Marathon for dummies - part two

Min påstand er at de aller fleste er "dummies" når det kommer til maraton. Enten man skal beseire de 42,2 for første gang, har fullført ett eller løpt mangfoldige maratonløp så er det stadig nytt å lære. Enkelte ting må sågar læres igjen og igjen. Med tolv maraton (eller lenger) i beina er anser jeg meg fremdeles som en maraton-dummie, men deler gladelig noen lettbente råd basert på egen erfaring, det jeg har lest, hørt fra andre maratonløpere og synset meg frem til.

Enhver utnyttelse av rådene er helt og holdent på eget ansvar. Det gis ingen kompensasjon i noen som helst form dersom PB'en uteblir... (c;

LETTBENT MARATONRÅD #2 - DET ER FARTEN SOM "DREPER"

Om den korte distansen fra oppstart eller intensivering av løping til skadefravær er klassiker nummer én, så er det brutale møtet med den myteomspunnede maratonveggen den andre. For å røpe den delen av dette rådet først som sist: Du velger selv om du skal møte veggen eller ei. Du kan i alle fall i stor grad påvirke dimensjonene, og hvor solid materiale den skal bestå av.

Wulffmorgenthalers syn på den beryktede veggen.

Det er ikke uflaks som har ført til kollaps ved 25, 30 eller 33 kilometer. Det er ikke tilfeldig at veggen dukket opp i minst fem av mine maratonløp, for eksempel i debuten i New York i 2007, i Berlin i 2011 (Ich habe noch einen Koffer in Berlin) og i London i 2012 (Skuffelse og glede). Forklaringen er latterlig enkel: Farten var for optimistisk fra start.

Maraton er nådeløst om man ikke utviser en god dose respekt for distansen. Hvor mange ganger har jeg vel ikke hørt (og tenkt selv) at "det føltes så lett og greit da startskuddet gikk". Så har de (og jeg) latt beina fly litt fortere enn det som var planen. Men dt skulle da bare mangle om det ikke føltes lett og greit ved start! Tempoet du holder i et maraton er (bør i alle fall være) vesentlig lavere enn farten du legger deg på for kortere distanser. Starten bør føles lett og kontrollert. Det skal aller helst føles slik helt frem til "maratondelen" av løpet begynner - etter rundt tre mil.

Å starte bare litt raskere er ikke å "safe" slik at man har "litt å gå på mot slutten". Bare noen skarve sekunder kjappere kilometertid fra start fører i de aller fleste tilfeller til mangfoldige straffeminutter på slutten.

Hørt fra mange andre. Og bittert selverfart.

Også i maraton er det farten som "dreper", og håpet om å komme i mål på så og så mange timer og minutter gjør oss dessverre fartsblinde. Å bære med seg selvpålagte tidstvangstanker kan fort og fullstendig ødelegge noe som fint kunne ha blitt fantastisk om man bare hadde akseptert fem, femten eller tretti minutter ekstra på klokken.

Mitt lettbente og generelle råd til den typiske førstegangsmaratonløperen er derfor å være veldig forsiktig med å sette noe mål i det hele tatt, utover å fullføre løpet. Til andre maratonløpere er rådet å være edruelig. Bevares, sett gjerne hårete langsiktige mål, men når løpet skal gjennomføres må målet settes ut i fra de forberedelser man har gjort, og den form man tross alt er i. Vær edruelig og når startskuddet går: hold deg til planen.

Er du usikker på hva du kan forvente å løpe maraton på kan Löparkalkulatoren på jogg.se være til hjelp. Legg inn hvilken tid du løper 5, 10 eller 21,1 km på og kalkulatoren forteller deg hva det tilsvarer for de øvrige distansene. Dette er ingen fasit, men benytt den gjerne som en rettesnor, og når planen for løpet legges: våg å bruke litt ekstra tid i starten av løpet. Er tempoet rolig nok da kan man til og med få den vanvittig berusende opplevelsen det er å kjenne seg sterk på slutten, og å kunne gli forbi andre løpere i den delen av løpet som virkelig gjelder.

Berlin 2013 - Sterk når det gjaldt.

Negativ splitt vil si å løpe den andre halvdelen raskere enn den første. Stort sett blir det motsatt, og ikke alle er enige i at negativ splitt er realistisk å sikte mot ettersom det gjerne blir for tøft å øke farten etterhvert. Igjen vil jeg peke på tempoet fra start. Starter man rolig nok er det god sannynlighet for at det finnes krefter igjen. For egen del er jeg ikke i tvil om at negativ splitt er den beste tilnærming.

Juni 2012: Surt og kaldt men endelig en skikkelig god maratonopplevelse!

I Stockholm i 2012, på det fjerde maratonforsøket, fikk jeg min aller første virkelig gode opplevelse (Eufori i Stockholm). Jeg var egentlig drittlei av maraton etter igjen å ha mislykkes med sub 3:30-målet i London bare få uker tidligere. Stockholm bød dessuten på det sureste juniværet på nærmere hundre år. Seriøst? Tre grader, regn og rikelig med vind. Det eneste som drev meg var jakten på fem maraton før jeg fylte førti. Motvillig satte jeg bena i gang da startskuddet gikk. Å fullføre var eneste mål så farten var deretter. Etter ti-femten kilometer lysnet innstillingen. I komfortabelt tempo gikk det jo greit. Jeg bestemte meg for å holde igjentil tretti kilometer. Hadde jeg krefter igjen da så skulle jeg øke tempoet. Da 30 km-skiltet ble passert kunne jeg endelig - glad og nærmest utålmodig - øke farten. De siste ti kilometerne i griseværet i Stockholm er antakelig fremdeles de raskeste finalekilometerne jeg har løpt i noe maraton. Fordi jeg startet så rolig.

I Berlin i fjor høst (Berlin Marathon 2013), da jeg endelig kom under 3:30 for første gang, hadde jeg planlagt negativ splitt. Klok av skade var jeg nøye med å holde meg på planlagt tempo fra start, og fikk igjen gleden over å kunne slippe løs fra tretti kilometer. I New York, fem uker senere (ING NYCM 2013), hadde jeg bare som mål å ha en fin tur. "Det er for tett på Berlin," tenkte jeg og la lista lavt. Startet rolig, økte hele veien og plukket sub 3:30 for andre gang.

Revansjen fra 2007: Negativ splitt og god maratonopplevelse i New York 2013.

Gode debutopplevelser, vegg-frie maratonløp og negative splitter er godt mulig - så lenge man er tøff nok til å ikke stresse i det som egentlig bare er transportetappen, de første 25 - 30 kilometerne. Det er først der maratonløpet begynner.


Janicke

Marathon for dummies - Part one

Løpere på randen av maraton lurer på så mangt. Forståelig nok. Det er en en stor hendelse å skulle begi seg ut på sine første 42,2 kilometer og man ønsker å forberede seg best mulig.

Som med de fleste andre utfordringer ser man på de som har bestått prøven - i dette tilfellet løpt en maraton - som guruer. Min egen bukett på tolv maraton (eller lenger) kan nok virke imponerende, så jeg blir jevnlig spurt til råds. I iveren over å få snakke om favorittemaet lirer jeg gjerne av meg større avhandlinger til svar, men når sant skal sies føler jeg meg fremdeles som en novise. Det er så uendelig mange faktorer som spiller inn både før, under og etter løpet at det skal skummelt mye til å treffe rett. 

Maratonløper og maratonmedaljesamler. 

(medaljehenger fra løpeskjørt.no)

Så selv om svarene mine til maratondebutanter og andre nysgjerrige kan være omfattende, understreker jeg alltid - også her - at de absolutt ikke er fasitsvar. Men jeg deler gladelig det jeg tross alt mener å ha lært underveis, og som det strengt tatt ikke er nødvendig at alle lærer "the hard way".

Det virker som det er mange maratonmodne løpere for tiden, så i de neste blogginnleggene tar jeg frem de tingene jeg - utelukkende basert på egen erfaring, det jeg har hørt og lest - mener er viktigst å tenke på for gryende maratondebutanter og andre interesserte.

LETTBENT MARATONRÅD #1 - TÅLMODIGHET ER EN DYD!

Å trene seg opp til å løpe maraton tar tid. Mens det stort sett går greit å hoppe på et milløp eller en halvmaraton på kort varsel, kan det være direkte farlig å gjøre det samme med en maraton. Har du ikke løpt mer enn ti-tolv kilometer tidligere er det antakelig best å ha et helt år på seg. "Too much too soon" er den absolutt mest utbredte feilen motiverte soon-to-be-marathoners gjør (for å uttrykke det på klingende norsk).

I iveren over å ha satt seg et maratonmål setter man alle kluter til. Etter en lang rekke bedagelige år (veldig mange maratondebutanter er 40-årskrise-kandidater på vei ut av sofaen*) skal det plutselig trenes både ofte og mye. Muskler og sener røskes ut av dvalen og forventes å yte maksimalt. Det kan knapt gå bra. Nedturen fra maks motivasjon til råd om "hvile" og "alternativ trening" er brutal og en klassisk årsak til at maratondebuten kulminerer med en kjip DNS (did not start) i resultatlisten.

Så hvordan skal man bygge opp? Vet du ikke stort om maratontrening er mitt forslag å følge et treningsprogram. Det finnes mange forskjellige programmer rettet mot forskjellige tidsmål, og disse omfatter også oppbyggingen. Generelt er nok den mest utbredte anbefalingen å ikke øke mengde eller maksdistanse mer enn rundt 10 % fra én uke til den neste. Løper man vanligvis ti-tjue kilometer i uka bør man ikke plutselig løpe seksti, men bygge seg opp trinn for trinn. Det samme gjelder distansen på langturen. Er langturen vanligvis på ti-tolv kilometer så skal den bare økes til 13-14 i første omgang, deretter til 15-17 og så videre.

Tålmodighet er definitivt en dyd når det kommer til maraton.

Herlig langtur i Gaupesteinsmarka 18. mai med god tid til å stoppe 

for idylliske fotomotiver.

For egen del ble uke 20 en riktig god (lapskaus)treningsuke. Jeg ønsket meg en real distanseuke og 106 km er absolutt godkjent. De fleste av dem gikk atpåtil i terreng. Beina har fått kjørt seg på utvant vis, det har blitt mye sosial-løping med både folk og elg (elgene holdt seg heldigvis i ro) og enkelte av turene er kommer til å være av de som skiller seg ut for alltid.

Lenge siden sist, men så utrolig gøy det er å løpe med FiveFingers

over stokk og stein på småstier og gjennom gjørmedammer. Det er

mulig Vibram har gått for langt i å markedsføre helsefordeler ved å løpe i

disse skoene, men løpegleden kan jeg gå god for.

Kanskje vsluttes lapskausperioden etter Boston her. Det er kanskje dags for litt struktur og et treningsprogram igjen. Kanskje.

Janicke

*Ikke vitenskapelig bevist fakta, kun en Lettbent observasjon.

På murrende løperkne mot heftig maratonhøst

Det virker som andelen løpere med skader er ekstra høy nå. På facebook kan det stadig leses kommentarer fra nedbrutte løpere som ser starten på løpssesongen glippe. Nye skader eller ny runde med gamle skader. Skader er forferdelig kjedelig uansett. Medfølelse, glede, undring og frykt er følelsene som gir seg til kjenne når jeg hører eller leser om atter en løper som må avstå fra løpingen i uker - eller måneder. Medfølelse, for jeg vet hvor frustrerende det er. Glede over å være skadefri selv, undring over at det er over 2,5 år siden jeg slet med skade. Og ikke minst frykt. Er det snart min tur?

Siste skade jeg hadde var såkalt langdistansekne, eller løperkne. I praksis er det snakk om betennelse i en slimpose som har blitt utsatt for for mye friksjon fra en i overkant stram sene. Det kom sannsynligvis som følge av at jeg tok meg helt ut da jeg løp halvmaraton på steinmuren i X'ian. Når man er veldig, veldig sliten har man en tendens til å falle sammen og løpe feil. Belaste feil. Antakelig var det det som skjedde. Det er i alle fall teorien.

Skjebnesvangert sliten under Xi'an City Wall Marathon, november 2011.

(Dit og tilbake igjen - En maratonereise til Kina)

Heldigvis oppsøkte jeg hjelp raskt, og med tøying og oppbygging gjennom løping av korte, men stadig lenger, økter i lett motbakke på mølle kunne jeg lykkelig løpe for fullt igjen en måned senere. Manuellterapeuten på NIMI sa den gang at plagene kunne komme tilbake, så ideelt sett burde jeg nok ha fortsatt tøyingen. Men tøying er så himla kjedelig, og det har jo tross alt gått bra. Lenge.

Nå har jeg fått en vekker. I Boston slet jeg tungt de siste ti, femten, kilometerne. Jeg forsøkte å løpe riktig, nettopp med tanke på skader, men etter Boston var det stadig en murring som lignet veldig på gryende løperkne-ubehag. Skal si det fikk fart på tøyeøvelsene som har vært forsømt de siste to årene. I tillegg har jeg hovedsakelig løpt på mykere grunn - og vesentlig mindre enn jeg trives med. Jeg tør knapt tro det ennå, men det virker som om det var rett medisin. Jeg kjenner fortsatt at det strammer til generelt i det høyre beinet ved lange og/eller tøffe økter, men det slår ikke ut på kneet. Lettelse!

Medisin: Mykere grunn. 

Heldigvis er det eksepsjonelt fine forhold i skogen og marka.

For det ser ut til å bli litt av en maratonhøst. I dobbel forstand. Om jeg har telt riktig blir det hele fem maraton eller lenger i løpet av ti uker! Er det realistisk? Jeg vet ikke, men jeg klarer heller ikke å kutte ut noen av dem. Det starer med Ultravasan 90 km, deretter følger fire maraton-reiser hvor jeg er med som Springtime-reiseleder med mulighet til å løpe: Médoc, Berlin, Chicago og New York.

• Et vinmaraton (Médoc) må jo bare prøves, men den skal tas som en rolig løpetur med kamera. 
• Berlin, to uker senere, er perseløype nummer én, så om jeg skal gå for pers noen gang denne høsten blir det der. 
• Bare to uker etter Berlin går Chicago, den ene av de to jeg mangler av World Marathon Majors. Chewbaccamål? Det er ikke mer å si om den saken. 
• Og New York tre uker etter det? Vel, New York er New York. Å være der den helgen sammen med 7-800 norske og svenske Springtime-løpere og IKKE løpe føles bare helt feil... Det får bli en eksepsjonell treningstur. 

Etter det regner jeg med å ta maratonfri nesten to måneder, for 3. juledag er det vel dags for Löplabbets Ribbemaraton fra Sandvika til Ski? Der trenger jeg en oppløftende erfaring etter fjorårets tunge kamp (Löplabbets Ribbemaraton 2013). 

Første ladning terrengsko til testing. Mye moro her!

Og apropos Löplabbet: Ettersom første punkt på maratonhøsten er et ultramaraton-terrengløp passer det veldig bra at Löplabbets test av terrengsko er igang. Det har bokstavelig talt (skrevet) gått over stokk og stein i det siste, og det kjennes ut som om kroppen generelt har veldig godt av det.

Bokstavelig talt over stokk og stein - i dette tilfellet stokk(er).

Er forøvrig veldig stolt over å ha funnet frem til Gaupestein for første gang

helt alene. Stort for en løper med sterkt utfordret retningssans.

Intervaller med SkiJoggerne før heftig terrengtur med SkiLøperne. 

Må sjefen løpe terreng, så må SkiJoggere og SkiLøpere gjøre det også... (c;

Gårsdagens økt med SkiLøperne var en herlig tur i skog og mark. Det var grisete, kupert og teknisk utfordrende og vi fløy i godt tempo gjennom det hele. Beina var allerede småmøre etter terrengløping og bakker med SkiJoggerne, men da himmelen åpnet slusene for fullt mens vi spratt fra stokk til stein over og i gjørmedammer var det PUR løpelykke! Aaaahhh!

Nei. En dum betennelse skal ikke få hindre meg i fantastiske løpsopplevelser som dette; Kjedelig eller ei - løperkne-tøying skal utføres daglig!

Janicke

Boston Marathon 2014

Da jeg løp i Boston i fjor tenkte jeg "aldri mer"! Aldri mer bakkete Boston Marathon. Aldri mer maraton i feil tidssone. Bombene endret alt. Plutselig føltes det viktig å komme tilbake. Både for å vise støtte til byen og arrangementet, og for å få den opplevelsen jeg opprinnelig hadde kommet for: Et storslått og høythengende maratonarrangement med lang og spennende historie. 

Tilbake til Boston - for Boston.

Man kan ikke bare bestemme seg for å løpe Boston Marathon, man må kvalifisere seg ved å ha løpt et annet maratonløp raskere enn en gitt tid i løpet av et tidsvindu på ca tolv måneder i forkant av påmeldingsperioden. Kjønn og alder avgjør hva tidsgrensen er (Boston Marathon Qualifying Standards 2014), men selv en tid under angitt kvalifiseringstid sikrer en ikke plassen. De beste kommer med først, så løpet kan bli fulltegnet før man har tatt inn de som ligger tettest ned mot kvalifiseringsgrensen. I år endte visstnok cut-off noen minutter under kvalifiseringsgrensen.

Da jeg litt overrasket mottok bekreftelsesmailen fra Boston Athletic Association for 2014 var det behov for familieråd. Skulle vi ofre all annen utenlandsferie i år for en familietur til New York og Boston så mor skulle få løpe maraton, skulle jeg reise alene - eller skulle jeg ofre plassen min. Heldigvis var alle klare for USA-reise.

Første morgen i New York: Ja, det var min idé å starte med

en løpetur i Central Park. 

På forhånd bestemte jeg meg for at maratonløpet og voldsomme forberedelser til dét ikke skulle "ødelegge" reisen for resten av familien. De hadde blitt med, og min takk var å la familieferien være nettopp det. Vi var skikkelige turister og gikk mangfoldige kilometer hver dag, stod i lange turistkøer og spiste godt (og kanskje ikke ideelt for maraton). 

Seeing the sights: Vi tok naturligvis turen til topps i Empire State Building.

På Disney Store møtte jeg jaggu på "kjentfolk".

Etter nesten tre dager i New York tok en firetimers togtur oss til Boston lørdag kveld. Vi ankom i mørket så jeg var ivrig på å komme meg ut på en liten joggetur neste morgen. Klokken seks snørte jeg på meg løpeskoene. Takket være jetlag var hele familien våken, og niåringen hoppet av glede da jeg svarte hennes ledende spørsmål "Skal du ut og løpe?" med "Ja, og du kan godt få være med om du vil." Dermed var vi to lykkelige sjeler som la ut i den kjølige Boston-morgenen.

Den berømte målstreken i Boylston Street var et naturlig mål for løpeturen, og såpass tidlig på dagen var det mulig å få en ordentlig kikk på den. Senere var det så tettpakket her at det knapt var mulig å skimte den magiske gule og blå linjen mellom alle fotograferende løpsturister. 

Målstreken for Boston Marathon er synlig hele året, men males

opp med friske farger før løpet hvert år. Mia poserer særdeles godt 

fornøyd i sine splitter nye Adidas Energy Boost (sånn går det når 

løpeskogal mor ikke får kjøpe løpesko til seg selv).

I dagene før og etter Boston Marathon dreier det aller meste i Boston seg om nettopp maraton. Løpere ikledd løpets offisielle jakker med brodert logo og årstall på ryggen er å se overalt. Noen bar jakker fra før 2013, mange bar fjorårets blå og gule og enda flere bar årets skrikende oransje jakker (jada, kjøpte meg den selv også, tross tvil om fargevalget). Enkelte har fått brodert på flere årstall på én og samme jakke for å vise at de har løpt flere år. I maraton-rusen som henger tungt over Boston disse dagene fører en slik "flerårsjakke" til mangt et annerkjennende nikk.

I dagene rundt Boston Marathon ER Boston maraton: 

Løpesko kan fint brukes som blomsterkrukker i vinduskarmer.

Skulpturer, som denne andefamilien i Boston Common-parken, var utstyrt med

Boston Marathon-farger og startnummer med navn.

På hotellet var det satt opp tavle hvor man kunne skrive hilsner og

lykkeønskninger - og drømmer. 

Kvelden før løpet var jeg fremdeles usikker på om jeg skulle gå for langermet trøye med den nye SkiLøperne-løpstrøya over (og skjørt naturligivs), eller om jeg skulle satse på kjolen som tok meg til pers i Berlin. 

SkiLøperne-trøye med navn og flagg til preppy-skjørtet....

...eller perskjolen?

Etter en særdeles enkel og kjapp "avstemming" på Instagram, samt en siste kikk på værvarselet, falt valget på kjolen. Et par nyinnkjøpte varme-ermer skulle holde meg varm frem til jeg hadde fått varmen i kroppen. 

Boston Marathon er et A til B-marathon, eller skal vi si B til A. Starten går i den lille byen Hopkinton som ligger en maratondistanse unna Boston sentrum. Fra Hopkinton går løypa "raka vegen" gjennom stedene Ashland, Framingham, Natick, Wellesley (velkjent for sin "scream tunnel" av studiner fra Wellesley jentecollege), Newton (kjent for sine tøffe bakker) og Brookline før man endelig ankommer Boston sentrum og målstreken i Boylston Street. 

Rett før leggetid kvelden før løpet fikk jeg facebook-melding fra Øistein som jeg møtte i Haag (han var vel omtrent den eneste som satt pers der). På grunn av skade kunne han ikke løpe selv, men han skulle kjøre kameraten sin til starten og tilbød meg å sitte på. Snakk om luksus! 

Takket være privattransporten ble det ikke lange ventetiden i Hopkinton før det var dags for å stille til start. Selve startskuddet fikk jeg knapt med meg (jeg startet i andre bølge, 25 minutter etter de aller raskeste), men de fem militærhelikopterne som høylydt og i formasjon fløy over startområdet i samme moment, og som visstnok fulgte maratonløypa helt frem til målstreken, satt fart på andrenalinet. Det var bare å få av seg ekstratøyet og finne frem til startposisjonen. 

Allerede før start fikk jeg mange kommentarer på kjolen. I løp i USA er det veldig mange som løper i skjørt, men så langt har jeg ikke sett noen andre som løper i kjole. Det bør imidlertid endre seg fort, for responsen var helt vanvittig både før, under og etter. "Wow, awesome dress!", "I love your outfit!" og "Best dressed runner!". Fantastisk motiverende!

Nok om kjolen, tilbake til start. Boston Marathon starter nedover. Slakt nedover. Mange gjør ubevisst løpets største tabbe her. Det er veldig fort gjort å legge ut i altfor høyt tempo. Derfor fulgte jeg nøye med på klokka og tempoet. Målet var å ligge på 4:55 fart helt frem til etter Heartbreak Hill, den siste av fire lange seige bakker mellom 25 og 33 kilometer. Dersom det skulle eksistere et restlager av krefter der så skulle det tas ut den siste mila. For én gangs skyld var jeg forsiktig optimist. Formen de siste ukene før nedtrappingen var bedre enn noen gang, og jeg var uthvilt og avslappet. Jeg trodde faktisk pers kunne være mulig. 

Lenge fløt kilometerne greit på, og det kjennes nesten umulig ut at det på noe tidspunkt skal bli så tungt at man vurderer å bryte. Jeg vet jo bedre, men dog. Langs løypa var publikum enda større og ivrigere enn i fjor. I år handlet det om å hedre de som mistet livet og ble skadet i fjor, og å ta tilbake arrangementet. Stemningen var fantastisk. Jeg koste meg med å lese de kreative plakatene som folk hadde laget, studere mine medløpere, gi noen high fives her og der, smile takknemlig for heiing og kjolekommentarer, kontrollere farten - og bare være en del av det hele. 

Blant plakatene jeg husker kan nevnes: "Go random stranger, Go!", "Slow down, I'm trying to count you" og "Run like someone called you a jogger". Man ser mye rart og underholdende underveis og et av bildene som har satt seg er den magre, litt eldre mannen som tydeligvis hadde lastet lommen bak på shortsen i overkant tungt med energigels. Hvert steg fikk shortsen til å gli såpass langt ned at rumpesprekken kom til syne. Til slutt måtte jeg fnisende løpe forbi.

Formen føltes bra - i starten.

Jeg forsøkte å gjenta suksessoppskriften fra Berlin og New York og fylte på med Nugatti og GU-chomps ca hver femte kilometer etter den første mila. Jeg tok et par slurker vann ved drikkestasjonene som kom etter inntak av energi. Det gikk lenge bra, men fra tretti kilometer begynte alvoret. Troen på pers hadde begynt å vakle etter den første bakken. Etter den tredje håpet jeg å komme i mål på rundt 3:30, og etter Heartbreak Hill håpet jeg bare å komme i mål. 

Hvordan er det mulig for to bein å bli så vanvittig trøtte. Jeg forsøkte å muntre meg opp med at jeg hadde klart målet om å løpe hele veien frem til etter bakkene, men det var lite glede å finne. I tillegg kjente jeg at det røynet på ellers også. Høyre bein, fra sete til kne murret misfornøyd i perioder, hodet var seigt og magen var småuggen. Den siste Nugattituben som skulle tas ved 35 km kastet jeg bare fra meg. Jeg vet at det er et faresignal når man ikke lenger klarer å få i seg næring, så på drikkestasjonen gikk jeg for første gang mens jeg glupsk slukte alt vannet i koppen. Solen sto høyt på himmelen og varmen føltes intens. 

Videre, videre. Folkemengden heiet oss frem enten vi gikk eller løp. Det var mange av oss som vekslet på. "Kom igjen!" sa jeg til meg selv hver gang jeg skiftet over fra gange til trav, men det var virkelig ikke mer å hente. Det føltes som jeg stod stille.

Å oppdage den høye skyskraperen ved Copley Square i det fjerne var en stor lettelse, men selv da vi endelig svingte inn på Boylston Street og kunne skimte mål føltes veien veldig lang. Jeg stolpret meg frem i det nærmeste jeg kom jogging. Klappet enkelte gående på skulderen og forsøkte å oppmuntre med et "Come on, almost there". 

Så krysser jeg den gule og blå streken. Klokken viser 3:38:14. Minst ti minutter tregere enn jeg hadde håpet. Akkurat nå betyr det ikke stort. Jeg er nesten overrasket over at jeg i det hele tatt kom meg dit. Øynene sliter med å takle lyset og jeg drømmer bare om å finne et sted å sette meg ned. 

Boylston Street a.k.a. Zombie Road.

De frivillige gratulerer og smiler. En mann klapper meg på skulderen og takker meg. Han sier han har hengt på et godt stykke. Det varmer at jeg i min miserable situasjon faktisk har hjulpet noen andre. 

Medaljen rundt halsen. Vann! Sluker hele flasken. Et nytt klapp på skulderen. En mann som spør om hvor jeg har kjøpt kjolen. Hans kone ville ha elsket en slik. Jeg klarer knapt å tenke og svarer "Running Skirts" selv om svaret egentlig er "Skirt Sports". Jaja, han finner forhåpentligvis ut av det.

Varmekappen vi får lagt om skuldrene er for varm. Jeg må ta den av og tar imot en ny flaske vann. Jeg tar imot posen med diverse former for energipåfyll og bestemmer meg for å få i meg noe av det så snart som mulig, samme hvor lite fristende det er. Valget faller på en rund fast pære, og det smaker faktisk godt. 

Veldig sliten, men lettet over å være i mål.

I Boston Common-parken slenger jeg meg ned på en ledig flekk. Bryr meg knapt om at løperen som ligger tilsvarende henslengt et par meter foran meg rolig lener seg over blomsterbedet og gjødsler bedet med mageinnholdet. Glad jeg ikke er så sliten.

Koselig gjenforening med familien. Jentene hadde laget finfin 

plakat. Ektefellens bidrag til plakaten, "Ikke drit deg ut", er

dessverre ikke med på bildet... (c;

Da familien dukket opp noen minutter senere var både form og humør godt restituert. Etter litt skravling var også beina klare for turen tilbake til hotellet. Klar for en lang dusj og feiring med forfriskende Samuel Adams 26.2 (Sponsor-bryggeriet har sitt eget maraton-øl må vite). 

Selv om det ikke ble den persen jeg hadde håpet på så ble resultatet tross alt fem minutter raskere enn i fjor. Ergo Boston-pers og akseptabel grunn til feiring (jeg er ganske raus der). Etter hvert som arrangementet kunne avsluttes uten dramatikk og med første amerikanske herrevinner på 31 år, Meb Keflezighi, ble det ytterligere grunn til glede. Boston Marathon er igjen en festdag! Boston Strong!

Maraton er risikosport. Spesielt når løypa går i 

én retning hele veien. Nygrillet skulder av maratonløper. Ouch!

De første dagene etter løpet unngikk jeg å tenke så mye på løpet, men det er klart at noen spørsmål har meldt seg i løpet av uken. Hva var det egentlig som gikk galt? Hvorfor ble det så tøft når formen egentlig er bedre enn noen gang? Hva nå? Jeg begynner å se konturene av noen svar, men mer om det siden. I første omgang skal jeg bare løpe etter eget forgodtbefinnende. Mye, men ikke fullt så målrettet. 

Mia har regnet ut at hun kan delta i Boston Marathon i 2023. 

Kanskje løper vi sammen da... (c; 

Boston Marathon 2014 er muligens det avsluttende kapittelet i min Boston Marathon-historie. The Newton Hills og de siste tolv kilometerne er fremdeles litt for ferske i minnet til at jeg er villig til å tenke på et nytt forsøk. Men igjen; man skal aldri si aldri.


Janicke

Tar trappa. Ned.

Det burde vært uhorvelig enkelt. Det burde egentlig vært en høytid med ekstra tid til feiring. I stedet er det tre uker for tro i fritt fall og ypperlige vekstvilkår for tvil og frykt. Årets første maratonnedtrapping er i gang.

Trapper ned - i usikkerhetens dyp.

Familien har gått med på at årets totale feriebudsjett svis av på en uke i New York og Boston i forbindelse med Boston Marathon. Det er virkelig heldig for meg at hobbyen min utøves steder som er populære feriemål, for vi gleder oss stort til turen alle sammen.

Nervene holdes foreløpig greit i sjakk, men så er det ennå ti dager til for utvikling av ugunstige nervesammenkoblinger. Den første lille delegasjonen av de velkjente sommerfuglene meldte i alle fall sin ankomst da årets Runner Passport kom i posten.

Runner Passport 2014.

Og enda mer da jeg så denne videoen.

#WEWILLRUN - Boston from JJ Miller on Vimeo.

Alle stedene vi var i fjor. Lydteppet i byen etter bombene. (og ja, den generelle "løpspornoen"). Og ikke minst Barack Obamas stemma som på klassisk storslått amerikansk vis sier: 

"On the third Monday in April,

the world will return to this great american city, 

to run harder than ever, 

and to cheer even louder,

for the 118th Boston Marathon!"

Lett påvirkelig som jeg er bestemte jeg meg umiddelbart for virkelig å gå for pers. Like umiddelbart ble jeg vettskremt, men den følelsen undertrykkes etter beste evne. Jeg leste nylig en artikkel om at folk som mistrives og mister troen i nedtrappingsperioden gjerne presterer dårligere enn de som klarer å holde motet oppe. Formen min er virkelig god nå, og da er tross alt den aller viktigste brikken på plass.

 Siste langtur før nedtrappingen: 
Avslappet kosetur på drøye 34 km før frokost sist lørdag.

Så er det naturligvis en drøss av ting som kan påvirke - i begge retninger - som det er umulig å ha kontroll på. For eksempel vær, vind og dagsform. Det viktigste for meg disse siste dagene er å holde hodet kaldt og følge planen. Jeg synes selv jeg har vært - og er - forholdsvis flink til å trappe ned denne gangen:
Uke 12: 150 km
Uke 13: 101 km
Uke 14: 77 km

Denne uken ender antakelig på rundt 60 km og neste uke på rundt 40 - 50 km. Jeg er ikke komfortabel med så få kilometer som programmet sier, men forsøker å følge det - legger bare på litt lett jogg her og der. Det skal visstnok være greit så lenge man holder seg i lav sone.

Siste innspurt nå - og det bør selvfølgelig ikke være en spurt i det hele tatt. (c;

I helgen skal jeg imidlertid la meg inspirere av alle som løper London Marathon. Lykke til!

Janicke

Flyvedyktig!

Det er ikke mulig for mennesker å fly av egen kraft, men av og til kan det nesten føles slik. På enkelte løpeturer er det som om beina - helt av seg selv - legger an et tempo og en løpestil som gjør at man går opp i plan og knapt berører bakken. Man flyr av gårde i høy hastighet uten å bruke krefter, i en berusende opplevelse av runners high fra start til mål.

Det var ikke på stranden i Portugal den siste flyturen kom, 

men kanskje var kilometerne der med på å bygge opp til flyvingen.

(Foto: Arild Hjelm)

I løpet av et år opplever jeg kanskje fire, maks fem, slike "flyturer". De kommer alltid uanmeldt, men da beina ga de første signalene om hva som var i vente sist gang var det knapt så jeg kunne tro det. For hvordan i all verden er det mulig å fly de siste kilometerne på tampen av en uke hvor man har løpt mye mer og hardere enn noen gang før. Eller er det nettopp dét som er fasiten?

Det var takket være kilometerjunkiens jakt på ekstrem ny ukespers at flyveopplevelsen materialiserte seg. Etter en uke på Training Camp i Portugal, hvor jeg deltok på så godt som alle løpeøktene og la til noen egne, hadde Garmin logget 130 kilometer ved hjemreisen lørdag kveld. Det hadde blitt korte morgenturer, langintervaller, distanse, 5K-løp, langtur - og ekstra lang langtur - samt forsøk på restitusjonsturer som stort sett alltid endte opp litt raskere (og lenger) enn jeg har innbilt meg at er riktig.

Det var ikke bare en dans på roser. Etter en litt for tøff terskeløkt på training campens første dag startet uken med stramme legger. De hindret dog ikke full innsats på langintervallene et par dager senere, men slapp først taket under den lange langturen på torsdagen. Etter den økten var det lårene, tydelig preget av kupert landskap og rikelig antall kilometer, som sørget for god motstand. To til tre økter hver dag en hel uke koster tross alt en del.

Noen av ukens spreke løpekamerater, fra den første langturen.

Med de 130 kilometer logget fra mandag morgen til lørdag kveld var allerede forrige ukespers durabelig slått med hele tjue kilometer. Lett spøkefullt kommenterte en av de reisende, som jeg hadde løpt mye sammen med gjennom uken, at det bare var tjue kilometer til 150. Ett-hundre-og-femti kilometer. Snakk om fint, rundt tall... Et frø var ubønnhørlig sådd.

Ukens tema.

Vel hjemme fikk jeg med 12-åringen på drøyt fem kilometer lett jogg søndag formiddag. Beina var tunge, men etterpå glitret de siste 14 kilometerne for øynene mine som havet en strålende sommerdag. Fristelsen tok overhånd, jeg måtte kaste meg i det. Etter en altfor stor middag hos mamma kom jeg meg i løpeskoene og ut i den mørke, kjølige kvelden - så annerledes enn omgivelsene brorparten av de andre kilometerne var tilbakelagt i.

Hoka One One (Bondi 3) - Sko for restitusjon og flyvning.

Jeg hadde valgt de myke, skånsomme Hoka'ene for å være snill med mine treningsstinne bein, men det var akkurat som om det rykket utålmodig i dem. De ville mer! Allerede før postkassa ble passert stod det klart for meg at økten kom til å bli noe helt annet enn planlagt. Middagen skvulpet tidvis faretruende, men det fikk bare være. Det var tid for å fly og jeg var faktisk villig til å spy for opplevelsen. Det ble heldigvis ikke nødvendig, jeg fløy uavbrutt over asfalten samtlige 14 kilometer.

For en vanvittig opptur!

Endrofinoverdose eller hva, lykkefølelsen har holdt seg, og ting kan tyde på at det ikke bare er meg. De andre som var med på turen har meldt seg på løp, kjøpt nye løpesko og lagt spennende planer for treningen fremover. Selv begynner jeg så smått å drømme om store ting i Boston den 21. april.

Kanskje skal det nettopp en ekstremuke til for å få opplevelsen av å fly.

Janicke