Å løpe med kenyanere, nordmenn og svensker

I boken "Å løpe med kenyanere" tar briten Adharanand Finn turen til Kenya for å finne årsaken til kenyanernes suksess. Hva er det som gjør at dem så fullstendig overlegne? Såpass overlegne faktisk, at Stockholm Marathon inntil nylig ville frata dem muligheten til å vinne, slik at andre (mindre gode) skulle få sjansen. Heldigvis snudde de.

Ved å bo og trene sammen med maratonløpingens geparder håper Adharanand Finn å avsløre kenyanernes hemmelighet, og gjennom det - forhåpentligvis - utvikle seg selv til en bedre løper.
Forfatteren skjønner at oppgaven ikke kan løses i løpet av en vanlig ferietur, så han tar med seg kone og tre små barn og flytter til Kenya for et helt halvår. Adharanand Finns egen treningsreise, og hans funderinger rundt kenyanernes hurtighet og utholdenhet, utgjør naturlig nok brorparten av boken. Både barfotløping, kosthold, historie, høyde over havet, gener og miljø tas opp, og det er definitivt interessant å drodle rundt disse faktorene og kombinasjonen av dem. Det som fascinerer meg aller mest med boken er imidlertid skildringen av løpermiljøene og kulturen i Kenya, samt av løperne som har lykkes. Vi får et innblikk i hvordan de lever etter å ha vunnet et internasjonalt løp, og med det en større pengesum som endrer både deres og deres familiers liv.

Forordet i boken er av NRK-journalist Jann Post. Han ble så inspirert av boken at han selv tok turen til Iten i Kenya. Leserbrevene fra hans reise anbefaler jeg også å lese: Post-kort fra Kenya.

Det er inspirerende å lese løperlektyre. Som Adharanand Finn drømmer også jeg om å bli en bedre løper. Jakten på nye maratonperser fører meg neppe til Kenya, men jeg er villig til å gjøre ganske mye for å nå Chewbacca-målet i Berlin i september. Gjennom de siste månedene, både hjemme og på reise, har jeg lyttet til og diskutert med norske, svenske, nederlanske og danske maratonløpere på forskjellige nivåer og med vidt forskjellig erfaringsgrunnlag. Sammen med inspirasjon fra boken, kenyanernes tilnærming, har diverse impulser ført til forandringer i planen for hvordan målet skal nås. Både treningsfilosofisk og praktisk. Nytt treningsprogram og ny innstilling. Mer om det siden.

Drøm eller besettelse? Det krevde helt opplagt et visst engasjement

å låse seg ut døren kl 06:15 denne søndagsmorgen for tre timer ensom langtur

med innslag av 10 km i maratonfart.

Man kan spørre seg om Chewbacca-målet er en drøm, eller om det har blitt en besettelse. Jeg er usikker, men om forskjellen er en passiv rosa idé, mot aktivt å ta grep for å nå det høythengende målet, så heller det nok stadig mer mot besettelse. Det handler ikke bare om sluttiden, klokkens nådeløse tale når målstreken passeres og både klokken og jeg slutter å løpe. I stor grad handler det om den ekstatiske rusen som en ny bestetid kan utløse; Den rå euforien over å ha nådd et mål man har jobbet med i mange måneder, og som man tidligere anså som komplett usannsynlig. Selvfølgelig handler det også om å nyte endorfinene sammen med andre etterpå, og å kjenne varme drypp av endorfinglede i de påfølgende dagene og ukene.

Daglig påminnelse om det store målet langt der fremme.

Men det er enda mer enn det også. Etter løpene i Berlin og Chicago er det sider av selve gjennomføringen, løpingen, som lokker. Underveis i disse løpene var det perioder hvor jeg hadde følelsen av å løpe virkelig fort og fullstendig kontrollert med en deilig trygghet om at det høye tempoet ikke ville medføre en altfor drepende straff (for tidlig). Uten sammenligning verken når dt gjelder fart, løpsstil, kropp eller annet, ga min egen driv i løpet assosiasjoner maraton-eliteløperne jeg har studert på tv-skjermen. Den opplevde farten. De effektive og sterke stegene. Fokuset. Det er en umåtelig god følelse å kjenne at maskineriet bare fungerer, og DET vil jeg oppleve i et løp - når det virkelig gjelder - igjen!

Visualisering skal jo være bra. (c:

Det blir altså neppe noen "løping med Kenyanere" for min del, men jeg jobber for å oppnå følelsen av å løpe som kenyanerne - sterkt, lett og fokusert - på mitt vesentlig lavere nivå.

Jo, det har nok blitt en besettelse.

Janicke