Göteborgsvarvet 2015 - Lys i tunnelen?

Å bomme på target med tyve minutter på halvmaraton er egentlig ikke imponerende uansett hvilken vei det går. Det ligger jo en tanke bak den tiden man har tatt sikte på, enten det er å gi alt for pers, å spare seg for et annet løp eller unngå skaderisiko. Det kan være gode grunner til å holde seg strengt til planen, og å løpe med hodet og ikke hjertet (joda, strengt tatt løper vi vel med bena). Som forholdsvis erfaren løper må det dog være lov å revidere planen underveis. Skjønt; underveis og underveis. Det skjedde vel allerede da startskuddet gikk. Pavlovs løper?

Lange ermer og vanter! Det er ikke uvanlig at det er varmt - og tidvis for varmt - 

under Göteborgsvarvet. I år sørget en kjølig vind for at løpsoutfit'en ble satt

opp med lange ermer og tynne hansker. Men skjørt måtte det bli naturligvis.

Med nesten 65.000 påmeldte løpere er Göteborgsvarvet verdens største halvmaraton! Det kan virke litt rart at 21,1 km i Göteborg, som ikke engang er söta brors hovedstad, trekker så himla mye folk. På plass, midt oppe i alt, er det imidlertid lett både å se og erfare en del av årsakene til at så mange velger seg Varvet: Velorganisert og profesjonelt, inkluderende og hyggelig. Adjektivene kan etter min mening brukes om alle sider av arrangementet, fra nettpåmelding til løpsgjennomføringen samt returen til sentrum etter målgang.

Mye folk! Men med såpass god organisering - og et supert tips fra en

innfødt - fungerer det svært godt uansett.

Det er en megaprestasjon å få et slikt arrangement til å fungere. Tenk på alle mennesker som skal inn på startområdet og finne sine plasser. Selv om området er stort skal det mye til at alle får plass og finner frem dit de skal. Løsningen er naturligvis å fordele løperne utover mange starter. De to første av hele 31 startgrupper - Elite og startgruppe 1 - forsvinner ut fra Slottsskogvallen klokken ett, deretter går det startskudd for startskudd, med noen minutters mellomrom, frem til den siste gruppen sendes ut i løypa klokken 16:00. Det må være litt av et syn fra luften, med tett i tett av løpere absolutt hele runden et par timer.

Sist gang jeg løp Göteborgsvarvet var i 2011 (Lettbent vs Trettbent i Göteborgsvarvet). Da startet jeg i gruppe tre. Året før startet jeg i gruppe 18 (Målet glapp, ny sjanse neste år), og det er ikke til å komme unna at det er to vidt forskjellige ting å starte i gruppe to som jeg gjorde i år (eller gruppe tre som i 2011) og såpass langt bak som gruppe 18 - eller enda lenger bak. Har du mulighet anbefaler jeg på det sterkeste å benytte mulighetene som finnes til å seede seg fremover (seedningsregler). Ettersom det hadde gått noen år siden mitt forrige varv benyttet jeg tiden fra Chicago Marathon til å seede meg helt frem til startgruppe to.

Startnummer 1695 og startgruppe to. Og ja, det ble medalje. (c:

Min løpebuddy og jeg hadde bestemt oss for å løpe forsiktig. Han på grunn av skadet hamstring, og jeg på grunn av generelt kjip løpeform. Jeg antar det er kilometer(over)dosen i Portugal som er årsaken til stadig tunge ben og en følelse av skader som ligger på lur og bare venter på å hoppe frem om de blir tirret. Dessuten står Stockholm Marathon på agendaen neste lørdag. Jeg innså at det var helt nødvendig å ta varvet lungt dersom jeg skal ha noe som helst håp om å fullføre på akseptabel måte der (og for enhver pris unngå en opplevelse som i Paris).

Tidsmålet var ca to timer, og det var nydelig å være så avslappet før start. Det føltes imidlertid litt feil å stille i startgruppe to med dette målet, og vi stilte opp helt bakerst. Heldig var det, for der dukket det opp en Göteborgare som jeg traff på Training Campen i Portugal tidligere i vår. Han skulle løpe på ca 1:30, og med erfaring fra ni tidligere Göteborgsvarv, hadde han stilt opp helt bakerst i startgruppen. Forklaringen var at startskuddet for neste gruppe skulle gå først fem minutter etter vår start. Han lot startgruppen beinfly av gårde i flokk, før han ca et minutt senere selv krysset startstreken og kunne løpe fullstendig uhindret frem.

Genialt! Vi kunne ikke annet enn å følge hans eksempel. De første 7-8 kilometerne, før de raskeste løperne i startgruppe tre tok oss igjen, var det stort sett flere publikummere enn løpere rundt oss, og vi hadde tilnærmet fritt leide. Fritt leide bidro da også til at farten ble høyere enn planlagt. Ettersom det føltes greit og fint for oss begge valgte vi å ikke justerte tempoet ned. Solen skinte, temperaturen var grei, vi cruiset i godt tempo med følelse av full kontroll... Alt tydet på at vi hadde en riktig så hyggelig halvmara foran oss.

Glad før, under og etter løpet. Alt toppet med en superhyggelig

bankett med 28 SkiLøpere. Blir ikke stort bedre enn det. Neste år kommer

jeg tilbake, og da skal det løpes ordentlig fort!

Og en hyggelig og oppløftende tur ble det. Vi holdt litt igjen opp broene og sørget for at vi ikke ble for ivrige, men lot ellers beina holde det tempoet som kjentes bra.

- Heja tjejen!
- Heja Norge! (løpebuddyen hadde t-skjorte med flagg)

Göteborgspublikummet sviktet ikke, og det var tett mellom musikkinnslagene. Jeg smilte bredt det meste av veien, og delte gladelig ut high fives til barn og voksne. Først helt på slutten, de siste tre kilometerne, synes jeg det begynte å bli tyngre. Årsaken viste seg å være at vi - uten at jeg merket det - hadde økt farten. De siste kilometerne gikk unna i 4:30-tempo. En liten stund vurderte vi å øke på for å komme under 1:40, men valgte å la være. Sluttid på henholdsvis 1:40:28 og 1:40:29 var tross alt et godt stykke under to timer.

Målgang er alltid stas, og det var nydelig å - for en sjelden gangs skyld - ikke være sliten. Medaljen var nydelig, og da vi på vei tilbake til sentrum så at det fremdeles var mange grupper som ikke hadde startet, var det ekstra herlig å kjenne vekten av medaljen rundt halsen.

Göteborgsvarvet ble en uventet opptur. At banketten sammen med 28 SkiLøpere på kvelden ble knall var dog akkurat som forventet.

I dagene fremover mot Stockholm Marathon skal jeg løpe minimalt. Godt uthvilt, mest mulig restituert fra tidligere overdrivelser, og forhåpentligvis med godfølelsen fra Göteborg intakt, går jeg for Stockholmspers. Det betyr sub 3:38:26, og bør være grei skuring ettersom den persen ble satt i 2012 da løpet gikk i regn, kraftig vind og generelt var den kaldeste junidagen siden 1928. Utrolig nok ble det min første virkelig gode maratonopplevelse (Eufori i Stockholm). Nå er jeg forsiktig optimist og håper på en ny opptur.

Janicke