Gjennom en tunnel og rundt noen svinger

Å gli taktfast på imaginære skinner rundt og rundt banen i mørket, som del av et lite tog. Hodelykten til medløper Gunnar lyser opp og viser hvor sporet går. Etter to av åtte intervaller har de 16 SkiLøperne, som har karret seg ut denne første virkelige vinterkalde tirsdagskvelden, fordelt seg i små grupper. Det går rundt og rundt på den frosne tartanen.

Selv for den ihuga løperen kan løpsmotivasjonen svikte. De siste ukene har dørstokkmila vært tung å forsere. Det har blitt børstet støv av motiverende slogans (kommandoer!) som "Don't think. Run." og "Just do it". Kroppen har vært seig og slarkete, med småvondter her og der. Høsten har vært tung på flere områder. Dessuten er det mørkt og kaldt. Det har vært veldig lett å prioritere jobb fremfor løping når oppgavebunken ser umulig stor - og stadig voksende - ut. Har jeg først kommet meg ut har det vært greit nok. Fine løpsopplevelser og humørmessige oppturer. Følelsen har bare ikke sittet i lenge nok. Jeg har ikke hatt lyst til å løpe neste gang uansett.

Det var bare én ting å gjøre: å ta en pause. Ikke en full ikke-løpe-i-det-hele-tatt-pause, men sist uke ble det bare én skarve tur før lørdagens deltakelse i engangsløpet Stockholm Tunnel Run.

Refleksvest i steden for startnummer i Stockholm Tunnel Run.

SkiLøperne Knut, Stig, pappa og meg, matchende

og fine i våre nye refleksvester, på vei til tunnelen.

Enkelte har spurt hvorfor man vil løpe et løp som går i en tunnel. Selv synes jeg det virket som en artig greie å prøve. Noe annerledes. Jeg er glad jeg tok turen og fikk oppleve at det kan være vel så gøy å løpe i en tunnel som langs strekninger utendørs.

Stockholm Tunnel Run gikk bare denne ene gangen. Etter at Norra Länken, Nord-Europas største vegtunnelprosjekt, har åpnet slipper kun biltrafikk til.

Inn i tunnelen. Rundt 40.000 refleksvestkledde lyste opp både ute og inne.

Oppvarming ved Springtime (c:

Stockholm Tunnel Run skulle være en real åpningsfest for den nye tunnelen, og fest ble det! Turen gjennom tunnelen var spekket av opplevelser i form av lys, lyder, korsang og heftige rytmer, fuglekvitter, dalende snø, konfetti og rundt 40.000 løpere! Å beskrive alt dette blir nesten umulig; Se heller denne videoen som Trafikverket har laget:

Det var arrangøren av Lidingöloppet som stod bak dette løpsarrangementet, og alt oste av profesjonalitet og skikkelig organisering. Det er virkelig imponerende å klare å håndtere så mange løpere så smertefritt. Det ble plukket opp et par idéer for SkiLøpet også - uten sammenligning forøvrig.

Mitt tunnelløp var forholdsvis grei skuring. Jeg hadde ingen bestemte mål, og brydde meg ikke om å stille opp langt fremme i startgruppen. Trengselen lenger bak kostet meg nok et drøyt minutt de første par kilometerne, men deretter var det bare min egen småskranglete kropp og labre motivasjon som begrenset meg. Jeg nøt opplevelsen og alle inntrykkene, og vel i mål var jeg godt fornøyd med tiden 43:54.

Foliegutta - Småkalde løpere på vei hjem etter løpet, innpakket i

folien vi fikk utdelt etter målgang.

Fargerike ballonger OG medalje - kan ikke annet enn å smile da. 

Medaljefangsten - Kanskje ikke den kuleste medaljen, 

men grei nok for et 10K-løp.

Positiv opplevelse til tross, det var ikke Stockholm Tunnel Run som skrudde løperhodet på rett plass igjen. Det skjedde under morgenturen dagen etter. På tross av møre ben (og nokså sen bankett) bar det ut i vakre Stockholm søndag morgen. Et eller annet sted på turen rundt Djurgården med pappa, Knut og Stig dukket løpegleden for alvor opp igjen. Var det den hyggelige stemningen? Draget på ned mot 4-minuttersfart midtveis? Det smågale i å være ute tidlig, etter både løp og festkveld? Overraskelsen over at kroppen ikke lenger "skranglet"? De flotte omgivelsene?

Gode løpekamerater på tur rundt idylliske Djurgården.

Antakelig kombinasjonen av alt. Løpeiveren er i alle fall gjenfunnet, og kilometerjunkien er skrubbsulten. Jeg er heftig motivert for treningsprogrammet for forsøk på 3:15 på Tokyo Marathon i februar (Marius Bakkens 2:45-program - for å "safe"), og denne uken skal jeg for første gang på mange uker ha minst 90 kilometer! Selv om søndagen går med til reising bør det være godt mulig, ikke minst takket være ukens langtur: Nina og Gittes "En fot foran" - en løpedugnad til inntekt for Aktiv mot kreft.

Løpedugnaden starter i Ås lørdag klokken 10:00. Rundt 25 SkiLøpere kobler seg på i Ski, og så bærer det mot Manglerud. Fra Ås er distansen en maraton. Fra Ski blir det drøyt 30 kilometer. Opprinnelig var det to løpere som skulle ta turen og målet var å samle 100 kroner pr kilometer. Så utførte den moderne, elektroniske jungeltelegrafen litt av sin magi... Det blir veldig spennende å se hvor mange som faktisk dukker opp på lørdag. Målet om 4.200 kroner er i alle fall langt passert. Så langt har det blitt samlet inn over 30.000 kroner.

Les mer om Nina Alettes prosjekt på Sportsmandens artikkel "En fot foran - løpsdugnad for kreft-saken", og se siste oppdateringer om prosjektet på facebook-siden.

Grytidlig morgentur - Etter pausen var løpejunkien plutselig veldig sulten. Kveldsøkt 

ble tett fulgt av tidlig morgenøkt før kveldens to økter med SkiJoggere og SkiLøpere.

Tilbake på SkiLøpernes Tough Tuesday i går kveld. Gunnar, Kjetil, Hans Jørgen og jeg har lagt marsjfarten - som vel må kalles optimistisk maratonfart - til 4:30. Det blir stillere og stillere etter hvert som intervallene tas unna. Småpratingen begrenses nå til de ett minutt lange joggepausene. Under intervallene ytres kun korrigering av fart når en av oss drar på litt for mye. "4:15 nå." sier Gunnar eller jeg, og gruppen sakker unisont bittelitt av. Taktfaste steg bærer oss frem under stjernehimmelen. På alle kanter av banen ser vi andre små tog av lys - hodelykter og refleksvester - sveve i forskjellige hastigheter. Av og til passerer et tog et annet. "Bra tempo!" kommenteres det. "Takk det samme!" svares det.

Åtte ganger løper vi intervaller på seks minutter. Rundt og rundt. Ensformig? Kanskje. Samtidig er det ganske magisk, om man lar seg synke inn i opplevelsen. Fellesskapet med medløperne, både ens eget lille tog og alle de andre som er ute på samme tokt. De hvitmalte "toglinjene". Den samkjørte takten av løpesko mot frostet tartan. De små, glidende lysene i mørket. Kroppen som jobber. Fartsfølelsen, som blir forsterket i svingene og ved passering av andre tog. Og på hver runde; lyden av kryssingen av den iskalde, tykke plasten som er lagt ut for å beskytte et par meter av banen, og som må forseres litt varsomt (man vil jo ikke skli eller snuble) uten å miste fart. Fartsøkningen de siste minuttene av det siste draget, og den altomfattende tilfredsheten når vi er ferdige og oppsummerer økten og prater litt, før lyktene og refleksvestene forsvinner i hver sine retninger.


Janicke a.k.a. Chewbacca
Back on track!

Medaljens fremside - New York City Marathon 2014

Maraton er merkelige greier. Ved første øyekast kan det se ut som ren idioti å gi seg i kast med over fire mil løping. Man vet jo så vel at det blir vondt og veldig slitsomt. Maraton kan imidlertid ikke avskrives med et kjapt øyekast. Noe slit og smerte er nesten uunngåelig, og en viss dose idioti er nok med i bildet, men det er i aller høyeste grad også vilje, vennskap, utfordring, omsorg, egenutvikling, opplevelse, terapi, humor, samhold, konkurranse, glede og sorg. Enten det løpes for nye bestetider, for veldedighet, for en man har kjær, som følge av et veddemål eller for opplevelsens skyld så dreier ikke maraton seg egentlig om distansen på 42,2 kilometer; Maraton dreier seg om menneskene som av hver sine grunner begir seg ut på dem.

Det var begredelig lite løpeglede å spore i mitt hode søndag morgen. Dersom det hadde vært en reell mulighet, hadde Springtimes busser til Staten Island fått gå uten meg. Morgenjoggeturene de fire foregående dagene hadde vært hyggelige. Det er virkelig en av mine favoritt-oppgaver i Springtime-jobben. Jeg får både løpt og skravlet med nye og gamle bekjentskaper. Men selv på disse lette turene dukket det opp tilsvarende nye og gamle vondter. Kroppen føltes generelt støl, daff og tung. Den har liksom ikke kommet seg igjen etter strabasene i Hytteplanmila.

Spente morgenjoggere dagen før dagen: Å sjekke målgangsområdet er 

ekstra stas når flaggene er satt opp langs oppløpet. Nye bekjentskaper til

venstre, hyggelig gjensyn med Einar og Runar til høyre. Alle sammen

førstegangs-NYCM'ere - med vidt forskjellige mål. Herlig!

Hodet var imidlertid det største problemet. Tankene var dystre og motvillige. I desperate forsøk forsøkte jeg å friste meg selv med medaljen, men selv den klarte ikke å lysne mitt mørke sinn. Akkurat det sier vel i grunn sitt. Når det i løpet av natten i tillegg hadde kommet mail fra arrangøren om kaldt og vindfullt vær - i den grad at telt og skilting ville være redusert - var det virkelig tungt å mane frem lyst til å kjempe seg igjennom enda et maraton. Men på jobb i New York, og med ansvaret for å få en av våre 17 busser med spente løpere til starten, hadde jeg i grunn ikke noe valg.

Brrrr! Iskald ventetid ved starten.

Det var altså en tungsinnet og maratonlei utgave av "lettbent" som satt og hutret, godt innpakket i gammelt tøy, en takknemlig mottatt Dunkin' Donut-lue, dobbelt sett buffer, armvarmere på føttene og regnponcho ved Corral C. Jeg hadde slått meg ned på mine medbrakte aviser et stykke unna folk for å unngå å komme i snakk med noen. Surt og kaldt og ikke en positiv tanke i sikte. Eneste trøst var at dette var maratonhøstens siste løp.

Om jeg allerede nå røper at sluttiden ble en av mine dårligste maratonresultater virker det kanskje som om dette er et begredelig negativt blogginnlegg. Den gang ei! For da feltet for min startgruppe åpnet kom den første av en rekke små og større hendelser som stil syvende og sist snudde New York City Marathon til en perfekt avslutning på maratonhøsten.

Uteligger-konvensjon på Staten Island? Neida, bare løpere som venter

på starten av New York City Marathon. Mange interessante antrekk!

Jeg var i ferd med å rydde sammen og forlate min lille leir da SkiLøper-kollega Geir plutselig dukket opp. Det er så gøy med slike tilfeldige treff. Ettersom han hadde en senere start var det ikke så lang prat vi rakk, men nok til at jeg var litt lysere til sinns - og mer mottakelig - ved oppstillingen i startfeltet. Dermed ble det flere hyggelige samtaler. Først med en amerikaner fra Boston, deretter en New York-boende nordmann, litt senere en annen bekjent nordmann, og de første tre kilometerne hadde jeg følge med en ire.

New York City Marathon svinger innom alle byens fem bydeler. Starten går på Staten Island, men det første vi gjør er å rømme derfra ved å krysse den enorme Verrazzano Narrows-broen over til Brooklyn. Det går oppover den første kilometeren på broen ut over floden, og her fikk vi for alvor kjenne vindens krefter. Det blafret intenst i startnummere, og flere ganger holdt jeg på å spenne bein på meg selv fordi det ene beinet blåste foran det andre. Det var bare å løpe bredbent, holde på lua, passe seg for forbiblåsende plagg og skrot og komme seg over. Senere fikk jeg høre at rullestolkjørerne faktisk måtte starte på andre siden av broen på grunn av vinden.

Brooklyn-delen av løypa er kjent for et fantastisk engasjert publikum. Også i det sure været var de på plass. Kanskje var det noen færre av dem enn vanlig, men de som var på plass sørget i alle fall for god stemning. Jeg forsøkte å la meg rive med både av dem, og ved å studere de andre løpernes antrekk; alt fra minimale shortser og singleter til tykke dunjakker. For meg var det ekstra nedtur å ikke løpe i skjørt eller kjole, men det var helt uaktuelt å løpe med bare ben. Selv om jeg tok av meg lua, buffene, vantene og armvarmerne etter tre-fire kilometer, så kastet jeg dem aldri fra meg slik planen var, ettersom jeg tenkte det kunne bli behov dem senere. Vinden var riktignok ikke så ille som fryktet, men kom tidvis i heftige, kalde gufs og fra alle retninger. Av og til måtte vi krøke oss sammen for å kjempe oss fremover, andre ganger ble vi dyttet frem. Motivasjonen var uansett vanskelig å finne. Jeg ville bare i mål.

De siste månedenes hardkjør har kostet. Heldigvis har jeg sluppet skader, men fra skinke via hofter og hamstring, til knær og legger varsles det om at det nærmer seg kritisk punkt. Det er stølt, stramt og gir en følelse av å være på randen til betennelser både her og der. Følelsen ble forsterket ved økt fart, så ti kilometer ut i løpet bestemte jeg meg for å ta kroppens signaler på alvor og skrudde over til visning av vanlig klokke på Garmin.

I en periode hvor vinden virkelig lekte med oss, og mitt løse hår skapte litt problemer med sikten, kom en norsk jente opp på siden av meg. "Vil du ha en hårstrikk?" spurte hun og rakte en strikk mot meg. Atter en opplevelse underveis som bidro på den positive siden gjennom de første to milene som var en mental kamp. Flere ganger vurderte jeg seriøst å bryte selv om det egentlig gikk helt greit å løpe. Det var tanken på å få en første DNF (did not finish) i resultatlisten som fikk meg til å fortsette, og kilometerne tikket da vitterlig fremover. Hver gang jeg så en norsk eller svensk rygg forsøkte jeg å ta den igjen, og flere ganger endte det med en hyggelig prat. Her og der ga jeg high fives til barn og voksne langs løypa, jeg gledet meg over heiing og plakater, og jeg måtte flire litt da jeg så en tom Nugatti-tube på asfalten.

Queensboro Bridge - mange får det tungt på denne lange, seige broen, men 

utsikten er upåklagelig!

Queensboro Bridge tar oss fra Queens til Manhattan.

Fra 25 kilometer begynte tungsinnet å slippe taket, og fra passering av den store Springtime-supporterstasjonen mellom 26 og 27 kilometer synes jeg i grunn at det var overraskende lite igjen av løpet, og jeg gledet meg til turen innom Bronx. Solen hadde for alvor kommet frem, formen var tross alt helt fin, jeg var knapt sliten, det fløt bra fremover - og snart skulle jeg få medaljen min.

Tilbake på Manhattan, etter Bronx, tok løpet vendingen som gjorde at New York City Marathon 2014 ikke bare ble "just another marathon". Det fortjener virkelig bedre, og kanskje var det én av grunnene til at det var så enkelt å gi opp mitt eget løp for å forsøke å hjelpe en annen løper.

"Jeg henger meg på ryggen din jeg," hørte jeg en stemme si. "Nå sliter jeg skikkelig!" Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg svarte, men oppfordret ham i alle fall til å "henge på". Vi pratet litt, men han hadde det virkelig tungt, så det meste av tiden lå jeg bare foran ham og sørget for at han faktisk fulgte. Åh, jeg vet så vel hvor tøff og lang 5th avenue-delen er når man er sliten, og jeg har friskt i minne fra Berlin hvor grusom slutten av en maraton kan være. Derfor nølte jeg ikke med å stoppe opp da han plutselig ikke lå i rygg lenger. Jeg oppdaget ham et stykke bak. Gående. "Nei, ikke gå! Kom igjen, det er ikke langt igjen nå. Du blir bare skuffet om du går nå!", ropte jeg. Mer skulle ikke til før han begynte å løpe igjen. Et stykke til.

Resten av løpet peppet jeg etter beste evne, serverte vann, tilbød GU chomps og pratet. Ettersom han uttrykte takknemlig for å bli pushet holdt jeg det gående, og jeg tok til og med tak i armen hans for å fysisk dra ham over fra gange til løping.

Fotografen: Når man ikke bryr seg om tiden kan man fotografere litt. 

Bildet: Oppløpet.

Løpet hadde med dette fått en ny mening, og de siste kilometerne av New York City Marathon ble en helt annerledes maratonopplevelse. Gjennom Central Park hadde jeg all verdens krefter, og vekslet med å juble med publikum og å passe på den utslitte løperens fremferd. Det var både vondt og fascinerende å følge det velkjente maratonslitet hos en annen; Den voldsomme skuffelsen da han innså at det var enda litt lenger igjen enn han hadde trodd, behovet for å gå selv om han ikke egentlig ville det, (mot)viljen han tok frem da jeg ikke ville tillate ham å gå, og ikke minst den overraskende kraften som kunne hentes frem når målstreken endelig nærmet seg.

Det er i grunn fantastisk at det kan føles helt naturlig å krysse målstreken hånd i hånd med en person man møtte bare få kilometer tidligere.

Medaljelykke!

Etter å ha klemt og gratulert hverandre på overstrømmende vis, fått medaljene våre og blitt fotografert fikk jeg vite at min nye løpekamerat het Pål. At Pål var en av Springtimes reisende var naturligvis spesielt hyggelig. Litt ekstraservice, med andre ord. (c;

NYDELIG medalje! My precioussssss...

Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å avrunde denne maratonhøsten på. Vi løper våre maratonløp selv, men det er alle mennesker jeg har møtt underveis som gjør løpene til de opplevelsene de har blitt. Venner og bekjente hjemme som motiverer og gratulerer, venner og nye bekjentskaper som har vært med på de forskjellige reisene, publikum langs løypene, alle tilfeldige samtalepartnere underveis i løpene - og folk som tilbyr hårstrikker, vann, eller litt ekstra pepping når man trenger det som mest. Maraton handler om mennesker!

Og med det er maratonhøsten 2014 over. Fra den overraskende tiendeplassen i UltraVasan 45, via vinsmaking og fest i Médoc Marathon, vellykket planlagt (men tøff) persing i Berlin Marathon, ikke planlagt (og mye lettere) persing i Chicago Marathon og nå sist dette i New York... Nei, det er nok ikke anbefalt å legge opp så mange løp på så kort tid, men jeg ville ikke vært en eneste av opplevelsene foruten!

Men nå skal bena få maratonhvile litt.

Janicke

PS: Bare for å ha presisert det; Pål har gitt tillatelse til å skrive om dette. (c:

Internasjonale løp - Tips og triks

Mens det stort sett er befriende enkelt å delta i løp som foregår her hjemme, er det en stor fordel å legge noe tid ned i planleggingen av løpsdeltakelse utenlands. Ved å stille forberedt, og unngå unødvendige overraskelser, kan man spare ekstra krefter til løpingen.

For tredje gang bærer det til New York denne første helgen i november. For tredje gang skal jeg stå ved starten på Staten Island og skue mot Manhattan skyline langt, langt borte, mens Frank Sinatras silkemyke stemme forteller meg at "om jeg kan klare det her, så kan jeg klare det overalt". Gleden over å få være med på dette er like stor som da jeg var her som maratondebutant i 2007, men energikrevende negative nerver er vekk takket være erfaring - og forberedelser.

Informasjonsinnhenting
En god start er å gjøre seg kjent med opplegg for reise, hotell, startnummerhenting, vær og forhold, løype, start og mål - vel, det meste. Det hjelper mye på muligheten til å forberede seg.

Flyturen 
Kompresjonsstrømper er ikke en del av min løpsbekledning. Jeg har forsøkt, men opplever kke at det har noen effekt ut over et påtrengende behov for å få dem av. Det hender dog at kompresjonsstrømpene får seg en tur ut av sokkeskuffen allikevel.

Kompresjonssokker - bare ikke til løping.

Av og til får de være med i sengen, når bena er ekstra pregede av kilometerjunkiens overdrevne krumspring. I tillegg får de sitte på under lange flyreiser. Der er de ypperlige, og bidrar til at bena er freshere og mindre hovne ved endt flyreise. Og så er det en rent euforisk opplevelse å få ta dem av igjen.

Døgnrytme 
Ved reiser til andre tidssoner kan endring av døgnrytme være en kompliserende faktor. Jeg har omsider innsett at det på kortere turer egentlig ikke er noen vits i å legge om. Det gjelder i alle fall når man reiser vestover. De fleste maratonløp starter tidlig, så om din indre klokke er litt lenger utpå dagen så er det i grunn bare positivt.

Utpregede a-mennesker (som meg) gjør faktisk klokt i å ikke "holde ut" for lenge, ettersom det fort kan føre til ekstremt korte netter. Det er bedre å ha sovnet kl 20:00 og våkne 02:00, enn å ha sovnet 22:00 og våkne 02:00. Kroppens klokke er forbausende insisterende!

Løpsantrekk for alle eventualiteter 
Sjekk værmelding så sent som mulig før avreise, men vær forberedt på at det kan endre seg. Vær også forberedt på at f.eks. yr.no ikke her helt nøyaktig. Pakk derfor løpsantrekk for alle rimelig sannsynlige scenarioer. Det er minst to grunner til at jeg ikke vil anbefale at du belager deg på å finne det du trenger når du kommer "dit": Først og fremst fordi du ikke bør løpe med plagg du ikke har testet skikkelig på langtur. I tillegg kan det være at det du ønsker å kjøpe ikke er fullt så lett å få tak i som du hadde trodd. Ikke utsett deg for den ekstra bekymringen...

Gamle klær og aviser
Mange av de store maratonløpene går i deler av året når det kan være veldig kaldt om morgenen. Da er det bra å ha tatt med noen gamle, varme plagg som bare kan kastes når de har gjort jobben ved starten.

En siste nyttig utnyttelse av gammelt skapfyll.

Dette bør du gjøre selv om du skal levere inn pose med klær for oppbevaring (og eventuelt frakt til målområdet), ettersom posen med skiftetøyet må leveres inn lenge før starten går. Engangs-regnponchoer eller annet plastovertrekk utenpå dette bidrar også til å holde på varmen.

Så får det bare stå til at man ser fullstendig gal ut...

Fra NYCM 2013 - går for enda galere look i år.

Er ventetiden lang gjør aviser nytten som sitteunderlag. Da har du litt å lese på også, dersom du er lei av å snakke om spenningen og løpet med de som er rundt deg. (c;

Adaptere 
Sjekk på forhånd om det er behov for adaptere. Det er ikke nødvendig å kjøpe en drøss med adaptere selv om man kan ha behov for flere stikkontakter - et adapter i kombinasjon med en norsk forgrener gjør jobben.

Praktiske adapterløsninger.

Besøker du USA og er iPhone-bruker har du kanskje fått med en egen adapter-del som enkelt kan erstatte den norske. Veldig lettvint.

Cash og kort
Klassisk reisetips som egentlig ikke har noe med løp å gjøre: ta ut noen kontanter så du har ved ankomst. Kjekt til for eksempel tips og taxi. Det er i alle fall lurt å ha sjekket mulighetene for å bruke kort i det aktuelle landet.

Energi
Før løpet: Ha en plan for matinntak dagene før løpet. Det er en god idé å holde seg noenlunde til det vante. I forbindelse med de virkelig store løpene kan det være utfordrende å finne bord på ønsket type restaurant de siste par dagene før, så bestill gjerne på forhånd.

Under løpet: Er du i tvil om magen takler det som tilbys av energi underveis i løpet; ta med hjemmefra. Jeg har ikke en spesielt sart mage, men forsyner meg kun med vann fra stasjonene, og har lommene fylt med vel utprøvd energi.

Etter løpet: Akkurat som før løpet kan det være vanskelig å finne bord på ønsket type restaurant etter løpet. Bragden skal jo feires, så ha en plan (og gjerne en restaurantbestilling) klar for det også.

Banketten: Spesielt om man er flere som ønsker å feire sammen er det viktig

å ha lagt en plan på forhånd. Her fra en særdeles hyggelig bankett i Berlin 2013.

Ørepropper - og eventuelt maske
Når turen går til en storby kan du ikke forvente at det er stille på natten. Har du rom mot gaten kommer du høyst sannsynlig til å høre trafikk, utrykningskjøretøy og høylydte mennesker. Har du vindu mot bakgården skal du absolutt ikke se bort fra at grytidlig tømming av søppeldunker, leveranser til hotellet, et durende vifteanlegg og annet kan komme til å holde deg våken. Løsningen er genial og enkel: ørepropper! Jeg har alltid et par liggende i toalettmappa og ett par i veska. Det har sikret meg noen timer etterlengtet søvn.

Spar beina - litt
Dette rådet har jeg så langt ikke klart å følge selv, men det er absolutt en god idé å begrense gåing og ståing de siste par dagene før løpet. Samtidig synes jeg man skal være turist når man er på spennende og/eller nye steder.

Å løpe en lett, liten tur de siste dagene før den store dagen har neppe noen positiv effekt på hvordan du kan prestere i løpet, men mentalt sett kan det være godt. Og det i så fall en strålende idé  - om mulig - å legge runden til rekognosering av start- og/eller målområdene.

Å løpe en tur hver dag den siste uken er kanskje ikke anbefalt, selv om det går rolig for seg, men jeg må innrømme at det er en av mine favorittjobb-oppgaver å ta med de Springtime-reisende på morgenjogg.

Seeing the sights - morgenjogg i Central Park. 

På sett og vis fikk Frankie boy rett i sin påstand i 2007. Jeg klarte meg i New York, og jeg har jammen klart meg ganske mange andre steder etterpå. Respekten for maratondistansen sitter alltid i, men erfaringen fra tidligere løp - og den planleggingen den legger grunnlaget for - gjør at den positive spenningen slike løp gir, tar knekken på det meste av den energikrevende nervøsiteten.

Mål for NYCM 2014? Det skal bena få avgjøre etter de første 15-20 kilometer. Uansett hva klokken til syvende og sist viser: jeg gleder meg enormt til å motta årets lekre medalje!


God reise til ditt neste internasjonale løp, og løper du i New York eller annet sted denne helgen:  Lykke til!


Janicke

Hytteplanmila 2014 - Motivert mot nye mål!

Målstreken er passert. Beina er mørbankede. Kramper truer - om de ikke allerede har tatt sitt grufulle pulserende grep om muskulaturen. Åndenøden er akutt og kvalmen truer. Fosterstilling virker som den eneste befriende tilstand. Allikevel er det én tanke som ufattelig nok fyller hodet; Neste gang skal det gå enda fortere!

Jeg har innsett at det ikke gjelder alle. Mange er barmhjertig blottet for konkurranseinstinkt og påtrengende behov for stadig å høvle sekunder og minutter av løpsresultatene. På sett og vis misunner jeg dem. På den annen side ville jeg ikke vært uten de tøffe takene og de altoppslukende lykkeopplevelsene som den evige jakten medfører. Nå sist på Hytteplanmila.

I år var vi over femti påmeldt som SkiLøpere til Hytteplanmila. Forslag om å sette opp SkiLøperne-buss ble godt mottatt, og jaggu fylte vi ikke bussen. Fantastisk moro!

Vi må nok bli litt større og rikere før vi kan ankomme Hytteplanmila

i denne bussen, men...

...det er i grunn helt greit dette også. 

Hytteplanmila feiret tiårsjubileum, og det er bare å slå fast at de har funnet en svært godt fungerende arrangementsoppskrift. Rekordmange påmeldte, over 1.800 mot fjorårets 1.200, påvirket ikke gjennomføringen negativt på noe område, hverken før, under eller etter løpet. Og som vanlig gikk tiden i Hole-hallen med til å skravle og spise boller (ja, tok en før løpet også). Det ble så mye skravling at jeg helt glemte å ta bilder.

Starten på Hytteplanmila går styggfort. Et stort og sterkt felt legger ut i det startskuddet skjærer skarpt gjennom luften. "Shit!" utbryter jeg skrekkslagent i det massen setter seg i bevegelse. Få sekunder etterpå er vi i realt driv. Den første kilometeren går unna på 3:40. "BRA!" tenker jeg. Da har jeg litt å gå på mot slutten. Neste kilometer går på 3:52. "Åtte sekunder til..."

I dag trengtes det imidlertid mer enn skarve 28 sekunder i bakhånd til de resterende åtte. Aller viktigst ble motiverende ord og gode rygger å henge på.

Hytteplanmila er flat og såkalt lettløpt, men den er ikke helt flat. Etter de første par kilometerne går det da så vitterlig oppover. I oppoverbakkene kjenner jeg at Berlin og Chicago sitter i beina. Kanskje også Médoc og UltraVasan. Jeg har godt med muskler i beina, men det er ingen respons når jeg forsøker å utnytte dem. Komplett dødt!

Fra start lå jeg langt fremme i 40-minutters-feltet, og foran fartsballongen. Ved fire kilometer hører jeg den komme. Det vil si, jeg hører ikke ballongen, men jeg hører gruppen av løpere som følger den. En stor trampende, pesende og truende masse. Litt for samlet og konsistent til at det kan være tilfeldige enkeltløpere. Sakte siger de forbi, med ballongen triumferende vaiende over dem.

- Nå får jeg bare henge meg på, tenker jeg, men vet altfor godt at selv ved å henge på er jeg ikke sikret sub førti ettersom jeg startet foran ballongen. Det tar litt piffen fra meg. Jeg ser ryggene på SkiLøper-kollegene Knut Olav og Margrethe gli forbi sammen med ballongen. Som forventet og litt bittert, men det trigger ikke konkurranseinnstinktet som det burde. De negative tankene får fritt spillerom.

- Æsj, det er ikke noe poeng. Dette blir ikke sub 40. Sannsynligvis blir det ikke pers engang. Det er bare å sakke av og slippe dette j***a kjøret. Gråværet virker med ett enda gråere.

Da kommer Nina Wavik Ytterstad smilende opp på siden. Sist vi møttes var til frokost i Chicago for fire dager siden. Jeg forteller at det er tomt for vilje, dette går ikke.
- Joda, kom igjen Janicke, dette klarer du! sier hun oppmuntrende før hun glir svært så lett videre.

Mer skal faktisk ikke til for å komme tilbake på nogenlunde rett mentalt spor. Sub 40 anser jeg fremdeles som kjørt, men pers... Pokker heller, pers skal jeg ha!

Mellom seks og 9,7 kilometer holder jeg koken etter beste evne. Førtiballongen forsvant til himmels før sekskilometersmerket (jeg tror fartsholderen falt, men kom seg tilbake i posisjon ganske kjapt), og ryggene til Knut Olav og Margrethe siger stadig lenger unna. Fra ca seks kilometer får jeg imidlertid øye på ryggen til Christopher som reddet løpet mitt i fjor. Klarer jeg å ta ham igjen mon tro? Jeg bestemmer meg for at dersom det går, så skal jeg ikke dra fra, men forsøke å hjelpe ham som han hjalp meg.

Omtrent her får jeg også oppmuntrende ord fra en fyr jeg så langt ikke har funnet ut hvem var. De bidro også godt til den videre kampen, så tusen takk!

Jeg gjør stadige forsøk på å hente inn Christopher, men fortvilet nok påvirker det ikke i nevneverdig grad avstanden mellom oss. Beina vil bare ikke. Kampen om å ta de femti meterne gir meg i alle fall noe å tenke på, og driver meg videre. Omsider gjenstår bare hundremetersnedtellingen på den siste sletta. Jeg sjekker klokka og innser at pers er innen rekkevidde.

Pulsbakken. Den fæle pulsbakken! Men det er bare 200 meter og dét er tross alt ingenting i den store sammenheng.
- Bit tenna sammen og kom deg opp bakken løpende så ender tiden på under 41 minutter!
Trigget av tanken på 10K-pers på 40-blank-noe kjemper jeg på.

Et lite stykke opp i bakken får jeg øye på ryggen til Christopher igjen. Plutselig veldig nære. "What the...!?" Sakker HAN av HER? Endelig ser jeg mitt snitt til å betale tilbake for den uvurdelige hjelpen både i fjor og (uten at han visste det selv) i aller høyeste grad i år. Jeg har en plan!

Jeg kommer meg nesten helt opp på siden av ham og setter den geniale planen i verk:
- Christopher..., peser jeg frem med det lille jeg har igjen av pust (herregud jeg var sliten) for å gi meg selv til kjenne.

Han ser bakover, får øye på meg og - akkurat som forventet - veksler han om til et helt annet gir og forsvinner mot mål. Jeg kan ikke annet enn å flire og kjempe meg videre mot egen målgang.

- Christopher..., peser jeg frem med det lille jeg har igjen av pust. Han ser bakover, 

får øye på meg og - akkurat som forventet - legger han inn et helt annet gir og forsvinner mot mål. 

Øyeblikket ble våkent fanget av Espen Ringom for Kondis (bilde kjøpt og betalt).

Å komme i mål er alltid nydelig! Det ble ikke sub førti i år, men ny pers på 40:43 er godkjent! Det utveksles resultater - stort sett perser - gratuleres og klemmes i alle bauger og kanter. Folk er gjennombløte og småkalde i det kjølige regnet, men smilene er store og ekte. Spenningen som lå over stemningen i Hole-hallen før løpet er nå helt og holdent erstattet av lettelse og glede der vi gumler boller, utveksler erfaringer og tider, gratulerer hverandre, skravler og ler. Blant de femti SkiLøperne var det kun fire som ikke tok pers. Det sier seg selv at det blir trivelig da. Joda, Hytteplanmila er like vond hvert år, men det holder stadig stand som mitt favorittløp i Norge.

Etter løpet ble to viktige avgjørelser tatt:

1. SkiLøperne-buss til og fra Hytteplanmila blir fast tradisjon. Sosial reise, inklusive premieutdeling for bestetider, debuter og bollespising på hjemveien, ga hele Hytteplandagen en ekstra dimensjon. 
2. Jeg SKAL under førti minutter på mila neste år! Uten ørten maraton i beina er jeg sikker på at det kan gå. 

Det var vondt og tungt, men resultatet trigger kraftig til videre satsning. Å bli kvinne nummer 37 av de 531 som deltok, og nummer fire i aldersklassen (av totalt 107) - i et løp med såpass mange gode deltakere som Hytteplanmila - hadde aldri engang falt meg inn å drømme om for tre-fire år siden.

Fremover skal det drømmes friskere! Planen for 2015 tar form, men før den ferdigstilles skal høstens femte maraton fullføres. Suksess eller kollaps i New York om to uker? Tiden vil vise. Men medaljen skal jeg i alle fall ha.

Janicke

Chicago Marathon 2014 - Impossible is Nothing!

Kropp og bein, eller hode? Hva betyr egentlig mest når 42,2 kilometer skal nedkjempes på en bestemt tid? Det er opplagt en miks. Uten å ha trent nås ikke høythengende mål, og uten vilje er det ingen grunn til engang å forsøke. Det må både fysisk og mental styrke til. Muligens er det den mentale muskelen som har fått mest trening denne maratonhøsten.

Chicago! Planen var egentlig å bare nyte byen og løpet. Det uttalte målet var utelukkende å hente hjem den femte av de seks World Marathon Major-medaljene. For noen veldig få hadde jeg nevnt 3:30 som et tidsmål, men jeg var usikker på om det ville være mulig så tett på Berlin. Derfor la jeg til at 3:40 ville være helt greit også. Ren og skjær løgn naturligvis. Såpass langt over 3:30 ville medført en brutal knekk på maratonselvtilliten. All ære for persen i Berlin ville i så fall bli tillagt de gode forholdene, slik Grete Waitz’ tidligere trener, Johan Kaggestad, uttalte i en artikkel i DN nylig ("Sjekk tv-reporternes sterke maratontider"). Jeg har en nokså skjør maratonselvtillit.

En mengde løpesko, men ingen til å løpe maratonløp med... 

Delvis bevisst, og på klassisk selvsaboterende vis, gjorde jeg også denne gang flere "feil" dagene før løpet. Den første var fullstendig bevisst, og stresset meg overhodet ikke. I tillegg til at målsetningen (den uttalte versjonen) var avslappet, var Chicago Marathon tross alt jobb. Som reiseleder er det oppgaver å håndtere, og egne forberedelser til løpet må komme i andre rekke. Det føltes derfor ikke spesielt risikabelt å reise uten maratonsko i kofferten. De skulle anskaffes på sportsmessen i Chicago.

At Adidas viste seg å ikke være tilstede på sportsmessen var en strek i regningen. All gåing, som jakten på Adidas-butikk medførte, var heller ikke planlagt og langt ifra ideell. Samtidig må man være litt turist når man besøker nye steder, og Chicago er en spennende by!

Mye kunst rundt om i Chicago. 

Cloud gate, Chicagos nye landemerke, populært kalt "the bean",

speiler byen og turistene på fascinerende vis i Millennium Park. 

Lettelse! 

Nye sko ble anskaffet ca et halvt døgn før løpet. Det er ikke en anbefalt strategi, men etter å ha vært så fornøyd med forrige modell bekymret det meg ikke å ta sjansen på en "da capo".

Berlin 2013: Nye sko dagen før løpet. Skosniffing av det som ble perse-Boosts

både i Berlin Marathon 2013 og 2014. 

Chicago 2014: Nye sko dagen før løpet II. Absolutt ikke overtroisk, men kanskje var det 

skosniffingen som gjorde de forrige boostene så pers-innbringende... Best å følge samme oppskrift. 

Med skoene i hus (på hotellrom) var det bare å hvile bena mest mulig, og forhåpentligvis sove noen timer frem til frokost 05:00.

En av de tingene som er så bra i Berlin er at både start og mål er lett tilgjengelig i sentrum av byen. Slik er det også i Chicago. Bare ti minutters gange fra hotellet var vi inne på området og kunne enkelt finne frem til startgruppene våre. Den tidlige Chicago-morgenen bød på rett under ti grader, og himmelen var klar og blå. The Windy City sparte i tillegg på kreftene; forholdene var optimale!

Magisk maratonmorgenstemning. Løperne ble sluset inn i startområdet på 

effektivt og velorganisert vis. 

Jeg hadde fått plass i startgruppe B, og det føltes som langt frem. Mye lenger frem enn i Berlin. Da starten gikk tok det bare to-tre minutter før startstreken ble krysset. Planlagt løpstempo ble i grunn nådd allerede før jeg trykket start-knappen på Garmin. Ingen slalomløping her, så utfordringen ble å ikke la seg rive med. Kroppen ok, men det måtte jobbes litt for å ligge i 4:55 - 5:00-tempoet som jeg hadde siktet meg inn på.

At GPS'en fungerer dårlig i tuneller, mellom høye bygninger og under trær ble veldig tydelig i Chicago. Min Garmin er stilt inn på å vise snittempo for inneværende kilometer, men av og til viste den 3:25 og av og til 6:50. Derfor innså jeg tidlig i løpet at det primært måtte løpes på følelse. Så fikk jeg heller justere etter hvordan jeg lå an ved hver femkilometersmarkering.

Heftig opplevelse å løpe mellom publikum og skyskraperne i Chicago! 

Stemningen langs løypa i Chicago var fantastisk! Som i Berlin, London og New York er det rundt en million tilskuere ute i gatene, og de er alt annet enn tause (ref. Oslo). Spesielt heftig var det de periodene vi løp mellom skyskraperne.

Tilskuerne er også herlig kreative. Å hengi seg til å studere de mer og mindre forseggjorte plakatene er ypperlig underholdning på reisen. Den første som fikk meg til å flire var en med teksten: "26.2 - because 26.3 would be crazy".

Her er et knippe andre eksempler:

Kreative tilskuere! Springtime-kollega, The Biking Viking Anders Forselius, 

tok seg tid til å fotografere underveis. Takk for lånet av bilder Anders! 

Noe annet som virkelig fascinerte var engasjementet til de frivillige. På hver drikkestasjon var det et stort antall personer som stod klare med kopper fylt med Gatorade og vann, og de ropte og heiet med stor iver. Chicago skal dessuten ha ekstra pluss for at drikkestasjonene strakte seg over så lange strekninger. Det kostet minimalt med tid å hente drikke, om man bare var taktisk nok til å forsyne seg først mot slutten av stasjonen.

De første fem kilometerne gikk unna på et blunk. Beina kjentes litt småstøle etter all gåingen dagen før, så jeg var spent på om det ville tilta etter hvert. Ingen grunn til bekymring. Ved ti kilometer noterte jeg at fremferden gikk etter planen uten at stølheten hadde utviklet seg. Da jeg tråkket over tidtakermatten, som registrerte mellomtidspasseringen, sendte jeg en varm tanke til de som hadde sagt at de skulle følge løpet mitt. Kanskje tenkte de nå ved denne andre mellomtiden at jeg startet litt optimistisk, men et ønske om å overraske hadde begynt å spire. Mellomtidsregistreringene hver femte kilometer ble dermed en sterk motivasjon gjennom hele løpet.

Det var i grunn ingen store hendelser underveis. Vel, en danske tok kontakt, og det var litt overraskende. Vanligvis kryr det av dansker i de internasjonale maratonløpene, men jeg tror faktisk aldri jeg har snakket med en før (i et løp da altså). I Chicago var det imidlertid uvanlig få dansker, og kanskje var det derfor denne dansken følte behov for kontakt med en "nabo". Vi vekslet noen ord, men det var som å være med i Kamelåså-sketsjen til Bård Tufte, Harald Eia og Atle Antonsen; Dansken sa noe, jeg trodde jeg ante omtrentlig hva og svarte deretter, men innså raskt at jeg antakelig hadde misforstått og at han ikke forstod mitt svar, ettersom jeg i hans svar kunne tyde ord som jeg ikke kunne begripe at hadde noe som helst med det jeg hadde sagt å gjøre. Det tok ikke mange utvekslingene før vi ønsket hverandre lykke til og skilte lag.

Allerede ved femten kilometer begynte jeg å fantasere om pers, men manet meg selv til forsiktighet. "Vent til tretti," advarte den mer forsiktige lettbent-stemmen!

Ved passering av halvmaraton mente jeg å huske at passeringstiden var omtrent som i Berlin. Var den til og med et minutt raskere? Hmm… Fortsatt for tidlig å dra på?

Ved 25 kilometer bestemte jeg meg for at dette løpet skulle løpes for alle som på forskjellig vis har motivert, inspirert og bidratt til løpegleden jeg har vært så heldig å finne, og alt det har ført med seg av fantastiske opplevelser (tusen takk!!). Risikoviljen fra Berlin var tilbake. Herfra skulle jeg gå for ny pers samme hvor urealistisk det virket så kort tid etter Berlin. Fremdeles var det ikke noen lett følelse over løpingen, men kroppen føltes som et solid maskineri som fungerte bra så lenge man bearbeidet den. Fartsfølelsen var god!

Et sted mellom 30 og 35 kilometer sjokkerte jeg meg selv med å seriøst vurdere om jeg skulle kline til, risikere alt, og gå for sub 3:20. Etter noen kilometers realitetsvurdering falt jeg imidlertid ned på at jeg bare skulle ”safe” inn til ny pers. Ny pers var tross alt over all forventning, og med Hytteplanmila rett rundt hjørnet...

For to uker siden møtte jeg min personlige Berlinmur rett etter 37 kilometer. I Chicago kom det aldri noen mur. Ikke engang en lettvegg. Det måtte jobbes - de siste kilometerne var absolutt ikke gratis - men så snart negative tanker smøg seg frem, høvlet jeg dem ned med overraskende hell. ”Fortsett å løpe, fortsett å løpe, fortsett å løpe...” gjentok jeg for meg selv, inspirert av en plakat jeg hadde sett tidlig i løpet, med tegning av den glemske, blå fisken Dory i Nemo.

Den siste bakken, som jeg hadde ledd hånlig av dagen før, hadde fortjent mer respekt. Tempoet raste til opplevd sneglefart, men så snart den var bekjempet var det bare en kort, slakk nedoverbakke til det kjærkomne målseilet for Chicago Marathon.

Medalje! PERS!!!

Jublende strakk jeg armene i været det siste stykket, før de raskt ble senket for å trykke inn stoppknappen på klokken ved passering av den siste tidsregistreringsmatten. YEEEES! Det ble virkelig ny pers!!! Sjokkert, deilig endorfinruset og fullstendig uten plager med syn eller pust som i Berlin - bare veldig, veldig glad.

Overrasket, ikke spesielt sliten - og veldig, veldig glad. 

I mål stod det rekker av frivillige og bare klappet for løperne som kom i mål. De var nok der for å ta seg av løpere som hadde problemer, men det at de utnyttet ventetiden til å gratulere løperne ga meg gåsehud.

Det ble delt ut heat sheets, vann, øl, bananer, poser med diverse spiselig og forskjellige former for energiprodukter. Fra alle hold haglet smil og gratulasjoner: ”Congratulations!”, ”Well done!”, ”Great job!”. Jeg takket lykkelig, og svarte ”And you´re doing a great job as well!” tilbake. Jeg har vært imponert over de frivillige i mange andre løp også, men Chicago overgikk alt.

Har i grunn fått sansen for øl rett etter målgang. 

Solen strålte fra helblå himmel og ikke lenge etter målgang lå jeg på gresset i området for "The 27th mile post run marathon party", et stort parkområde med mat- og øltelt, live musikk og masse folk.

Bare å slenge seg i gresset og takke de nye Energy Boostene for bra debut. 

Å ligge der i solen med utsikt mot Chicago skyline, ny World Marathon Major-medalje rundt halsen, en særdeles uventet ny pers og en helt vanvittig mengde gratulasjoner haglende inn hjemmefra, bare to uker etter tilsvarende lykkelig stund foran riksdagsbygningen i Berlin – det var nærmest surrealistisk. Følelsen ble nytt til fulle, og i klassisk post-maratoniver virret tankene rundt hvor og hvordan neste pers skal settes. Sub 3:20 skal jeg fikse glatt, det som gjelder nå er Chewbacca-målet. Hva med 3:15 i Tokyo 2015 og 3:10 i Berlin? Man blir i overkant ambisiøs av for mange og hyppige overdoser endorfiner... I bakgrunnen hørte jeg nok Kaggestads stemme mumle at det var topp forhold og rask løype i Chicago også, men den valgte jeg glatt å overhøre.

Den femte av de seks World Marathon Major-medaljene på plass i samlingen. 

London, Berlin, New York, Boston - og Chicago.

Men før neste maraton skal Hytteplanmila gjennomføres. Det hårete og åpent uttalte målet er sub 40 minutter. Om det er mulig bare seks dager etter en persemaraton… Hvem vet? Etter Chicago er jeg tilbøyelig til å tro at alt er mulig.

Janicke

Drømmen om Oslo Maraton

Oslo Maraton har utviklet seg enormt de siste årene. Landets største løpsarrangement blir stadig bedre, og det er fantastisk gøy at det favner så bredt. Ikke minst var det et langt steg frem at hele arrangementet ble sendt på tv. Mye er på gang, og ved å gjøre noen vel utvalgte grep kan Oslo Maraton bli en skikkelig løpsfest på linje med de virkelig store arrangementene. Men da må det jobbes målrettet og med rett fokus.

Som spesielt interessert løper, med en rekke deltakelser i store løp internasjonalt, samt noe erfaring med arrangering av løp, mener jeg at potensialet for Oslo Maraton på langt nær er tatt ut. Jeg har tidligere kommentert noe, fra årets utgave i Oslo Marathon Ti for Grete - what if... og i fjorårets Sinnainnlegg. Etter å ha deltatt på en virkelig løpsfest igjen (Berlin) har trangen til å ta Oslo Maraton i nærmere øyesyn vokst. Hva må til for å få Oslo opp på et tilsvarende nivå? I bunn ligger et ønske om at vi også i Norge skal ha et stort og kult løpsarrangement som samler alle typer løpere fra inn- og utland. Når Sverige har klart å bygge opp verdens største halvmaratonløp (Göteborgsvarvet) og verdens største terrengløp (Lidingöloppet) må det da være mulig å bygge opp Oslo Maraton til ett av "must run"-løpene for maratonløpere både nasjonalt og internasjonalt. Eller hva?

Etter min mening ligger det største forbedringspotensialet i å se nærmere på hva løperne synes er viktig og gøy. Og med løperne mener jeg primært mosjonistene. Det er tross alt vi som utgjør den store deltakermassen. Her er noen av områdene jeg mener det bør jobbes mer med for å gjøre Oslo Maraton til et arrangement som løpere bare må ha med seg:

Løypa
Det er en kjennsgjerning at Oslo Maraton byr på en kjedelig løype. Det behøver ikke å være helt galt å ha to runder, det fungerer for eksempel i Stockholm, men når løypa flere steder går den samme strekningen frem og tilbake innen runden blir det verre.

Det er krevende å finne gode løyper. Ikke bare skal den ha et egnet start- og målområde, den skal helst ikke være for kupert, gatene må være brede nok, ikke ha for mange brå svinger, det er fint om omgivelsene i alle fall tidvis er hyggelige. Og så er det naturligvis ekstremt viktig at distansen er korrekt.

Løypa i Berlin er merket med tre blå striper. Når den er på plass vet 

Berlin-boerne at årets løp er rett rundt hjørnet.

Start og mål for løypa behøver egentlig ikke å være samme sted som det er nå. Se på for eksempel New York, Boston og London som har A til B løyper. Rundløyper har sine fordeler, men for en totalt sett bedre løype kan A til B være verdt å vurdere.

En stor løypeutfordring er naturligvis behovet for å stenge veier. Det argumentet har vi blitt møtt med i lille Ski også, da det var snakk om å stenge en vei i 20 minutter. Og joda, det kan være utfordrende å stenge veier, men klarer de det i timesvis i New York, London, Stockholm, og en haug av andre steder, burde det være mulig også i Oslo. For ikke å snakke om lille Ski.

For å trekke frem positive ting med dagens løype: Karl Johan mot slottet, og målgang på rådhusplassen, er kult! Passering av barcode og middelalderparken kan også være veldig bra, men kanskje ikke frem og tilbake som nå. Tenk om vi også kunne vært innom Vigelandsparken, og sett flere deler av Oslo...

Liv langs løypa
Dette punktet er relatert til forrige punkt, men det er en såpass viktig komponent at det får et eget punkt; det MÅ bli mer action langs løypa! Selv løp jeg Ti for Grete og fikk dermed ikke sett hvordan livet langs den komplette (halv)maraton-løypa, men langs ti-kilometeren var det spredt. I klassisk norsk stil (når det kommer til løp uten ski på beina) ventet de fleste av de som faktisk stod langs løypa på "sine" og ville ikke bruke opp entusiasme eller stemme på øvrige løpere. Det VAR enkelte hederlige unntak, enkelte steder stod det enkeltpersoner og gjenger som virkelig gjorde sitt for å motivere, men totalt sett blir det for tamt.

Jeg tror dette kan påvirkes, blant annet ved å få (enda) mer musikk og aktivitet langs løypa. I Berlin var knapt rytmene fra musikk ett sted forsvunnet ut av hørbar avstand før man hørte neste. Det var alt fra live band, enkeltartister, trommerekker og beboere med ghettoblasters. Etter tre Berlin Marathon begynner jeg nesten å like Rammstein ettersom det er noen ungdommer som alltid er på plass på balkongen sin med nettopp Rammstein på full styrke. Funker bra! Der det skjer noe kommer det også folk for å se på. Og etterhvert tøer kanskje folk litt opp og heier på alle, ikke bare naboen, søsteren eller kameraten.

Kult med navn på startnummeret! Dette er fra 2012, men det var navn på i år også.

Positivt: Det er supert at det er navn på startnummeret! Det gjør heiingen mye morsommere for tilskuerne. Det er artig å "vekke" slitne løpere fra slitet ved å bruke navnet: "Kom igjen Roar, dette fikser du såååå bra!" Jeg vil også legge til her, selv om det er litt på siden, at alle fantastiske fartsholdere bidrar til god stemning i løypa. De gjør en kjempejobb med å lede og motivere mål-fokuserte løpere!

Gaveposer
Å kalle posen man får sammen med startnummeret i Oslo Maraton for "goodie bag" er på grensen til komisk. Man skulle tro det gikk an å få mye bra innhold (et utvalg passende produktprøver og tilbud) til gaveposer som skal deles ut til en så stor mengde løpere. Det er kanskje ikke viktig for det sportslige, men slike ting bidrar til en generell positiv opplevelse.

Gaveposer pakket til SkiLøpet. Våre gaveposer er FANTASTISKE! (c;

I mange andre maratonløp får man i tillegg en pose med matprøver, frukt og vannflaske rett etter målgang. Ved å dele ut slike matposer slipper man trengselen og kjøret rundt kassene med vannkopper og bananer som løperne i Oslo får meske seg med. Jeg må ta et lite forbehold her; Det kan være at løperne på hel- og halvmaraton kan ha fått noe ved målgang som jeg ikke så.

Dessverre har jeg ikke funnet noe positivt å si om dagens gaveposeløsning i Oslo Maraton...

Medaljene
For mange er medaljer bare skuffefyll, men for like mange er medaljen et stolt bevis på fullføring av et høythengende mål. Å få medaljen lagt om halsen etter å ha kjempet seg gjennom et løp skal være en liten seremoni, også for oss som ikke troner øverst på pallen. Da jeg kom i mål på Ti for Grete var det til dels vanskelig å vite hvem jeg skulle få medaljen av. Det stod flere og delte ut tilsynelatende klin like medaljer, den eneste forskjellen var at distansen var påført med liten skrift.

Gledet meg til å få medalje med Grete Waitz-motiv til samlingen. Fikk en 

som var veldig vanskelig å skille fra medaljene for hel- og halvmaraton.

(Foto til venstre: Groskro på bloggen Groskro's verden)

For meg ble medaljen en dobbelt skuffelse. Ikke bare var den...vel...kjedelig, det var ikke den medaljen jeg trodde man fikk i Ti for Grete. Jeg trodde den skulle ha Grete Waitz-motiv. I ettertid aner det meg at det kun var det første året man fikk den medaljen som jeg var ute etter. Så lenge løpet heter Ti for Grete synes jeg i grunn man kunne fortsatt med en Grete-medalje.

Når det gjelder designen på den medaljen jeg faktisk fikk, så får litt av mine egne tanker rundt den arkiveres under smak og behag. Et generelt forslag er å gjøre den litt mindre reklameaktig og noe mer Oslo-profilert. I dag synes jeg den er et sammensurium av komponenter som ikke helt passer sammen. Hovedsponsoren skal få sin plass på medaljen, men det behøver kanskje ikke være med store fete, skrikende bokstaver på båndet i tillegg til logoen på selve medaljen... Ok, klarte ikke helt å dy meg.

Det som imidlertid er enda viktigere er at det skal være mulig å se hvem som har løpt hva. Det skal være tydelig, ikke bare på gangen til løperen, å se hvem som har løpt den fulle Oslo Maraton-distansen. Altså 42,2 km. De somløper den distansen burde få en riktig så stolt maratonmedalje.

Og nå som jeg er inne på det: Når Oslo Maraton nå heter Oslo Maraton, så bør generelt sett maraton være en større del av det hele. I dag hadde det mest korrekte vært å kalle det Oslo Halvmaraton.

Jeg har mange flere tanker om arrangementet, men  nøyer meg med dette nå. Det er jo ikke "bare bare" å fikse disse tingene, og det finnes argumenter og årsaker til at ting er som de er. Jeg vet dessuten at det er gode krefter som jobber med fortsatt utvikling av Oslo Maraton. Forhåpentligvis er i alle fall enkelte av de nevnte tingene med i planleggingen til neste års fantastiske løpsfest i Oslo.

For egen del blir det aller først ny løpsfest i Chicago neste helg! For en gangs skyld har jeg fått anbefalt å levere inn klesskiftpose selv om hotellet ligger rett ved start og mål. Årsaken er at det er lagt opp til etterfest med musikk, mat- og øltelt bare et par minutters gange fra målstreken. Her samles visstnok løpere fra hele verden foran scenen for å nyte sin "finisher beer" og hvile bena. Det høres strålende ut!

Målgang i Berlin sist helg - Et sted mellom intens lykke og (selvpåført) 

lidelse, men Berlin Marathon er så absolutt en fest av et løpsarrangement.

Jeg hadde trodd at høstens maratonkjør skulle gjøre det vanskeligere å motivere seg til atter en maraton, nummer fire på syv uker. Oppturen i Berlin bidrar nok godt til at det ikke er tilfellet. Innstillingen til å løpe 42,2 kilometer gjennom Chicago er riktig så positiv, og jeg gleder meg som en unge til å få medalje nummer fem av seks i World Marathon Major-samlingen. Hmm, spørs om ikke jeg må be løpeskjørt.no til å lage en egen World Marathon Major-medaljehenger... Tone?

Janicke