Den lange langturen - frykt og nytelse

Helg og langtur hører sammen for veldig mange løpere. Etter forrige helgs motvillige langtur - som ble halvparten av planlagt distanse - var det nå på høy tid med en skikkelig lang langtur igjen. En hyggelig helg på Norefjell ga mulighet til å løpe andre veier enn de gjennomtråklede Ski-traktene; På vei hjem fra fjellet hoppet jeg av på Lysaker stasjon, skiftet fra fjellstøvler til joggesko og tok bena fatt det siste stykket.

Å skulle begi seg ut på lang langtur er (for meg) alltid forbundet med usikkerhet og litt frykt. Holder beina? Holder hodet? Samtidig er det en god spenning. Det er noe med å være ute og holde bena i gang i flere timer sammenhengende. Å kjenne at man klarer, at man er sterk nok. At maskineriet fungerer. Høyre, venstre, høyre, venstre. Monotonien, og den indre freden. Tanker som flyr. Og så når man endelig kommer hjem: Følelsen av realt slitne bein, pulsen som lander, og den komplette tilfredsheten som man bare føler etter at man virkelig har tatt seg ut.

Da bilen med resten av familien forlot meg på Lysaker var det med den vanlige miksen av frykt og god spenning jeg vinket  farvel. Rundt tre timer løping lå foran meg. Det var bare å slå på Garmin og sette igang. Kroppen føltes overraskende ganske lett men nokså stiv og det tok en stund før jeg fant flyten. Etter drøyt to kilometer møtte jeg Mosjonisten Espen som i forbifarten meddelte at han var ferdig med sine 30,5 kilometer. Jaja, tenkte jeg, om få timer er også jeg ferdig...

 

Idyll langs Mosseveien.

Det var en alldeles strålende dag for langturløping. Langs Frognerstranda, foran rådhuset og på operataket var det tjukt av folk som nøt den tidlige våren. En speilblank fjord holdt meg med selskap hele Mosseveien og det var i grunn bare fint å være på langtur.

Planen var å løpe forbi Hvervenbukta og følge Gamle Mossevei nesten helt til Tusenfryd. Planen ble endret da i overkant mange biler i stor hastighet hadde kommet i overkant nærme på den smale og svingete veien mellom Hvervenbukta og avkjøringen opp mot Kolbotn. Dessuten stod solen såpass lavt at Gamle Mossevei lå i skygge, og det er stor forskjell på temperaturen i og utenfor solen på slike februar-vårdager. Dermed bar det opp bakkene forbi Ingieråsen til Kolbotn, og deretter ble det Skiveien og Langhusveien til Ski.

Jeg hadde tenkt til å ligge på drøyt 5:20 per kilometer, og legge inn en periode med litt raskere tempo enn maratonfarten midt i. Men bakkene til Kolbotn kom omtrent på den tiden, så jeg forsøkte heller å holde snittfarten opp bakkene. Etterpå overrasket jeg meg selv med å øke farten litt, og da jeg nærmet meg Ski var snittfarten nede på 5:14. Det føltes så bra! Faktisk føltes det så bra at jeg la til en ekstra sløyfe på slutten for å runde 35 kilometer. Etter drøyt tre timer, og med visshet om at jeg fint kunne klart flere kilometer, svingte jeg inn innkjørselen hjemme. Da hadde snittfarten krøpet ned på 5:13.

Følelsen etter turen: Nydelig! Beina kjennes velbrukte, men utover det er det bare godfølelse, masse energi og post-langtur løpelykke!

Etter drøyt tre uker med vondt i vilja ser det virkelig ut til å ha løsnet. Før tirsdagens dobbeløkt med SkiJoggerne og SkiLøperne var det fremdeles nødvendig å snakke alvorlig til meg selv. Å ta på treningstøy, å gå ut døra, å jogge og deretter å løpe, å dusje etterpå, og å miste hele kvelden (ut døra kl 19, tilbake hjemme 21:30)... Alt genererte doser av motvilje som samlet utgjorde atter en omfangsrik dørstokkmil.

De siste parene til Löplabbets mengdeskotest:
Adidas Supernova Glide og Nike Lunareclipse 2. Nye favoritter?

Selv ikke de to siste, nyhentede og uprøvde løpeskoparene for Löplabbets mengdeskotest hadde nøytraliserende effekt. Til syvende og sist var det pliktfølelsen overfor SkiJoggere og -Løpere som fikk meg ut døren.

Heldigvis!

For SkiLøperøkten ble en opptur - den første på lenge - og med det ble motivasjonen fullt restituert. Tusenmetersintervaller, bakkeøkt og lang langtur har siden blitt gjennomført med stor iver, og jeg gleder meg til å ta fatt på en ny treningsuke. Men i kveld skal jeg bare nyte den gode etter-langtur-tilfredsheten.

Janicke

Motvilje og gamle meritter

Det er enormt mye jeg ikke vet om løping. På den annen side har jeg sanket informasjon og erfaringer gjennom samtaler, bøker, blader, nett, trening og løp de siste årene, og innehar i dag mye mer kunnskap enn før. Derfor vet jeg at man har gode og mindre gode løpeperioder, og at selv en latterlig høy dørstokkmil ikke er uovervinnelig.

Januar var komplett dørstokkmil-fri. Jeg ville helst løpe hver dag. Februar er (foreløpig) en helt annen historie...

Langtur lørdag morgen. Virkelig lang langtur på 30 kilometer. Helst mer.

Allerede før jeg kikket ut vinduet for å sjekke været strittet alle kroppens celler imot. Etter gardinløftingen...vel, det behøver ikke å utdypes nærmere. Motvillig ble treningstøyet plukket frem. Forsøk på mantra-motivasjon - Don't think, run - falt til stengrunn. Frokost med mann og barn, en raus kopp te og den røde, myke morgenkåpen virket absurd mye hyggeligere enn kilometer etter kilometer til fots i vind og sludd. I flere minutter stod jeg apatisk med sokkene som ble delt ut på Hytteplanmila i hendene (forøvrig overraskende gode).

Skeptisk vurdering av dørstokkmilas dimensjoner.

For å gjøre en lengre historie litt kortere; det ble løpetur. Lørdagslangturen er tross alt en SkiLøperne-løpetur. Det var allerede andre tightskledde på plass i sentrum da klokken bikket 08:30. Iskalde nåler pisket oss i ansiket langs slush-dekkede veier. Vi kjempet oss frem. Bak svisjende vindusviskere ante vi rare blikk: "Gærninger..." eller kanskje "Idioter!"

Løpelykken holdt seg unna både før og under dagens økt, men vel hjemme føltes de skarve 15 kilometerne - knapt halvparten av planlagt distanse - som en gylden seier. Den gode, varme løpelykken meldte seg omsider da en lørdagstykk avisbunke ble plukket ut av postkassa, og vissheten om at en tur som nesten ikke ble løpt faktisk var gjennomført.

Nå må det graves i gode minner for å gjenopprette lysten. Det er noe med februar som tærer. Selv uten ordentlig vinter blir vinteren for lang og motivasjonslageret er brukt opp. Jeg har tidligere lovt å vise bilder fra Kina når jeg fikk dem, så for å holde ord (og kanskje motivere meg selv); Retur til november og Xi'an Citywall Marathon:

Tomas fra Running Sweden og meg i våre 4XL t-shirts:

Lykkelig uvitende (eller...i alle fall delvis) om slitet som lå foran oss.

Endelig i mål, ny pers og løpe-gjennom-målseil-glede.

Eh...kan noen fortelle meg hva det står på dette skiltet som

jeg må holde frem, og hvilken vei jeg skal holde det?

(Det står visstnok "nummer åtte" - men hvem vet egentlig...)

Premieutdeling til full musikk med diplom og sjekk, 

ekstremt flokete hår og treningsdress i størrelse XL

utenpå løpeskjørt. Najs!

Å bli feiret for åttendeplassen og sunget for av Mr. Dong

var i grunn ganske fint det også.

Opplevelser som dette er definitivt verdt forsering av selv den tøffeste dørstokkmil!

Janicke

Lettbent på "sports resort"

De siste tre årene har det blitt løpt turer i Hyde Park og langs Themsen i februar, men årets London-langweekend ble erstattet av en hel uke på sports resort lenger syd på kloden. Jeg har lenge lurt på hvordan det er å feriere på en slik type resort, så gleden var derfor ekstra stor da et reisegavekort på 15.000 kroner ble plassert i hendene mine under iForm-løpet i fjor. 

Glad vinner gitt.

Gavekortet var fra Apollo og sports resorten var Playitas på Fuerteventura, en av Kanariøyene; En gylden mulighet til å teste løpesko i opptil flere plussgrader og på snøfritt underlag.

 

Det viktigste ble pakket først.

Vi ble fortalt at Fuerteventura betyr raske vinder, og det har reisevenninne M og jeg virkelig fått kjenne på. Gjennom uken har temperaturen ligget på tett oppunder 20 grader, men solen har stort sett gjemt seg bak skyene og de raske vindene har trukket opplevd temperatur ned. For å unngå kronisk gåsehud har solstolene stort sett få stå i fred. Bikinien har ikke engang sluppet ut av kofferten.

Gjestene på Playitas er i alle aldre, og selv om det nok er færre overskuddskilo her enn på den gjennomsnittlige ferie-resort er det absolutt ikke bare atletiske kroppsfasonger å se. Alt ligger til rette for å trene mye, men - med mindre ens medreisende maser om det - føles det ikke som noe press. Det er mulig å være her og bare nyte sol og bading ved bassenget dersom det er det man ønsker (og temperaturen tillater).

Treningstilbudene er imidlertid mange og varierte med blant annet godt utstyrt treningsstudio, flott femti-meters svømmebasseng, flere tennisbaner, basketbane, beachvolleyballbane, utleie av surfbrett og sykler (både for offroad og gate), golf- og minigolfbane (i den grad det regnes som idrett). I tillegg har man et bredt tilbud av spinningtimer, aerobic, afrikansk dans, pilates, vannaerobic og yoga - alt under åpen himmel.

For min del var det viktigste at det finnes markerte løperunder på distanser opp til 21 kilometer. Men så er det dessverre nettopp disse løperundene som gjør det svært lite sannsynlig at jeg tar med familien og reiser tilbake. Det er ingen tvil om at døtrene på snart snart sju og elleve ville storkost seg her; I tillegg til alle sportsfasiliteter har resorten alt man finner på andre resorts også. Jentene ville elsket de fine bassengene, den store vannsklia, stranden, de rikholdige frokost-, lunsj- og middagsbuffetene, barnetilbudene av forskjellig slag og de flotte barnevennlige omgivelser generelt. Men får ikke deres mor (og far) løpe fine turer blir litt av poenget med akkurat denne resorten borte. For oss.

Fargemarkering - denne var ganske tydelig.

Etter litt kartstudier og øvelse var det greit - men ikke enkelt - å følge de malte steinene som markerer de forskjellige rundene. Det som for min del trekker ned er at samtlige turer går i hva som best kan beskrives som goldt månelandskap. Det er bare slik det er på (denne delen?) av Fuerteventura. Få minutter etter at man har forlatt den flotte, frodige resorten er alt brunt og grått, med svake innslag av brungrønt. Landskapet er buktene masser av stein og sand, og stort sett er man fullstendig alene midt i det store intet.

Ville vesten? Månen?

Jeg er ikke pysete når det kommer til å løpe alene, men jeg har sett for mange ubehagelige filmer til å slappe helt av i ødemark med bare enkelte falleferdige rønner og nedlagte fabrikker når slitne pickup-trucker sandvirvlende dukker opp over åskammen, kjører forbi, snur og kommer tilbake. Hadde jeg løpt uten dunkende musikk i ørene ville jeg muligens nynnet på Deliverance, banjomusikken fra Picnic med Døden...

På vei til Faro Entillada. Fyrtårnet skimtes på høyden lengst vekk.

Det ble mange flere høydemeter enn jeg er vant til denne uken.

Høydepunkt (i dobbel forstand):

Faro Entillada. Flott fyr og fantastisk utsikt!

Jeg trives heller ikke med at store, tunge hunder med små, mørke øyne, bjeffende følger meg langs lange sviktende gjerder. En tysker jeg møtte på en runde fortalte at det var trygt, at hundene var bak gjerder og at han bare én gang hadde måttet kaste stein mot en løs hund for å skremme den unna...

Samlet sett har dette lagt en demper på løpegleden min. Playitas Sports Resort er virkelig et ypperlig sted for treningsleire og dyrking av diverse idretter, og som del av en gruppe fungerer det nok også bra for løpere. Som ensom løper var det imidlertid ingen innertier. Nå skal det sies at jeg kunne deltatt på organiserte løpeturer som går hver morgen, men jeg ville ha frihet til å løpe distansene jeg ønsket på morgener, dagtid eller ettermiddager - helt etter eget ønske.

Sykkelveiene var også populære løpeveier

og ble naturlig valg da frykten for løse hunder tok overhånd.

Over 70 kilometer løping har det allikevel blitt, og sammen med M har jeg også gått fire mil og forsert små fjell. I tillegg har jeg lært meg grunnsteg i salsa, danset, ledd, spist og drukket godt, lest mer enn jeg gjør i løpet av en måned ellers. Og så har jeg trent litt styrke. Det viktigste er dog at jeg har løpt i shorts og t-shirt på bart underlag! Med dette avbrekket skal jeg klare å komme meg igjennom resten av vinteren og snøen her hjemme.

Det er snart vår, er det ikke?

Janicke

Langt eller fort - eller begge deler?

Er det egentlig mulig å bli bedre både på å løpe langt og å løpe fort - samtidig? Forberedelsene til mil-løp og maraton arter seg naturlig nok forskjellig. Mens treningen mot en kjapp mil hovedsakelig består av økter med høyere tempo og kortere distanser, krever treningen mot de seige 42,2 betydelig mer mengde og mindre fart. Men hva om man har satt seg tøffe mål for begge distanser; Kan det egentlig kombineres?

Lettbente distansekvaler...

Med 376 kilometer ble det ny distanse-pers i januar. 37 mil er i grunn sjukt langt, og jeg må innrømme at jeg er småimponert over at viljen og beina har tatt meg gjennom alle disse øktene. Men ting har sjelden bare én side. Det som trekker ned for januar er:

1. Ingen styrketrening denne måneden (heller). 
2. Ikke ett eneste minutt alternativ trening.
3. Reduserte krefter til å ta skikkelig i på kvalitetsøktene.

Punkt én bare må jeg bare ta tak i, skjerpings! Punkt to hopper jeg glatt over; det er løping som er min greie og jeg gidder ikke spinne, ta aerobictimer eller annet så lenge det går å gjøre det jeg liker best (altså løpe).

Det tredje punktet er imidlertid ett som jeg har tenkt en hel del på. Med stadig påfyll av kilometre har det blitt knapt med tid til restitusjon. Det har ført til at beina - spesielt på kvalitetsøktene - har vært tomme og tunge når de egentlig skulle gi full gass og sveve over bakken. Spørsmålet er altså det klassiske: har kvantiteten gått på bekostning av kvaliteten?

Greit nok, det er ikke snakk om Usain Bolt og Haile Gebreselassie her, men for en vanlig dødelig - men ivrig - hobbyløper føles det utfordrende å skulle klare mila på under 40 minutter og å presse ned mot 3:20 på maraton.

Det er delte meninger om hvorvidt man kan "ta en Ole Brumm" og forbedre seg på både korte og lange løp samtidig. Jeg har alltid tenkt at det ene tar det andre med seg, men er nok et par hakk mindre sikker nå. I februar skal jeg derfor teste en litt annen tilnærming: litt mer restitusjon og litt færre kilometer samt (forhåpentligvis) økt kvalitet. Og så skal de trenes styrke 2 x 20 minutter i uka!

De siste to testparene i denne runden ble hentet på Löplabbet i går:

Adidas Adistar Salvation 3 - stripene har flyttet seg...

...og med Continental-såler, akkurat som bilen.

Nike Structure Triax 15.

De skal snart få lufte seg, men først skal det restitueres litt til.

Janicke

Ode til landets løpegrupper

I mars er det to år siden løpegruppa SkiLøperne ble startet og dermed en ypperlig anledning for champis og generell feiring. Løperne ofrer overraskende lett SkiLøperøkta neste lørdag morgen for en behørig feiring kvelden før. Det er i grunn ikke så rart; kilometer etter kilometer, i all slags vær, rolig og raskt tempo, i dagslys og mørke, har nye bekjentskap - og vennskap - vokst frem. Selv de ferskeste medlemmene er klare for en annen form for samvær. Uten trikot.

Å være med i en løpegruppe er virkelig gull verdt! Hvor mange tirsdager har jeg ikke kommet meg ut og gjennomført både kvalitet og distanse når jeg egentlig hadde mest lyst til å chille'n foran peisen. Ukentlig kommer tilbakemeldinger fra gruppas medlemmer om hvor glade de er for det organiserte, men fullstendig uforpliktende, fellesskapet. Man er med, men ingen blir sure om man ikke møter. Allikevel forteller mange at tirsdagskvelden anses som hellig; da er det SkiLøperne, og det skal være uhorvelig viktig om noe skal prioriteres høyere.

 Løpegruppe på tur - SkiLøperne på Lørdagslangtur.

At løpegruppa skulle bli så stor og så bra at det ville bli nødvendig å etablere en undergruppe, SkiJoggerne, hadde jeg knapt turt å drømme om. Men så har løpegruppenes treningsfellesskap mange positive sider:

1. Motivasjon - Dørstokkmila høvles betydelig ned når man vet det står en gjeng reflekskledde og venter ute i vintermørket. Mange liker også at man slipper å planlegge type økt og trasé - det er bare å henge med på dagens program. "Dont't think, run" i praksis.

2. Trygghet - Å løpe utendørs på kveldstid kan - spesielt for jenter - oppleves skummelt. Sammen med andre løpere blir veier og områder man ellers ville holdt seg unna, ufarlige. Mulighetene for variasjon, og ikke å bli låst til en og samme runde av hensyn til sikkerhet - opplevd eller reell - er nesten et punkt for seg. Noen av de flotteste turene vi har tatt har vært i kveldssvart skog med hodelykter. Jeg har gjort løpt alene i mørk skog også, men da litt mer anspent.

3. Treningsutbytte - Forskning viser at man yter bedre når man er flere. Spesielt bruker man et ekstra gir på intervalløkter når man har noen å strekke seg etter, en rygg å henge på. Mange har en tendens til å alltid løpe turene sine i samme tempo. I løpegruppa må man justere i forhold til andre, og man biter tennene litt hardere sammen for å holde ut lenger.

4. Nye veier - Selv om jeg har vokst opp i Ski og omegn og trodde jeg hadde god oversikt, har jeg lært et antall nye løperunder av gruppens medlemmer

5. Sosialt - Blant likesinnede er det alltid noe å snakke om; sko, løp, tider, GPS-klokker, puls, mat, skader mm. Løpegruppa er et ypperlig forum for å diskutere det meste, og få råd om man har behov for det. Og du og du så fort tiden går når man kombinerer løping og skravling. Det er ikke uten grunn SkiLøperne også går under navnet SkiSkravlerne...

SkiLøperne og SkiJoggerne er åpne for alle, men det er litt tungvint om man ikke bor i nærheten av Ski. Det finnes imidlertid andre kostnadsfrie løpefellesskap der ute også:

• Treningscamp i Oslo
• Mossjonistene i Moss 
• Löplabbets fellestreninger
• Diverse grupper i Oslo og Akershus (på Aktiv i Oslos portal)

Og finnes det ikke en løpegruppe i ditt område er det ingen sak å starte en. Facebook er et ypperlig sted å begynne medlemsvervingen!

Både sko og løper var litt spente før dagens bakkeløp.Digger lillafargen, de gule detaljene og kritthvite lissene.

I dag ble det kvalitetsøkt på egenhånd. Med et nytt testpar, Asics Gel Nimbus 13, tok jeg fatt på en lang bakke og løp den opp og ned i atten minutter. Holdning og fraspark er heldigvis viktigere enn fart i de lange motbakkene, men det hadde nok blitt en enda bedre økt om noen av SkiLøperne var med og løp akkurat litt raskere enn meg...

Janicke

Januarangst og skyløping

Det arrangeres ett og annet løp også i den kalde årstid, men vinteren er avgjort "off seson" for løpere. I denne delen av verden hvor vi har en lang årstid som stort sett byr på minusgrader, glaserte veier og latterlig korte dager, skal det en raus dose viljestyrke til for å holde det gående (løpende).

Mens det jobbes iherdig med å vedlikeholde løpsmuskulaturen er det noe annet som, helt uten innsats, vokser raskere enn kiloene raser på den siste uka i desember: tvilen.

Det som ble sagt og skrevet mens fjorårets bestenoteringer var lune og ferske kan man nå angre bittert på. Den glisende fornøyde selvsikkerheten har falmet i takt med den stadig økende avstanden fra forrige opptur.

Falmet selvsikkerhet. Nesten helt borte.

Veldig snart er det ny sesong med milløp, halv- og helmaraton og nye mål som det skal kjempes innbitt for å nå. Ikke en eneste pers har kommet gratis så langt; En mengde mil ble løpt i forkant, og perioder med hat og mørke tanker har krevd sitt hver eneste gang treningen har kuliminert i avgjørende kamp om minutter og sekunder. I 2012 blir det en ny runde nerver og selvpåført press. Er målene for hårete? Kan de nås? Det er under 100 dager til London Marathon og tvilen er i ferd med å ta overhånd.

Da veiene ennå var løpevennlig is- og snøfrie i høst var det fortryllende lett å tenke at formen tidlig på våren 2012 skulle være på topp. Ja, kanskje til og med litt bedre enn før. Nå? Tja... Dørstokkmila er så godt som eliminert, men er denne treningen utendørs, med skøyting, balansering, snøkaving og spinning, god nok som grunnlag for oppnåelse av hårete mål. Joda, kvalitetsøkter kan med fordel tas på mølle, men det blir for kjedelig å kjøre distanseøktene der også. Gir kavingen utendørs ekstra trening, eller sliter man mer enn det er verdt?

Svaret kommer nok for en dag om noen få uker, når fjorårets premie fra iForm-løpet - en snøfri uke på Playitas, Fuerteventura - endelig tas ut.

Luksus: å løpe i solskinn i januar.

Dagens økt ble en lett (men tung) distanse i vintersolen. Egentlig stod det 14 km med tempo-perioder på programmet, men enhver tanke om fart forsvant med snøen som kom i går. Med plan om en kortere tur i komfortsonen tok jeg sjansen på å teste On Cloudrunner-skoene for første gang.

Slik har de stått og fristet meg siden jeg fikk dem...

 ...men på grunn av disse har de allikevel ikke blitt tatt med på tur. Før nå. 

Om man legger godviljen til kan man kanskje si at det på sett og vis er skybasert det hvite som falt ned fra himmelen i går, men det er nok ikke slike skyer On hadde i tankene for sine Cloudrunners. 

On Clodrunners running on/in clouds?

Dagens luftetur på snøføre var antakelig ikke en særlig god test, men "skyløperne" overrasket meg - positivt. Nå ser jeg frem til flere testturer, men helst uten skyhvitt underlag.

Janicke