Endelig førti!

Det er vel egentlig bare én bursdag man virkelig tenker "endelig" om, og den utålmodigheten har gjerne lite med alderens fremskridelse som sådan å gjøre. Nei, det dreier seg om de virkelig store milepælene i livet:
- lovlig alkoholanskaffelse og -inntak
- inngang på utesteder
- førerkort
- Jeg burde antakelig ta med stemmerett her, men jeg kan ikke huske at det var en like stor utålmodighetstriggende faktor på den tiden...

Attenårsdagen! Man tror den aldri vil komme. De påfølgende bursdagene medfører sjelden den samme forventningen og utålmodigheten, men benyttes i noen år gjerne entusiastisk som anledninger til "en real fest". Etterhvert som årene baller på seg, og lysene på kaken mest minner om en alvorlig skogsbrann i miniatyr, avtar feiringen. Enkelte lar til og med merkedagene - selv de runde - forbigås i total stillhet. Man suser videre i "stealth mode".

Siste løpetur som tretti-noe med gode SkiLøperne-kollegaer.

Inntil man når førti. Det er nok ganske klassisk at man ved utgangen av sitt fjerde tiår igjen kjenner behov for fest og skikkelig markering av alderens motvillige klatring. Man har levd lenge nok til å vite at ikke alle får muligheten til å nå hit, og er tross alt glad for fremdeles å være med. Dessuten har mange førtiåringer lagt den mest krevende småbarnsperioden bak seg. Plutselig har man fått tilbake i alle fall en del av superkreftene som gjør en i stand til å benytte enkelte netter til noe annet enn maksimal hamstring av søvntimer.

Gjennom prosjektet "Fem før førti", samt planleggingen av mitt livs første virkelig store bursdagsfest, har det blitt enormt mange tanker rundt, en omfattende mengde snakk om, og en stor virtuell bunke lange blogginnlegg relatert til, dette runde tallet. Derfor var det til syvende og sist en viss dose lettelse involvert da det siste trinnet opp i førtiårene omsider ble tatt (for halvannen uke siden). Endelig førti.

Nå kan jeg løpe videre!

Janicke

Premature vårfornemmelser

November! Den ene av årets to tøffeste måneder (februar er den andre). Det er mørkt, surt og enten vått eller kaldt. Tidvis veldig glatt. Tidligere i livet kunne det faktum at november er bursdagsmåneden min lette de blytunge tretti dagene noe. Etter hvert som antallet tilbakelagte bursdager har steget har den oppmykende effekten dessverre gradvis avtatt og til sist gått helt i oppløsning. November er noe herk, enten man løper eller ei.

Så hva passer da bedre enn fornemmelser av vår? Jeg griper fast i enhver lille opplevelse, planlagte aktivitet eller gjenstand og skviser løfter om bedre, varmere, lysere og lettere tider ut av dem:

Løpssesongstart 2013!

1. Påmeldt til sentrumsløpet 2013! Vi snakker 27. april og løpssesongstart. Jeg assosierer blå himmel, en stor, varmende sol og ditto stemning i byen. Kanskje sub 40... (kjempetrygt å tenke det nå, det er tross alt utrolig lenge til).

Mon tro om dette er sub 40 skjørtet.

2. Innkjøp av nytt løpeskjørt. I lang tid har jeg hatt lyst på preppy-skjørtet hos Løpeskjørt.no. Det blir en stund til været tillater bruk av det, men det skal minne meg på at det kommer bedre (års)tider.

Av med jakka og opp med glidlåsen.

3. Uventet behov for avkledning. I november sjekker jeg sjelden yr.no. Det er liksom ikke noe poeng, svaret er uansett bare en eller annen grad av grått. På den annen side kan temperaturen variere ganske mye, og på søndagsmorgenturen var det et vesentlig høyere antall plussgrader enn forventet. Vinterløpejakke og ulltrøye ble i overkant vitnerlig; plagg måtte tas av og åpnes opp. Velvillig lot jeg meg rive med av assosiasjonene til de første turene når man kjenner solen varmer på våren.

Flere vårfornemmelser har jeg ikke funnet denne uken, men jeg skal fortsette å lete. I mellomtiden er det bare å ta november, og den kjipe nord-siden av året, for det den er og gjøre det beste ut av det. En skikkelig offroad-tur over stokk, stein og myr i marka med løpegruppa for eksempel.

På vei til Gaupestein i sørmarka. De første våte partiene forsøkte vi å komme rundt.

Etter hvert som vi - uungåelig - ble gjennombløte  pløyde vi rett igjennom og håpet

det ikke var veldig dypt - med varierende hell.  Veldig vått og fantastisk morsomt.

Det var flere av oss SkiLøpere som måtte "nedpå" i løpet av turen til

Gaupestein, men hvordan jeg klarte å stupe, med påfølgende rulle,

da vi kom ut på flatmark er fortsatt uklart. Skitten fra topp til tå og med

sand i munnen. Heldigvis var det bare stoltheten som ble lettere skadet.

Gratis energisticks - dersom det skulle knipe...

Nesten halvvegs i november nå.

Janicke

Da Capo i Kina

"No pressure" var et dødfødt mantra etter offisiell middag med leder og representanter fra sportsadministrasjonen i Xi'an og fra administrasjonen for Xi'an City Wall. I flere omganger ble det skålt med oss løpere - meg, en skribent fra Kondis og hans kjære - og hver gang ble det gjentatt at de håpet jeg skulle bli champion. Alle var svært fornøyde med åttendeplassen jeg til alt hell klarte å kapre i fjor (åttende plass viste seg å være den siste plassen som kvalifiserer til full seiersseremoni), og forventningene om gjentakelse i år var tydeligvis store.

No pressure.

 Befaring på Xi'an City Wall dagen før dagen. 

Spente løpere!

En ting er det egenproduserte presset skapt gjennom frivillig og bred kringkasting av hårete mål, mens race day fremdeles ligger et trygt stykke inn i fremtiden og selvsikkerheten er på topp. Snart førti år, men jeg har fremdeles ikke lært å holde den tidvis overdrevent tøffe munnen lukket og la bloggtastaturet hvile. For et par uker siden var troen på sub 1:30 i Xi'an City Wall International Half Marathon sterk. Oppe på muren lørdag morgen var selvtilliten redusert til en blek, om enn håpefull, skygge av seg selv. Svekket av alle andres forventninger, og brudd på reglene om hvordan man forbereder seg til løp:

1. Spis det du vanligvis spiser 
Umulig. When in China, eat chinese! Alle lunsjer og middager i Kina omfattet en overflod av spennende småretter som jeg bare delvis visste hva var. Fantastisk godt, men langt fra det vanlige og "trygge".

2. Trapp ned treningen de siste par ukene
Tja, jeg har sjelden hatt en mer treningsintensiv uke enn training camp-uken i Portugal. På den annen side ble det mye stillesitting under reisen til Xi'an, og vel fremme kun én kort løpetur dagen før løpet. Jeg bega meg ut i en park ved hotellet tidlig på morgenen og oppdaget at svært mange kinesere liker å trimme. De gjør det bare på helt andre måter enn hjemme; Folk subbet, gikk, småjogget, løp, gjorde tai chi, danset (pardans), spilte ping pong og badminton, stod rett opp og ned og gaulet (!) eller brukte de forskjellige treningsapparatene som det var rikelig av rundt om i parken. Alle hadde vanlige klær og sko. En eksotisk løpsopplevelse for meg, og om man skal dømme ut i fra blikkene - og enkelte overdrevne "hello" fra de mest utadvendte/modige - var nok jeg, i mitt fargerike treningstøy (og løpeskjørt) og seriøse løpesko, et minst like eksotisk innslag for dem.

Eksotisk morgenløpetur i parken langs Xi'an City Wall. 

Turte ikke å fotografere de forskjellige kinesiske trimmerne... 

3. Sov nok 
Syv timers tidsforskjell og kort tid til omstilling er absolutt ikke ideelt når man skal prestere. De tre siste døgnene før løpet ble det totalt knappe ni timer søvn.

Men hvor ofte klarer man egentlig å optimalisere alt i forkant av et løp? Det vil alltid være faktorer som det er vanskelig - og til og med umulig - å gjøre noe med.

T-skjorten må brukes under løpet. Fargen viser hvilken distanse man løper.
Fra fjorårets seil-aktige t-skjorte i 3XL var det en stor forbedring
med M, men neste år skal jeg ha ytterligere en størrelse mindre. 

Tilbake på Xi'an City Wall før løpet. Akkurat som i fjor ble vi behandlet som VIP'er (veldig uvant og fantastisk behagelig), og akkurat som i fjor var interessen for oss vestlige løpere stor. Mange blikk samt mer og mindre åpenlys fotografering. Alt fra "late som ingenting"- fotografering, til "stille seg opp vedsiden av med bredt smil og få kompisen til å fotografere"-fotografering. Det ble til og med intervju med Xi'an TV! Ikke en stor TV-kanal her til lands, men Xi'an er en by med åtte millioner innbyggere, så de har vel én og annen seer.

Neida, "no pressure".

Planen. Ny pers, og ideelt sett sub 1:30, skulle nås ved å legge ut i 4:20-fart fra start. Etterhvert skulle jeg øke slik at snittfarten nådde 4:15. Dersom fartsøkning skulle vise seg umulig - ganske sannsynlig - ville jeg fremdeles klare pers. Som tenkt, så gjort; da startskuddet smalt og massen av løpere hadde spredt seg ut nok la jeg meg i nogenlunde rett tempo. Bare å flyte igjennom nå.

I fjor regnet det lett, i år skinte solen, men oppe på den åpne muren var vi utsatt for det som var av vind. Ettersom løpet går på en rektangulær 13,7 kilometer lang mur, og vi løper mesteparten av runden før vi snur og løper tilbake, ble det jevn fordeling av medvind, sidevind og motvind. Å løpe på stein er naturligvis ganske hardt, så for hælløpere er det klokt å velge sko med mye demping til dette løpet. Jeg skulle løpe så fort som mulig, helst på mellomfot/forfot, så demping var ikke prioritert. De nye, lette Adios'ene fikk sin løpspremiere.

Ganske flat og rak halvmara - om man ser bort fra hjørnene. 

(bilde tatt under befaringen dagen før)

Kilometerne fløt på og jeg passerte hele tiden løpere. Det er overraskende mange som mangler enhver forståelse av egen kondisjon og løpskapasitet og legger ut i altfor høyt tempo. Enkelte måtte legge om til gange allerede etter to, tre kilometer. Huff, det må ha blitt en fæl halvmara for dem.

Samtidig som det var rart å være tilbake, føltes det absolutt ikke som om det hadde gått et helt år siden sist. Jeg var raskt inne i løpet, og etterhvert som spredningen på løperne ble større - og jeg ikke lenger så kvinnelige løpere foran meg - dukket de uunngåelige tankene angående forventninger om plassering opp. Ville jeg klare å oppfylle alles ønsker? Det var enkelt å finne ut av; Da vending nærmet seg og de første løperne dukket opp i motsatt retning var det bare å spane etter de kvinnelige løperne og telle.

En. To. Tre. Et lengre opphold. Fire. Fem. Seks. Opphold igjen. Sju. En flyktig tanke; én til nå, så slipper jeg å stresse på veien tilbake... Men så var vendingspunktet der. Et rosa silkebånd ble overrukket som bevis på passering, og jeg kunne, bare delvis lettet, slå fast at jeg lå an til en ny åttendeplass og dermed  fornyet champion-status. Jeg speidet intenst for å finne ut hvor stor luke jeg hadde til neste kvinne, og fant heldigvis ut at det var god klaring. Bare å holde tempoet oppe helt inn, så ville alle bli glade. Og det føltes da litt bedre enn på samme tid fjorårets løp, gjorde det ikke? Kanskje det var rom for en liten fartsøkning?

Etter vending ble det dessuten morsommere. Med jevn strøm av løpere imot var det smil og heiing og tomler opp i ett kjør. Nesten umerkelig krøp kilometertidene under 4:20 igjen. En stund. Men da Garmin dirrende varslet den 16. kilometeren virket det veldig tøft å skulle løpe ytterligere fem. Tidvis lurte jeg på om neste dame nærmet seg bakfra, men jeg turte ikke snu meg for å sjekke. Innsatsen hadde tæret såpass at det nesten - men bare nesten - var likegyldig.

Målet om sub 1:30 ble kastet over murkanten omtrent ved kilometer 18, men det kunne fortsatt bli PB. Det var langt mellom løperne nå, men jeg lot blikket hvile på beina til en mann som lå rett foran og forsøkte å ikke tenke på at jeg var sliten, men i stedet på å løpe riktig: Høyt og fint, raske lette steg, bruk armene i fartsretningen, ikke synke sammen. Fortsett, fortsett. Fortsett!!

Endelig siste hjørne på muren og bare drøyt to kilometer igjen. Men den varme, gode lettelsen ble umiddelbart - og bokstavelig - blåst bort, for med denne nittigraderssvingen fikk vi for første gang skikkelig motvind. Jeg forsøkte å finne ly nær murkanten, men vinden var virkelig rett imot. Glem høyt og fint, nå måtte det kjempes! Leppene, munnen og halsen var fryktelig tørre og opplevd tempo sank til sneglefart. Og nå som jeg egentlig var så nære... Argh! Jeg våget et kjapt blikk på klokken, kalkulerte raskt (alt er relativt) i hodet, og kom til at pers fremdeles var innen rekkevidde.

Muligens.

Overbevisningen var sterk nok til å motivere til en siste kamp, og nå så jeg endelig målseilet langt der fremme. Tohundre meter før mål stod vår herlige, kinesiske guide, Ann, hoppende, fotograferende og jublende med karakteristisk kinesisk-engelsk uttale: "Come on Janickø, you al numbel eight. Champion!"

200 meter igjen. Akk så sliten, men med så herlig støttende

supportere kan man ikke annet enn å smile. 

Deretter flere kjente. Jublende, heiende og hoppende. Wow! Målgang oppveier alltid det fysiske slitet og den intense mentale kampen som så ofte (alltid?) må kjempes underveis, men når resultatet så tydelig gleder flere enn en selv er det enda mye større.

Det var såvidt jeg fikk passert målstreken. Kjente og ukjente kom stormende til og grep tak i meg. Ingen tid til å stoppe opp å hente seg inn. Snart stod en kinesisk jente og dro i den venstre armen og en annen i den høyre, mens guide Ann dukket opp med sitt strålende smil og ville ha meg med i en tredje retning. Crewet fra Xi'an TV var på plass med kamera og mikrofon opp i ansiktet på meg (på tross av at de hverken forstod norsk eller engelsk), "alle" ville ta bilder sammen med meg og jeg lot ønsket om litt vann og en stille innhentingspause slippe. Jeg mener; Hvor ofte får en (snart) førti år gammel, vanlig, aktiv mosjonist fra Ski i Norge oppleve slikt?

Akkurat som i fjor måtte alle løpere ha identiske treningsdresser i premieseremonien. Det ser vel ryddigst ut slik, for dette er en skikkelig seremoni med opplesing av navn, innmarsj til høy, pompøs musikk og høytidelig overrekkelse av medalje (bare de tre første fikk den i år), diplom og pengesjekk. Nytt intervju med Xi'an TV, flere fotograferingsrunder med kjente og ukjente, gratulasjoner og klemmer. Opplevelsen var minst like stor som i fjor. Lettelsen over å ha innfridd alle forventninger vesentlig større. Smilemuskulaturen var til slutt mer sliten enn beina. 

Lykkelig i ny, lekker treningsdress (eeehh...) og med diplom, pengesjekk

på 600 yuan (ca 600 norske kroner), konvolutten med cash

og kinesisk Runners World-magasin.

Det var først da vi satt oss noen minutter i fred og ro inne i VIP-området at jeg fikk sjekket Garmin for å se hva sluttiden ble, for ved målgang rakk jeg bare såvidt å stoppe klokken før all ståheien startet. Jeg mente å ha sett at det var pers, men hva ble det egentlig? Som om smilet ikke var bredt nok fra før; ny PB på 1:31:56!

Joda, fremdeles et stykke unna 1:30, men definitivt godkjent.

Janicke

Mellomlanding

Brutal overgang: Fra tjue vennligsinnede og kjærtegnende varme grader på morgenturen lørdag, til sju bitende kalde grader - tross ull, lue og vanter - et døgn senere. Men om gradestokken demonstrerte den store forskjellen var det i alle fall inspirerende vakkert, og kledelig badet i morgensol, både i Monte Gordo og Ski.

 Perfekt!

 Strålende sol og lange skygger på stranden i Monte Gordo, Portugal.

24 timer senere: Strålende sol og lange skygger hjemme også.

Jeg er blant dem som synes det er stor stas å gå gjennom posten etter å ha vært på reise. Selv om det kan være vanskelig å identifisere interessant innhold blant all reklamen - og det faktum at mesteparten av det som kommer er knyttet til tømming av bankkonto - har jeg beholdt barndommens iver over å utforske postkassens hemmeligheter. Ved hjemkost fra Portugal fikk jeg igjen for iveren.

Confirmation of Acceptance - Boston Marathon 2013

Den endelige bekreftelsen fra Boston; jeg har virkelig fått plass og maratoneventyr nummer én i 2013 er sikret! Yiiihaaa! Turte ikke tro helt på det før denne var på plass.

Men nå får fokus være på det som ligger nærmest. Tre dagers mellomlanding hjemme og så er kofferten pakket igjen. Jeg har fått et oppdrag knyttet til Xi'an City Wall Half Marathon, så i morgen er det retur til Kina og løpet på den historiske bymuren. Halvmara-PB'en ble satt i Xi'an i fjor (Dit og tilbake igjen - maratonreise til Kina og Motvilje og gamle meritter). Kan jeg senke den i år? Jeg innbiller meg at formen er hakket bedre, men når løpet er på den andre siden av kloden i en helt annen tidssone er det en del faktorer som kan påvirke. 

Vi får se. Innstillingen er i alle fall: "Den som intet våger intet vinner".

Janicke

Sista kvällen med gänget

Fredag. Det er bare å innse at det nærmer seg hjemreise. Det virker i og for seg som en evighet siden jeg vinket farvel til mann og barn fra flybussen på lørdag, på den annen side føles det litt nært å skulle reise hjem i overimorgen. Jo, det blir godt å se igjen familien, men det har vært riktig så bra og opplevelsesrikt å være på treningsleir i Portugal. Og så er det jo nå man virkelig begynner å bli litt kjent med folk.

Ettersom jeg ikke har ferie denne uken har det stort sett  blitt ”morgonpasset” og påfølgende core-økt i tillegg til ettermiddagsløpingen. Mesteparten av tiden utenom trening og måltider har blitt tilbrakt på hotellrommet foran PC’en.

 Portugal-kontoret - med fantastisk utsikt men litt varierende nettverkstilgang.

Det har vært en god del regn denne uken, så dragningen ut har vært overkommelig. Ja, bortsett fra på tirsdagen da. Under frokosten ble jeg spurt om jeg ville henge med en gjeng som skulle sykle til Spania. Solen skinte, og om man skulle stole på yr.no var dette sannsynligvis den beste soldagen. Valget var enkelt.

Med passene i veskene leide vi sykler, cruiset drøyt fem kilometer og kom oss på fergen. Knappe kvarteret senere var vi i Spania.

Flatt og fint å sykle til fergeleiet.

Spania - sett fra koøyet på båten.

 

Svært så idyllisk Placa Major - eller hva den nå het.

 

Sangria - helt akseptert som restitusjonsdrikk her nede.

Og ”when in Spain”: Det ble Sangria på torget og litt sightseeing, en matbit og litt mer kald drikke før vi returnerte til Portugal for å være med på ettermiddagstrening. Så enkelt. Så gøy!

Min antakelse om at alle her er her kom hit sammen med noen har blitt gjort til skamme. De aller fleste er nok her sammen med noen, men det er en god del som har reist alene. Og enten de har reist alene eller sammen med andre er det lett å komme i kontakt: Vi har jo alle en felles pasjon for trening.

Været er det ikke stort å gjøre med. I følge plassjefen fra Springtime Travel, norske Odd Blakkisrud, har han ikke opplevd en såpass ustabil uke gjennom sine år her nede. På den positive siden: det har stort sett vært bra under løpeøktene. Joda, det har blitt et par økter i regn, men ellers har det skiftende været sørget for spennende lys og store naturopplevelser.

 Fantastisk underlag og nydelige stier. Og kort vei til stranden.

 Litt vind og regn stopper ikke disse løperne! Morgenøkt på stranden.

 

Flinke og hyggelige trenere!

 

  Klassisk "måke på stranden"-bilde.

 

 Klassisk "Adios på stranden"-bilde.

 

Naturlig nedkjøling - Atlanterhavet skyller over føttene.

Torsdag var det "Bergspasset". Ganske utfordrende 14 kilometer,
men så her langt ut i uken lot vi oss ikke stoppe av noe. Minneverdig!

Fin "honeymoon" med mine nå veltestede Adios.

 
I kveld står ”Sista kvällen med gänget” - restaurantbesøk og disco - på programmet, og det kjennes faktisk ordentlig som "siste kvelden med gjengen": Det har blitt mange spennende nye bekjentskaper med flotte mennesker her nede i Monte Gordo! Så, på tross av et litt skuffende (men arbeidsvennlig) vær: Wow, vilken vecka!

Janicke

Med lette ben og tunge armer

Forsinket start fra Oslo og kraftig motvind gjorde flyturen til Portugal lenger enn beregnet. Den største forskjellen mellom forventet og faktisk flytid oppstod imidlertid som følge av at jeg tok det for gitt at Norge og Portugal ligger i samme tidssone. En times forskjell er ikke mye, men når flyturen totalt blir drøyt halvannen time lenger, 4:45 mot 3:15, føles det ganske lenge allikevel. Bok og magasiner ble slukt, og så var det bare å sitte der da. Vente. Uvant for en rastløs sjel, men sikkert litt sunt, for planen for uka på Springtimes Training Camp er å trene mye.

Jeg ankom Monte Gordo, en liten by på Algarvekysten skarve tre kilometer fra grensen til Spania (hvor tidssonen ER den samme som i Norge), på kvelden i totalt mørke. Det var derfor umulig å avgjøre om det var hav eller ødemark utenfor skyvedørene på hotellrommet (min utfordrede retningssans er stort sett alltid ute å kjøre etter forflytning fra en hotellresepsjon til et hotellrom). Rommet og tilhørende bad er romslig. Litt slitt, men rent og ordentlig. Det holder for meg. Spesielt når rommet har balkong med utsikt over både strand og det store Atlanterhavet – slik dagslyset søndag morgen kunne avsløre.

Definitivt akseptabel utsikt fra hotellrommet.

Men før dagslysbryteren ble slått på, sluttet jeg meg til en overraskende stor bøling treningskledde svensker i resepsjonen. Menn og kvinner fra tjue år og oppover, brorparten mellom 50 og 65 (Friskis & Svettis-temaet denne uken er nok med på å trekke nettopp den aldersgruppen) var klare for action klokken 07:30. De fleste reiser med en venn eller venninne, eller med sin partner. Når man reiser alene ser det i alle fall ut som om alle er sammen med noen. Men det er en inviterende og inkluderende gjeng. Et nikk her. Et smil der. Noen ord eller vennlige spørsmål. Det skal ikke stort til før man føler seg inkludert i gruppen.

På denne tidlige morgenøkten, som går alle dager, kan man velge mellom morgenjogg, stavgang og ”jympa”. Nye ting skal prøves denne uka, men løpeøktene skal jeg ha med meg.

Snakk om kontrast til den siste regnvåte, høstlige løpeturen hjemme bare et døgn tidligere. Det hadde såvidt begynt å lysne da vi løp ut på den uendelig lange stranden, og veldig snart steg solen opp på sitt spektakulære vis, mens bølgene slo inn ved siden av oss på stranden slik at vi av og til måtte hoppe unna. Wow!

Mot soloppgangen, og så tilbake - løpere, stavgåere og gåere.

Det er tungt å løpe på sand, men havet, stranden, den vakre soloppgangen - og det å kunne løpe i shorts igjen - gjorde det til en helt nydelig økt. Etter drøyt seks kilometer var vi tilbake ved startpunktet og ”plankan”, et gulv ute på stranden for utøvelse av alle typer saltreninger og dans.

"Jympan" avslutter, mens løpere og stavgåere venter på neste økt: "Core".

Jeg har sagt at jeg skal bli flinkere til å trene styrke, så når løpeturen var over bar det rett på plankan og tretti minutter core-trening. Ajajaj, dét har denne løperkroppen så godt av. Faren er overhengende for at jeg kommer hjem med flere identifiserbare muskler enn de som var med ned.

Søndagen ble en eneste stor treningsdag. Opplegget er slik at det er mange introduksjonsøkter den første dagen, og dermed en gylden anledning til å få innblikk i hva alle de forskjellige øktene i ukens tettpakkede program er.

Ikke noe problem å fylle dagen med trening...

Jeg hang med på "Smörgåsbords-passet", en time som presenterer saltreningsmulighetene: rørlighet, styrke, afro, fuego, yoga og tøying. Deretter fulgte en times intro på ”skivstång” (vektløfting med stang og skiver), en halvtime latinske rytmer og hoftevrikk i "Fuego" og til sist løping igjen; en mil på gode stier rett i nærheten av hotellet. Det er omlag 200 deltakere her denne uken, instruktørene er fantastisk dyktige og deltakerne ivrige, så det er mange med og veldig sosialt på alle økter.

Konklusjoner jeg har trukket for egen trenings del så langt:

• Jeg har skrekkelig lite styrke i armene – misforholdet mellom ben og armer er direkte skremmende! Jeg MÅ gjøre noe med dette.
• Jeg må, må, må, MÅ jobbe med core.
• Atter en gang har jeg konstatert at saltimer som innebærer koordinasjon mellom armer og bein er gøy, men at det har begrenset treningseffekt ettersom jeg stadig må stoppe opp, studere instruktøren eller de andre i salen og så forsøke å kopiere – akkurat når instruktøren begynner på noe nytt eller legger til et ekstra element. Hjelpes...jeg er virkelig håpløs.
• Løping er og blir min idrett! Det finnes åpenbart andre morsomme treningsformer også, men det er kun løpingen og dens variasjon i vær og føreforhold, dagsform og intensitet som gjør meg fullstendig lykkelig.

Soloppgangen var dessverre alt vi har sett av solen så langt, men temperaturen er behagelig. Sol eller ei - det er virkelig luksus å få utvide shorts og t-skjortesesongen med en uke!

Janicke