Internasjonale løp - Tips og triks

Mens det stort sett er befriende enkelt å delta i løp som foregår her hjemme, er det en stor fordel å legge noe tid ned i planleggingen av løpsdeltakelse utenlands. Ved å stille forberedt, og unngå unødvendige overraskelser, kan man spare ekstra krefter til løpingen.

For tredje gang bærer det til New York denne første helgen i november. For tredje gang skal jeg stå ved starten på Staten Island og skue mot Manhattan skyline langt, langt borte, mens Frank Sinatras silkemyke stemme forteller meg at "om jeg kan klare det her, så kan jeg klare det overalt". Gleden over å få være med på dette er like stor som da jeg var her som maratondebutant i 2007, men energikrevende negative nerver er vekk takket være erfaring - og forberedelser.

Informasjonsinnhenting
En god start er å gjøre seg kjent med opplegg for reise, hotell, startnummerhenting, vær og forhold, løype, start og mål - vel, det meste. Det hjelper mye på muligheten til å forberede seg.

Flyturen 
Kompresjonsstrømper er ikke en del av min løpsbekledning. Jeg har forsøkt, men opplever kke at det har noen effekt ut over et påtrengende behov for å få dem av. Det hender dog at kompresjonsstrømpene får seg en tur ut av sokkeskuffen allikevel.

Kompresjonssokker - bare ikke til løping.

Av og til får de være med i sengen, når bena er ekstra pregede av kilometerjunkiens overdrevne krumspring. I tillegg får de sitte på under lange flyreiser. Der er de ypperlige, og bidrar til at bena er freshere og mindre hovne ved endt flyreise. Og så er det en rent euforisk opplevelse å få ta dem av igjen.

Døgnrytme 
Ved reiser til andre tidssoner kan endring av døgnrytme være en kompliserende faktor. Jeg har omsider innsett at det på kortere turer egentlig ikke er noen vits i å legge om. Det gjelder i alle fall når man reiser vestover. De fleste maratonløp starter tidlig, så om din indre klokke er litt lenger utpå dagen så er det i grunn bare positivt.

Utpregede a-mennesker (som meg) gjør faktisk klokt i å ikke "holde ut" for lenge, ettersom det fort kan føre til ekstremt korte netter. Det er bedre å ha sovnet kl 20:00 og våkne 02:00, enn å ha sovnet 22:00 og våkne 02:00. Kroppens klokke er forbausende insisterende!

Løpsantrekk for alle eventualiteter 
Sjekk værmelding så sent som mulig før avreise, men vær forberedt på at det kan endre seg. Vær også forberedt på at f.eks. yr.no ikke her helt nøyaktig. Pakk derfor løpsantrekk for alle rimelig sannsynlige scenarioer. Det er minst to grunner til at jeg ikke vil anbefale at du belager deg på å finne det du trenger når du kommer "dit": Først og fremst fordi du ikke bør løpe med plagg du ikke har testet skikkelig på langtur. I tillegg kan det være at det du ønsker å kjøpe ikke er fullt så lett å få tak i som du hadde trodd. Ikke utsett deg for den ekstra bekymringen...

Gamle klær og aviser
Mange av de store maratonløpene går i deler av året når det kan være veldig kaldt om morgenen. Da er det bra å ha tatt med noen gamle, varme plagg som bare kan kastes når de har gjort jobben ved starten.

En siste nyttig utnyttelse av gammelt skapfyll.

Dette bør du gjøre selv om du skal levere inn pose med klær for oppbevaring (og eventuelt frakt til målområdet), ettersom posen med skiftetøyet må leveres inn lenge før starten går. Engangs-regnponchoer eller annet plastovertrekk utenpå dette bidrar også til å holde på varmen.

Så får det bare stå til at man ser fullstendig gal ut...

Fra NYCM 2013 - går for enda galere look i år.

Er ventetiden lang gjør aviser nytten som sitteunderlag. Da har du litt å lese på også, dersom du er lei av å snakke om spenningen og løpet med de som er rundt deg. (c;

Adaptere 
Sjekk på forhånd om det er behov for adaptere. Det er ikke nødvendig å kjøpe en drøss med adaptere selv om man kan ha behov for flere stikkontakter - et adapter i kombinasjon med en norsk forgrener gjør jobben.

Praktiske adapterløsninger.

Besøker du USA og er iPhone-bruker har du kanskje fått med en egen adapter-del som enkelt kan erstatte den norske. Veldig lettvint.

Cash og kort
Klassisk reisetips som egentlig ikke har noe med løp å gjøre: ta ut noen kontanter så du har ved ankomst. Kjekt til for eksempel tips og taxi. Det er i alle fall lurt å ha sjekket mulighetene for å bruke kort i det aktuelle landet.

Energi
Før løpet: Ha en plan for matinntak dagene før løpet. Det er en god idé å holde seg noenlunde til det vante. I forbindelse med de virkelig store løpene kan det være utfordrende å finne bord på ønsket type restaurant de siste par dagene før, så bestill gjerne på forhånd.

Under løpet: Er du i tvil om magen takler det som tilbys av energi underveis i løpet; ta med hjemmefra. Jeg har ikke en spesielt sart mage, men forsyner meg kun med vann fra stasjonene, og har lommene fylt med vel utprøvd energi.

Etter løpet: Akkurat som før løpet kan det være vanskelig å finne bord på ønsket type restaurant etter løpet. Bragden skal jo feires, så ha en plan (og gjerne en restaurantbestilling) klar for det også.

Banketten: Spesielt om man er flere som ønsker å feire sammen er det viktig

å ha lagt en plan på forhånd. Her fra en særdeles hyggelig bankett i Berlin 2013.

Ørepropper - og eventuelt maske
Når turen går til en storby kan du ikke forvente at det er stille på natten. Har du rom mot gaten kommer du høyst sannsynlig til å høre trafikk, utrykningskjøretøy og høylydte mennesker. Har du vindu mot bakgården skal du absolutt ikke se bort fra at grytidlig tømming av søppeldunker, leveranser til hotellet, et durende vifteanlegg og annet kan komme til å holde deg våken. Løsningen er genial og enkel: ørepropper! Jeg har alltid et par liggende i toalettmappa og ett par i veska. Det har sikret meg noen timer etterlengtet søvn.

Spar beina - litt
Dette rådet har jeg så langt ikke klart å følge selv, men det er absolutt en god idé å begrense gåing og ståing de siste par dagene før løpet. Samtidig synes jeg man skal være turist når man er på spennende og/eller nye steder.

Å løpe en lett, liten tur de siste dagene før den store dagen har neppe noen positiv effekt på hvordan du kan prestere i løpet, men mentalt sett kan det være godt. Og det i så fall en strålende idé  - om mulig - å legge runden til rekognosering av start- og/eller målområdene.

Å løpe en tur hver dag den siste uken er kanskje ikke anbefalt, selv om det går rolig for seg, men jeg må innrømme at det er en av mine favorittjobb-oppgaver å ta med de Springtime-reisende på morgenjogg.

Seeing the sights - morgenjogg i Central Park. 

På sett og vis fikk Frankie boy rett i sin påstand i 2007. Jeg klarte meg i New York, og jeg har jammen klart meg ganske mange andre steder etterpå. Respekten for maratondistansen sitter alltid i, men erfaringen fra tidligere løp - og den planleggingen den legger grunnlaget for - gjør at den positive spenningen slike løp gir, tar knekken på det meste av den energikrevende nervøsiteten.

Mål for NYCM 2014? Det skal bena få avgjøre etter de første 15-20 kilometer. Uansett hva klokken til syvende og sist viser: jeg gleder meg enormt til å motta årets lekre medalje!


God reise til ditt neste internasjonale løp, og løper du i New York eller annet sted denne helgen:  Lykke til!


Janicke

Hytteplanmila 2014 - Motivert mot nye mål!

Målstreken er passert. Beina er mørbankede. Kramper truer - om de ikke allerede har tatt sitt grufulle pulserende grep om muskulaturen. Åndenøden er akutt og kvalmen truer. Fosterstilling virker som den eneste befriende tilstand. Allikevel er det én tanke som ufattelig nok fyller hodet; Neste gang skal det gå enda fortere!

Jeg har innsett at det ikke gjelder alle. Mange er barmhjertig blottet for konkurranseinstinkt og påtrengende behov for stadig å høvle sekunder og minutter av løpsresultatene. På sett og vis misunner jeg dem. På den annen side ville jeg ikke vært uten de tøffe takene og de altoppslukende lykkeopplevelsene som den evige jakten medfører. Nå sist på Hytteplanmila.

I år var vi over femti påmeldt som SkiLøpere til Hytteplanmila. Forslag om å sette opp SkiLøperne-buss ble godt mottatt, og jaggu fylte vi ikke bussen. Fantastisk moro!

Vi må nok bli litt større og rikere før vi kan ankomme Hytteplanmila

i denne bussen, men...

...det er i grunn helt greit dette også. 

Hytteplanmila feiret tiårsjubileum, og det er bare å slå fast at de har funnet en svært godt fungerende arrangementsoppskrift. Rekordmange påmeldte, over 1.800 mot fjorårets 1.200, påvirket ikke gjennomføringen negativt på noe område, hverken før, under eller etter løpet. Og som vanlig gikk tiden i Hole-hallen med til å skravle og spise boller (ja, tok en før løpet også). Det ble så mye skravling at jeg helt glemte å ta bilder.

Starten på Hytteplanmila går styggfort. Et stort og sterkt felt legger ut i det startskuddet skjærer skarpt gjennom luften. "Shit!" utbryter jeg skrekkslagent i det massen setter seg i bevegelse. Få sekunder etterpå er vi i realt driv. Den første kilometeren går unna på 3:40. "BRA!" tenker jeg. Da har jeg litt å gå på mot slutten. Neste kilometer går på 3:52. "Åtte sekunder til..."

I dag trengtes det imidlertid mer enn skarve 28 sekunder i bakhånd til de resterende åtte. Aller viktigst ble motiverende ord og gode rygger å henge på.

Hytteplanmila er flat og såkalt lettløpt, men den er ikke helt flat. Etter de første par kilometerne går det da så vitterlig oppover. I oppoverbakkene kjenner jeg at Berlin og Chicago sitter i beina. Kanskje også Médoc og UltraVasan. Jeg har godt med muskler i beina, men det er ingen respons når jeg forsøker å utnytte dem. Komplett dødt!

Fra start lå jeg langt fremme i 40-minutters-feltet, og foran fartsballongen. Ved fire kilometer hører jeg den komme. Det vil si, jeg hører ikke ballongen, men jeg hører gruppen av løpere som følger den. En stor trampende, pesende og truende masse. Litt for samlet og konsistent til at det kan være tilfeldige enkeltløpere. Sakte siger de forbi, med ballongen triumferende vaiende over dem.

- Nå får jeg bare henge meg på, tenker jeg, men vet altfor godt at selv ved å henge på er jeg ikke sikret sub førti ettersom jeg startet foran ballongen. Det tar litt piffen fra meg. Jeg ser ryggene på SkiLøper-kollegene Knut Olav og Margrethe gli forbi sammen med ballongen. Som forventet og litt bittert, men det trigger ikke konkurranseinnstinktet som det burde. De negative tankene får fritt spillerom.

- Æsj, det er ikke noe poeng. Dette blir ikke sub 40. Sannsynligvis blir det ikke pers engang. Det er bare å sakke av og slippe dette j***a kjøret. Gråværet virker med ett enda gråere.

Da kommer Nina Wavik Ytterstad smilende opp på siden. Sist vi møttes var til frokost i Chicago for fire dager siden. Jeg forteller at det er tomt for vilje, dette går ikke.
- Joda, kom igjen Janicke, dette klarer du! sier hun oppmuntrende før hun glir svært så lett videre.

Mer skal faktisk ikke til for å komme tilbake på nogenlunde rett mentalt spor. Sub 40 anser jeg fremdeles som kjørt, men pers... Pokker heller, pers skal jeg ha!

Mellom seks og 9,7 kilometer holder jeg koken etter beste evne. Førtiballongen forsvant til himmels før sekskilometersmerket (jeg tror fartsholderen falt, men kom seg tilbake i posisjon ganske kjapt), og ryggene til Knut Olav og Margrethe siger stadig lenger unna. Fra ca seks kilometer får jeg imidlertid øye på ryggen til Christopher som reddet løpet mitt i fjor. Klarer jeg å ta ham igjen mon tro? Jeg bestemmer meg for at dersom det går, så skal jeg ikke dra fra, men forsøke å hjelpe ham som han hjalp meg.

Omtrent her får jeg også oppmuntrende ord fra en fyr jeg så langt ikke har funnet ut hvem var. De bidro også godt til den videre kampen, så tusen takk!

Jeg gjør stadige forsøk på å hente inn Christopher, men fortvilet nok påvirker det ikke i nevneverdig grad avstanden mellom oss. Beina vil bare ikke. Kampen om å ta de femti meterne gir meg i alle fall noe å tenke på, og driver meg videre. Omsider gjenstår bare hundremetersnedtellingen på den siste sletta. Jeg sjekker klokka og innser at pers er innen rekkevidde.

Pulsbakken. Den fæle pulsbakken! Men det er bare 200 meter og dét er tross alt ingenting i den store sammenheng.
- Bit tenna sammen og kom deg opp bakken løpende så ender tiden på under 41 minutter!
Trigget av tanken på 10K-pers på 40-blank-noe kjemper jeg på.

Et lite stykke opp i bakken får jeg øye på ryggen til Christopher igjen. Plutselig veldig nære. "What the...!?" Sakker HAN av HER? Endelig ser jeg mitt snitt til å betale tilbake for den uvurdelige hjelpen både i fjor og (uten at han visste det selv) i aller høyeste grad i år. Jeg har en plan!

Jeg kommer meg nesten helt opp på siden av ham og setter den geniale planen i verk:
- Christopher..., peser jeg frem med det lille jeg har igjen av pust (herregud jeg var sliten) for å gi meg selv til kjenne.

Han ser bakover, får øye på meg og - akkurat som forventet - veksler han om til et helt annet gir og forsvinner mot mål. Jeg kan ikke annet enn å flire og kjempe meg videre mot egen målgang.

- Christopher..., peser jeg frem med det lille jeg har igjen av pust. Han ser bakover, 

får øye på meg og - akkurat som forventet - legger han inn et helt annet gir og forsvinner mot mål. 

Øyeblikket ble våkent fanget av Espen Ringom for Kondis (bilde kjøpt og betalt).

Å komme i mål er alltid nydelig! Det ble ikke sub førti i år, men ny pers på 40:43 er godkjent! Det utveksles resultater - stort sett perser - gratuleres og klemmes i alle bauger og kanter. Folk er gjennombløte og småkalde i det kjølige regnet, men smilene er store og ekte. Spenningen som lå over stemningen i Hole-hallen før løpet er nå helt og holdent erstattet av lettelse og glede der vi gumler boller, utveksler erfaringer og tider, gratulerer hverandre, skravler og ler. Blant de femti SkiLøperne var det kun fire som ikke tok pers. Det sier seg selv at det blir trivelig da. Joda, Hytteplanmila er like vond hvert år, men det holder stadig stand som mitt favorittløp i Norge.

Etter løpet ble to viktige avgjørelser tatt:

1. SkiLøperne-buss til og fra Hytteplanmila blir fast tradisjon. Sosial reise, inklusive premieutdeling for bestetider, debuter og bollespising på hjemveien, ga hele Hytteplandagen en ekstra dimensjon. 
2. Jeg SKAL under førti minutter på mila neste år! Uten ørten maraton i beina er jeg sikker på at det kan gå. 

Det var vondt og tungt, men resultatet trigger kraftig til videre satsning. Å bli kvinne nummer 37 av de 531 som deltok, og nummer fire i aldersklassen (av totalt 107) - i et løp med såpass mange gode deltakere som Hytteplanmila - hadde aldri engang falt meg inn å drømme om for tre-fire år siden.

Fremover skal det drømmes friskere! Planen for 2015 tar form, men før den ferdigstilles skal høstens femte maraton fullføres. Suksess eller kollaps i New York om to uker? Tiden vil vise. Men medaljen skal jeg i alle fall ha.

Janicke

Chicago Marathon 2014 - Impossible is Nothing!

Kropp og bein, eller hode? Hva betyr egentlig mest når 42,2 kilometer skal nedkjempes på en bestemt tid? Det er opplagt en miks. Uten å ha trent nås ikke høythengende mål, og uten vilje er det ingen grunn til engang å forsøke. Det må både fysisk og mental styrke til. Muligens er det den mentale muskelen som har fått mest trening denne maratonhøsten.

Chicago! Planen var egentlig å bare nyte byen og løpet. Det uttalte målet var utelukkende å hente hjem den femte av de seks World Marathon Major-medaljene. For noen veldig få hadde jeg nevnt 3:30 som et tidsmål, men jeg var usikker på om det ville være mulig så tett på Berlin. Derfor la jeg til at 3:40 ville være helt greit også. Ren og skjær løgn naturligvis. Såpass langt over 3:30 ville medført en brutal knekk på maratonselvtilliten. All ære for persen i Berlin ville i så fall bli tillagt de gode forholdene, slik Grete Waitz’ tidligere trener, Johan Kaggestad, uttalte i en artikkel i DN nylig ("Sjekk tv-reporternes sterke maratontider"). Jeg har en nokså skjør maratonselvtillit.

En mengde løpesko, men ingen til å løpe maratonløp med... 

Delvis bevisst, og på klassisk selvsaboterende vis, gjorde jeg også denne gang flere "feil" dagene før løpet. Den første var fullstendig bevisst, og stresset meg overhodet ikke. I tillegg til at målsetningen (den uttalte versjonen) var avslappet, var Chicago Marathon tross alt jobb. Som reiseleder er det oppgaver å håndtere, og egne forberedelser til løpet må komme i andre rekke. Det føltes derfor ikke spesielt risikabelt å reise uten maratonsko i kofferten. De skulle anskaffes på sportsmessen i Chicago.

At Adidas viste seg å ikke være tilstede på sportsmessen var en strek i regningen. All gåing, som jakten på Adidas-butikk medførte, var heller ikke planlagt og langt ifra ideell. Samtidig må man være litt turist når man besøker nye steder, og Chicago er en spennende by!

Mye kunst rundt om i Chicago. 

Cloud gate, Chicagos nye landemerke, populært kalt "the bean",

speiler byen og turistene på fascinerende vis i Millennium Park. 

Lettelse! 

Nye sko ble anskaffet ca et halvt døgn før løpet. Det er ikke en anbefalt strategi, men etter å ha vært så fornøyd med forrige modell bekymret det meg ikke å ta sjansen på en "da capo".

Berlin 2013: Nye sko dagen før løpet. Skosniffing av det som ble perse-Boosts

både i Berlin Marathon 2013 og 2014. 

Chicago 2014: Nye sko dagen før løpet II. Absolutt ikke overtroisk, men kanskje var det 

skosniffingen som gjorde de forrige boostene så pers-innbringende... Best å følge samme oppskrift. 

Med skoene i hus (på hotellrom) var det bare å hvile bena mest mulig, og forhåpentligvis sove noen timer frem til frokost 05:00.

En av de tingene som er så bra i Berlin er at både start og mål er lett tilgjengelig i sentrum av byen. Slik er det også i Chicago. Bare ti minutters gange fra hotellet var vi inne på området og kunne enkelt finne frem til startgruppene våre. Den tidlige Chicago-morgenen bød på rett under ti grader, og himmelen var klar og blå. The Windy City sparte i tillegg på kreftene; forholdene var optimale!

Magisk maratonmorgenstemning. Løperne ble sluset inn i startområdet på 

effektivt og velorganisert vis. 

Jeg hadde fått plass i startgruppe B, og det føltes som langt frem. Mye lenger frem enn i Berlin. Da starten gikk tok det bare to-tre minutter før startstreken ble krysset. Planlagt løpstempo ble i grunn nådd allerede før jeg trykket start-knappen på Garmin. Ingen slalomløping her, så utfordringen ble å ikke la seg rive med. Kroppen ok, men det måtte jobbes litt for å ligge i 4:55 - 5:00-tempoet som jeg hadde siktet meg inn på.

At GPS'en fungerer dårlig i tuneller, mellom høye bygninger og under trær ble veldig tydelig i Chicago. Min Garmin er stilt inn på å vise snittempo for inneværende kilometer, men av og til viste den 3:25 og av og til 6:50. Derfor innså jeg tidlig i løpet at det primært måtte løpes på følelse. Så fikk jeg heller justere etter hvordan jeg lå an ved hver femkilometersmarkering.

Heftig opplevelse å løpe mellom publikum og skyskraperne i Chicago! 

Stemningen langs løypa i Chicago var fantastisk! Som i Berlin, London og New York er det rundt en million tilskuere ute i gatene, og de er alt annet enn tause (ref. Oslo). Spesielt heftig var det de periodene vi løp mellom skyskraperne.

Tilskuerne er også herlig kreative. Å hengi seg til å studere de mer og mindre forseggjorte plakatene er ypperlig underholdning på reisen. Den første som fikk meg til å flire var en med teksten: "26.2 - because 26.3 would be crazy".

Her er et knippe andre eksempler:

Kreative tilskuere! Springtime-kollega, The Biking Viking Anders Forselius, 

tok seg tid til å fotografere underveis. Takk for lånet av bilder Anders! 

Noe annet som virkelig fascinerte var engasjementet til de frivillige. På hver drikkestasjon var det et stort antall personer som stod klare med kopper fylt med Gatorade og vann, og de ropte og heiet med stor iver. Chicago skal dessuten ha ekstra pluss for at drikkestasjonene strakte seg over så lange strekninger. Det kostet minimalt med tid å hente drikke, om man bare var taktisk nok til å forsyne seg først mot slutten av stasjonen.

De første fem kilometerne gikk unna på et blunk. Beina kjentes litt småstøle etter all gåingen dagen før, så jeg var spent på om det ville tilta etter hvert. Ingen grunn til bekymring. Ved ti kilometer noterte jeg at fremferden gikk etter planen uten at stølheten hadde utviklet seg. Da jeg tråkket over tidtakermatten, som registrerte mellomtidspasseringen, sendte jeg en varm tanke til de som hadde sagt at de skulle følge løpet mitt. Kanskje tenkte de nå ved denne andre mellomtiden at jeg startet litt optimistisk, men et ønske om å overraske hadde begynt å spire. Mellomtidsregistreringene hver femte kilometer ble dermed en sterk motivasjon gjennom hele løpet.

Det var i grunn ingen store hendelser underveis. Vel, en danske tok kontakt, og det var litt overraskende. Vanligvis kryr det av dansker i de internasjonale maratonløpene, men jeg tror faktisk aldri jeg har snakket med en før (i et løp da altså). I Chicago var det imidlertid uvanlig få dansker, og kanskje var det derfor denne dansken følte behov for kontakt med en "nabo". Vi vekslet noen ord, men det var som å være med i Kamelåså-sketsjen til Bård Tufte, Harald Eia og Atle Antonsen; Dansken sa noe, jeg trodde jeg ante omtrentlig hva og svarte deretter, men innså raskt at jeg antakelig hadde misforstått og at han ikke forstod mitt svar, ettersom jeg i hans svar kunne tyde ord som jeg ikke kunne begripe at hadde noe som helst med det jeg hadde sagt å gjøre. Det tok ikke mange utvekslingene før vi ønsket hverandre lykke til og skilte lag.

Allerede ved femten kilometer begynte jeg å fantasere om pers, men manet meg selv til forsiktighet. "Vent til tretti," advarte den mer forsiktige lettbent-stemmen!

Ved passering av halvmaraton mente jeg å huske at passeringstiden var omtrent som i Berlin. Var den til og med et minutt raskere? Hmm… Fortsatt for tidlig å dra på?

Ved 25 kilometer bestemte jeg meg for at dette løpet skulle løpes for alle som på forskjellig vis har motivert, inspirert og bidratt til løpegleden jeg har vært så heldig å finne, og alt det har ført med seg av fantastiske opplevelser (tusen takk!!). Risikoviljen fra Berlin var tilbake. Herfra skulle jeg gå for ny pers samme hvor urealistisk det virket så kort tid etter Berlin. Fremdeles var det ikke noen lett følelse over løpingen, men kroppen føltes som et solid maskineri som fungerte bra så lenge man bearbeidet den. Fartsfølelsen var god!

Et sted mellom 30 og 35 kilometer sjokkerte jeg meg selv med å seriøst vurdere om jeg skulle kline til, risikere alt, og gå for sub 3:20. Etter noen kilometers realitetsvurdering falt jeg imidlertid ned på at jeg bare skulle ”safe” inn til ny pers. Ny pers var tross alt over all forventning, og med Hytteplanmila rett rundt hjørnet...

For to uker siden møtte jeg min personlige Berlinmur rett etter 37 kilometer. I Chicago kom det aldri noen mur. Ikke engang en lettvegg. Det måtte jobbes - de siste kilometerne var absolutt ikke gratis - men så snart negative tanker smøg seg frem, høvlet jeg dem ned med overraskende hell. ”Fortsett å løpe, fortsett å løpe, fortsett å løpe...” gjentok jeg for meg selv, inspirert av en plakat jeg hadde sett tidlig i løpet, med tegning av den glemske, blå fisken Dory i Nemo.

Den siste bakken, som jeg hadde ledd hånlig av dagen før, hadde fortjent mer respekt. Tempoet raste til opplevd sneglefart, men så snart den var bekjempet var det bare en kort, slakk nedoverbakke til det kjærkomne målseilet for Chicago Marathon.

Medalje! PERS!!!

Jublende strakk jeg armene i været det siste stykket, før de raskt ble senket for å trykke inn stoppknappen på klokken ved passering av den siste tidsregistreringsmatten. YEEEES! Det ble virkelig ny pers!!! Sjokkert, deilig endorfinruset og fullstendig uten plager med syn eller pust som i Berlin - bare veldig, veldig glad.

Overrasket, ikke spesielt sliten - og veldig, veldig glad. 

I mål stod det rekker av frivillige og bare klappet for løperne som kom i mål. De var nok der for å ta seg av løpere som hadde problemer, men det at de utnyttet ventetiden til å gratulere løperne ga meg gåsehud.

Det ble delt ut heat sheets, vann, øl, bananer, poser med diverse spiselig og forskjellige former for energiprodukter. Fra alle hold haglet smil og gratulasjoner: ”Congratulations!”, ”Well done!”, ”Great job!”. Jeg takket lykkelig, og svarte ”And you´re doing a great job as well!” tilbake. Jeg har vært imponert over de frivillige i mange andre løp også, men Chicago overgikk alt.

Har i grunn fått sansen for øl rett etter målgang. 

Solen strålte fra helblå himmel og ikke lenge etter målgang lå jeg på gresset i området for "The 27th mile post run marathon party", et stort parkområde med mat- og øltelt, live musikk og masse folk.

Bare å slenge seg i gresset og takke de nye Energy Boostene for bra debut. 

Å ligge der i solen med utsikt mot Chicago skyline, ny World Marathon Major-medalje rundt halsen, en særdeles uventet ny pers og en helt vanvittig mengde gratulasjoner haglende inn hjemmefra, bare to uker etter tilsvarende lykkelig stund foran riksdagsbygningen i Berlin – det var nærmest surrealistisk. Følelsen ble nytt til fulle, og i klassisk post-maratoniver virret tankene rundt hvor og hvordan neste pers skal settes. Sub 3:20 skal jeg fikse glatt, det som gjelder nå er Chewbacca-målet. Hva med 3:15 i Tokyo 2015 og 3:10 i Berlin? Man blir i overkant ambisiøs av for mange og hyppige overdoser endorfiner... I bakgrunnen hørte jeg nok Kaggestads stemme mumle at det var topp forhold og rask løype i Chicago også, men den valgte jeg glatt å overhøre.

Den femte av de seks World Marathon Major-medaljene på plass i samlingen. 

London, Berlin, New York, Boston - og Chicago.

Men før neste maraton skal Hytteplanmila gjennomføres. Det hårete og åpent uttalte målet er sub 40 minutter. Om det er mulig bare seks dager etter en persemaraton… Hvem vet? Etter Chicago er jeg tilbøyelig til å tro at alt er mulig.

Janicke

Drømmen om Oslo Maraton

Oslo Maraton har utviklet seg enormt de siste årene. Landets største løpsarrangement blir stadig bedre, og det er fantastisk gøy at det favner så bredt. Ikke minst var det et langt steg frem at hele arrangementet ble sendt på tv. Mye er på gang, og ved å gjøre noen vel utvalgte grep kan Oslo Maraton bli en skikkelig løpsfest på linje med de virkelig store arrangementene. Men da må det jobbes målrettet og med rett fokus.

Som spesielt interessert løper, med en rekke deltakelser i store løp internasjonalt, samt noe erfaring med arrangering av løp, mener jeg at potensialet for Oslo Maraton på langt nær er tatt ut. Jeg har tidligere kommentert noe, fra årets utgave i Oslo Marathon Ti for Grete - what if... og i fjorårets Sinnainnlegg. Etter å ha deltatt på en virkelig løpsfest igjen (Berlin) har trangen til å ta Oslo Maraton i nærmere øyesyn vokst. Hva må til for å få Oslo opp på et tilsvarende nivå? I bunn ligger et ønske om at vi også i Norge skal ha et stort og kult løpsarrangement som samler alle typer løpere fra inn- og utland. Når Sverige har klart å bygge opp verdens største halvmaratonløp (Göteborgsvarvet) og verdens største terrengløp (Lidingöloppet) må det da være mulig å bygge opp Oslo Maraton til ett av "must run"-løpene for maratonløpere både nasjonalt og internasjonalt. Eller hva?

Etter min mening ligger det største forbedringspotensialet i å se nærmere på hva løperne synes er viktig og gøy. Og med løperne mener jeg primært mosjonistene. Det er tross alt vi som utgjør den store deltakermassen. Her er noen av områdene jeg mener det bør jobbes mer med for å gjøre Oslo Maraton til et arrangement som løpere bare må ha med seg:

Løypa
Det er en kjennsgjerning at Oslo Maraton byr på en kjedelig løype. Det behøver ikke å være helt galt å ha to runder, det fungerer for eksempel i Stockholm, men når løypa flere steder går den samme strekningen frem og tilbake innen runden blir det verre.

Det er krevende å finne gode løyper. Ikke bare skal den ha et egnet start- og målområde, den skal helst ikke være for kupert, gatene må være brede nok, ikke ha for mange brå svinger, det er fint om omgivelsene i alle fall tidvis er hyggelige. Og så er det naturligvis ekstremt viktig at distansen er korrekt.

Løypa i Berlin er merket med tre blå striper. Når den er på plass vet 

Berlin-boerne at årets løp er rett rundt hjørnet.

Start og mål for løypa behøver egentlig ikke å være samme sted som det er nå. Se på for eksempel New York, Boston og London som har A til B løyper. Rundløyper har sine fordeler, men for en totalt sett bedre løype kan A til B være verdt å vurdere.

En stor løypeutfordring er naturligvis behovet for å stenge veier. Det argumentet har vi blitt møtt med i lille Ski også, da det var snakk om å stenge en vei i 20 minutter. Og joda, det kan være utfordrende å stenge veier, men klarer de det i timesvis i New York, London, Stockholm, og en haug av andre steder, burde det være mulig også i Oslo. For ikke å snakke om lille Ski.

For å trekke frem positive ting med dagens løype: Karl Johan mot slottet, og målgang på rådhusplassen, er kult! Passering av barcode og middelalderparken kan også være veldig bra, men kanskje ikke frem og tilbake som nå. Tenk om vi også kunne vært innom Vigelandsparken, og sett flere deler av Oslo...

Liv langs løypa
Dette punktet er relatert til forrige punkt, men det er en såpass viktig komponent at det får et eget punkt; det MÅ bli mer action langs løypa! Selv løp jeg Ti for Grete og fikk dermed ikke sett hvordan livet langs den komplette (halv)maraton-løypa, men langs ti-kilometeren var det spredt. I klassisk norsk stil (når det kommer til løp uten ski på beina) ventet de fleste av de som faktisk stod langs løypa på "sine" og ville ikke bruke opp entusiasme eller stemme på øvrige løpere. Det VAR enkelte hederlige unntak, enkelte steder stod det enkeltpersoner og gjenger som virkelig gjorde sitt for å motivere, men totalt sett blir det for tamt.

Jeg tror dette kan påvirkes, blant annet ved å få (enda) mer musikk og aktivitet langs løypa. I Berlin var knapt rytmene fra musikk ett sted forsvunnet ut av hørbar avstand før man hørte neste. Det var alt fra live band, enkeltartister, trommerekker og beboere med ghettoblasters. Etter tre Berlin Marathon begynner jeg nesten å like Rammstein ettersom det er noen ungdommer som alltid er på plass på balkongen sin med nettopp Rammstein på full styrke. Funker bra! Der det skjer noe kommer det også folk for å se på. Og etterhvert tøer kanskje folk litt opp og heier på alle, ikke bare naboen, søsteren eller kameraten.

Kult med navn på startnummeret! Dette er fra 2012, men det var navn på i år også.

Positivt: Det er supert at det er navn på startnummeret! Det gjør heiingen mye morsommere for tilskuerne. Det er artig å "vekke" slitne løpere fra slitet ved å bruke navnet: "Kom igjen Roar, dette fikser du såååå bra!" Jeg vil også legge til her, selv om det er litt på siden, at alle fantastiske fartsholdere bidrar til god stemning i løypa. De gjør en kjempejobb med å lede og motivere mål-fokuserte løpere!

Gaveposer
Å kalle posen man får sammen med startnummeret i Oslo Maraton for "goodie bag" er på grensen til komisk. Man skulle tro det gikk an å få mye bra innhold (et utvalg passende produktprøver og tilbud) til gaveposer som skal deles ut til en så stor mengde løpere. Det er kanskje ikke viktig for det sportslige, men slike ting bidrar til en generell positiv opplevelse.

Gaveposer pakket til SkiLøpet. Våre gaveposer er FANTASTISKE! (c;

I mange andre maratonløp får man i tillegg en pose med matprøver, frukt og vannflaske rett etter målgang. Ved å dele ut slike matposer slipper man trengselen og kjøret rundt kassene med vannkopper og bananer som løperne i Oslo får meske seg med. Jeg må ta et lite forbehold her; Det kan være at løperne på hel- og halvmaraton kan ha fått noe ved målgang som jeg ikke så.

Dessverre har jeg ikke funnet noe positivt å si om dagens gaveposeløsning i Oslo Maraton...

Medaljene
For mange er medaljer bare skuffefyll, men for like mange er medaljen et stolt bevis på fullføring av et høythengende mål. Å få medaljen lagt om halsen etter å ha kjempet seg gjennom et løp skal være en liten seremoni, også for oss som ikke troner øverst på pallen. Da jeg kom i mål på Ti for Grete var det til dels vanskelig å vite hvem jeg skulle få medaljen av. Det stod flere og delte ut tilsynelatende klin like medaljer, den eneste forskjellen var at distansen var påført med liten skrift.

Gledet meg til å få medalje med Grete Waitz-motiv til samlingen. Fikk en 

som var veldig vanskelig å skille fra medaljene for hel- og halvmaraton.

(Foto til venstre: Groskro på bloggen Groskro's verden)

For meg ble medaljen en dobbelt skuffelse. Ikke bare var den...vel...kjedelig, det var ikke den medaljen jeg trodde man fikk i Ti for Grete. Jeg trodde den skulle ha Grete Waitz-motiv. I ettertid aner det meg at det kun var det første året man fikk den medaljen som jeg var ute etter. Så lenge løpet heter Ti for Grete synes jeg i grunn man kunne fortsatt med en Grete-medalje.

Når det gjelder designen på den medaljen jeg faktisk fikk, så får litt av mine egne tanker rundt den arkiveres under smak og behag. Et generelt forslag er å gjøre den litt mindre reklameaktig og noe mer Oslo-profilert. I dag synes jeg den er et sammensurium av komponenter som ikke helt passer sammen. Hovedsponsoren skal få sin plass på medaljen, men det behøver kanskje ikke være med store fete, skrikende bokstaver på båndet i tillegg til logoen på selve medaljen... Ok, klarte ikke helt å dy meg.

Det som imidlertid er enda viktigere er at det skal være mulig å se hvem som har løpt hva. Det skal være tydelig, ikke bare på gangen til løperen, å se hvem som har løpt den fulle Oslo Maraton-distansen. Altså 42,2 km. De somløper den distansen burde få en riktig så stolt maratonmedalje.

Og nå som jeg er inne på det: Når Oslo Maraton nå heter Oslo Maraton, så bør generelt sett maraton være en større del av det hele. I dag hadde det mest korrekte vært å kalle det Oslo Halvmaraton.

Jeg har mange flere tanker om arrangementet, men  nøyer meg med dette nå. Det er jo ikke "bare bare" å fikse disse tingene, og det finnes argumenter og årsaker til at ting er som de er. Jeg vet dessuten at det er gode krefter som jobber med fortsatt utvikling av Oslo Maraton. Forhåpentligvis er i alle fall enkelte av de nevnte tingene med i planleggingen til neste års fantastiske løpsfest i Oslo.

For egen del blir det aller først ny løpsfest i Chicago neste helg! For en gangs skyld har jeg fått anbefalt å levere inn klesskiftpose selv om hotellet ligger rett ved start og mål. Årsaken er at det er lagt opp til etterfest med musikk, mat- og øltelt bare et par minutters gange fra målstreken. Her samles visstnok løpere fra hele verden foran scenen for å nyte sin "finisher beer" og hvile bena. Det høres strålende ut!

Målgang i Berlin sist helg - Et sted mellom intens lykke og (selvpåført) 

lidelse, men Berlin Marathon er så absolutt en fest av et løpsarrangement.

Jeg hadde trodd at høstens maratonkjør skulle gjøre det vanskeligere å motivere seg til atter en maraton, nummer fire på syv uker. Oppturen i Berlin bidrar nok godt til at det ikke er tilfellet. Innstillingen til å løpe 42,2 kilometer gjennom Chicago er riktig så positiv, og jeg gleder meg som en unge til å få medalje nummer fem av seks i World Marathon Major-samlingen. Hmm, spørs om ikke jeg må be løpeskjørt.no til å lage en egen World Marathon Major-medaljehenger... Tone?

Janicke

Berlin Marathon 2014 - Løp som en mann!

Revet mellom høflighet og planlagt løpsstrategi forsøkte jeg et par ganger å ymte frempå til Gerard fra Nederland at vi kanskje skulle roe ned tempoet en smule, men enten så hørte han ikke hva jeg sa, eller så lot han som han ikke hørte. Da jeg omsider bestemte meg for å gire ned til en tryggere hastighet brøt en ny og ukjent stemme i hodet inn: Ahrgh, ikke vær sånn en pingle! Ta en sjanse!

Mildt sagt overrasket over ny og aggressiv løpsstrategi, tok den mer forsiktige (og hittil dominerende) stemmen en kjapp gjennomgang av argumentene for å faktisk gå for real pers; Jo, beina kjentes gode. Det fløt godt med deilig fartsfølelse og tilsynelatende god kontroll. Perfekte løpsforhold, og ferske løpsresultater som indikerer at formen er bedre enn noen gang tidligere. Det kan gå. Og ærlig talt; skal du noen gang fikse Chewbaccamålene må du jo faktisk prøve.

Løp som en mann, for pokker!

Løpegodis. Løpsstrategi og næringsinntak henger sammen. Fra drikke-

stasjonene forsyner jeg meg kun med vann. Næringen består av nøye testede

produkter. I Berlin ble det muligens oppdaget en manglende komponent...

Den opprinnelige løpsstrategien ble klar kvelden før løpet (Then we (try to) take Berlin):

"Strategien er å legge ut i tempo for 3:30 (5:00-ish) og så - gitt at det finnes krefter igjen - øke tempoet fra ca 30 kilometer (4:45-ish). Er det dagen for det vil jeg da fint komme under 3.28:40. Om jeg virkelig har blitt en bedre løper i det siste, så vil det være mulighet for å kapre enda litt mer."

Jeg tenkte nok å starte i litt raskere fart enn enn jeg skrev (4:55-ish), men ellers var dette fremdeles planen for gjennomføring da gjengen med Springtime-deltakere ankom startområdet søndag morgen. Og for en morgen det var! Rett over ti grader, nydelig morgensol fra klar blå himmel og komplett vindstille. Optimale forhold!

Optimale forhold = God stemning. Tommy, Luis og Erik er klare!

En av de mange tingene som er så bra med å løpe i Berlin, er at man ikke behøver å være i startområdet så lenge før start. Noe tid må man naturligvis beregne for å finne frem til rett startgruppe, men området ligger svært sentralt i byen og alt er så godt organisert og tydelig forklart. 

Spente løpere før start. I bakgrunnen skimtes Brandenburger Tor som vi noen

timer senere (forhåpentligvis) skal løpe igjennom rett før mål.

Starten går på den brede paradegaten Strasse des 17. juni som skjærer tvers gjennom Tiergarten i forlengningen av Unter den Linden. Foran oss blinker det inspirerende i gulldrakten til den mektige og høyreiste Siegesseule. Bak oss troner den stolte Brandenburger Tor, den historiske portalen som vi alle skal passere igjennom bare noen hundre meter før mål. Gitt at vi klarer dagens oppgave...

Ready to run!

Ett år har gått siden persen på 3:28:40 ble satt her i Berlin. Dagen før fjorårets lykkelige løp kjøpte jeg meg skoene som tok meg dit. Sammen har vi løpt rundt hundre mil, og denne dagen er skoene med i sitt fjerde og siste maratonløp. Det virker som en passende avslutning. Sirkelen blir sluttet. Håper bare de holder helt inn.

Ett år og 100 mil gamle tar mine gode følgesvenner, Adidas Energy Boost, 

sin siste reise...

Definitivt klare for de evige tartanbaner. 

Det er først mens vi venter på startsskuddet at jeg faktisk føler noe. Frem til nå har det bekymret meg at det ikke har vært noe spenning eller nerver å spore i meg for dette fantastiske løpet. Nå kommer det. Lettet konstaterer jeg at lysten på pers ikke bare er tilstede, den er veldig sterk!

Så er nedtellingen i gang. ...drei, zwei, eins... En stor klase gule ballonger slippes fri og glir i sakte film opp mot den klarblå himmelen til jubelen fra over 40.000 adrenalinrusede løpere. Sakte subbing fremover mot startportalen. Noen meter før vi når frem jogger vi lett, og når startmatten krysses piper Garmin bekreftende til trykket på startknappen. Vi er i gang!

Årets Berlin Marathon er i gang!

Vi er flere Springtime-reisende som har planer om å løpe rundt eller under 3.30 og i starten har vi nogenlunde kontroll på hverandre. Tempoet kontrolleres hyppig på klokken. Selv om det er mye folk er farten omtrent der den skal. Det blir en del slalomløping, men det som opptar meg mest utover å følge med på klokken er å sørge for at skjørtet holder seg på plass. Det er godt testet for løping, også lengre turer, men aldri tidligere med så mye Nugatti, Snickers og Chomps i lommene. Det kunne tydeligvis vært en størrelse mindre, for de første tre-fire kilometerne må jeg rett og slett holde på, og stadig heise opp, skjørtet. Det stresser meg ikke. Jeg hadde det på samme måte med tightsen jeg løp med i fjor. Så fort svetten bryter går det fint. I grunn bare komisk.

Etter ti kilometer kjenner jeg høyrebeinet varsle at det ikke har vært helt topp i det siste. Langt i fra vondt, men nok kjenning til at bekymringen for at det skal kunne ødelegge dukker opp. Det får meg til å forsøke å roe tempoet litt ned. Rundt meg er det nå tre-fire kjente. Robert fra Sverige ser ut til å dra ifra. Gro som jeg møtte i New York i fjor ligger rett foran, og på siden løper Tommy som jeg ble kjent med på vårens reise til Runner's World Training Campen i Portugal. Vi har samme strategi og utveksler jevnlig noen tanker rundt at vi faktisk holder et litt høyere tempo enn det som var planen. Stadig står det 4:40 og 4:45 på klokken, i steden for 4:55.

Så dukker Gerard opp. En 62 år gammel programmerer fra Nederland. Han løper sin femtende maraton etter å ha gått ned over 100 kilo, og i dag er planen å løpe på rett under 3:25. Sprekt og selvsikkert flyr han avgårde i tempoet som egentlig er litt for raskt. Jeg har bekreftet at også jeg drømmer om sub 3:25, og han er hyggelig så vi fortsetter i samme litt-for-høye-fart, prater i vei og henter vann til hverandre fra drikkestasjonene. Et par ganger forsøker jeg å hinte om at vi kanskje burde holde litt tilbake og heller satse på å ha krefter til å øke farten mot slutten. Gerard er imidlertid "on a mission". Han skal under 3:25 og holder den farten han må for å fikse det.

Skravlings med Gerard fra Nederland. Tommy (til venstre) sakket heller

ikke av selv om det gikk fortere enn planlagt.

Tommy er rett i nærheten og bekrefter at det egentlig går litt for fort. Samtidig kjenner vi begge at vi har kontroll. Pusten går greit. Beina føles gode. Derfor blir det ikke til at jeg slipper Gerard. Jeg har ikke lyst til å løpe forsiktig og smart som en jente. Jeg vil jo ha pers! Som Gerard fra Nederland er jeg villig til gutse for sub 3:25, vel vitende om den overhengende risikoen for å løpe kjepprett inn i veggen med vidåpne øyne. Jeg vil løpe som en mann! Så da gjør jeg det.

Halvmaraton passeres på 1:42:30. Jeg må faktisk kontrollregne et par ganger før jeg konkluderer med at, jo, om jeg bare gjør det samme en gang til så går det akkurat. Tanken på å fortsette i samme tempo dobbelt så langt, skremmer meg overhodet ikke. Alt fungerer. Selvsikkert fantaserer jeg om negativ splitt.

Rett før 25 kilometer forteller Gerard at han alltid pleier å få sin første tunge periode ved 25 kilometer. Ting kan tyde på at det slo til igjen i Berlin, for etter dette ser jeg ham ikke mer. Selv fortsetter jeg ufortrødent, og kan konstatere at både kropp og hode fortsatt fungerer slik det skal.

Følelsen av fart og kontroll er berusende. Denne gangen begynte jeg å putte i meg energi første gang ved syv kilometer i stedet for ti, og fyller på ca hver femte. Fra drikkestasjonene tar jeg bare vann. Et par slurker fra ca hver andre eller tredje stasjon (det er mange av dem). Ellers benytter jeg drikkestasjonene som en mulighet til å passere mengder av andre løpere. Tommy er fremdeles med, og Gro ser jeg av og til.

Berlin byr på et helt utrolig publikum og rytmer og musikk følger oss hele veien. Kilometerne suser unna og det hele går som en drøm. Jeg begynner for alvor å tro på suksess, og gleder meg til å ligge i gresset foran Riksdagsbygningen med en stor plastkopp Erdingers øl (alkoholfreies naturligvis). Så lenge jeg ikke begynner å gå blir det klar pers!

Så er det dags for å betale prisen! I Berlin begynte min maraton ved 37- 38 kilometer. Distansen hadde tært på mot, vilje og kraft, og da en annen nordmann begynte å snakke med meg, og jeg - etter bare noen få setninger tilbake - kjente at jeg nesten ikke fikk puste, ble jeg bekymret. Nesten redd. Jeg kunne ikke prate. Jeg kunne ikke engang si at jeg ikke klarte å prate. Gled bare til siden for å slippe videre dialog. Håper at jeg ikke virket uhøflig.

Ved 39 kilometer er lysten til å gå nesten uimotståelig. Såpass rutinert er jeg heldigvis i min femtende maraton at jeg vet at det er en kortvarig og bitter lykke. "Høyt og lett. Bruk armene. Fokusér på lykkefølelsen foran Riksdagsbygningen. Fire kilometer er ikke langt. Pust. Kom igjen. Bare femten minutter til. Høyre, venstre, høyre venstre. Opp og frem. Lett og fint. Bruk armene. Fortsett. Snart der.  Unter den Linden snart. Pust helt ned i lungene. Det er dette som ER maraton. Du kommer til å hate deg selv om du stopper nå. Fortsett. Fortsett!!"

Fire kilometer er faktisk VELDIG langt når du snakker sånn med deg selv hele veien!

På merkelig vis gikk det fremover. I ettertid ser jeg at tempoet ikke gikk så mye ned heller. Endelig på Unter den Linden. Ansiktet er nær ved å vrenges i et hulk, men jeg orker ikke engang det. Endelig gjennom Brandenburger Tor. Fy F! så langt det er ned til målstreken.

Og så er det over.

Instinktivt stopper jeg klokken, men jeg klarer ikke å se hva det står. Er rimelig sikker på at det er under 3:25, men som så ofte før blir øynene ekstremt lyssensitive rett etter maratonmålgang. Jeg ser knapt noenting. I tillegg får jeg tilbake pusteproblemene og må lene meg fremover. En funksjonær spør om det går bra. Jeg bare vinker bekreftende, og forsøker å late som det gjør det. Subber litt videre mens jeg kjenner funksjonærens blikk i nakken.

Medaljen. Tar ikke imot med hendene, lener meg bare lett frem for å få den lagt rundt halsen. Gratulasjoner og glade ansikter. Slitne løpere. Så møter jeg Tommy. Og Gro. Glade klemmer. Vi klarte det! Men med praten kommer pusteproblemene tilbake og synet er fremdeles ikke på plass. På instruksjon fra Gro og Tommy halvveis setter og legger jeg meg ned, mens Gro henter vann som jeg kyler innpå. Litt bekymret, men aller mest så sjukt lykkelige.

To nypersede maratonløpere! Det er mulig jeg slo Gro med noen skarve

sekunder denne dagen, men hun hadde definitivt mer krefter igjen enn meg.

Foto: Like lykkelig og like nyperset - og enda litt raskere - Tommy

På veien mot "lykken på plenen foran riksdagsbygningen", den stunden som holdt meg gående de siste kilometerne, møter vi flere kjente. Og snart er vi en gjeng som sitter der i den strålende solen, med hver vår Erdinger - og bare nyter.

Endelig på plenen foran riksdagsbygningen! Her med Kim og Vidar som begge

leverte imponerende løp.

Ny pers på 3:23:54 og atter et perseløp med negativ splitt. Nå skal det legges en plan for videre kapring av minutter, og så må jeg finne ut hva det er som forårsaker syns- og pusteproblemene. Én teori er saltmangel, så neste gang skal jeg i alle fall ha med en salttablett.

Sub 3:25. For første gang gadd jeg stå i kø for å få frest inn tiden min. 

Persen er én ting. Det som gjør meg aller mest happy med løpet i Berlin er at jeg turte å satse, og at jeg ikke ga opp da satsingen kostet så dyrt på slutten.

Atter en suksess i Berlin. Kan ikke annet enn å elske denne byen.

Gerard så jeg for øvrig aldri igjen, men han kom inn på 3:27:12 og ble nummer 24 i sin aldersklasse. Jeg håper han hadde et fint løp selv om det ikke holdt helt inn.

Enda en gang har virkeligheten overgått forventningene. Det ble atter et løpseventyr av en helg, og i tillegg til deilig ny pers og trivelige gjensyn med venner og kjente, har helgen gitt mange nye, hyggelige og morsomme bekjentskaper. Flere av dem treffer jeg snart igjen på løp og løpsreiser fremover; Hytteplanmila, New York, Tokyo, Paris. Så mye å glede seg til!

Three down, two to go. Høstens fjerde maraton blir i Chicago om knappe to uker.

Janicke

Then we (try to) take Berlin

Berlin! Byen er proppfull av forventningsfulle løpesjeler. Ferske som erfarne. Det er lett å se hvem som skal til pers i morgen. Ikke på fremtoning - maratonløpere finnes i alle størrelser, farger og former - men enkelte ting har vi felles. For eksempel den lett anspente gangen. Blikket som stadig trekkes mot asfalten i søken etter tre blå streker. Splitter nye, fargesterke lettvektsløpesko fra sportsmessen. En vag eim av fordums tigerbalsam...

Ja, og så bærer vi alle et gullfarget armbånd. Eventuelt i tillegg til et rosa.

Gullarmbånd for å komme inn i startområdet. Event-armbånd i rosa

i år. Mulighet for å "inngravere" tiden etter løpet (om man benytter

muligheten til å stå i lang kø for å få det gjort).

Kvelden før den store dagen. Dette er løpet som EGENTLIG var hovedmålet i år. Det er her jeg skulle - skal? - vil - sette pers med god margin. Med få timer igjen til løpet har jeg ingen aning om hvordan jeg ligger an. Drømmen lever, men troen er nede for telling. Det er forsåvidt som det pleier.

Starten for Breakfast Run - Schloss Charlottenburg.

Dagen før dagen har gått med til en lett joggetur i BMW Berlin Marathon Breakfast Run. Hvor mange som var med vet jeg ikke (mange!), men det var en særdeles avslappet og hyggelig joggetur fra flotte Schloss Charlottenburg til den mektige olympiastadioen. Jeg ser for meg bildene av Hitlers stramme maske da Jesse Owens løp inn til seier.

Svært mange testet bena i Breakfast Run. 

Det er neppe noe poeng å delta i et slik løp dagen før dagen for løpsprestasjonens del, men det bidrar i alle fall til å sette en i stemning. 

Underveis. Ren skravle-, opplevelses og fotograferingsjoggetur. 

Ikke noe konkurranse å spore i dette løpet. Her med Northern Runner

Erik og training camp-kompis Tommy.

Foto: Trude Håland

Heftig å løpe inn på Olympiastadion Berlin!

Historisk sus...

Sjelden har jeg sittet så mye i ro dagen før et maraton som jeg har gjort i dag. Det må da være bra? Jeg har slappet av, gjort klart antrekket, spist god middag i svært hyggelig lag og er i seng i god tid før 22. Det er ikke mer å gjøre...

Løpsoutfit'en er bestemt. 

Alt er på stell. Det eneste som mangler er nerver. Hvor har det blitt av sommerfuglene? Har jeg nå, ved min 15. maraton (eller lenger) blitt så dreven at jeg ikke blir nervøs lenger? På tross av hårete mål, overmodig utbasunert på bloggen - typisk rett etter positive løp eller treningsøkter?

Drømmen om 3:20 lever fremdeles, men troen er mikroskopisk.

Selvsikkerhet i det blå - som disse BMW Berlin Marathon ballongene ved

starten på dagens Breakfast Run.

Det er bare å gjøre det som må gjøres: Sove. Stå opp. Hoppe i tøyet. Spise frokost. Stille opp ved start.

Strategien er å legge ut i tempo for 3:30 (5:00-ish) og så - gitt at det finnes krefter igjen - øke tempoet fra ca 30 kilometer (4:45-ish). Er det dagen for det vil jeg da fint komme under 3.28:40. Om jeg virkelig har blitt en bedre løper i det siste, så vil det være mulighet for å kapre enda litt mer.

Happy rett før mål i Oslo sist lørdag. Tilsvarende happy i Berlin i morgen?

Og er det ikke dagen for det, så...vel, da får jeg bare forsøke igjen en annen gang. Enkelt og greit.

Klar for Berlins gater! Snart, i alle fall.

Janicke