Analogier til side (allerede litt preget av reiselivsbransjen tydeligvis); For meg er klare og målbare mål avgjørende for å holde motivasjonen oppe over tid. Det gjelder i alle deler av livet, og det gjelder også for løpingen. Selv om jeg har blitt en ihuga gladløper med sterk dragning mot lapskaus (sikter absolutt ikke til middagsretten) er det ikke nok å løpe utelukkende for løpingens skyld. I alle fall ikke ennå.
Enkelte ganger har jeg nok angret på at jeg har gått så høyt ut og proklamert disse målene for "gud og hvermann" over bloggen. Presset jeg gjennom dette har ment å legge på meg selv har tidvis vært vel tøft - men har hjulpet meg frem til lykkelig måloppnåelse flere ganger.
Men så er det noen ganger man må innse at kampen for å nå et mål blir for kostbar. Målet er rett og slett ikke verdt innsatsen. Kanskje er målet til og med uoppnåelig. Man må være forberedt på å av og til måtte gi slipp og la målet seile sin egen sjø. Det kan godt være at det blir tilfellet for ett eller flere av Chewbacca-målene; Kanskje har jeg ikke forutsetningene som skal til for å løpe maraton sub 3:15 og 3:10. Kanskje er jeg ikke villig til å gjøre absolutt alt som må til for å klare sub 40 på mila.
40 dager og 549 km igjen av 2013.
Det skal jeg finne ut av de neste to årene. Nå er det distansemålet om 3.650 kilometer i inneværende år som slippes. Det er ikke uoppnåelig, men jeg ikke er villig til å legge inn innsatsen og "løpestresset" som kreves for å nå et - det er bare å innse det - ganske "tullete" mål. Dette målet dreier seg om et tall, og ikke om utvikling som løper. Etter New York har jeg kjent at kroppen har behøvd restitusjon. Når jeg nå har vært skadefri i over to år (*bank i bordet*) skal jeg ikke risikere skade for å logge de siste 549 kilometer på 40 dager. Et snitt på 96 kilometer i uka er mulig, men skal det løpes så mye skal det gjøres av løpeglede - ikke opplevd plikt. Derfor har jeg (noe motvillig) endt opp med konklusjonen: Ok, jeg gir opp!
I steden lever jeg videre på årets - og spesielt høstens - store måloppnåelse og andre opplevelser. Det passet perfekt at medaljehengere dukket opp i posten denne uken.
Endelig en plass for medaljene: Kule medaljehengere!
Medaljene på. Nå er det bare å finne en plass å henge hengerne...
Frem til nå har medaljene hengt godt skjult på en krok bak en dør. De fortjener bedre. Bare tanken på enkelte av dem (London og Boston) har faktisk avverget DNF, og de bringer frem gode (og noen vonde) minner samt bidrar til å motivere mot nye perseforsøk. Dessuten er flere av medaljene veldig fine. Nå skal de få henge mer synlig, i alle fall for meg selv.
På løpeskjørt.no finnes det mange forskjellige medaljehengere. Morsom julegave til løpere!
For to dager siden fylte jeg 41 år. Av og til skulle jeg ønske at jeg fant løpingen tidligere i livet slik at jeg hadde litt mer tid til å utvikle løpsformen før det uunngåelig begynner å gå nedover. Samtidig er det nettopp alderen, gjennom den premature 40-årskrisen (fra 37 år), som skal takkes for at jeg omsider kom meg opp av sofaen og ut av skallet. Man kan ikke sutre over økende antall leveår når livet faktisk er bedre enn noensinne. Adelheid gratulerte så fint: "Enda et år bedre". Den tar jeg med meg videre mot ny løpssesong.
Janicke (41)
6 kommentarer:
Stor applaus til deg:-)
Livet har mange sider
og det viktige ar at vi er i utvikling
-som mennesker
Hei, har fulgt med på bloggen din en god stund og blitt skikkelig inspirert, selv om vi har litt ulike løpemål. Men uansett skal man ha løpegleden med på veien til målet, og som du skriver - et mål er ofte "bare et tall" :-)
Fornuftig å tenke restitusjon etter New York. Tenk på alt du har oppnådd i år! Viktig å la målene være en inspirasjon og ikke et press. Av og til må man også gi slipp på noen mål for å oppnå andre. Men generelt tror jeg det er lurt å sette seg mål da man vil oppnå bedre resultater enn om man ikke satte seg mål.
Uansett hvordan det går er vi mange som blir inspirert av bloggen din :)
Gratulerer med dagen*!!!
Fikk håp forrige helg da jeg leste i VG helg om en dame som begynte å løpe som 40-åring i alder av 53 løp hun marathon på 3:30 eller noe sånt, så det er fortsatt håp jeg har 10 år p\å meg. Så lenge man lever og beina bærer os ;))))
Gratulerer med dagen! Det er mange måter å tilnærme seg løping på. Jeg har løpt i 20 år, atskilt av en periode på 10 år hvor skader og manglende motivasjon gjorde at jeg ikke løp et eneste steg. Jeg tror avbruddet kom av at jeg pushet for hardt for å nå spesielle tider. Jeg var skadefri opp til et visst nivå, deretter var det nesten som om alt gikk galt. Ubevisst ble det vel slik at jeg vurderte egen og andres suksess etter hvor fort vi løp. I dag er det ingen av mine konkurrenter fra den gang som løper i det hele tatt. Nå har jeg lært at det går an å tenke litt annerledes. Det viktigste er ikke målet, men veien til målet. Gleden over treninga, naturen, følelsen av at kroppen fungerer nogenlunde bra. Det var først etter at jeg avsto fra løping i 10 år at jeg forstod hvor viktig selve følelsen var, og hvor fullstendig irrelevant tider er. Riktig god helg!
@edelirosa: Nettopp. Stillstand blir det ikke mye moro av.
Trippelguri: Så hyggelig at du har blitt inspirert! Nå vet ikke jeg dine mål, men det viktigste er - som du skriver - å ha glede av det underveis. Lykke til med dine mål, og veien dit. (c:
Arne Christian: Takk for hyggelige ord! (c: Det skal innrømmes at det har blitt lite restitusjon denne uken. Har kost meg med en god del lapskausløping, men beina kjennes bedre ut nå enn tidligere i uken - så da er det vel ikke så galt. Ny løpsuke i morgen og den starter med hvile/restitusjonsdag. (c;
Ania: Takk!! (c: Det er masse håp, og i løpingen er det flere måter å utvikle seg. Vi har maaaaange gode løpeår igjen. (c;
Anonym: Tusen takk for gratulasjon! (c: Gode poenger du trekker frem. Prestasjonsmål kan lett gå fra å være motiverende til å ha negativ effekt slik det tydeligvis hadde for deg. Det har absolutt vært perioder hvor jeg har vært sliten og lei og har glemt hvorfor jeg holder på med løpingen. Heldigvis har det ikke vært i like sterk grad som det tydeligvis ble for deg (mine mål er jo tross alt på forholdsvis oppnåelig mosjonistnivå). Ved å trappe ned, revidere målene og endre rutinene har jeg funnet tilbake igjen. Og til syvende og sist - på tross av hårete og offentliggjorte mål - så er det løpegleden som er trumfer alt. Om jeg aldri klarer maraton sub 3:15 er det helt greit også - jeg har det så fantastisk gøy med forsøket. Helgen er så godt som over - ha en riktig god uke! (c;
Legg inn en kommentar