mandag 31. oktober 2011

Ukjent grunn

Så har løpegleden brakt meg ut på fullstendig ukjent grunn igjen. Denne gangen var det ikke et resultat av manglende retningssans, men heller som følge av pratevillighet og iver over løpingens gleder. I dag førte det meg til Marienlyst og NRK Radio som gjest i et innslag til programmet "Ekko".

Tema for programmet var Norges Idrettsforbund og deres satsning (eventuelt manglende satsning) på breddeidrett for befolkningen etter 15-årsalderen. Vi var fire gjester i studio: en fra Norges Idrettshøyskole, en fra Norges Idrettsforbund, en 15-år gammel gutt som hadde spilt fotball inntil nylig men gått over til helsestudio fordi han ikke ville ofre så mye som krevdes for å fortsette med fotballen, i tillegg meg. Jeg representerte folk som har tatt trenings-skjeen i egen hånd. 

Har man bestemt seg for å kaste seg over muligheter og utfordringer som dukker opp skal man ikke kjenne så mye på nervøsitet og usikkerhet, men å skulle være på radio for første gang var litt nervepirrende. Heldigvis viste det seg å være hyggelig og avslappet, og en interessant opplevelse. Innslaget sendes i morgen formiddag, så neste utfordring blir å takle å høre sin egen stemme på radio. Huff.

Nå merkes det at et nytt løp er rett rundt hjørnet; Løpsselvtilliten halveres dag for dag, samtidig som abstinenser grunnet minimal treningsmengde fordobles i tilsvarende tempo. Kort oppsummert: På tide å dra!

Janicke


fredag 28. oktober 2011

Oppbygging og nedtelling

Om få dager bærer det østover. Langt østover! Armene mine er i ferd med å bli blå av all klypingen - skjer dette virkelig? - og det er nesten så jeg har begynt å glede meg til flyturen også. Jeg gleder meg i alle fall til å oppleve Xi'an og Beijing, og føler bare positiv forventning i forhold til å løpe en ny maraton. Tre av fem i boks? Det blir nok først etter løpet jeg klarer å være helt tilstede og virkelig oppleve Kina.

De siste forberedelsene går sin gang. Hytteplanmila har dog hengt igjen i beina hele uka, og ideelt sett burde de nok fått mer og bedre hvile. Fra nå av skal restitusjon prioriteres høyere, både i form av løpefrie dager og utstrakt bruk av nye, tettsittende sorte strømper. Det er naturligvis ikke snakk om lekre nettingstrømper, men nyanskaffede cep kompresjonsstrømper.
 
Premie light.

Ettersom jeg vil ha strømpene rene og freshe til flyturen har de bare blitt testet etter løping. Jeg har ikke brukt dem nok til å oppleve noen merkbar restituerende effekt, men overraskende nok føltes det ordentlig befriende å ha disse stramme strømpene på.

Bakketrening sto på programmet i går. På forhånd lurte jeg om beina ville bli særlig glade for det, men etter de første dragene opp bakken kjentes det ut som om det løste opp noe av ubehaget. Jeg forsøkte å kjøre maks opp bakkene, men er usikker på om jeg virkelig gjør det...
 
Høst i Follo-trakten. Fikk plutselig lyst på marshmallows.

Bakken var ikke voldsomt bratt, så jeg fikk også fokusert på å holde kroppen høyt, et bra steg og intensiv frekvens. Hadde trodd at pulsen skulle få svingt seg, men det var først i den tiende bakken at den nådde 170. Det kunne jo vært at det var høyt nok, men når Garmin har notert 174 som snittpuls på Hytteplanmila får jeg det ikke til å stemme. Jeg kjører riktignok ikke bakker og intervaller til jeg spyr. Har oppfattet at en del mener det skal til for at det skal kunne regnes som en skikkelig økt, men står heller over den ekstra utviklingen det eventuelt skulle gi. Målsetningen for kvalitetsøktene fremover blir å forsøke å kjøre enda litt hardere og presse pulsen til nye høyder - uten å spy. Og så er det vel bare å innse at jeg må sette meg bedre inn i puls og pulstrening.

I dag blir det full hviledag, før en siste (bonus)tur med SkiLøperne i morgen tidlig. Jentene har bedt om en skogsløpetur på søndag, men det går i så rolig tempo at det knapt regnes som trening. Siste intervalltrening blir på tirsdag, og etter det vet jeg ikke om det blir mulighet for løping før den store dagen. Utenom øktene skal det hviles og soves så mye som mulig.

Og pakkes...

Janicke

søndag 23. oktober 2011

Perselørdag på Hønefoss

Tredje løpshelg på rad, og det tiende løpet i år totalt; Hytteplanmila!

Det var en glad, liten SkiLøpergjeng som tok veien fra bondelandet på Ski til det til forveksling like bondelandet på Hønefoss. Stemningen i bilen var fnisete spent, og taktikk for løpet var naturlig hovedtema. Alle var ute etter personlig rekord, og alle var innstilte på å gi jernet.

Optimismen som hadde boblet i meg etter KK mila fikk seg en knekk da det som skulle være en lett liten dagen-før-dagen løpetur i stedet ble en seig affære med høy puls og lav fart. Kanskje var det i overkant ambisiøst å gå for ny pers bare en uke etter den forrige? Brygget jeg på en forkjølelse? Skulle det omsider straffe seg at det ikke ble investert i så mye restitusjon etter Berlin? Vel, bloggen fanger. Har jeg skrevet at jeg går for pers og sub 42 der så er det bare en ting å gjøre: gå for pers og sub 42. Go hard eller go home, som Anna sier.

Etter en liten omvei - det var så hyggelig skravling i bilen at vi kjørte rett forbi Hytteplanseilene og funksjonærene som var i full gang med rigging - ankom vi Holehallen/Holeværingens klubbhus. Løpet var rekordstort i år, men arrangørene var vel forberedt så både parkering og nummerlapphenting gikk svært så smidig.
Spente, perseklare SkiLøper-kolleger Camilla og Knut-Olav
har fått startnummerene på plass.

Temperaturen var perfekt for løp, men i tiden frem til løpet var det veldig godt å kunne være innendørs i Holehallen. Det var tydelig at Hytteplanmila er et løp som brukes av seriøse løpere. En eim av tigerbalsam lå tung over hele området, og folk så rett og slett fordømt raske ut. Camilla, Knut Olav og jeg kjente litt på prestasjonsangsten, men det hjalp på selvtilliten da ei jente kom bort og spurte hvor mye klær vi anbefalte å ha på under løpet. Så så vi vel ikke så håpløst uerfarne ut likevel.

Ved startstreken var det delt inn i grupper; sub 40, 40 - 45, 45 - 50, og så videre. Etter et lite besøk i sub-40 gruppen - måtte bare kjenne på det - stilte vi oss ganske langt fremme i 40 - 45 gruppen, rett ved den gule ballongen med tallet "40" tydelig skrevet i tykk, sort sprittusj.
- Den ballongen, tenkte jeg, skal ikke få forsvinne mer enn to minutter foran meg.

Så gikk startskuddet og det var bare å "pøka på". For å klare sub 42 måtte snittempoet ikke være lavere enn fire minutter og elleve sekunder på kilometeren. Det var litt tett med folk i starten, men farten var god så det var mest å bevege seg med som en del av en større masse. Jeg lot 40-ballongen gli litt unna, det skulle gå fort men ikke så fort. Foran meg strakte strakte feltet seg snart ut og slynget seg som en lang, fargerik slange gjennom åkerlandskapet. Løpere løp forbi meg, og jeg løp forbi andre, men det var helt uvesentlig. Det var bare meg selv jeg konkurrerte mot. Ingen ambisjoner om plasseringer her, bare sub 42.

Uten musikk på øret kverner tankene enda mer enn ellers, og selv om jeg forsøkte pense dem over på andre spennende ting, så var det knapt en tanke som ikke dreide seg om farten, bein, armer, minutter, sekunder og pers. Kroppen fungerte, men det virket allikevel langt mellom hver kilometermarkering i starten. Da firermerket dukket opp håpet jeg at det var femmermerket selv om jeg visste bedre. Og da femmermerket ble passert og jeg selvmotiverende tenkte "halvveis!", sa den lille djevelen på skulderen:
- Like langt og fort enda en gang!

Kilometerne gled allikevel på på et vis og plutselig var syv-kilometersmerket der. Bare tre igjen. Tre kilometer, DET er pice of cake. Nuvel, det er det virkelig ikke på slutten av et løp, men jeg vil lures. Jeg overdrev også for meg selv gleden av å oppdage at Hytteplanmila, spesielt andre halvdel, virkelig var så flat som lovet.

På Garmin sto snittfarten på 4:09 da ni-kilometersmerket dukket opp. Jeg vurderte å være forsiktig og spare litt til de siste 200 meterne som går bratt opp til mål, men det var egentlig ikke noe alternativ. Istedet forsøkte jeg å øke. Det var kult med hundremetersmarkører den siste kilometer, men at hundre meter kan virke så langt...

Men så var svingen der. Jeg kikket opp og håpet å se målseilet på toppen av bakken, men hadde glemt at bakken svingte. Det var bare å bite tennene sammen og ta ut det siste. Midt i bakken satt Silja og fotograferte. Hun ropte noe oppmuntrende (jeg hørte ikke hva) og da gikk det opp for meg at:
1. Jeg er nesten i mål
2. Det blir sub 42
3. Endelig skal jeg få smake på bollene

Fotograf-Silja fanget opp denne opplevelsen på ypperligvis vis.
Mål! Pers! Boller!
Foto: Silja Svanstrøm Amundsen

Målgang! Et euforisk øyeblikk. Garmin viste 41:36. Førtién-tallet! Jeg? Det er jo helt rått! Målet var nådd, med nesten et halvt minutts margin. Og så; Skal jeg gå for sub 40 neste år da?

Ok, den tanken vitner om to ting; jeg har hukommelse som en mygg og jeg må virkelig jobbe litt mer med å leve i nuet.

Så var det å heie inn de andre. Knut Olav kom ikke langt bak. Ettersom han ikke hadde løpt milløp før var han garantert pers, men 42:34 er da også en strålende sådan. Camilla hadde slitt fra tidlig i løpet, men etter å ha hentet seg inn etter målgang ble det klart at det ble pers på henne også. For en herlig dag!

Under utveksling av løpshistorier både oss i mellom og med andre bloggere og bekjente fikk vi endelig smake på bollene. De var kanskje ikke sååå fantastiske som forventet - forventningene var tross alt skyhøye - men jeg nøt helhjertet to av dem og gleder meg allerede til flere neste år.

Hytteplanmila 2011 ble akkurat slik jeg hadde drømt om, og SkiLøpergjengen var like lykkelige da de dro som da de kom; lattermildt skravlende hele veien hjem til Ski.

Janicke

fredag 21. oktober 2011

Hårete plan for Hytteplan

I morgen er det Hytteplanmila. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett folk med Hytteplan-pregede t-skjorter i norske løp og lurt på hva det er. Nå vet jeg at det er en bedrift, og at det er hovedsponsoren til et populært mil-løp.

Selv om en usedvanlig spennende maraton gjenstår også etter denne helgen ser jeg Hytteplanmila som min egentlige sesongavslutning for organiserte løp i 2011. Man skal aldri si aldri og alt det der, men jeg tror at det neste løpet jeg deltar i (etter Xian naturligvis) blir London Marathon i april, tett fulgt av både Sentrumsløpet og Göteborgsvarvet. Litt pause før dét hardkjøret bør man vel ha.

Vi blir tre SkiLøpere som begir oss til Hønefoss i morgen formiddag. I tillegg skal veldig mange løpeblogg-kollegaer løpe. Det ser ut til å bli et særdeles sosialt løps-event! Det er spådd delvis skyet og elleve grader. Hvorvidt jeg går for løpeskjørt og gåsehud (ref KK Mila - godt mulig at "fryst kvinne skyr kulden"), eller lang tights er fremdeles et uavklart punkt, men det blir i alle fall Asics Gel Tarther - de raskeste skoene. Jeg håper det går fort i morgen!

Depresjon, gråt og tenners gnissel er ikke reaksjonen selv om det ikke skulle bli ny pers på mila i morgen. Jeg legger min lit til at de berømte bollene utraderer alle former for skuffelse knyttet til mislykkede målsetninger. Ny pers er uansett målet. Det er noen måneder siden jeg letthendt tastet sub 42 minutter under Hytteplanmila. Den siste tiden, inntil forrige helg, anså jeg det som en umulighet. Etter KK Mila begynte imidlertid optimismen å spire igjen. I praksis betyr sub 42 minutter en snittfart på 4:11. På KK Mila var snittfarten 4:20. Skarve ni sekunder per kilometer. Det kan gå. Om alt klaffer.

Det kommer i alle fall ikke til å gå om jeg ikke prøver.

En eventuell notering av ny pers skal belønnes med et par nye løpesko i nær fremtid. Men i så fall hvilke? De nye superlette Adidas Adizero Feather? Eller skal jeg hive meg på barfotløping med et par Vibram FiveFingers? Mistenker forresten at Adidas om kort tid lanserer barfotsko også. Dette bildet ble onsdag lagt ut på Facebook av AdidasRunning med teksten "Three days...":
Barfotsko fra Adidas?

Må innrømme at denslags hemmelighetskremmerier fungerer på meg; Nysgjerrig!

Egentlig litt morsomt dette med barfotsko. Skoprodusentene var skyteskiver for de som begynte med barfotløping. De ble anklaget for å lure oss til å tro at vi trenger avanserte og dyre sko for å unngå skader, mens barfotløpebølgens initiativtakere mente de kostbare skoene var årsaken til alle skadene. Nei, gjør heller som i steinalderen; løp barbent. De viser til forskning og grafer, og mye av det høres overbevisende ut. Men hva er resultatet? Løperne etterspør sko som simulerer å løpe barbeint, og de "fæle" skoprodusentene har fått et helt nytt produkt å selge - i tillegg til de tradisjonelle, avanserte løpeskoene. For det er jo ikke aktuelt å bytte ut de gamle skoene mot barfotskoene. Dersom (når?) jeg kjøper barfotsko så blir det naturligvis bare som utvidelse av skoparken.

Men - ingen pers, ingen sko. Nå må det lades.

Lykke til til alle som løper Hytteplan i morgen!

Ses der (c:
Janicke

torsdag 20. oktober 2011

Nummer tre i prosess

Reise til Kina. Det skjer faktisk! Flydetaljer og program fra Sabra Tours ramlet inn i e-postkassen i går. Hjertet slo to ekstra slag og falt deretter ned i magen. Litt skrekk, mye glede. Dette blir SÅ spennende! Programmet er innholdsrikt, med både terrakottahær, Tang Dynasty Show, Tian-An Men plassen, Den forbudte by og shopping på Silkemarkedet.

Xi'an Citywall Marathon, som er hovedmål for reisen, blir nesten bare en parentes oppi det hele. Regner dog med at det ikke føles helt slik selve maratondagen.
Ganske omfattende søknad for å slippe inn

Lange flyreiser står ikke på listen over favorittbeskjeftigelser, men jeg er innstilt på å forsøke å slappe av (helst sove), lese, se film og skrive. Egentlig burde man bare nyte å ha så mye tid (ni timer fra Köben til Beijing - ti timer hjem igjen) hvor man bare kan tenke, lese og slappe av, men rastløsheten rammer altfor raskt. Tips til hvordan man får lange flyreiser til å gå fort?
Noe å lese på flyet...

På den positive siden er den lange flyturen en ypperlig unnskyldning for innkjøp av sportstøy; omsider skal det anskaffes kompresjonsstrømper, og det blir naturligvis ikke fra apotekets utvalg. Er det CEP som gjelder? Må gjøre litt research.

Før Berlin Marathon bar jeg på en ørliten bekymring for at jeg kanskje ikke ville være klar for en ny maraton så raskt etter den forrige. To maratonløp på førti dager? Jeg visste ikke engang om jeg ville være restituert nok - mentalt og/eller fysisk - til det. Men når det dukker opp en mulighet som dette er det bare å gripe den med begge hender. Antatt realistisk målsetningen ble satt til "å fullføre". Den er jeg klar for å revidere nå. 

Restitusjonen gikk mirakuløst raskt etter Berlin, og treningen har gått strålende. Den ene virkelig lange langturen - 36 kilometer - mellom de to maratonløpene ble tatt på søndag. Sliten? Ja, naturligvis. Men det skremmer meg ikke å skulle begi meg ut på nye 42 kilometer. 

Derfor er det ingen grunn til ikke å sette modigere mål for Xi'an. Eller, det er det jo;
  • Løypa - Den går tre runder på bymuren, men er bymuren helt flat, eller bakkete som Den kinesiske mur? Ingen anelse.
  • Tidssoneforskjellen - Det er mulig jeg ikke har sovet på et par døgn, og sannynligvis er jeg totalt døgnvill.
  • Mat. Heldigvis sliter jeg sjelden med magen, men når man skal løpe maraton er det best å kunne holde seg til kjent kosthold. Mulig dette ikke blir noen utfordring, men det er et usikkerhetsmoment. 
Dersom ingen av disse tingene byr på betydelige ekstra påkjennelser eller utfordringer, er jeg fristet til å forsøke meg på sub 3:30 igjen. Eller er det for ambisiøst?

Heldigvis har jeg fortsatt noen dager, og en lang flytur, til å bestemme meg.

Janicke

lørdag 15. oktober 2011

Solid treningsøkt i Oslo

Ny løpshelg! KK Mila i Oslo denne gang. Det begynte å krible allerede da jeg fant frem dagens antrekk. Og mens vi er inne på antrekksfronten: overtrekksbukse har i dag havnet høyt opp på listen over nødvendig treningstøy. Det var meldt om ti plussgrader og strålende høstsol og løpeskjørt var derfor et naturlig valg. KK Mila er tross alt et dameløp. Min instilling er at så lenge man holder seg varm på overkroppen er det ikke så farlig med bare bein. Ting kan imidlertid tyde på at det synet ikke deles av så mange andre. Det ble en del rare blikk....og det var litt kaldt.
Kronisk gåsehud - og mine kule Asics Gel Tarther.

Basen for KK Løpet var Aker Brygge. Det gikk kjapt å få hentet startnummeret (ti minutter senere var køen ti-doblet), og så ble det rikelig med tid til å surre rundt. Det strømmet på med folk, og blant dem en SkiLøper, SRM-folk, Treningscamp-løpere, Mossjonister og løpebloggere som det var veldig hyggelig å hilse på.

Etterhvert var hele plassen tettpakket med glade kvinner i løpeklær, og det var et fantastisk skue da oppvarmingsaerobic'en vugget massene hit og dit, opp og ned.
 Folksomt på Aker Brygge!

Aldri har jeg sett så mange henge med på oppvarmingen så synkront og med slik iver! Kvinnene som var med på KK Mila var med for "hele pakka". Gøy!

Så var det alvor. Den siste tanken angående mål for løpet suste gjennom hodet omtrent samtidig som speakeren ropte "GÅÅÅÅ": - Jeg vil være blant de ti beste, ideelt sett blant topp fem!

Det store antallet løpere som presset seg helt frem ved startstreken gjorde meg litt bekymret; det var antakelig veldig mange gode løpere. Men feltet strakte seg raskt ut. Etter de første femhundre meterne, på stripa mot Frognerkilen, hadde jeg sju-åtte løpere foran meg (så langt jeg klarte å telle), men passerte to før det første kilometermerket dukket opp. Det så lyst ut i forhold til topp ti-målet, men de som lå foran så sterke ut og enhver tanke om topp fem forduftet like brått som den dukket opp ved start.

Farten lå på litt over fire min/km. Det er greit nok den første kilometeren, men det blir for tøft å holde de øvrige ni. Jeg sakket halvhjertet av bittelitt og ble snart passert av to, frem til første drikkestasjon ved 2,5 kilometer innerst i Frognerkilen. Deretter gikk traseen inn på Bygdøy og i vakker høstnatur. Det gikk opp og ned på myke, høstblad-kledte stier og blant forfjamsede turgåere, før vi igjen beveget oss mot den lange flate strekningen fra Bygdøy tilbake mot Aker Brygge.

Jeg fokuserte på den nærmeste løperen foran og var lysten på å passere, men klarte ikke kutte avstanden mellom oss nevneverdig. Det fikk meg imidlertid til å jobbe hardere, og ingen passerte meg heller.

Etter å ha løpt med god klaring hele veien ble det plutselig veldig folksomt. De siste 2,5 kilomterne ble slalomløping mellom de aller mest avslappede mosjonistene som gikk og/eller jogget 5-kilometersdistansen. Det var greit nok, men man kan kanskje se på en litt annen løsning neste år.

Vel i mål ble det igjen tid til litt sosialisering, og Treningscampen, med Siri som dronning, viste seg å ha tatt storeslem på fem-kilometeren. Gratulerer!
 Endelig - champisdags!

En bra goodiebag og champis ble topp avslutning på dagens løp - selv om det nå hadde vært greit å få vite om jeg faktisk kom blant topp ti.

Jeg har sans for KK Mila, og mye var veldig bra, men det er nok å forbedre til neste år:
  • Den evige utfordring er doer. Det må informeres om hvor, og det må være mange nok av dem. 
  • Jeg synes også det bør være litt vinnerfølelse for den som kommer først i mål på ti-kilometeren. I dag må hun ha blitt én blant massen av femkilometers-joggerne. 
  • Resultater! Ingen SMS er mottatt, og det gjelder visst mange. Resultatlisten som ble lagt ut (i form av et excel-ark) sent lørdag kveld inneholdt alle løpere, uten info om hvilken distanse de faktisk hadde løpt, i en liste sortert på startnummer. Sluttiden fikk man jo, men plassering er også artig - selv om det viktigste selvfølgelig er å delta.
Men altså; mye var veldig bra! 

Nå håper jeg verken anstrengelsen eller champisen sitter igjen i beina når det bærer ut på langtur i morgen kl 09:00.

Janicke

fredag 14. oktober 2011

Dilemma - KK-mila og Hytteplanmila

To helger, to løp. Begge løpene er på ti kilometer, men det er to ganske forskjellige løp:

KK Mila - et nytt dameløp, midt i Oslo. Jeg har store forventninger til Goodiebags og må innrømme en barnslig (men over 18 år) glede over at vi visstnok skal få champis etter målgang. Det blir kjendiser og det kommer til å være damer i alle former og fasonger. Deltakerenes målsetninger kommer til å sprike enormt, men jeg mistenker at de aller beste løperne holder seg unna dette arrangementet. Spesielt siden det krasjer med Furumomila som vel anses som mer... tja... seriøst? KK Mila blir sikkert kjempeartig, vel så mye for det som skjer rundt som for selve løpingen.

Neste lørdag er det Hytteplanmila, et løp det går gjetord om i mosjonistmiljøet på grunn av at:
  1. det visstnok serveres fantastiske boller der, og
  2. løypa er rask og gir god mulighet for nye perser på tampen av sesongen

I tillegg husker jeg å ha lest på andre løpeblogger at selv om løypa er flat og fin, så avslutter den med oppoverbakke mot mål. Det er alltid hardt, og det vil ikke forundre meg om et og annet tidsmål har røket med sekunder akkurat her.

Så; dilemmaet. Hva skal målene være? Å kjøre hardt to lørdager på rad blir muligens i overkant, og mest fordi det er langtursøndag denne helgen. Det er den eneste skikkelige (les: sykt lange) langturen det er tid til mellom Berlin og Xi'an, og hvordan det føles å løpe 35 kilometer dagen etter et milløp hvor jeg har kjørt på for fullt har jeg bange anelser om. Hva om jeg bare (ah, jeg kjenner at det ikke kommer til å bli slik allerede nå mens jeg skriver det...) tar det forholdsvis rolig? Derved legges det mest mulig til rette for en bra langtur, og så satser jeg på pers på Hytteplanmila? Får grunne litt mer over dette frem til startsskuddet går.
Fersk asfalt slynger seg gjennom velkjent løpelandskap.
På dagens treningstur oppdaget jeg at så godt som hele Eikjolrunden min har blitt asfaltert. Litt vemodig; det har hatt ekstra sjarm å løpe på denne veien uten asfalt. Men, for å se det på den positive siden har det nå blitt en strålende runde for rulleskiløpere.

KK Mila neste, men først: FREDAGSKVELD!

Lykke til til alle andre som skal løpe i morgen, enten det er KK Mila eller Furumomila eller et annet løp.

Go for it!

Janicke

søndag 9. oktober 2011

Høstlig galopp i Fredrikstadmarka

En tent peis og en stor kopp te er den beste forebygging av høstdepresjon når de hustrige høstkveldene, med regn piskende mot vindusrutene, setter inn. Enda bedre blir peiskosen når kroppen kjennes passe mør og sliten etter et gjennomført løp (*løpenerd*).

Mann og døtre hadde blitt med til Fredrikstad dersom været var godt, men ni grader, bra med vind og forholdsvis mye regn ble ikke ansett som hyggelig grunnlag for familieutflukt. Derfor ankom jeg Stjernehallen og FIF-huset, startområdet for Fredrikstadmarka Rundt, alene. Jeg visste at både Astrid og Toneklone skulle løpe, så jeg regnet med å få slått av en prat med noen før løpet, men det var også andre løpere som synes det var hyggelig å prate litt, og slik fikk jeg også lært mer om løypa og utvekslet tanker om bekledning.
Lange tights og Adidas Adizero XT - kledd for høstlig terreng.


For hvor mye burde man ha på i et 20-kilometers terrengløp denne plutselige høstdagen? Fredrikstadmarka Rundt ble det første løpet i år hvor lange tights var et naturlig valg. Oventil hadde jeg tatt på langermet superundertøy med t-shirt utenpå. Jeg hadde også på en tynn vindjakke som jeg tenkte kunne være kjekk dersom himmelen virkelig åpnet seg. På den annen side kan det fort bli litt tett og klamt.

"Tett og klamt" er noe herk, det fikk bli langermet pluss t-shirt. Jeg skalv av kulde da vi stilte oss opp ved det kombinerte start og målseilet. Nå var det bare å komme igang og få opp kroppstemperaturen.

Jeg stilte meg langt fremme i feltet og kastet meg med den ivrige bølingen da startskuddet gikk. Målet for løpet var egentlig ikke-eksisterende. "Ha det gøy" og "ta det som trening" hadde vært mantraet, og egentlig stod det ved lag også da løpet begynte. Hvor hardt kunne jeg kjøre uten å gjøre det til en altfor slitsom, og absolutt ikke gøyal, treningstur? Ville maratonen for to uker siden plutselig melde seg i beina?

Farten lå lenge på 4:35 - 4:40 og jeg var litt usikker på om det var et holdbart tempo. I følge løypekartet var det en del stigning mellom ti og tolv kilometer, og jeg hadde fått høre at det tøffeste partiet var fra ti til 14 kilometer med bakker, røtter, svaberg og svinger, men at det deretter skulle være greit inn til mål.

Jeg forsøkte å slippe opp litt, men da en dame passerte var det bare å gire om å få opp farten igjen. Som vanlig hadde jeg ingen aning om hvor mange damer som var foran meg (regnet med at det var minst tre - som det pleier), og hadde derfor en sterk motvilje mot å slippe forbi flere. Ok, så konkurrer jeg ikke bare med/mot meg selv... Etter at jeg igjen passerte damen bestemte jeg meg for at det fikk være målet for løpet; å komme inn blant topp tre. Jeg ante ikke om det var mulig, men antok at det i det minste ville kreve at jeg ikke slapp forbi noen.

Det har skjedd en god utvikling siden Halvtravern i fjor. Mer løping i terreng har gjort meg bedre på - vel... løping i terreng... Det går fortere nedover, og jeg er litt tøffere over "stokk og stein" generelt. Det, kombinert med at beina takler motbakkene ganske bra, fikk meg gjennom den tøffeste biten, og jeg passerte til og med noen menn. Ja, jeg vet det er barnslig, men det gir en god boost og nye krefter.

Så dukket hun opp. En lyshåret dame langt der fremme. En stund var jeg usikker på om hun var med i løpet, eller om hun bare var ute på løpetur i samme trasé; Det så ikke ut som hun løp så fort. Allikevel tok det tid å knipe inn på avstanden mellom oss. Kan jeg ta henne? Skal jeg i det hele tatt forsøke å ta henne? For alt jeg visste kunne det være tøffe partier igjen. Ville det være for risikabelt å bruke så mye krefter på den forbipasseringen?

Ved 18 kilometer trodde jeg det kunne være mulig. Det gikk raskt og greit unna på grusstier, og det var få av de virkelig bratte småbakkene. Passerte enda et par menn og avstanden var etterhvert bare tretti-førti meter frem til den blonde hestehalen Det begynte imidlertid å røyne på og jeg klarte ikke å ta innpå mer.

Disse løps-duellene mine stikker heldigvis ikke så dypt. Jeg var overhodet ikke skuffet da jeg innså "nederlaget". Det var - som det alltid er - helt nydelig å komme i mål og få lest av strekkoden på nummerlappen (ingen chip, tiden gikk fra startskuddet til strekkodeavlesing i mål).

Tiden endte på 1:35:55, og i kveld har jeg funnet ut at det holdt til en 6. plass blant kvinnene totalt og en tredjeplass i min aldersklasse (30 - 39). For å komme blant topp tre totalt måtte jeg løpt fem minutter raskere, og det vet jeg med sikkerhet at jeg ikke hadde klart. Ergo: veldig fornøyd med både tid og plassering.
 
Ingen medalje, men en ganske fin knapp.

Et klaps på skulderen fra en mann som fortalte at han lenge hadde holdt ryggen min og forgjeves forsøkt å passere meg jekket humøret opp enda et par hakk. Skal ikke så mye til i grunn.

Det hadde vært gøy å bli igjen og heie på andre løpere og prate litt med Astrid og Tone, men det ble for kaldt og vått i svett løpetøy. Det var bare å komme seg til bilen, kjøre varmen på fullt og vende snuten hjemover.

Fredrikstadmarka Rundt kunne knapt vært mer forskjellig fra Berlin marathon for to uker siden. At det er under halve distansen er én ting, i tillegg:
- antall deltakere
- publikumsmengde
- underlag
- temperatur/værforhold.

Hva er best? Min konklusjonen er: ja takk, begge deler! Antakelig står jeg på startstreken i Fredrikstad neste år også. Kanskje kan jeg ta tredjeplassen da... (c;

Janicke

torsdag 6. oktober 2011

Plan for løping og løping for Plan

I den relativt planløse løpingen etter Berlin har konkurranseinstinktet fått nye utfordringer å leke med. Den viktigste er å løpe for Plans jentekampanje The Long Run.


Det ramlet inn en mail om denne kampanjen for noen uker siden, og ettersom det dreide seg om både løping, en app for iPhone - i tillegg til oppmerksomhet om en veldig viktig sak - var det bare å hive seg på.

The Long Run er en virtuell løpetur som går gjennom 49 land hvor Plan jobber for å endre situasjonen for jenter. Plans mål for kampanjen er å skape oppmerksomhet og engasjement for jenter i fattige land. 
Det er veldig enkelt, i alle fall om man allerede pleier å ha med seg iPhone/smartphone på løpetur. I så fall er det bare å starte The Long Run app'en og trykke på den godt synlige "Start et nytt løp"-knappen. Etter det kan man i grunn bare glemme hele greia til man er hjemme igjen. I begynnelsen raser det gjerne inn noen medaljer (virtuelle sådane naturligvis) for hver løpetur man tar, dermed er det ekstra stas for oss medaljegale.

App'en drar noe batteri. Kan tenke meg det er tilsvarende som RunKeeper og andre app'er som bruker telefonens "GPS". Dét var en av grunnene til at jeg ikke løp for "The Long Run" i Berlin. Kjekt å ha nok batteri til å kunne kontakte ektefellen etter målgang... I tillegg hadde det antakelig kostet en del for dataroaming - tror jeg.

Derfor var det først etter maraton det store konkurranseinstinktet satt inn. Jeg kikket litt rundt i app'en en kveld og oppdaget en toppliste. Med bare noen få plasseringer mellom meg og topp ti forduftet alle tanker om å ta et par rolige restitusjonsuker. Jeg har vel løpt stort sett hver dag siden, og etter morgenløpeturen i dag hadde jeg klatret til åttendeplass. Og hva betyr egentlig dette i praksis? Ingen verdens ting! Men det er for en god sak da. 

Kort oppsummert: Last ned og løp!

Høsten har for alvor kommet. Selv om vår og sommer er mine favoritter må jeg innrømme at høsten har noen flotte sider. Det er fantastisk vakkert i skog og mark, og temperaturen er stort sett perfekt for løping.
Søndagslangtur - pappa og SkiLøper Knut Olav i høstskogen.

I Xi'an er det foreløpig rundt 10 grader varmere, men det ser ut til å bli kjøligere der også. Begynner å bli veldig spent på høstens andre store løpshappening nå. Under en måned igjen til avreise...

Janicke