tirsdag 29. september 2015

Berlin Marathon 2015 - Alles ist (nicht) verloren

Der! På den grønne gressflekken i midtrabatten ved siden av maratonløypa! Der avslutter jeg denne lidelseshistorien og legger meg ned og hulker. Det er kjørt, så hvorfor i all verden lide meg igjennom resten? De tre Berlin-medaljene hjemme klarer seg fint uten selskap av en fjerde. Nå avslutter jeg dette. Alt er uansett tapt!

Det var nå det skulle skje. Denne september-søndagen skulle det hårete maratonmålet endelig nås. De siste måneders intensive og fokuserte trening skulle omsider kulminere i en fantastisk ny pers og påfølgende lykkelig endorfinrus. Å gjøre det her, samme sted som Chewbacca-prosjektet ble initiert i tilsvarende rus for to år siden, ville være en perfekt avslutning. Det var dags; Endelig skulle jeg få svar på om det er mulig for meg å løpe en maraton på 3:15.

Perfekt fargematch på de raskeste skoene og årets finishertrøye. Tilfeldig?
Synd jeg ikke er overtroisk. Ville i så fall tatt det som et veldig lovende tegn.

For å være ærlig var troen på suksess bedrøvelig. En dårlig opplevelse på siste langtur var bare en av årsakene. Skylappene var imidlertid godt montert. Tross magre forventninger gikk jeg kjepprett videre mot det som mest føltes som et stup. Jeg var fast bestemt på å forsøke. Tenk om, liksom...

Å legge hovedforsøket i Chewbacca-prosjektet til en jobbreise var ikke ideellt. Med mer enn 250 norske og svenske maratonreisende blir det litt å holde på med både sent og tidlig. Selv om det meste er veldig hyggelig, krever reiselederoppgaven en del energi. Kompensasjonen fikk være at Berlin er verdens raskeste maratonløype og at jeg har satt bestetid her hver av de tre gangene jeg har deltatt tidligere - enten det har vært privat eller i forbindelse med reiselederjobb. Det var dette som var muligheten nå. Å ikke forsøke... Vel, det var bare ikke et alternativ.

Breakfast run dagen før dagen. Stemingen på topp i Berlin!

Flaggborgen fremst i frokostløpet på ca 6 km fra vakre Schloss Charlottenburg 
til den heftige Olympiastadioen. 

Tiden går fort når det stadig er ting å gjøre. Lørdagen ble fylt med arrangørens Breakfast Run, å følge reisende til startnummermessen, litt jobbing og så hyggelig pastaladingsmiddag med over seksti deltakere. Etter to tettpakkede reiselederdager var jeg nokså sliten da jeg omsider krøp under dynen.

Det skal innrømmes at det tas litt lettere på forberedelsene til maraton nå enn før. Først på løpsdagsmorgenen ble antrekk for dagen bestemt. Skjørt (naturligvis), SkiLøperne-trøya, New York-armvarmere og vanter. Etter en kikk ut av vinduet kom også solbrillene med. Skylaget som yr.no varslet om hadde tydeligvis valgt å skygge for sola et annet sted.

En del av maratonmoroa - Kringkasting av "Dagens outfit" på Insta (@lettbent).

For første gang skulle jeg løpe maraton i Adios Boost. Etter mange løp med Energy Boost har jeg forsøkt meg på Boston Boost. Boston er nok litt for smale for meg, så nå var det dags for å teste Adios. Ettersom de er såpass lette fikk jeg for meg at det kunne være klokt å teste kompresjonsstrømpene jeg nylig fikk fra Compressport. Ikke så dumt når det nå var ganske kjølig også. Og så ser de ganske kule ut. 

Ballongene er sluppet - Nu kör vi!
Kamikazeeeee... 

Med de reisende busset til starten og sendt i riktig retning var det bare å stille seg opp i gruppe E. Siste gruppe i første startbølge. Etter 20 minutter i dokø var det bare ti minutter å vente før nedtelling og ballongslipp. Here we go!

Det gikk overraskende greit å komme opp i rett tempo. Snittfarten for dagens maraton skulle være 4:37 og ettersom GPSen ofte sliter litt med nøyaktighet på distanse valgte jeg å styre ut i fra "current pace" på Garmin-klokken. Den veksler naturligvis en del, og er av og til helt på bærtur, men gir en indikasjon. I ettertid er jeg i tvil om dette var så lurt. Garmin 620 runder av til nærmeste fem sekunder, så når klokken angir 4:35-tempo kan det være 4:37 eller 4:33. Fire-fem sekunder er ikke mye, men i maratonsammenheng kan det være forskjellen på å stå løpet ut eller total kollaps. Jeg kontrollerte naturligvis mellomtidene ved hver kilometerpassering, men ettersom Garmin anga ny kilometer 20-30 sekunder før kilometermerkene langs løypa turte jeg ikke stole helt på det heller. Det smarte pace-armbåndet med mellomtidene for 3:15 som jeg kjøpte for et halvt år siden for nettopp denne dagen lå naturligvis igjen hjemme...

Hadde ikke vært så dumt med pace band gitt... Neste gang!

Ti kilometer ble passert på 46:18 og halvmaraton på 1:37:38. Å doble halvmaratiden var såpass enkelt at selv den løpestressede hjernen min fikset det. I rute!

Som avtalt stod pappa, som egentlig skulle ha løpt selv men måtte stå over grunnet skade, rett etter halvmaratonpassering. Det er rart hvor godt det er å se kjente langs løypa. Man har jo ikke tid til å stoppe og slå av en prat, allikevel bidrar det fantastisk godt til motivasjonen både før og en god stund etterpå. Jeg oppdaget ham ivrig hoppende et stykke unna, og da jeg kom innen hørevidde i alt publikumsbråket ropte han entusiastisk:
- Du er helt på skjema! HELT på skjema!

Gleden over å få det bekreftet var ikke uten et ørlite snev av bekymring. Kunne jeg klare å opprettholde denne farten dobbelt så lenge? Det hadde vært så himla kult å klare det. Både for ham og for alle andre som stadig oppmuntrer og støtter. Det å vite at en del faktisk følger med på løpet over trackingen har både positive og negative sider. Stort sett er det en herlig boost, men når det går tungt kan det også føles stressende. Jeg vil jo aller helst levere en lykkelig løpshistorie.

Etter passering av halvmaraton kostet det litt mer å holde farten oppe, og i hodet vokste negative tanker umiddelbart frem: Fortsatt langt igjen. Dette kommer ikke til å gå. Akkurat som fornuften din har fortalt hele tiden er dette waaaay over din kapasitet. Hva er det egentlig du innbiller deg? 

Hmmm. Hva var grunnen til at jeg driver med dette igjen...?

En annen indre stemme kjempet hardnakket imot: Aaaah, ikke hør på det der! Det går da rimelig greit fremdeles. Farten er stabilt god og snart er det passering 25 kilometer. Sørg for at også den tiden som blir registrert der viser de som følger med at det fremdeles går bra, at Chewbacca-målet er innen rekkevidde. Ingen krise ennå. Dette fikser du!

Delmål hjelper for å holde motivasjonen oppe, og 25-kilometersmerket ble etterhvert passert i samme gode tempo. At det gikk litt tråere med kilometer 27 og 28 kan skyldes at det er litt stigning der, men fra 29 kilometer var det slutt. Den ene hofta klaget litt, men mest av alt var det tomt for krefter og vilje.

Selv etter 21 maraton er det umulig for meg å til fulle huske hvor totalt håpløst det føles når man går tom. I hvert løp tenker jeg at denne gangen er jeg forberedt til å ta kampen mot meg selv og bryte meg gjennom veggen. Det funker bare ikke slik når man møter den.

En blanding av skuffelse og sinne veltet over meg der jeg så meg nødt til å senke farten. Nå må jeg da for pokker lære! Alle sier det jo: Jeg kan ikke få til alt. Av og til må man slappe av også. Restitusjon og hvile er viktige komponenter i maratontrening. Med gråten i halsen innså jeg ved tremilsmerket i Berlin Marathon at dette var straffen for å ville for mye av alt. Alt var tapt!

Tanken på medalje var ikke fristende nok. Tanken på å bryte et løp for første gang var ikke avskrekkende nok. Det var bare å plassere seg ut på siden av feltet. Stoppe, og gå av banen. Og slippe skuffelsen løs. Men bena fortsatte videre, og det utvalgte åstedet for grining ble passert.
- So what, tenkte jeg som en sta unge. Jeg kan sette meg der i steden.
Blikket falt på en fortauskant litt lenger frem, men snart var også den passert.

Et lett dunk på skulderen og noen vennlige ord fra en annen norsk løper fikk meg ut av sippe-tankene:
- Kom igjen Janicke, du klarer målet!
Jeg smilte oppgitt tilbake og ristet på hodet.
- Nei, det er tomt. Jeg er helt død. Tiden har allerede gått fra meg, svarte jeg og avsluttet med et tafatt "Kjør på!" for å gi noe tilbake.
Han smilte og gled friskt videre. Kunne jeg finne litt ny motivasjon gjennom oppmuntringen? Men nei. Bena nektet å være med på noe som helst forsøk på å henge seg på. I tillegg tok den ørlille praten fra meg pusten. Jeg har opplevd denne ubehagelige åndenøden tidligere, men stort sett etter målgang . Dette var altfor tidlig i løpet og skremte meg såpass at jeg omsider stoppet helt opp.

Etter en liten pause fikk jeg trukket luft helt ned i lungene igjen og jogget videre. Fortvilelsen over at det fremdeles var en mil igjen, og at jeg nå både hadde en ugrei hofte OG pusteproblemer, var sterk. Den forræderiske stemmen avsa sin dom: Nei, nå er det ingen tvil; Det eneste rette er å bryte. Dette går ikke uansett.

Drikkestasjon! Jeg forsyner meg med to kopper vann og går mens jeg drikker. Jeg tar meg god tid og vurderer hvorvidt det vil føles ille etterpå dersom jeg tusler hjem til hotellet nå. Den første DNF'en på rullebladet? Å gjennom resten av helgen omgås de andre som har fullført og fått sin medalje? Her og nå tror jeg ikke det vil by på nevneverdig sorg eller anger.

I tankerekken finner jeg til sist akkurat den motivasjonen jeg trenger for å fortsette: Plenen foran riksdagsbygningen! Om jeg ikke passerer målstreken får jeg ikke sitte der i solen, utveksle krigshistorier med andre og drikke det alkoholfrie ølet som har smakt så godt tidligere. Dessuten har jeg lyst til å oppleve det herlige oppløpet på Unter den Linden igjen. Jeg vil løpe mellom søylene på Brandenburger Tor og se målet og den stolte seiersgudinnen langt der fremme! En mil er da ikke så langt. Du kan gå på alle drikkestasjonene og løpe rolig resten. Drit i tiden. Dette klarer du!

En ting det er veldig viktig å huske når det røyner på i maraton er at det sjelden bare blir tyngre og tyngre. Det går som regel i bølger. Etter at jeg bestemte meg for å komme i mål var det ikke bare lidelse. Så lenge jeg ikke pratet med noen hadde jeg forholdsvis god kontroll på pusten, og så lenge jeg gikk på drikkestasjonene var det forholdsvis greit å løpe. Tempoet var langt unna det jeg hadde håpet, men absolutt ikke så ille som fryktet.

Målgang i Berlin ruler!

Så er jeg tilbake for fjerde gang! Unter den Linden og Brandenburger Tor. Målgang. Medalje. Kjentfolk som har perset og kjentfolk som har krasjet - som meg selv. Og etter å ha fått igjen pusten, hentet bagasjen - og min duggfriske Erdinger - får jeg nettopp den nydelige opplevelsen som reddet meg fra det nederlaget det ville vært å bryte: Sårt etterlengtet og uovertruffen post-maratonfølelse på gresset foran riksdagsbygningen.

Motivasjonen: Sol. Grønt gress. Riksdagsbygningen. Medløpere. Krigshistorier 
og Erdinger Alkoholfrei.

Skuffet? Ja, naturligvis, men jeg var forberedt på at det skulle bli for tøft. Samtidig var det flere lyspunkter å fokusere på: 
  • Berlin 2015 ble utrolig nok min tredje raskeste maraton. 
  • Tiden 3:25:12 ga 401. plass av de nesten 9.000 kvinnene og 70. plass av de ca 1.600 i aldersklassen.  
  • Selv om det skar seg er jeg glad for at jeg turte å satse på et hårete mål, og å "løpe som en mann". All in! Så fikk det briste eller bære. Det gikk ikke så bra denne gang, men jeg synes i alle fall selv at jeg gikk ned med flagget til topps. 

Så skuffelsen skal jeg sluke unna ganske raskt.

Chewbacca faceplant!

Meningen var å fullføre Chewbacca-prosjektet i år. Med bare ett av fire delmål oppnådd så langt ser det nokså mørkt ut. Så hva nå? Gi opp?

Selvfølgelig ikke. På sitt vis styrket opplevelsene i Berlin troen på at 3:15 er mulig. Når og hvor vet jeg foreløpig ikke (København den 22. mai 2016?), men med målrettet trening (inklusive restitusjon og hvile) samt vesentlig bedre opplading, skal Chewbacca reise seg igjen! Alt er så absolutt ikke tapt!

Janicke

18 kommentarer:

Anonym sa...

Hei! De tre oppsummerende lyspunktene er absolutt det du bør fokusere på. På tross av en svært tung siste mil var du jo mindre enn 3 min bak persen, så kapasiteten er åpenbart på plass. Rollen som reiseleder for så mange krever jo energi også, så ved neste Chewbacca-forsøk får du eventuelt fokusere mer på egen oppladning. Og uansett: noe (mye?) av fascinasjonen for maraton er vel at man ikke kan bestille rekorder hver gang, uansett treningsbakgrunn.

Jeg kjente forøvrig igjen store deler av løpsbeskrivelsen din, fra mitt perseforsøk i Berlin 2011. Hadde et mål/håp om sub 3:20, og lå helt på skjema frem til 26-27 km, men med en snikende følelse av at de ikke hadde kommet billig nok. Og når kreftene først tok slutt var det ingen vei utenom en (første) gåpause etter ca 32 km. Løypen gikk tett inntil hotellet mitt på 36 km, og aldri har det vært mer fristende å godta en DNF... Men som du sier: tanken om den siste km'en, gjennom Brandenburger Tor, i retning av Erdinger, var nok motivasjon for meg også, selv om tidsmålet ikke ble nådd.

Må til slutt takke for en god beskrivelse av dagen, den har bidratt til at jeg kaster meg inn i lotteriet for deltagelse i 2016. Må oppleve Berlin en gang til, løpende...

Ha en fin løpehøst (du har vel også en NYC-tur der fremme, som kan gi en motivasjonsboost)!

Leif

Anonym sa...

Bra løpt og bra skrevet. Du inspirerer.

Anonym sa...

10 min er bare ~5% av tiden i Berlin. 3:15 er kanskje hårete, men 5% forbedring høres egentlig mer realistisk ut enn hårete. Hvis du ikke har prøvd styrketrening; http://www.irunfar.com/2014/02/strength-training-for-runners.html

Unknown sa...

Pytt! Det nytter ikke å gråte over spilt melk, så da er det bare å legge det bak seg og begynne å planlegge neste forsøk! Stang ut er stang ut, ikke morsomt, men endel av erfaringene man gjør seg som løper. Det er mye bedre å gutse, og gå på en smell, enn å seife hele veien inn. Og når det er sagt, 21 maraton?!! DET står det ihvertfall respekt av!

Anonym sa...

Kan gjøres hjemme! En kan bli litt kvalm i begynnelsen, men det går over. Og det er bedre å begynne med swing før en evt. gjør snatch. http://www.runnersworld.com/newswire/intense-kettlebell-workouts-improve-aerobic-fitness

lettbent sa...

Hei Leif.
Ja, lyspunkter finnes stort sett alltid, og her var det viktige lyspunkter som bidrar til optimisme for fremtidige forsøk. Kanskje hadde jeg klart pers dersom jeg hadde lagt ut i mer "kvinnelig" stil. Altså satset forsiktigere og håpet på å øke etter hvert, men jeg angrer uansett ikke. Det var gøy å forsøke den modigere (hodeløse) tilnærmingen og se hvor lenge det holdt.

Liker hvordan du beskriver det: "Den snikende følelsen av at det ikke kommer billig nok". Det var akkurat slik det var. Å hoppe av var en mulighet vi begge kunne ha valgt, men jeg vet nå at det ville jeg angret bittert på. Man blir litt snever i hodet når det står på. Heldigvis har vi ikke latt oss vippe helt av pinnen (løypa).

Så fantastisk at mine lidelser bidrar til ønske om å delta, hehe. Tenkte da jeg løp at dette nok var siste gang i Berlin for en stund (må jo løpe noen andre løp også - har lyst til å forsøke Lidingöloppet en gang, og det krasjer jo med Berlin), men Berlin er så herlig. Om jeg ikke løper der neste år, så er jeg nok tilbake i 2017.

Fem uker til NYCM ja. Får kjenne på hvordan det går å trene mot det før jeg bestemmer meg for strategien der. Blir nok litt forsiktigere start (c;

Riktig god løpehøst til deg også!

Janicke

lettbent sa...

Jørund: Tusen takk!! :c)

Anonym: Litt hårete skal det være, men jeg tror ikke det er urealistisk nei. Styrketrening to ganger i uken er en del av programmet. Har funnet øvelser som er bra for løpere (og som passer for meg). Helt opplagt at det fungerer når jeg er flink til å følge opplegget, men nå er jeg inspirert til å jobbe bedre også med styrke - selv om jeg synes det er forferdelig kjedelig. Skal lese denne artikkelen!

Christopher: Nei, gråting er bare tull. Glad jeg slo fra meg de tankene. Skal det gråtes så får det være av glede. Vi lar oss ikke knekke av en stang ut, planleggingen er allerede i gang. Du og Turid får også ta turen til København i mai da - så feirer vi måloppnåelse og total lykke etterpå. :cD

Anonym sa...

Jeg liker Chewbacca, så jeg håper du finner nye hårete mål når "checker" de tre siste målene snart :) Kunne kanskje spesifisert litt bedre, men tenkte på styrketrening med vekter. Skjønner at mange løpere ikke er så glad i styrketrening generelt og vektløfting spesielt, men det hjelper på humøret å ha flere alternativ å prøve ut hvis noe annet ikke funker så bra som en hadde håpet på. Får avslutte med Mo Farah (Guardian): He can squat 200lb, 1.5 times his bodyweight, for 4-6 reps. He also flings and swings a kettlebell, a device that looks like a cannonball with a handle, to order.

Mvh,
DBOM frivilig

ieitzen sa...

København er en fin maraton! Ikke for stor men likevel stor nok. Masse publikum og god stemning. Flatt og fint også, men litt plassproblemer i de trange gatene i indre by så lønner seg å stille seg langt frem hvis man har skumle ambisjoner... som du jo har! Opp på hesten igjen 😀

lettbent sa...

DBOM frivillig: Helt klart verdt å vurdere. Det er nok mange veier til "Rom". Jeg er villig til å prøve flere, så lenge jeg klarer å få det inn i travelt skjema. Har Chewbacca sittende på skrivebordet mitt, kjenner presset/lysten til å nå målene. Og det blir garantert nye mål dersom de nåværende nås ja. (c;

ieitzen: Kult. Skal avklare angående ett annet løp før jeg melder meg på "bindende", men er veldig klar for København. Mange måneder å trene på dit! DA... Opp på hesten ja. Alltid.

Jeanette sa...

Du er bare rå, Janicke! :) Utrolig beundringsverdig å klare en såpass tøff jobb som du har (uten å ha erfaring med slik jobb selv) og i tillegg klare å gjennomføre løp ved siden av. Og tiden, den er bare kjempebra! Jeg er sikker på at du når det målet ditt, før eller siden. Og det viktigste er jo selve løpsopplevelsen, hva som skjer underveis.
Som fersk løper er det meget imponerende å lese at du har gjennomført over 20 maratonløp på ganske få år, ikke alle forunt å klare det. Jeg syns du bør være veldig stolt av deg selv!
Og en utrolig flott beskrivelse av dine opp- og nedturer i Berlin. Skjønner godt det er en fin plass å løpe - med alle de staslige bygninger man passerer. Det har jeg lyst å oppleve en gang!
Ha en fin høst og oppladning til NYC! :)
Klem fra Jeanette :)

Shezad sa...

Hei Jannicke.
Hyggelig å lese at jeg fikk deg ut av sippe-tankene, men beklager at du måtte stoppe pga ordvekslingen...
I et maraton har man mange oppturer og nedturer, og for hvert gjennomført løp får man mer erfaring med å håndtere nedturene. Du vil derfor komme sterkere tilbake.
Du imponerer med din innsatsvilje og drive - det er en inspirasjon å lese bloggen din. Jeg er overbevist om at du vil nå målene dine snart. Stå på - dette klarer du.

-shezad

lettbent sa...

Jeanette; Tusen takk, men jeg er jo bare helt vanlig. Bare litt innbitt på enkelte ting, hehe. Men jeg er altså veldig glad for at jeg klarte å endre meg selv fra å være veldig lat og hjemmekjær (sofasliter) til å se det som en helt utenkelig tilværelse. Like utenkelig som jeg ville sett på denne tilværelsen som jeg lever nå, den gang da, hehe. Jeg tok det nok litt lenger enn det målet opprinnelig var. Og du må løpe i Berlin en gang. Totalen i den opplevelsen (tross løpsmessige nedturer) er fantastisk. Og 3:15 - enten jeg når det eller ei - jeg kommer ikke til å angre på at jeg forsøkte. (c;
Vi ses sikkert en dag, men ellers: ha en fin høst du også! Klem tilbake.

lettbent sa...

Hei Shezad, og takk, hehe. Sippe-tanker skal man ikke la seg synke altfor dypt ned i. Spesielt ikke under maraton. Og pusten - den hadde jeg nok mistet ganske snart uansett. Alltid veldig hyggelig med noen hyggelige ord underveis, selv om man vet at man ikke lykkes med det man har satt ut for å gjøre. Ja, som du skriver; Slike opplevelser er bare å sette på erfaringskontoen. Hvordan gikk det med deg? Du suste jo bare avgårde, det så veldig lett og greit ut. (c:

Shezad sa...

Hei og takk for meldingen Janicke.

Det gikk veldig greit med meg. Jeg er nok ikke like målrettet som deg - jeg har som regel ingen annen målsetning enn å yte maksimalt og forsøke å forbedre tiden. Denne gangen klaffet det meste og jeg kom inn på tiden 3:18 som var en forbedring på 3 minutter. Det var moro, men det som var mest oppløftende var at det var kun noen få minutter som skilte mellom først og siste halvdel av løpet (negativ splitt har jeg aldri klart å praktisere). På tidligere maraton har denne differansen vært opp mot en halvtime så det går den rette veien.
Hva er neste løp for deg eller er løpesessongen over for i år? Jeg drar til Amsterdam til helgen og prøver meg igjen. :-)

lettbent sa...

Godt å høre at det gikk fint med deg. Det er smart å løpe med senkede skuldre. Det går stort sett best for meg også da, men så vil jeg så gjerne av og til. (c: Hadde jeg klart 3:18 ville jeg vært strålende fornøyd. Gratulerer med veldig godt løp og klar ny pers!

Lykke til i Amsterdam! Alt er mulig, så det er bare å gå inn med samme holdning som du hadde i Berlin.

For meg blir New York neste. Ikke den letteste, men jeg har naturligvis mål om forbedring, om enn ikke like tøff som i Berlin. (c;

Shezad sa...

Ja, det ble ny pers i Amsterdam: 3:16:50. Ikke dårlig med bare to ukers mellomrom, eller hva? (med fare for at det kategoriseres som selvskryt, men det føles så godt å si det :-) ) En stor takk til deg for inspirasjon og oppmuntrende ord.

Ønsker deg all lykke til i New York! Stå på - det kommer til å bli så bra. Skal følge med.

lettbent sa...

Å så kult - GRATULERER!! Og i min verden gir alltid maratonpersing "bragging rights" - dobbelt så mye om man tar to perser på kort tid! Opplevde det samme i fjor med Berlin, Chicago og det er utrolig kult! Det er bare å ta maratonsesongpause med maratonselvsikkerheten på topp. Herlig!

Drømmer naturligvis om pers her i New York, men vi får se. Tror nok det blir viktigere og viktigere å få gjøre sitt eget opplegg - og hvile - rundt. Er man på jobb så må jo det være prioritert. Jeg skal definitivt forsøke på pers og sub 3:20. Raskere enn det har jeg ingen tro på nå. Men det ser ut til å bli en fantastisk løpsdag, og DET er det viktigste! (c:

Gratulerer igjen!!