet, men det var kun ment som en praktisk gave: I nettet plasserte de en trekasse med en vinflaske og en eske med to flotte Riedel-glass. I tillegg til en forholdsvis ordinær plastkopp med noe blått snøre som jeg ikke tenkte så mye over. Dens funksjon kom for en dag litt senere. 
Raus goodiebag i Médoc.

Etter målgang i Médoc har alle som har løpt adgang inn i et strengt bevoktet telt. Ingen andre slipper inn her, og på innsiden er det mat og drikke, levende musikk - og full fest! Allsang og hæla i taket.
Hva er vel 42,2 km? Bare å slå seg løs til musikken umiddelbart etterpå!

Til å begynne med forsynte jeg meg med en vannflaske og diverse spiselig og satt meg til i solen ute ved elven Gironde. Det ble utvekslet mange anerkjennende blikk og glade smil oss maraton-finishers i mellom, og jeg nøt til fulle post-maraton-følelsen. Etter en stund kom engelen - riktignok vingeløs nå - og slo av en prat før han joinet sine venner. Han hadde kommet i mål bare 6-7 minutter etter meg og var fornøyd.

Synet av andre løperes glass med øl fristet, og nå ble det omsider klart hva den blå plastkoppen var til. Den fikk man fylt med den typen drikke man ønsket - mineralvann, øl, vin - så mange ganger man bare ville. Den blå stroppen var til å henge koppen rundt halsen. Genialt.
Genialt kopp-opplegg - selv om den bare fikk henge på for bildets skyld.

Etterhvert kom flere og flere fra Springtime-gruppen til og vi ble sittende der noen timer - stadig med godt drikke i plastkoppen. Alle hadde sine herlige historier å fortelle om dette vanvittige maratonløpet.

Enda er det så mye mer jeg gjerne skulle ha beskrevet, men det får bli ved en senere anledning.

Om det er all vinen, løpet eller alle andre opplevelser som er årsaken - tre dager senere føler meg fremdeles smått beruset...

Janicke

PS: Min reddende engel het forresten Banjamin. En fb-venneforespørsel fra London oppklarte den saken. (c:

torsdag 11. september 2014

Fra SkiLøp til vinløp

It's a wrap! SkiLøpet 2014 – verdens største SkiLøp helt uten ski og staver - er fullført. For min del på høye hæler.

Om skuldrende var senket under UltraVasan, så har de ikke vært det den øvrige tiden de siste fire ukene. Nervøsiteten i forkant av SkiLøpet 2014 var akkurat like sterk som de to foregående år. Ville vi få nok deltakere? Kom alt det tekniske til å fungere? Hvor mange løypevakter og funksjonærer i manko? Hvordan ville løperne like de nye løypene? Hadde vi sagt ja til for mange barn på barnepassen? Og ikke minst; været…
SkiLøpernes styre, initiativtakere og glade amatørarrangører av SkiLøpet.
(foto: SkiLøper Mihai Tudorica / amarathonrunner.com)

Etter pakking av 1.000 velfylte gaveposer - med helt avgjørende hjelp fra
frivillige - var det pakking av nær 100 poser med oppgavebeskrivelser, 
refleksvester og litt goodies. Dugnadsånden lever.

Forberedelsene til SkiLøpet har fylt all fritid (derfor ingen blogginnlegg), og også erstattet en del nattesøvn. Nå kan det pustes ut! Med over 1.000 påmeldte ble løpsfesten større enn noensinne. Perfekt løpevær og herlig stemning, glade ansikter, hyggelige samtaler og flotte løpere i alle størrelser og hastigheter. Oppmøtet fra hjelpemannskapet var på imponerende 100 %, og fra barnepassen gikk det rykter om at ungene ikke ville bli hentet.

Under premieseremonien senket jeg skuldrene litt. Under den hyggelige pizza-banketten for alle fantastiske mennesker som hadde stilt opp frivillig som mannskap, slappet jeg forholdsvis godt av. Lettet. Ordentlig glad ble jeg først da jeg fikk se bildene fra SkiLøpet. Herlige bilder tatt av våre dyktige (og frivillige) fotografer, som virkelig dokumenterer nøyaktig den løpegleden og den løpsfesten vi fra start ønsket å skape.
Full innsats fra første stund i MiniSkiLøpet 2K.
(foto: Laura Skibsted)

Vinner av SkiLøpet 5K ble ledet trygt gjennom løypa av SkiLøpets sykkelharer.
(foto: SkiLøper Mihai Tudorica / amarathonrunner.com)

Glade high fives. Aner meg at dette handler om et veddemål.
(foto: Laura Skibsted)

Å arrangere mosjonsløp har vist seg å være en mye mer omfattende øvelse enn forventet. Ambisjonsnivået har naturligvis en sterk påvirkning på mengden arbeid som må legges ned. Lista ER lagt høyt fordi vi – komplette amatører som løpsarrangører - ønsket å lage vårt eget drømmeløp. Et løp som omfatter alt det som vi selv setter pris på i andre løp:
  • Fine, kontrollmålte løyper
  • Velfylt gavepose
  • Fin medalje
  • Kul t-skjorte
  • Et utvalg distanser
  • Profesjonelt og skikkelig
  • Lav pris så hele familien kan delta - ingen mosjonskatt/lisens
  • Tidtaking med nettotid
  • God informasjon til alle berørte
  • Hyggelige premier, og ikke bare til vinnerne
  • Et løp for alle, store og små, raske og mindre raske
  • Fartsballonger
  • Gratis barnepass
  • Musikk og liv langs løypa 
Og mer til. En løpsfest, helt "enkelt". Kun drevet av frivillige krefter.
Hyggelig leder i lokalavisen Østlandets Blad. Konklusjonen var "Vi har
kommet dit at Ski blir fattigere uten den folkefesten SkiLøpet på kort tid er blitt." 

Naturligvis ser vi diverse forbedringsområder også etter årets løp, men alt i alt ble det en real suksess. Tilbakemeldingene har vært supre, og stor var gleden da lokalavisen i år - for første gang - trykket reportasje om løpet i papirutgaven. At de i tillegg skrev om SkiLøpet i svært så positive ordelag i lederen en dag senere… Vel… Sammen med alle gode tilbakemeldinger fra frivillige med beskjed om at de vil stille igjen neste år, bekreftet denne lederen i ØB at vi hadde endt opp på rett beslutning kvelden i forkant: Det blir SkiLøp også i 2015!

Heldigvis har vi god tid, for denne høsten står voldsomt mye annet på plakaten. I skrivende stund befinner jeg meg i et fly på vei mot Bordeaux og Médoc Marathon.
Maratonutstyr!

Lørdag skal maratondistansen (og muligens litt til) løpes i kostyme. Det skal drikkes vin og spises god mat underveis - blant annet østers og entrecôte. Å løpe fort i dette løpet anses som en uting, og medalje får du bare dersom du har kledd deg ut. Alt tyder på at et nytt Lettbent-eventyr er rett rundt hjørnet, og det skal dokumenteres behørig. 

I første omgang ser jeg frem til å dele pre-race bilde av løpsantrekket på sosiale medier i morgen kveld. 

Janicke