lørdag 27. september 2014

Then we (try to) take Berlin

Berlin! Byen er proppfull av forventningsfulle løpesjeler. Ferske som erfarne. Det er lett å se hvem som skal til pers i morgen. Ikke på fremtoning - maratonløpere finnes i alle størrelser, farger og former - men enkelte ting har vi felles. For eksempel den lett anspente gangen. Blikket som stadig trekkes mot asfalten i søken etter tre blå streker. Splitter nye, fargesterke lettvektsløpesko fra sportsmessen. En vag eim av fordums tigerbalsam...

Ja, og så bærer vi alle et gullfarget armbånd. Eventuelt i tillegg til et rosa.
Gullarmbånd for å komme inn i startområdet. Event-armbånd i rosa
i år. Mulighet for å "inngravere" tiden etter løpet (om man benytter
muligheten til å stå i lang kø for å få det gjort).

Kvelden før den store dagen. Dette er løpet som EGENTLIG var hovedmålet i år. Det er her jeg skulle - skal? - vil - sette pers med god margin. Med få timer igjen til løpet har jeg ingen aning om hvordan jeg ligger an. Drømmen lever, men troen er nede for telling. Det er forsåvidt som det pleier.
Starten for Breakfast Run - Schloss Charlottenburg.

Dagen før dagen har gått med til en lett joggetur i BMW Berlin Marathon Breakfast Run. Hvor mange som var med vet jeg ikke (mange!), men det var en særdeles avslappet og hyggelig joggetur fra flotte Schloss Charlottenburg til den mektige olympiastadioen. Jeg ser for meg bildene av Hitlers stramme maske da Jesse Owens løp inn til seier.
Svært mange testet bena i Breakfast Run. 

Det er neppe noe poeng å delta i et slik løp dagen før dagen for løpsprestasjonens del, men det bidrar i alle fall til å sette en i stemning. 
Underveis. Ren skravle-, opplevelses og fotograferingsjoggetur. 
Ikke noe konkurranse å spore i dette løpet. Her med Northern Runner
Erik og training camp-kompis Tommy.
Heftig å løpe inn på Olympiastadion Berlin!
Historisk sus...

Sjelden har jeg sittet så mye i ro dagen før et maraton som jeg har gjort i dag. Det må da være bra? Jeg har slappet av, gjort klart antrekket, spist god middag i svært hyggelig lag og er i seng i god tid før 22. Det er ikke mer å gjøre...
Løpsoutfit'en er bestemt. 

Alt er på stell. Det eneste som mangler er nerver. Hvor har det blitt av sommerfuglene? Har jeg nå, ved min 15. maraton (eller lenger) blitt så dreven at jeg ikke blir nervøs lenger? På tross av hårete mål, overmodig utbasunert på bloggen - typisk rett etter positive løp eller treningsøkter?

Drømmen om 3:20 lever fremdeles, men troen er mikroskopisk.
Selvsikkerhet i det blå - som disse BMW Berlin Marathon ballongene ved
starten på dagens Breakfast Run.

Det er bare å gjøre det som må gjøres: Sove. Stå opp. Hoppe i tøyet. Spise frokost. Stille opp ved start.

Strategien er å legge ut i tempo for 3:30 (5:00-ish) og så - gitt at det finnes krefter igjen - øke tempoet fra ca 30 kilometer (4:45-ish). Er det dagen for det vil jeg da fint komme under 3.28:40. Om jeg virkelig har blitt en bedre løper i det siste, så vil det være mulighet for å kapre enda litt mer.
Happy rett før mål i Oslo sist lørdag. Tilsvarende happy i Berlin i morgen?

Og er det ikke dagen for det, så...vel, da får jeg bare forsøke igjen en annen gang. Enkelt og greit.

Klar for Berlins gater! Snart, i alle fall.

Janicke

4 kommentarer:

Atle Klovning sa...

Så bra, Janicke! Du skriver så innsiktsfullt! Lykke til i morgen!

Janicke Ekelberg sa...

Takk Atle! Dagen er her. Tror jeg gleder meg. (c:

Ida Foss sa...

Masse lykke til, håper det blir et flott løp uavhengig av tid. :) Berlin høres stemningsfullt og morsomt ut!

Anonym sa...

Masse lykke til! You can do it :)