Å grue seg

Å grue seg gavner ingen. Man bruker energi på forventningen om negative opplevelser, og ødelegger i samme slengen tiden i forkant av det man gruer seg til. I noen tilfeller kan følelsen av å grue seg trigge en til å forberede seg skikkeligere og dermed minske faren for negativ opplevelse, i andre tilfeller har man ikke mulighet til å påvirke.

Jeg bestemmer meg stadig for å i størst mulig grad unngå å grue eller bekymre meg; Broene skal krysses og motbakkene klatres først når de dukker opp. Ikke lang tid i forvegen. Det handler om å gjøre jobben som eventuelt gjøres i forkant, og deretter gå på med rak rygg. Men det fungerer ikke alltid slik i praksis.

Denne siste uka har jeg grudd meg til neste løpetur. Jeg forsøker å tenke positivt, men uroen ligger der og blokkerer for løpsgleden. Jeg kjenner motvilje for å ta på treningstøy. Tanken på å snøre skoene på føttene får meg til å sukke høylytt og lysten til å stå nede på veien og bestemme meg for hvilken rute jeg skal ta er helt fraværende. "Den neste løpeturen" blir stadig skjøvet på. I kveld. I morgen tidlig. I ettermiddag...

Et mer optimistisk øyeblikk. Ikke mange kilometerne senere

endret dog sinnsstemningen seg... (Lettbent vs trettbent i Göteborgsvarvet)

Det er ikke egentlig løpeturen jeg gruer meg til, det er hvordan det vil føles å løpe. Mens søndagens langtur gikk greit, kjente jeg mer til "ubehaget" i det venste låret på turen med SkiLøperne på tirsdag. Etter langturen dukket det også opp en skikkelig vondt i høyre stortåledd. En teori er at dette oppstod som følge av det opprinnelige ubehaget fordi jeg kompenserer og dermed løper annerledes. Etter det var det bare én løsning: hviledager. Det har nå blitt tre og en halv sammenhengende hviledager og med det kommer enda mer gruing og usikkerhet.

Fastlegen har gitt meg henvisning til fysioterapeut. Det er vel heller tvilsomt om jeg får brukt den. I følge legen har de jeg kan bruke den hos lange ventelister. Så, med mindre dagens økt, eller morgendagens langtur med SkiLøperne, ikke tilsier noe annet kontakter jeg en privat fysioterapeut på mandag. Jeg er muligens farlig nære ved å snuble, men jeg ligger ikke nede ennå! Det er god motivasjon å tenke på andre løpere (bloggere, SkiLøpere mm) som har fått skader og som har klart å holde motet oppe og kommet seg tilbake. At Astrid nå, takket være sin fantastisk tålmodighet og viljestyrke, faktisk skal løpe i Berlin er et godt eksempel.

Målsetningen om fire (eller fem maraton) før førti lever fortsatt, om enn med noe mindre selvsikkerhet.

Janicke

Ny sesong og maraton, maraton, maraton, maraton

Hvorfor er de to firebokstavs-månedene på "j" så mye kortere enn øvrige måneder? Bortsett fra mai da. Man kan faktisk lure litt på om det er en planlagt sammenhengen mellom antall bokstaver i månedsnavnet og hvor kort eller lang måneden oppleves. Mars og april er forventning og glede over de små vårtegn og det er akkurat som tiden speeder opp litt. Så skrur vi da også klokken frem i løpet av denne perioden. I mai får vi ofte det første sommerblaffet og måneden er over på et blunk. Juni er så stappfull av avslutningsaktiviteter at man knapt rekker å nyte eventuelle sommerdager. Juli er ferietid og samme hvor lange dagene er så går de fortere enn noensinne. I motsatt ende har de lengste og seigeste månedene lange tunge navn: november, oktober, februar. Og klokken skrus tilbake.

Med ett er vi over i august. Joda, både august og september kan være finfine måneder, men for min del sås det aller første vinterangstfrøet nå...

Trigger for tidlig vinterangst: Når man oppdager at

åkrene er i ferd med å skifte til gyllent aftenantrekk.

På den positive siden er august "januar light". Første halvdel av januar er bra; Det er den nye begynnelsen, de blanke arkene og de skarpspissede blyantene i alle farger. Man tar fatt på gamle og nye oppgaver og målsetninger med stor iver og friskt pågangsmot. Slik sett har august litt av den samme "ny giv"-følelsen; nytt halvår, ny sesong og (atter en gang) nye muligheter.

Med bakgrunn i dette, og fordi det står så mye på programmet denne høsten, holdes de mørke vinterangsttankene i sjakk en stund til. Først og fremst er det nå under åtte uker til Berlin marathon.

Yup! She actually brought it up again... 

(T-skjorte-trykk fra New York Roadrunners)

Det er vel bare å advare; det kommer til å bli himla mye maratonskriblerier på Lettbent.com denne sesongen:

• Før-maraton-trening
• Før-maraton-spising
• Før-maraton-nerver
• Maratonløpsbeskrivelse(r) (kryss fingrene for dette punktet)
• Post-maraton-støl-og-tretthet
• Post-maraton glede/skuffelse
• Post-maraton-gjenopptrening
• Nye maratonplaner

...og så videre...

Det ser dessuten lyst ut for det tidligere nevnte, potensielle andre maratonløpet i år. Jeg venter med videre beskrivelse til det er 100 % avklart, men kan røpe at det vil medføre en reise til en verdensdel jeg aldri tidligere har besøkt: Asia.

Andre lyspunkt for sesongen er oppstart av SkiLøperne igjen i kveld. Mange er fortsatt på ferie, men om vi er to, fem eller ti er ikke viktig. Det mest spennende i dag blir egentlig om beina vil være med. Etter det forrige innlegget om ubehag løp jeg søndag morgen en langtur på drøyt 30-kilometer.

Snarveier er ikke typisk trasévalg når man skal løpe langt, men når de

er så idylliske som denne ved Kråkstad kirke får man heller bygge

på distanse andre steder. 

Det var varmt, og jeg opplevde for første gang å gå tom for drikke, men venstrebeinet var ikke noe stort problem. I går og i dag har jeg imidlertid hatt vondt (!) i venstre fot. Vil det påvirke løpingen i dag?

Uansett hvordan bein og føtter føles skal denne uken bli roligere. Med ny pers på totalt 355 løpte kilometer i juli er det på tide å gi kroppen litt mulighet til innhenting og restitusjon.

Men i dag skal ny SkiLøper-sesong innledes. På med løpetøyet!

Janicke

Ubehag

Det knapt et menneske i dette land som ikke har kjent på ubehagsfølelse denne siste uken. Selv "den blonde djevel", som tyske "Bild" kalte Anders Behring Breivik, har opplevd noen nedturer. Blant annet fikk han ikke ha på seg den hjemmesnekrede uniformen sin. Jeg skal ikke utbrodere mer om synspunkter om "djevelen", frykten for terror eller medfølelse for ofre og pårørende her - det er for stort og grusomt og ville kreve langt flere enn skarve 1500 sider.

Ubehagsfølelser kan komme av så mangt, og sist uke bød på flere varianter. Den gryende lette uroen som oppstod i begynnelsen av forrige uke hadde sitt utspring i at de to bøkene jeg feriedykket ned i ved bassengkanten endte veldig annerledes enn jeg hadde tenkt...og ønsket. Jeg slukte C.J. Samsons "Winter in Madrid" og Jo Nesbøs "Gjenferd" på ganske få dager og kom så godt inn i handlingen og ble så godt kjent med personene at...vel, jeg skulle gjerne sett at de sluttet litt annerledes. Romanendinger er dog slikt man kjapt kommer over. Det som virkelig la en grå sky over de siste feriedagene, selv om jeg forsøkte å ignorere det, var et fysisk ubehag i venstre bein. Det dukket opp etter en langtur og har i grunn hengt ved alle turer siden.

 Bilde fra den "skjebnesvangre" turen, på vei over fjellet
mellom Cala san Vicenc og Port de Pollenca.

Hvorvidt ubehaget ble trigget av for mye løping på asfalt, for mye tempo eller et enkelt feilsteg på vei ned en ulent sti på 20-kilometersturen aner jeg ikke, jeg vet bare at noe ikke er helt som det pleier å være. Generelt opptrer ubehaget som en stølhetsfølelse som strekker seg fra rumpa til kneet i venstre ben, og hemmer løpesteget. Jeg må jobbe litt ekstra for å løfte det venstre beinet og får liksom ikke strukket ut. Det gjør ikke "vondt", det er bare - vel - ubehagelig.

Dette fysiske ubehaget har igjen gitt grobunn for et mentalt ubehag. Det er altfor tidlig, og fortsatt "god tid", men på det tredje forsøk er det kanskje ikke så rart at frykten for å miste årets maraton i Berlin begynner å vokse. Sett i det store perspektivet er dette bare småtteri naturligvis. Jo, det blir en nedtur om hovedmålet skulle ryke i år også, men det kommer jeg over. I år som i fjor, og året før.

Fordelen med dette ubehaget er at dersom det ikke gir seg over helgen, så kan jeg kontakte en fysioterapeut og få noen råd. Forhåpentligvis kan det løses i god tid. Akkurat nå er dette bare en tåpelig bagatell.

Dessuten skal jeg fullføre Berlin maraton 2011. Jeg skal stille til start og fullføre om jeg så må slepe meg frem de 42 kilometerne på ett ben!

"I just did it!" - i denne sammenheng bakkene opp mot Formentor.

Det er bare å ta frem de optimistiske tankene igjen, og visualisere, som jeg har gjort så mange ganger før; målseilet i Tiergarten, armene høyt hevet, folkemengden, både tilskuere, funksjonærer og løpere, speakeren som babler i vei på tysk og den generelle godfølelsen av å være midt oppi det - og ha fullført. Sliten og veldig glad: "I just did it!"

Janicke

Kort oppsummert

To uker kan gå veldig fort. Spesielt om de to ukene tilbringes under varm middelhavssol med "ferie" som aktivitet. Med fjorten soldager i bagasjen var jeg moden for å reise hjem i går morges, men da flyet omsider slapp ut på undersiden av det dyvåte skylaget på Gardermoen i går ettermiddag, og temperaturmåleren i bilen viste 14 grader, begynte tankene å surre rundt når neste reise til varme strøk kan gå. På den annen side virket det riktig med trist gråvær i Norge nå. Hendelsene i Oslo og på Utøya har lagt en mørk skygge over de siste feriedagene. Å se "alle" utenlandske aviser og nyhetskanaler ha terror i Oslo som toppsak har vært surrealistisk, og både samtaler og tanker har stort sett dreid seg om de grufulle hendelsene, de som har blitt berørt og hvordan i all verden noen kan planlegge og gjennomføre slike grusomheter.

Ferie i sydligere strøk betyr gjerne sol, hav, god mat og godt drikke, samvær med familie og venner samt avslapning. Det har blitt mye av dette:

 God litteratur ved bassengkanten: C. J. Samsons "Winter in Madrid" kan

helt fint leses i Puerto de Pollenca sommerstid.

Men skal man løpe maraton i september betyr ikke ferie fri fra løping. Det har blitt mange fine morgenløpeturer langs Pollenca-bukten.

Veien mellom Port de Pollenca og Alcudia går langs bukten og er flittig brukt
av både løpere og syklister - selv om akkurat dette bildet ser rimelig folketomt ut..

Hvorvidt den norske sommeren på mirakuløst vis forberedte meg, eller om jeg har levd i varmere strøk i tidligere liv vites ikke; det gikk i alle fall veldig greit å løpe i varme. Det har blitt både vanlige distanseløp, langturer, tempoløp, intervaller (Yasso), fartslek og bakketrening. Mange av øktene har dessuten gått veldig raskt. Det har åpenbart noe å si at høydeforskjell langs vannkanter sjelden byr på de store tallene, men jeg hadde likevel ikke trodd at det skulle være en så stor utfordring å holde igjen farten på øktene som skulle gå rolig. Tempoet lå fort på under fem min/kim og pulsen holdt seg likevel lav. Fantastisk god følelse!

Sol, hav og mange gode treningsøkter: sååååå glad.

Totalt ble det elleve økter og nesten 140 kilometer i løpet av de to ukene på Mallorca, og selv om det høres ganske mye ut har jeg overhodet ikke opplevd det som begrensende i forhold til "feriering". Det utgjør tross alt mindre enn én time per dag. Vi var fem voksne og fire barn i alderen seks til ti, så litt planlegging med hensyn til hvem som skulle bli hjemme med barna var det grei skuring. Kvelden før kvalitetsøkter passet jeg også på å komme meg i seng til ok tid, stort sett før midnatt. Som den løpenerden jeg har blitt er nok slik at trening beriker feriene:
- Formen opprettholdes/forbedres
- Nye opplevelser og synsintrykk er inspirerende
- Faren for vektøkning minskes
- Endorfinene gjør en gladere

Det er dessuten lite som slår å avslutte en treningsøkt ved/i et utendørs basseng...

To uker borte revitaliserer også gleden over å løpe hjemme igjen. I dag skal gamle veier og stier tråkkes opp på nytt, og det blir fint det også. Kalenderen min forteller meg at det plutselig er mindre enn ni uker til Berlin maraton. Med den oppdagelsen meldte den aller første sommerfuglen seg i magen.

Janicke

På (nesten) nye veier

Nå skal det bli så utrolig godt med nye omgivelser, nye veier og stier! Det har blitt mange kilometer den siste tiden, og det er ikke til å komme fra at enkelte ruter er litt...vel...utløpt. Det blir i alle fall fint med et avbrekk - og endatil et avbrekk i solen. I morgen blir det riktignok hviledag; tidlig flytur og obligatorisk feiring av feriestart er sjelden en god oppvarming til løping.

Morgenstemning mellom Puerto Pollenca og Alcudia.

Det krever disiplin å løpe på sydligere breddegrader på denne tiden av året:

1. Tidlig start er avgjørende. Varmen kan ta knekken på de fleste, både overoppheting og dehydrering truer. Visstnok tar det omlag to ukers trening i varmen for å venne seg til den. To uker? Da blir jeg skikkelig god på å takle varmen når vi er tilbake. Noe sier meg at jeg ikke får stor nytte av det... Det er absolutt best å løpe tidlig på morgenen før varmen slår til for fullt. Det betyr imidlertid at man bør komme seg i seng i noenlunde tid kvelden før.
2. Drikke! I år har jeg, i motsetning til i fjor, med drikkebelte. Regner med å bruke det uansett lengde på turen. På lengre turer - om det blir noen - blir det også energitilskudd med i drikkebeltevesken.
3. Akseptere at man ikke tar rekorder når gradestokken viser nesten tretti plussgrader. Rolig distanse blir det nok mest av, muligens ispedd litt fartslek. I ferien er målsetningen å holde treningen ved like, ikke å løpe lenger eller raskere.
4. Forsøke å finne et treningssenter med tredemølle - og airconditioning.

Same procedure as last year...

Utover dette får jeg bare være våken på kroppens signaler - og nyte ferien. Det er tross alt ikke i disse to ukene grunnlaget for høstens større og mindre mål blir lagt.

God sommer! (c:

Janicke

Dødt løp

En merkelig stemning preget starten av løpeturen i dag. Jeg løp ut hjemmefra rundt klokken åtte. En tung følelse av høst blåste på meg i det jeg satte beina utenfor døra og la umiddelbart grunnlaget for en melankolsk runde. Mai og juni 2011 har kommet og gått. Det er allerede juli, og så langt har sommerfølelsen bare kommet i små, ertende smaksprøver. Tanken på at vi - om en tilsvarende kort periode - går inn i en ny høst og vinter...vel, det gjorde i alle fall at sinnstemningen denne morgenen ble grå-aktig.

Det var knapt folk å se ute. Denne lørdagsmorgenen var mer som en tidlig søndag morgen, og jeg mistenkte at halve Ski hadde reist på ferie. Det var dødt, og jeg begynte fort å glede meg til å komme hjem og spise frokost sammen med jentene hjemme. Men så er det engang slik at etterhvert som man kommer i gang så glir det greiere, og i skogen slapp den snodige ensomhetsfølelsen taket.

Det er litt seigt å løpe såpass tidlig på morgenen, det blir ikke den store farten. Spesielt ikke når ruten går over stokk og stein på skogsstier, men etter ti kilometer i komfort-fart bestemte jeg meg for å dra på de siste fire. Jeg var spent på om de småsløve beina ville bli med, men de aksepterte den høyere frekvensen - antakelig takknemmelige for at vi hadde kommet over på fast og jevnt asfaltdekke. Det gikk ikke "av seg selv", jeg måtte hele tiden jobbe for å holde farten oppe, men tempodraget hjalp i alle fall godt på humøret.

Det har blitt mye løping på skogsstier, grusveier og terreng i det siste. Veldig ulikt meg, men det var jo faktisk et av målene jeg satt opp ved årets inngang. Det er helt sikkert bra for beina, og så er det en mulighet til å nyte naturen og landskapet i omegnen. Ski sentrum er ikke noen perle, men de omliggende områdene har mye vakkert å by på for den som ser etter. 

 

En av åkrene rundt Ski - for anledningen i kledelig gult.

På torsdag møtte jeg til og med på en rev. Lenge har jeg vært mer eller mindre forberedt på å løpe på elg eller hoggorm, men jeg begynner nesten å tvile på at de finnes der ute. Rev har jeg ikke tenkt på en gang. Men i lett duskregn torsdag kveld møtte jeg Mikkel. Ti meter foran meg på stien kom han (eller hun) i lett jogg. Vi stirret hverandre i øynene et kvart sekund før den bestemte seg for at jeg antakelig var en alvorlig trussel og forsvant inn i buskaset. Det skal ikke så mye til for at en løpetur heves fra å være en dagligdags og lite minneverdig opplevelse til å bli en av turene man husker, og dermed bidrar at lysten til å ta en ny tur vedlikeholdes.

Steinansikt - en supporter langs veien.

Mon tro om de som har løpt Nordmarka skogsmaraton - hel eller halv - i dag møtte på dyr. Jeg ser ikke bort fra at det blir skogsmaraton på meg neste år, som nr tre av de fire (evt. nr fire av fem). Det ville i alle fall vært noe helt annet. Jeg får nesten se om det dukker opp noen løpsrapporter som kan hjelpe meg med den beslutningen.

Janicke