torsdag 5. april 2012

Løpekropp?

Nedtrappingsuke nummer én før London Marathon er godt i gang; to hviledager og to treningsøkter i løpet av ukas fire første dager. Akkurat som forventet er løps-selvtilliten i fritt fall. For å unngå fosterstilling og gryende fantasier om DNS studerer jeg treningsprogrammet opptil flere ganger om dagen: Joda, det står hviledag i dag også

Angsten er nå midlertidig stillet ettersom programmet bød på en økt i dag: Korte intervaller. Vanligvis skremmer intervaller meg, men nå tar jeg hva som helst! Den gnagende nedtrappingsangsten gjør at jeg forventer at hver løpetur vil være som å begynne helt på nytt, så overraskelsen var stor da oppvarmingskilometerne gikk lett og fint. De påfølgende intervallene, tre serier av fem tohundremetere på rød tartan, gikk greit nok. Jeg savnet SkiLøperne til å pushe meg det lille ekstra, men fikk pulsen godt opp allikevel.



Nei, jeg koste meg ikke under disse intervallene heller, men den mentale tilstanden etterpå er definitivt verdt innsatsen.

Daglig får jeg et spark i rumpa av Runners World - på e-post. Runners World's daily kick in the butt er motiverende og/eller artige sitater fra alle typer løpere; verdensmestere og mosjonister. I forrige uke kom denne:

"I don't have a runner's body, but I have a runner's heart - and that is all you need."

Den appelerte til meg umiddelbart, men så ble jeg usikker. Hva er egentlig en løpekropp? Mennesket er jo bygget for å løpe. Som barn begynner vi å løpe så fort vi mestrer det, og gjennom tidene har vi vært avhengige av det for å overleve, enten det har vært for å skaffe mat eller å rømme unna farer - eller nå toget.

Joda, jeg skjønner hva som menes, og det var nettopp derfor sitatet gikk rett hjem til å begynne med. Dette er et tema som stadig dukker opp i tankene når nye mål skal settes opp eller nås. Jeg vet at persene kunne blitt presset lenger ned med litt mindre kroppsmasse. Jeg vet at fem kilo kan utgjøre ti minutter på en maraton og jeg er fullstendig klar over at jeg har vesentlig høyere fettprosent som, og adskillig flere kilo å bære på, enn Grete Waitz, Ingrid Kristiansen, Kirsten Marathon Melkevik og de andre toppløperne hadde/har.
Men at kroppen min ikke er tunet for nasjonale eller internasjonale rekorder betyr vel ikke at den ikke er en løpekropp? Den har tross alt muskler nok til å løpe ganske langt.

Joda, jeg skulle jeg gjerne hatt ti "gratisminutter" når jeg løper mine neste maraton, men inntil det får jeg løpe med den løpekroppen jeg har.

Som en naturlig oppfølging - og avslutning - på tankedrodlingen rundt dette dukket følgende Bill Rodgers-sitat opp fra Runners Worlds daily kick in the butt for et par dager siden:
"Anybody can be a runner. We were meant to move. We were meant to run. It' the easiest sport."

Bifalles.

Janicke

18 kommentarer:

Ingalill. sa...

Ja, til å løpe med den kroppen man har, og jeg hadde valgt dine bein over de andre på bildet, anyday!

Silja sa...

"Ja til å løpe med den kroppen man har" fra meg også ;-) Jeg tror fortsatt at man presterer best når man ligger rundt egen trivselsvekt og at risikoen for fiasko øker det lengre vekk fra trivselsvekten man beveger seg.... ;-) Jeg er vel generelt skeptisk til at man kan tyne kroppen ned i vekt og samtidig tyne maks fra kroppen i konkurranser samtidig.... noen vil alltid klare det, så absolutt, men majoriteten tror jeg ikke klarer det ;-)

Silja -som heller løper noen sekunder saktere ;-)

Tim sa...

Sitater liker vi :)
Her er min :
"Tough time don't last, but tough people do"
A.C. Green

Man løper med den kroppen man har. Tid spart pr km osv blir bare tall. Alle kenyanerne er forsåvidt tynne med x antall kg mindre enn oss dødelige. men vi skal heller ikke løpe på tider under 2.25 da.

Maraton er så mye mere. Maraton er dagsform, maraton er tålmodighet og maraton er nøysommelig og bra trening over tid. Tid er bare tall. Det er reisen frem til og reisen under en maraton som er viktig :)

Jeg kunne sef ha ønsket at jeg veide 10 kg mindre enn pr i dag. men sånn er det nå engang ikke da. Man bruker det man har - og man fikser det minst like bra uansett :)

Så bare følg planen din frem til London og gled deg. London maraton er fantastisk moro med mange tilskuere og en super løype :)

ania sa...

Jeg vet også at kroppen min er ikke skapt til å slå rekorder i løpekonkuranser, men derfor er det fantastisk at med trening, viljestyrke og tålmodighet klarer jeg å presse kroppen min og klre det jeg klarer. Ang noen kg for mye prøvde en gang å slanke meg mens jeg trente og trening var elendig hver tur var et ork jeg var konstant sur og etter at jeg ga opp slanking kg jeg tapte kom tilbake. Du skal glede deg over kroppen du har og det den klarer. Tro meg det er så mange som har kropper som " ikke vil" ( kanskje jeg har sett for mye på jobben på sykehus) så kos deg med kroppen din, ta hviledagene med et smil. Og husk det hjelper ilondon

Jan Arild sa...

Løping er glede og vilje og lyst. Opplevelsen er det som teller, det er vel derfor vi løper. Vi er jo tross alt mosjonister, i en eller annen form :-) selv har jeg lagt på meg 10% siste to år. Det gjør det ikke noe enklere å løpe, men opplevelsen av å kunne glede seg over å kunne løpe - er minst den samme.
Som Tim skriver, kos deg, gled deg, gru deg med oppkjøringen og ha en fantastisk opplevelse på dine ben i London. De er raske, flotte og gir deg den drømmen du har ønsket deg siden du meldte deg på :-)
Gode oppladnings dager ønskes fra en som er litt misunnelig på dere som vil, tørr og kjemper for slike maratonopplevelser, som vi liker å lese om :-)
Jan Arild

Trudes trening sa...

Herlige sitat. Og igjen - jeg blir litt "beroliget" av det følelsesmessige du beskriver rundt nedtrappingen. Bakken sier tre økter på meg denne uka, 50 min, 2 timer og 4x12 min intervall, første og siste er unnagjort, men det betyr jo to fridager til denne uka...

Motiveres veldig av de som ikke har "typisk" løpekropp og likevel fullfører maraton på rundt 3.30-3.15, blant dem, deg. Du er en stor inspirasjonskilde.

17 dager igjen...:-)

lettbent sa...

Ingalill: Ja, man har jo ikke stort valg da om man nå har en løpers hjerte. Må innrømme at jeg gjerne skulle, ville ha...osv, men jeg klarer ikke bli varig enig med meg selv om jeg er villig til å ofre det som til syvende og sist må ofres; Jeg vil gjerne nyte livet på alle måter. (c:

Silja: Det med trivselsvekt er en fascinerende greie. Min mentale trivselsvekt er ikke så mange kilo under det som åpenbart er kroppens trivselsvekt, men kroppen har tydeligvis overtaket, hehe. Veldig enig i det du sier om vektreduksjon og trening. Da tror jeg mye av treningen blir bortkastet. Her - som de fleste andre områder i livet - er det bare å bruke sunn fornuft. Så enkelt, og så vanskelig. (c;

Tim: Liker det sitatet, tar det med i bagasjen. (c: Maraton ER så mye mere, og det er vel nettopp derfor vi trekkes mot det. Du kan forberede deg godt, men det er så mange variabler at du egentlig aldri vet. Og belønningen man får etter å ha fullført; vissheten om at man er i stand til å nå ganske heftige mål - den er særdeles avhengighetsdannende. London blir stort - uansett hva klokken til syvende og sist stopper på. (c:
Her er enda et sitat som har mye for seg:
"With ordinary talent, and extraordinary perseverance, all things are attainable."
Sir Thomas Foxwell Buxton

Ania: Ja, det er jo helt i tråd med Mr. Buxtons sitat over. (c:
Trening er viktig når man slanker seg, men slanking når man trener er en helt annen sak. Og som du sier, slanking funker jo kun kortvarig. Skal man varig ned i vekt må man legge om vanene sine, ikke for en periode men for alltid. Det er også et viktig poeng du tar opp: det finnes mennesker som ikke KAN løpe. Nei, la oss nyte at vi kan - verdensrekorder eller ei. (c;

Jan Arild: Ja, for oss mosjonister er det opplevelsen som teller, de store og små eventyrene. Frihetsfølelsen når beina flyr (de dagene de gjør det, hehe) eller roen når man bare "subber" avgårde. Naturopplevelser, ensomhet og fellesskap. Livet hadde vært så mye fattigere uten! Tusen takk for gode ønsker - så får du gi etter om misunnelsen skulle bli for sterk. Det er i alle fall veldig lett å melde seg på, hehe. (c;

Trude: Ja, det hjelper veldig godt å høre at andre har det på samme måte også i denne fasen. Leste en artikkel i Runners World om utfordringene ved en god oppladingsperiode før store løp og kjente meg igjen i så godt som alle punktene. Er som de fleste andre der også gitt, høhø. Vi får bare fortsette å motivere hverandre, så fikser vi denne perioden også. (c:

Og nå: 16 dager igjen!

Unknown sa...

Dette med løping og vekt er kjempeinteressant. Jeg synes det er rart at turer på 35-kilometer klokka 07.30 en søndagsmorgen blir oppfattet som helt normalt, mens å gå ned et par kilo for å løpe fortere er helt ekstremt.

Jeg tror vi legger for mye følelser i det med kropp og vekt. På samme måte som med sluttiden i et løp, så er det vekta bare et tall. Og jeg tror mange, kanskje til og med de aller fleste, hadde klart å forholde seg pragmatisk til en liten livsstilsendring. Når det er sagt, så er jo ikke vi løpere folk flest. Kanskje det som gjør at vi henger oss opp i små sekunder, synes det er helt ok å bruke kvelden på friidretssbanen, og synes en god leggmassasje er det mest romantiske sdom finnes, er det samme som gjør at mange løpere blir usunt opptatt av vekta og løpekroppen.

Det jeg prøver å si, er at hvis man har trent mye og bra over lenger tid (og da mener jeg ordentlig mye og ordentlig bra), så er det vel ikke noe mer ekstremt å gå ned et par kilo for å løpe fortere? Avhengig av hvor mye man veier i utgangspunktet, selvfølgelig.

lettbent sa...

Siri: Helt enig i det. Et par (tre-fire) kilo er egentlig "ingenting". Det som er utfordringen under maratontreningen er å både fylle på nok til å få godt utbytte av treningen, men samtidig litt mindre enn det som kroppen faktisk forbrenner. Og her er det egentlig vanskeligere når man er såkalt "normalvektig" og bare skal ta "de siste" kiloene, enn når man har mye vekt å ta av. Spiser man for lite kan kroppen gå i sparemodus og kjempe for å holde på det den har, og dermed stagnerer man. Så lenge man ikke spiser kaker/godter/snacks eller drikker sukker- og/eller alkoholholdig drikke mer enn én dag i uken er det kaloritelling som må til for å få til en varig reduksjon, og det er jo såååå kjedelig. Men jeg er på nippet til å begynne med det, (mest) for løpingens skyld. Ekstremt eller ei. (c;

Frk. Løpeskjørt sa...

Jeg elsker sånne sitater! Tenkte å trykke opp Løpeskjørt-trøyer med sånne, og her fikk jeg jo noen tips. Takk! :o)

Jeg gikk ned noen kilo i høst, 10 kg totalt i hele fjor, og jeg merket så godt hvor lett det var å løpe. Beina var mye lettere enn de er nå når de 10 kiloene er på plass igjen. Er liksom ikke mange kiloene som skal til hos meg før jeg kjenner stor forskjell. 3-4 kg så er mye gjort.

Med det sagt syns jeg selvfølgelig du er fin som du er, men jeg skjønner jo greia med ønsket om å ta av. :o)

Erik sa...

En løperkropp er nå bra uansett hvordan den ser ut!!! Jeg tenker med frykt på hvordan jeg hadde sett ut dersom jeg ikke hadde løpt!
Erik

lettbent sa...

Toneklone: Det blir vesentlig lettere å løpe med færre kilo (så lenge man ikke fjerner for mye muskler i samme slengen). Man kan jo bare tenke seg å løpe med en tre, fem, syv eller ti kilos sekk *gruff*. Til Stocholm kanskje...
Sitater er kult, artig med slike t-shirts (c:

Erik: godt poeng!! Det viktigste er at folk løper uansett kropp - så får ambisjonsnivået styre eventuell vektjustering. God påske! (heldigvis ikke løpefri i dag, hehe)

frk sa...

her løpes det heller ikke med en kropp som grete waitz sin, men så har jeg heller ikke ambisjoner om å bli verdens beste kvinnelige maratonløper...med det første hvertfall! :P her løpes det fordi jeg liker å løpe. jeg liker følelsen av å sette et bein foran det andre i dagsformens fart. følelsen av å få tømt hodet for tanker som ikke trenger å være der. følelsen av høy puls og deilig mestringsfølelse. følelsen av flyt. løpekropp får jeg nok aldri, for selv om jeg hadde skrapa av en 4-5 kilo på vekta, så hadde jeg allikevel hatt "fødekropp" som legen min kaller den - den der med hofter og pupper og sånn. men den funker jaggu den og...til og med til løping, og da er alt greit da. god påske - du kommer til å gjøre det finfint i london! :)

Mia sa...

Har vært på hyttetur i noen dager og har derfor bare kunne lest overskriften på innlegget ditt på bloglovin på mobilen. Men tenkte umiddelbart på det samme ordtaket som du har skrevet opp når jeg leste "løpekropp?"!
Jeg har heller ingen "løpekropp" (slik som Grete Waitz f.eks). Har svømt i 10 år, så er ganske bred i kroppen, og trener en god del styrke ved siden av løpingen, noe som også er med på å gjøre med tyngre enn jeg ville vært uten styrketreningen. Mitt mål er uansett å løpe det beste jeg kan med den kroppen jeg har:) Og som du sier, har vi ikke alle en løpekropp? Jeg tror nok dersom man kjemper om minuttene i teten av en maraton kan gjerne kroppsvekten spille inn, og til en viss grad er det slik at "jo lettere jo raskere". Men tror nok vi mosjonister kan løpe både raskt og langt med trivselsvekten vår:)

Anonym sa...

Bloggen din er så inspirerende, jeg er ofte innom og leser. Synes du har en flott løpekropp og kondisjonen og ikke minst viljen din er jo bare imponnerende! Ønsker deg lykke til i London, håper du får en fantastisk marathon. Hilsen en småbarnsmor som også liker å løpe og vil løpe marathon til neste år kanskje... :-))

lettbent sa...

Frk Linn: hehe, fødekropp, det er vel det samme som pærefasong. Det er liksom "min frukt". Det er jo uaansett veldig begrenset hva jeg kan rekke nå, men om jeg ikke kommer sub 3:30 i London - om forholdene forøvrig ligger til rette for det - så må jeg nok teste litt reduksjon før Stockholm. For å nå Gretes/ingrids etc nivå snakker vi uante mengder med kilo. Det er ikke noe mål - som du sier; løper ikke for å bli verdens beste.

Mia: i tetfeltet er det veldig mye mer som spiller inn enn der vi mosjonistene drar seg frem, hehe. Tenker blant annet på lettvektssko. Tviler på at 30g til eller fra pr sko utgjør mye i det lange løp, utover det mentale. (c:

Anonym: Tusem takk for alle hyggelige ord! (c: Veldig gøy at du blir inspirert. Jeg har skrevet det før, men å få vite at andre finner inspirasjon i bloggen inspirerer meg veldig, både til å blogge og løpe! Stå på, og fortsett å drømme om maraton. Det gir mye spenning og glede selv på drømmestadiet. :cD

Anonym sa...

Hei Janicke. Det er riktig at de fleste er skapt til å løpe. Vil sterkt anbefale deg boken Born to Run. Der kan du lese om løperfolket i Mexico som har løpt i generasjoner.8-mils løpet vinnes av indianere i sandaler og ikke av topptrente maratonløpere fra verdenseliten. Bare et tankekors. Alle kan bli løpere, men alle kan ikke bli gode.Det er noen genetiske forskjeller på musklatur man ikke kommer utenom. Lite tversnitt(legg) og hvilke type muskelfibre spiller en vesentlig rolle for å løpe fort over distanse. Musklaturen til kenyanerne, etiopere osv er skapt for dette og de har et forsprang på europeere.Jeg tenker stadig at jeg har nådd et metningspunkt etter å ha løpt i mange år, og at det er muskulære begrensninger som gjør at framgangen er treg. Og går jeg for mye ned i vekt, blir jeg bare mere sliten, noe som tyder på at man kan få i seg for lite mat.Ikke lett dette. Vi må løpe med det vi har og det ser ut som du klarer deg helt utmerket. Mvh Andy

Unknown sa...

http://www.fnur.bu.edu.eg/
http://www.fnur.bu.edu.eg/fnur/index.php/main-news/item/422-2013-12-10-10-18-01
http://www.fnur.bu.edu.eg/fnur/index.php/main-news/item/421-2013-12-10-09-48-39
http://www.fnur.bu.edu.eg/fnur/index.php/main-news/item/419-2013-12-09-07-21-12
http://www.fnur.bu.edu.eg/fnur/index.php/main-news/item/420-2013-12-10-09-48-38
http://www.fnur.bu.edu.eg/fnur/index.php/main-news/item/417-2013
http://www.fnur.bu.edu.eg/fnur/index.php/main-news/item/418-2013-12-09-07-17-28
http://www.fnur.bu.edu.eg/fnur/index.php/main-news/item/415-2013-12-03-08-09-23
http://www.fnur.bu.edu.eg/fnur/index.php/main-news/item/416-2013-12-03-08-25-21