Løpe med kråker

I morgen braker det løs igjen. Denne gangen i Moss. Christian Frederikløpet arrangeres for første gang, så her er det ingen som har stort med erfaring fra tidligere år. Mossjonistene har testet løypen og om jeg har forstått det rett er starten av løpet ganske tung. Jeg skal se løypevideoen på Moss Avis' sider et par ganger for å få oversikt over områder og med- og motbakker. Kjekk mulighet. Med litt over 300 påmeldte er jeg sikker på at dette blir et veldig hyggelig løp.

 Moss, her representert ved Mossekråka.

Ambisjonen for løpet er ikke helt avklart. Dersom ubehaget er plagsomt skal jeg "trå varsomt", men ellers er det egentlig bare å gi jernet. Målstreken bør passeres innen 45 minutter, med mindre jeg må halte meg igjennom (svært lite sannsynlig) eller at løypa er mye tyngre en sentrumsløpet eller iFormløpet (kanskje?). Tør ikke helt tro på < 43:40 som det ikke kostet meg en kalori å føre opp som mål da det fortsatt var mange uker igjen.

Et usikkerhetsmoment er om de siste dagers forberedende trening har vært optimal:

• Ti 400-metersintervaller sammen med SkiLøperne på tirsdag. Holdt 3:30 fart på alle intervallene og var ganske mør på slutten. 
• Onsdag ble det fem kilometer på mølla etterfulgt av styrketrening og litt streching (fysioterapeutens ordre. Egentlig uten å ha løpt først da men...)
• I går skulle jeg ta en rolig mil, men beina ville det annerledes og de behøvde ikke akkurat ta i bruk de store overtalelseskunster. Det ble nesten tolv kilometer med snittfart på 4:50. Ikke så veldig rolig med andre ord.

Onsdagsøkten er jo grei, men ellers er det i overkant mye kvalitet til å være race-uke. Det gjør det antakelig ikke stort bedre at forrige uke ble avsluttet med en real langtur. Vel, gjort er gjort. Det er tross alt ikke dette løpet som er årets hovedmål, og jeg har flere muligheter til å bedre persen på mila (KK Mila og Hytteplanmila). Det får bli som det blir.

Christian Frederikløpet blir høyst sannsynlig siste løp før Berlin. Jeg har lurt litt på Halvtraver'n men med mindre ubehaget blir helt borte innen den tid kommer jeg nok til å la det være. Det er så tett på Berlin, så å unngå å risikrere noe virker som det eneste rette. I år. Tror jeg.

Nå: Fokus på hvile, hvile, hvile og så et godt måltid i kveld. I morgen blir det en knalldag hos Mossekråkene:

 

Alt tyder på at løpsarrangørene har værgudene med seg.

 

Håper å se mange kjente, lykke til!

Janicke

Endelig godkjent!

Etter halvannet år, et antall leger, nålestikk, scanninger, antakelig flere timers googling og egendiagnostikk og dertil bølgende frykt er det endelig klart: Jeg er godkjent!

Endelig godkjent!

Avvikene i blodprøvene skyldes et medfødt og helt ufarlig syndrom. For en lettelse! Både for at helsen er god og for at dette ikke kommer i veien for årets maratonløp. Et usikkerhetsmoment mindre. Yiiihaaa!

Ukene går stadig fortere. Under seks uker gjenstår. Nervene holder seg på avstand og jeg er egentlig bare utålmodig. Det blir tøft, det kommer til å gjøre vondt og faren for at drømmetiden 3:30 forblir drømmetid også etter Berlin er ganske stor. Jeg vil bare komme igang. Jeg vil være midt oppi det. Snart!

Søndagens langtur endte på 30,5 km og det var opptil flere muskler som kunne tålt ytterligere juling. Ubehaget i det ene beinet var med fra start, men på den positive skilte det seg ikke ut som noe vondere enn resten av kroppen etter 25 kilometer.

Klar for å løpe leeeeenge...

Jeg hadde avtalt med SkiLøperkollega Mona å møtes ved Hebekkskogen klokken ti søndag morgen, og startet hjemmefra litt over klokken ni for å få noen kilometer før fellesløpingen. Utstyrt med vann, solbærsaft og energigel stakk jeg ut med lydbok på øret. Nesten en mil senere ble den ensomme løper til tre (Mona hadde med en SkiLøper til), og lydboken ble erstattet av hyggelig løpeskravling der inne blant trær - og sikkert noen elger som vi heldigvis ikke så. Ganske snart møtte vi på enda en SkiLøper som koblet seg på, og de neste kilometerne fikk vi brynt oss på både oppover- og nedoverbakker i godt og motiverende selskap.

Da våre veier skiltes ad gjensto bare fem kilometer for å nå 28. Spotify ble sparket igang, og til heftige rytmer tok jeg en ekstra omvei. Trengte jo bare ytterligere to ekstra kilometer for å runde 30. Et rundt og fint tall.

Snittfarten for turen endte på 5:31 og dermed helt i tråd med treningsprogrammet. De siste fem kilometerne lå farten på under 5:00, omtrent den farten som må holdes hele veien i Berlin for å krysse mållinjen på under 3:30. Det var så nydelig å kjenne at farten var håndterbar. Selv etter to og en halv time på beina. Mye kan fortsatt gå galt, men jeg er i rute.

Denne uka er det dog litt høyere fart og kortere distanse som gjelder. På lørdag arrangeres Christian Frederikløpet. Ektefellen er oppvokst i Moss så løpet er nærmest obligatorisk. Det er alltid et mål å løpe fortere, men ubehaget i beinet skal ikke tirres. Kanskje skal jeg ta det som et koseløp? Tviler vel egentlig litt på det, men gøy skal det bli!

Janicke

Kina!

Jeg kan knapt tro det; Det blir tur til Kina og maraton på bymuren i Xi'an i november. Et reisebyrå har skaffet rettighetene til å selge dette maratonløpet til europeiske løpere fra 2012, og vil sende over noen til å gjøre noen erfaringer i år. Dét er en mulighet man ikke kan si nei til!

Denne gjengen skal nok ikke løpe den 7. november,

men terrakottahæren bor i Xi'an. 

Med Xi'an Citywall International Marathon registrert i kalenderen utvides maratonambisjonene fra fire til fem før førti. Det blir liksom ikke utfordrende nok med bare ett maratonløp neste år...neeeeida. Langtidsplanleggingen tidligere i uken førte dessuten med seg påmelding til London Marathon også, så nå er det bare det femte og siste løpet som ikke er booket.

Booking av løp er åpenbart en gren jeg fikser. Nå gjenstår "bare" gjennomføringen... Selvsikkerheten i forhold til dét er omtrent like stabil som en porsjon gele på tynn papptallerken. Viljen er der, men vet jeg egentlig noe om dette med bare ett maratonløp i bagasjen? Det er fire år siden nå, og mesteparten var egentlig ganske grusomt...

Uansett, gjennomføring krever en fungerende kropp, og da skal ubehag og vondter tas på alvor. I går besøkte jeg fysioterapeut for første gang, og det var - interessant. Det var trykking, dytting, pressing, tøying, klemming og stikking. Jeg tror vi fant kilden, for etter den timen er det ubehagelig også når jeg ikke løper. Med vondt skal vondt fordrives, er det ikke slik? En liten frykt for at dette ubehaget egentlig kom fra ryggen, noe også fysioterapeuten mistenkte, ble heldigvis fjernet. Det er en muskel som er litt irritert. Nå skal jeg tøye den forsiktig tre ganger om dagen og trene "fornuftig" (dette er nok den største utfordringen) frem mot Berlin, så skal dette gå bra. Oppfølgingsbesøk til uken.

I dag er en stor dag for andre som har satt seg hårete mål: Oslo Triathlon. Det blir nok noen spennende og inspirerende blogg-rapporter fra blant andre Anna og Silja. Lykke til!

Janicke

Langtidsplanlegging

Hva er vel bedre terapi mot skadefrykt før et løp enn å planlegge nye løp? Den siste uken har jeg både fundert på hvilke maraton som skal bli de to siste blant de fire/fem før førti, og hva som kan være en kul utfordring etter fylte førti.

London Marathon er høyt på ønskelisten som ett av de fire eller fem "før førti" av flere grunner:

• Kul by.
• Forholdsvis flat og rask trasé.
• Kort reise.
• Tilnærmet samme tidssone.
• Er et av de fem løpene i World Marathon Majors (New York, Berlin, London, Chicago, Boston).

 

Fra egenarrangert løping i London.

Løpet er dessverre (men som forventet) fulltegnet i 2012. Jeg antok at Springtime Travel hadde noen plasser, men på deres nettside står det "kan endast bokast av svenska medborgare". En mail er sendt for å få klarhet i hvorfor. Rogaland Marathon Tours ser ut til å ha arrangert reise til London i fjor, og på London Marathons sider står de oppført som den eneste norske agenten. Nettsidene deres er imidlertid veldig lite oppdaterte (og ser generelt litt kjipe ut) og det står ingenting om London Marathon 2012. Får vel sende en e-post til dem og sjekke det ut.

Av andre maratonløp før førti er følgende kandidater:

• Marathon de Paris (april)
• Nykredit Copenhagen Marathon (mai)
• Asics Stockholm Marathon (juni)
• Nordmarka Skogsmaraton (juni)
• Fokus bank Oslo Maraton (september)
• TUI Marathon Palma de Mallorca (oktober)
• Amsterdam Marathon (oktober)
• München Marathon (oktober)

Kort reisevei er ett kriterie. By som frister til miniferie i kombinasjon med løpet er et annet.

Dersom...unnskyld...NÅR de fire eller fem er fullført - og jeg ugjenkallelig har fylt førti - håper jeg at jeg ønsker meg nye utfordringer. Big Five Marathon i Sør Afrika for eksempel. Det ser ut til å være et av de råeste maratonløpene i verden:

 

Opp, ned og opp igjen - mange høydemetere! Det er nok ikke uten grunn at

enkelte sammenligner det med det knallharde Comrades ultraløpet.

Liker forøvrig denne informasjonen om starttiden:
The marathon is planned to start at 0800hrs, however the exact time will be dependent on the location of the big five game – if too close to where the route is going, the start will be postponed.

Men, for engang å vurdere Big Five må ubehaget i venstre rumpe/lår avklares og fjernes. Etter 28 kilometer i dag spredte ubehaget seg langt nedover i beinet. I morgen kontakter jeg fysioterapeut!

Uansett kan jeg glede meg over tur til Playitas resort på Fuerteventura med Apollo i februar 2012. Fantastisk morsomt å bestille reise for 15.000 kroner og betale med gavekort! Vinteren blir helt klart litt lettere å takle med dette avbrekket.

Janicke

Å grue seg

Å grue seg gavner ingen. Man bruker energi på forventningen om negative opplevelser, og ødelegger i samme slengen tiden i forkant av det man gruer seg til. I noen tilfeller kan følelsen av å grue seg trigge en til å forberede seg skikkeligere og dermed minske faren for negativ opplevelse, i andre tilfeller har man ikke mulighet til å påvirke.

Jeg bestemmer meg stadig for å i størst mulig grad unngå å grue eller bekymre meg; Broene skal krysses og motbakkene klatres først når de dukker opp. Ikke lang tid i forvegen. Det handler om å gjøre jobben som eventuelt gjøres i forkant, og deretter gå på med rak rygg. Men det fungerer ikke alltid slik i praksis.

Denne siste uka har jeg grudd meg til neste løpetur. Jeg forsøker å tenke positivt, men uroen ligger der og blokkerer for løpsgleden. Jeg kjenner motvilje for å ta på treningstøy. Tanken på å snøre skoene på føttene får meg til å sukke høylytt og lysten til å stå nede på veien og bestemme meg for hvilken rute jeg skal ta er helt fraværende. "Den neste løpeturen" blir stadig skjøvet på. I kveld. I morgen tidlig. I ettermiddag...

Et mer optimistisk øyeblikk. Ikke mange kilometerne senere

endret dog sinnsstemningen seg... (Lettbent vs trettbent i Göteborgsvarvet)

Det er ikke egentlig løpeturen jeg gruer meg til, det er hvordan det vil føles å løpe. Mens søndagens langtur gikk greit, kjente jeg mer til "ubehaget" i det venste låret på turen med SkiLøperne på tirsdag. Etter langturen dukket det også opp en skikkelig vondt i høyre stortåledd. En teori er at dette oppstod som følge av det opprinnelige ubehaget fordi jeg kompenserer og dermed løper annerledes. Etter det var det bare én løsning: hviledager. Det har nå blitt tre og en halv sammenhengende hviledager og med det kommer enda mer gruing og usikkerhet.

Fastlegen har gitt meg henvisning til fysioterapeut. Det er vel heller tvilsomt om jeg får brukt den. I følge legen har de jeg kan bruke den hos lange ventelister. Så, med mindre dagens økt, eller morgendagens langtur med SkiLøperne, ikke tilsier noe annet kontakter jeg en privat fysioterapeut på mandag. Jeg er muligens farlig nære ved å snuble, men jeg ligger ikke nede ennå! Det er god motivasjon å tenke på andre løpere (bloggere, SkiLøpere mm) som har fått skader og som har klart å holde motet oppe og kommet seg tilbake. At Astrid nå, takket være sin fantastisk tålmodighet og viljestyrke, faktisk skal løpe i Berlin er et godt eksempel.

Målsetningen om fire (eller fem maraton) før førti lever fortsatt, om enn med noe mindre selvsikkerhet.

Janicke

Ny sesong og maraton, maraton, maraton, maraton

Hvorfor er de to firebokstavs-månedene på "j" så mye kortere enn øvrige måneder? Bortsett fra mai da. Man kan faktisk lure litt på om det er en planlagt sammenhengen mellom antall bokstaver i månedsnavnet og hvor kort eller lang måneden oppleves. Mars og april er forventning og glede over de små vårtegn og det er akkurat som tiden speeder opp litt. Så skrur vi da også klokken frem i løpet av denne perioden. I mai får vi ofte det første sommerblaffet og måneden er over på et blunk. Juni er så stappfull av avslutningsaktiviteter at man knapt rekker å nyte eventuelle sommerdager. Juli er ferietid og samme hvor lange dagene er så går de fortere enn noensinne. I motsatt ende har de lengste og seigeste månedene lange tunge navn: november, oktober, februar. Og klokken skrus tilbake.

Med ett er vi over i august. Joda, både august og september kan være finfine måneder, men for min del sås det aller første vinterangstfrøet nå...

Trigger for tidlig vinterangst: Når man oppdager at

åkrene er i ferd med å skifte til gyllent aftenantrekk.

På den positive siden er august "januar light". Første halvdel av januar er bra; Det er den nye begynnelsen, de blanke arkene og de skarpspissede blyantene i alle farger. Man tar fatt på gamle og nye oppgaver og målsetninger med stor iver og friskt pågangsmot. Slik sett har august litt av den samme "ny giv"-følelsen; nytt halvår, ny sesong og (atter en gang) nye muligheter.

Med bakgrunn i dette, og fordi det står så mye på programmet denne høsten, holdes de mørke vinterangsttankene i sjakk en stund til. Først og fremst er det nå under åtte uker til Berlin marathon.

Yup! She actually brought it up again... 

(T-skjorte-trykk fra New York Roadrunners)

Det er vel bare å advare; det kommer til å bli himla mye maratonskriblerier på Lettbent.com denne sesongen:

• Før-maraton-trening
• Før-maraton-spising
• Før-maraton-nerver
• Maratonløpsbeskrivelse(r) (kryss fingrene for dette punktet)
• Post-maraton-støl-og-tretthet
• Post-maraton glede/skuffelse
• Post-maraton-gjenopptrening
• Nye maratonplaner

...og så videre...

Det ser dessuten lyst ut for det tidligere nevnte, potensielle andre maratonløpet i år. Jeg venter med videre beskrivelse til det er 100 % avklart, men kan røpe at det vil medføre en reise til en verdensdel jeg aldri tidligere har besøkt: Asia.

Andre lyspunkt for sesongen er oppstart av SkiLøperne igjen i kveld. Mange er fortsatt på ferie, men om vi er to, fem eller ti er ikke viktig. Det mest spennende i dag blir egentlig om beina vil være med. Etter det forrige innlegget om ubehag løp jeg søndag morgen en langtur på drøyt 30-kilometer.

Snarveier er ikke typisk trasévalg når man skal løpe langt, men når de

er så idylliske som denne ved Kråkstad kirke får man heller bygge

på distanse andre steder. 

Det var varmt, og jeg opplevde for første gang å gå tom for drikke, men venstrebeinet var ikke noe stort problem. I går og i dag har jeg imidlertid hatt vondt (!) i venstre fot. Vil det påvirke løpingen i dag?

Uansett hvordan bein og føtter føles skal denne uken bli roligere. Med ny pers på totalt 355 løpte kilometer i juli er det på tide å gi kroppen litt mulighet til innhenting og restitusjon.

Men i dag skal ny SkiLøper-sesong innledes. På med løpetøyet!

Janicke