Bakglatte ski er en ting. Det er på en måte akseptert. Bakglatte løpesko er mye verre. Det vil si, om man ikke skal løpe langt og ikke har spesielle mål med hensyn til fart og tid, så er det egentlig bare litt ekstra trening. Men skal man løpe langtur så er det usigelig kjedelig å gli et halvt skritt bakover for hvert man tar forover. I fjor løp jeg med brodder. I år lurer jeg på om jeg ikke skal unne meg et par vinterpiggsko. Men hva skal jeg kjøpe?
Fikk tips av en kollega som jeg har stor respekt for. Han anbefalte et merke jeg aldri har hørt om før: VJ. Löplabbet har en modell som heter VJ Sarva Xero (alltid kule navn på disse skoene). Skoene ser tøffe ut, men prisen er tøffere: 1.500 sterke norske kroner! Hjelpes. Da bør piggene holde mer enn én sesong.
IceBug Pytho BUGrip er et alternativ. Ikke like pene, men prisen er like høy. Min gode kollega har dessuten hatt disse og var ikke toppfornøyd. Hos Löplabbet kommer faktisk Asics, som vanligvis er veldig dyre, godt ut. Deres Asics Gel Arctic RW koster hele 200 kroner mindre enn IceBug og VJ.
Nå er jeg medlem av Kondis. Kanskje jeg faktisk skal utnytte medlemsskapet og få med meg 15% på en Löplabbet-handel? I tillegg har jeg vært veldig flink til å trene i det siste. Har til og med tatt intervall-runder på mølla før jobb (06:15). Tre kilo letter har jeg blitt også. Det er godt mulig jeg fortjener en belønning.
Hadde det bare ikke vært for at jeg nettopp oppdaget at noen (= meg) har forsynt seg vel grådig av brukskontoen min. Burde nok egentlig drøye dette, men det er jo nå det er snø og glatt. Og hva har man vel egentlig kredittkort til? (c;
J
torsdag 14. januar 2010
lørdag 2. januar 2010
Evig runddans?
Akkurat som i fjor er jeg noen kilo tyngre etter julefeiring enn jeg var da desember kastet seg over oss. Utgangspunktet var heller ikke slik som ønsket, så nå strammer bukser og skjorter i ond påminnelse om hvor svak jeg er. Akkurat som i fjor. Det hadde virkelig vært greit med noen kilo mindre fett på lår, mage, rumpe, armer, kjake og ellers.
Selvportrett 1. januar 2009 og 2010, men ikke 2011!Nytt år og nye muligheter og alt det der. Fra og med 2. januar (i dag) har jeg startet mitt nye og bedre liv. Typisk nyttårsforsett igjen - som i fjor. Ned i vekt og opp i fart og antall kilometer igjen. New Yorks harde betongdekke venter meg i november, og den eneste måten å gjøre det til en forholdsvis hyggelig opplevelse er massiv innsats i forkant. Og massivt tap av kilo.
Motivasjonen er på plass - i år som i fjor - så et stykke skal jeg komme. Deretter skal det ekstra fokus til for å ikke ende opp på samme måte om ett år. Varige endringer må gjennomføres, og det burde være enklere nå som også min kjære ektefelle har kastet seg utpå maraton-kjøret også.
Den siste halvannen uken, romjulen, har jeg løpt annenhver dag. Rolige turer uten klokke. Fra og med i dag er det på med min trofaste følgesvenn Garmin 305 igjen, og det ble en særdeles overraskende løpetur rundt Eikjol. Jeg hadde bestemt meg for å runde ti kilometer for første gang på noen uker (måneder?) og var spent på hvordan det ville bli. Det var ingen grunn til bekymring, for på tross av overdrevent inntak av både mat drikke og godsaker i romujulen generelt, og i går spesielt, gikk løpeturen som en drøm. Gjennom hele runden ventet jeg på at kreftene skulle ta slutt, og holdt derfor litt igjen. Men, jeg hadde ikke behøvd å bekymre meg. Litt over ti kilometer ble løpt med kilometerfart på 5:30. Ikke verst med elleve minusgrader og småglatt vinterføre. Eneste bekymring i ettertid er at venstre hofte ikke var helt god. Den hindret meg ikke, men det er ett eller annet som ikke er helt bra inni der. Ettersom det ikke har hjulpet å la være å løpe velger jeg nå å ignorere hele hofta, så får det bære eller (forhåpentligvis ikke) briste.
En slik tur var akkurat hva jeg trengte nå. Kiloene kan skjelve (disse) i skrekk, for nå skal de rase av! Selvsikkert skal jeg også legge til at når de nå svettes bort, så skal det være slutt på den evige runddansen. Jeg kjenner på meg at 2010 skal bli et fantastisk år, og at det er det perfekte år for å bryte onde sirkler. (c;
Mål for 2010 (nesten kopiert fra 2009):
- Ned ytterligere 8 kg
- Sentrumsløpet under 0:50 (justert i forhold til tidligere, det er jo tidlig på sesongen)
- Göteborgsvarvet under 1:45 (justert i forhold til tidligere, det er jo tidlig på sesongen)
- Oslo Halvmaraton: ny pers, det vil si under 1:38:47 (Stockholm halvmaraton, 2007)
- New York City Marathon under 3:45
- WeightBot fra Tapbots - en skikkelig kul app (kul maskindesign og maskinaktige lyder) hvor man registrerer dagens vekt og får se utviklingen ned mot målvekten.
- Running Log fra WinkPass -finfin treningsdagbok med mulighet for å legge inn mye informasjon om dagens økt. Oppsummering av uken eller måneden i hovedskjermbildet.
J
torsdag 1. oktober 2009
Skuffelse
Treningen hadde gått så bra på vårparten, litt mindre bra på forsommeren, men ille var det når hofta ikke ville mer etter en løpetur i sommerferien. Ambisjonen var at mye skulle gjøres i nettopp ferien, og så smeller det til og stopper helt opp. Etter søken på nett blir det klart at det er snakk om betennelse i en slimpose i hoften. Veldig vanlig "løpeskade". Hvordan blir man kvitt det: lar være å gjøre det som gjorde at det dukket opp i utgangspunket; altså løpe. Er det noe som passer dårlig et par måneder før maraton så er det å ikke kunne løpe. Maraton i Berlin ble derfor en opplevelse fra sidelinjen.
Haile på Unter den Linden, ca 41 km
Riktignok var det stort å se Haile Gebreselassie på 14 og 41 km, i et tempo som jeg knapt ville holdt for en runde på idrettsbanen. Og det var flott - og nesten nødvendig - med et avbrekk fra alt, i Berlin. Men det var en veldig rar opplevelse å ikke ta meg en joggetur én gang, men i stedet å sykle sammen med ektefellen når han tok en joggetur. Det var rart å se alle løperne som forventningsfullt vandret rundt i byen dagen før løpet, og jeg var rent ut misunnelig på de som stolt - men sårbente - viste seg med medalje rundt halsen maratonkvelden. Overbevisningseffekten var sterk; jeg må tilbake i joggeskoene.
Sist lørdag forsøkte meg på en 5 km tur på idrettsbanen, og ble straffet med vond hofte resten av dagen. Men dagen etter kjente jeg ikke noe, og det var nytt. Spesielt ettersom jeg gikk ganske mye den dagen. I våres, før jeg meldte meg på Berlin maraton, meldte jeg meg på Oslo halvmaraton. Ettersom jeg var sikker på at jeg ikke ville være spesielt interessert i å løpe halvmaraton bare en uke etter mitt andre maratonløp, overførte jeg plassen til ektefellen. Derfor befant jeg meg igjen midt blant nummerlapp-bekledde løpere uten å være "en av gjengen" denne søndagen. Det ble noen skritt likevel, for å se på løperne og vise småjentene attraksjoner i sentrale Oslo.
Ektefellen var klart som ett egg for sitt halvmaratonløp. Han var imidlertid ikke helt komfortabel i startgruppe én, hvor jeg hadde blitt plassert. Han la seg derfor helt bakerst i gruppen, og luntet ut etter de andre, kun i følge med en øretelefonbærende løper. Enden på visa ble at han, og hans "medløper" tok feil retning i en rundkjøring hvor maraton og halvmaratonløpere blandet seg og løp i flere retninger. Funksjonærer som ikke kunne hjelpe fikk gjennomgå, nummerlapp og chip (engangs) ble revet av og endte i søpla. Min mann bestemte seg innbitt for aldri å løpe igjen, men heller ta sykkelen fatt i fremtiden.
På kvelden, og noen doser trøst senere, hadde han meldt seg på verdens største halvmaraton: Göteborgsvarvet. Min ektefelle har alliert seg med en gammel venn som også har begynt å trene for fullt det siste året. Deres store måle var New York maraton i 2011. Jeg kjenner det krible enda mer enn det har gjort de siste to helgene, og kaster inn en påmelding til Göteborgsvarvet også. Han vil jo ha meg med, og jeg takler ikke enda en helg i en løpeby uten selv å delta. Hofta må jo bli bra til da. Faen heller!
Dagen etter har gutta funnet ut at det ser ut som det er ledige plasser hos SpringTime travel og New York City Maraton allerede i 2010 likevel. Før min ektefelle får sukk for seg ramler en e-post fra kameraten inn. "Jeg har meldt meg på. Kan ikke være så jævla dyrt". Min kjære, ambisiøse løper får hakeslepp og trenger en bekreftelse til på at kameraten faktisk har meldt seg på, samt 12 timers bearbeidelse av tanken. Dagen etter ramler mailen hans inn i jobb e-postboksen min: "Nå har jeg også meldt meg på!". Igjen vil han ha meg med. Kan jeg gjøre det uten å løpe? Neppe! Ergo melder også jeg meg på og depositumet på 2.000,- kroner er allerede innbetalt. De to skal få lov til å være "hovedløpekameratene", men nå har jeg en i huset som kan være med på langturene fremover. Det blir veldig hyggelig.
Jeg må få den hofta i orden ASAP. Målet i Göteborg er 1.35. Målet i NY er 3:45. I tillegg tenker jeg å løpe både sentrumsløpet (45 min) og Oslo halvmaraton (1.40). Da får jeg en veldig fin fordeling utover året, og supergod forberedelse til NY. Bare hofta blir bra...
J
Haile på Unter den Linden, ca 41 km
Riktignok var det stort å se Haile Gebreselassie på 14 og 41 km, i et tempo som jeg knapt ville holdt for en runde på idrettsbanen. Og det var flott - og nesten nødvendig - med et avbrekk fra alt, i Berlin. Men det var en veldig rar opplevelse å ikke ta meg en joggetur én gang, men i stedet å sykle sammen med ektefellen når han tok en joggetur. Det var rart å se alle løperne som forventningsfullt vandret rundt i byen dagen før løpet, og jeg var rent ut misunnelig på de som stolt - men sårbente - viste seg med medalje rundt halsen maratonkvelden. Overbevisningseffekten var sterk; jeg må tilbake i joggeskoene.
Sist lørdag forsøkte meg på en 5 km tur på idrettsbanen, og ble straffet med vond hofte resten av dagen. Men dagen etter kjente jeg ikke noe, og det var nytt. Spesielt ettersom jeg gikk ganske mye den dagen. I våres, før jeg meldte meg på Berlin maraton, meldte jeg meg på Oslo halvmaraton. Ettersom jeg var sikker på at jeg ikke ville være spesielt interessert i å løpe halvmaraton bare en uke etter mitt andre maratonløp, overførte jeg plassen til ektefellen. Derfor befant jeg meg igjen midt blant nummerlapp-bekledde løpere uten å være "en av gjengen" denne søndagen. Det ble noen skritt likevel, for å se på løperne og vise småjentene attraksjoner i sentrale Oslo.
Ektefellen var klart som ett egg for sitt halvmaratonløp. Han var imidlertid ikke helt komfortabel i startgruppe én, hvor jeg hadde blitt plassert. Han la seg derfor helt bakerst i gruppen, og luntet ut etter de andre, kun i følge med en øretelefonbærende løper. Enden på visa ble at han, og hans "medløper" tok feil retning i en rundkjøring hvor maraton og halvmaratonløpere blandet seg og løp i flere retninger. Funksjonærer som ikke kunne hjelpe fikk gjennomgå, nummerlapp og chip (engangs) ble revet av og endte i søpla. Min mann bestemte seg innbitt for aldri å løpe igjen, men heller ta sykkelen fatt i fremtiden.
På kvelden, og noen doser trøst senere, hadde han meldt seg på verdens største halvmaraton: Göteborgsvarvet. Min ektefelle har alliert seg med en gammel venn som også har begynt å trene for fullt det siste året. Deres store måle var New York maraton i 2011. Jeg kjenner det krible enda mer enn det har gjort de siste to helgene, og kaster inn en påmelding til Göteborgsvarvet også. Han vil jo ha meg med, og jeg takler ikke enda en helg i en løpeby uten selv å delta. Hofta må jo bli bra til da. Faen heller!
Dagen etter har gutta funnet ut at det ser ut som det er ledige plasser hos SpringTime travel og New York City Maraton allerede i 2010 likevel. Før min ektefelle får sukk for seg ramler en e-post fra kameraten inn. "Jeg har meldt meg på. Kan ikke være så jævla dyrt". Min kjære, ambisiøse løper får hakeslepp og trenger en bekreftelse til på at kameraten faktisk har meldt seg på, samt 12 timers bearbeidelse av tanken. Dagen etter ramler mailen hans inn i jobb e-postboksen min: "Nå har jeg også meldt meg på!". Igjen vil han ha meg med. Kan jeg gjøre det uten å løpe? Neppe! Ergo melder også jeg meg på og depositumet på 2.000,- kroner er allerede innbetalt. De to skal få lov til å være "hovedløpekameratene", men nå har jeg en i huset som kan være med på langturene fremover. Det blir veldig hyggelig.
Jeg må få den hofta i orden ASAP. Målet i Göteborg er 1.35. Målet i NY er 3:45. I tillegg tenker jeg å løpe både sentrumsløpet (45 min) og Oslo halvmaraton (1.40). Da får jeg en veldig fin fordeling utover året, og supergod forberedelse til NY. Bare hofta blir bra...
J
tirsdag 23. juni 2009
My new Mizunos
Det er fantastisk gledelig å finne et par joggesko som sitter perfekt med én gang, og som uten den minste gnaging, pressing eller andre gnagsårskapende metoder bærer med seg eieren godt over tyve kilometer fra aller første tur. Vanligvis bør man naturligvis "løpe inn" skoene på kortere turer først. Små ting som irriterer den første mila kan fort utvikle seg til store irritasjoner før man har fullført tyve, tredve og ikke minst førti kilometer. Med de nye Mizuno Wave Rider 12 var jeg imidlertid ikke i tvil; de satt perfekt på føttene. Skoene ligner litt på Mizuno-paret jeg løp New York Marathon med - men disse ser mye tøffere ut (c:
My new Mizunos after their first 23 K.
Med sine beskjedne 170 gram per sko er Mizunoene mye lettere enn Adidas'ene jeg kjøpte tidligere i år. De ligger dermed godt antil å bli sommerens favorittsko. Vekten har i seg selv ikke mye å si. Kroppsvekten varierer med mer enn 340 gram fra dag til dag, men det bidrar til den ekstra gode løpsfølelsen. Det å ha ordentlig kontakt med underlaget, og samtidig greit med demping, gjør løpingen til en lek (i alle fall de første 10 - 15 km). Ser ikke bort fra at det blir nettopp disse skoene som bærer meg gjennom Berlin i september...
Om de er utslitt til vinteren er det helt greit. Snøføre er ikke Mizunoene egnet for. De har et forholdsvis stort hulrom under helen, og der pakkes snøen inntil det føles som om man løper på høye hæler. Veldig ubehagelig. Det er nok uansett bedre å ha et eget par vinterløpesko - og så får jeg glede og motivasjon av å anskaffe det også.
Vinteren vil jeg forresten ikke tenke på nå som sommeren er her for fullt. Det er lyst nesten hele døgnet og så intenst grønt med mengder av fargerike blomster at man nesten får vondt i øynene. Løpeturer i landlige Ski blir ren idyll, med syriner, smørblomster, hundekjeks, revebjeller og en lang rekke andre blomster jeg ikke kan navnene på.
En plante jeg kan navnet på: Revebjelle
Fargeglade dingser; iPod shuffle med Zennheiser sportsørepropper
(og en annen blomst jeg kan navnet på: Prestekrage).
Etter å ha løpt med en forholdsvis tung iPod classic i hånden en god del kilometer unnet jeg meg en knallrosa iPod shuffle. Det er ganske utrolig at det er mulig å få plass til så mye musikk på en så liten dings. Utrolig praktisk å ha en iPod som kan klipses på løpetøyet. Jeg skaffet også nye Zennheiser løpeørepropper med ekstra feste slik at de ikke faller ut av ører som ikke er kompatible med ørepropper. De fungerer veldig godt - og selv om jeg ikke vil tenke på det er de bedre enn de gamle når lua må på igjen ettersom de ikke har noen bøyle.
Med 62 km i bena sist uke er jeg for alvor tilbake i gjenge. Fra nå av er det Anders Szalkais 26 ukers treningsprogram for å gjennomføre maraton på 3,5 time som gjelder. I dag er det bakkeløp i lang bakke som står på planen, i tillegg til løpsskolering - sånne løpeøvelser som ser formidabelt idiotiske ut. Høye kneløft, raske skritt og slikt. Ser ikke helt hvordan det gjør meg til en raskere løper, men det er bare tretten korte sommeruker igjen å få på plass maratonformen, så her er det best å lytte til erfarne løpere. Ut i solen!
Ja9que
My new Mizunos after their first 23 K.Med sine beskjedne 170 gram per sko er Mizunoene mye lettere enn Adidas'ene jeg kjøpte tidligere i år. De ligger dermed godt antil å bli sommerens favorittsko. Vekten har i seg selv ikke mye å si. Kroppsvekten varierer med mer enn 340 gram fra dag til dag, men det bidrar til den ekstra gode løpsfølelsen. Det å ha ordentlig kontakt med underlaget, og samtidig greit med demping, gjør løpingen til en lek (i alle fall de første 10 - 15 km). Ser ikke bort fra at det blir nettopp disse skoene som bærer meg gjennom Berlin i september...
Om de er utslitt til vinteren er det helt greit. Snøføre er ikke Mizunoene egnet for. De har et forholdsvis stort hulrom under helen, og der pakkes snøen inntil det føles som om man løper på høye hæler. Veldig ubehagelig. Det er nok uansett bedre å ha et eget par vinterløpesko - og så får jeg glede og motivasjon av å anskaffe det også.
Vinteren vil jeg forresten ikke tenke på nå som sommeren er her for fullt. Det er lyst nesten hele døgnet og så intenst grønt med mengder av fargerike blomster at man nesten får vondt i øynene. Løpeturer i landlige Ski blir ren idyll, med syriner, smørblomster, hundekjeks, revebjeller og en lang rekke andre blomster jeg ikke kan navnene på.
En plante jeg kan navnet på: Revebjelle
Fargeglade dingser; iPod shuffle med Zennheiser sportsørepropper(og en annen blomst jeg kan navnet på: Prestekrage).
Etter å ha løpt med en forholdsvis tung iPod classic i hånden en god del kilometer unnet jeg meg en knallrosa iPod shuffle. Det er ganske utrolig at det er mulig å få plass til så mye musikk på en så liten dings. Utrolig praktisk å ha en iPod som kan klipses på løpetøyet. Jeg skaffet også nye Zennheiser løpeørepropper med ekstra feste slik at de ikke faller ut av ører som ikke er kompatible med ørepropper. De fungerer veldig godt - og selv om jeg ikke vil tenke på det er de bedre enn de gamle når lua må på igjen ettersom de ikke har noen bøyle.
Med 62 km i bena sist uke er jeg for alvor tilbake i gjenge. Fra nå av er det Anders Szalkais 26 ukers treningsprogram for å gjennomføre maraton på 3,5 time som gjelder. I dag er det bakkeløp i lang bakke som står på planen, i tillegg til løpsskolering - sånne løpeøvelser som ser formidabelt idiotiske ut. Høye kneløft, raske skritt og slikt. Ser ikke helt hvordan det gjør meg til en raskere løper, men det er bare tretten korte sommeruker igjen å få på plass maratonformen, så her er det best å lytte til erfarne løpere. Ut i solen!
Ja9que
torsdag 11. juni 2009
Gruff
Halvannen uke uten trening og fortsatt vond, slimete, hostende og harkende hals. Begynner å bli lett stresset.
tirsdag 2. juni 2009
Sommeren er/var her!
Året har bikket over i juni måned. Naturen har eksploderert i grønt og intens frodighet, og de siste dagene har det vært norsk sommer på sitt aller beste. Glemt og fortrengt er mørke morgener og ettermiddager/kvelder hvor flere lag med treningstøy måtte til for å holde kulden ute, og sko måtte velges ut i fra mønsterdybde - alterntativt utstyres med brodder - for å gi best mulig feste på isete og snødekket føre. De siste dagene har det holdt å hive på seg en t-shirt og shorts før man kan fly som en lett sommerbris gjennom det irrgrønne landskapet.
Nuvel, det skal vel innrømmes at jeg heller sjelden føler meg som en lett sommerbris, men i følge klokken blir farten stadig bedre. Det er da også lettere enn før å få til trening nå. Antall timer i døgnet som vurderes som løpbare er kraftig utvidet. Dagene er deilig lange og lyse. Jeg elsker vår og sommer!!
De siste ukene har jeg løpt mellom 40 og 70 km pr uke, fordelt på rolig og rask distanse, intervaller og bakkeløp. Lengste tur så langt ble en tremilstur for halvannen uke siden. Godt å ha gjennomført, men det kjentes litt skummelt at det fortsatt gjensto 12 km på en maraton. Bena føltes tunge som bly mot slutten. Heldigvis har jeg noen uker igjen å styrke meg opp på og motivasjonen er god. Selv om den hærlige sommeren vi fikk nyte de siste dagene har tatt pause i dag er de 15 ukene fremover definitivt den optimale årsperioden for oppbygging til et rekordmaraton!
Ja9que
Nuvel, det skal vel innrømmes at jeg heller sjelden føler meg som en lett sommerbris, men i følge klokken blir farten stadig bedre. Det er da også lettere enn før å få til trening nå. Antall timer i døgnet som vurderes som løpbare er kraftig utvidet. Dagene er deilig lange og lyse. Jeg elsker vår og sommer!!
De siste ukene har jeg løpt mellom 40 og 70 km pr uke, fordelt på rolig og rask distanse, intervaller og bakkeløp. Lengste tur så langt ble en tremilstur for halvannen uke siden. Godt å ha gjennomført, men det kjentes litt skummelt at det fortsatt gjensto 12 km på en maraton. Bena føltes tunge som bly mot slutten. Heldigvis har jeg noen uker igjen å styrke meg opp på og motivasjonen er god. Selv om den hærlige sommeren vi fikk nyte de siste dagene har tatt pause i dag er de 15 ukene fremover definitivt den optimale årsperioden for oppbygging til et rekordmaraton!
Ja9que
Abonner på:
Innlegg (Atom)